Historier om kvinner (HOK)
2. mars 2021
Mars er den måneden da kvinners historier løftes frem på tvers av økonomiske, politiske og geografiske linjer. Og så kommer selveste kvinnedagen på 8. mars, som ble etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner.
Her på Matriarken vil vi hver dag gjennom hele måneden, løfte frem kvinnehistorien og historier med og av #Kvinner.
Den moderne kvinnebevegelsen har røtter helt tilbake til 1400-tallet, da en litterær debatt om kvinner og kjønn satte i gang. I denne «querelle des femmes» (krangel om kvinnene) deltok også skrivende kvinner, men alltid bare som enkeltpersoner.
I 1850-årene begynte kvinner i Storbritannia og USA å danne egne, varige organisasjoner. Disse ble til en sosial bevegelse som arbeidet for kvinners interesser og rettigheter. En slik bevegelse var noe nytt i historien. Den sprang ut fra opplysningstidens vekt på individets rettigheter, og hang sammen med fremveksten av et mer liberalt og demokratisk, moderne industrisamfunn.
I løpet av perioden mellom 1870 og århundreskiftet 1900 spredte kvinnebevegelsen seg til mange land. Den fikk stor betydning både sosialt, kulturelt og politisk. Kvinnebevegelsen var med på å forandre kvinners oppfatning av seg selv og sine muligheter, førte dem inn i politikken, og var med på å endre samfunnet i kvinners favør.
Kvinnene krevde i utgangspunktet utdanning for jenter og unge kvinner, et lovverk som kunne sikre deres rettigheter innenfor ekteskapet, bedre lønn og adgang til flere typer arbeid for ugifte kvinner. Fra 1880-årene av ble spørsmål om prostitusjon og sedelighet et viktig tema. Krav om politiske rettigheter kom tidlig i Storbritannia og USA, men ikke før i 1880–1890-årene i de fleste andre land. Da overtok stemmerettskampen som den viktigste agendaen.
Den industrielle revolusjon spredte seg i andre halvdel av 1800-tallet til store deler av Europa. Kvinner hadde arbeidet i fabrikkene fra starten av, ofte under stor motstand fra mannlige arbeidere. Først i 1880-årene begynte de fleste fagforeninger å ta imot kvinnelige medlemmer.
Samtidig, og i tilknytning til dette, oppsto en sosialistisk kvinneorganisering. Mens kvinnerettsbevegelsen gikk inn for kvinners rettigheter, hadde de sosialistiske kvinnene hele arbeiderklassens frigjøring som mål – både kvinner og menn. Høyere lønn, bedre arbeidsforhold og bedre forhold for arbeiderfamiliene var viktige krav. Størst rolle for den sosialistiske kvinnebevegelsen spilte det tyske sosialdemokratiske partiet, som hadde en ledende rolle også innenfor den internasjonale sosialismen.
Forholdet mellom den borgerlige og den sosialistiske kvinnebevegelsen kunne variere fra god til meget anspent. En sak som skapte mye debatt og store motsetninger, var diskusjonen om innføring av særbeskyttelse av kvinner i industrien. Kampen ble særlig hard i forbindelse med forslag om forbud mot nattarbeid. Et forbud kunne sees som en nødvendig beskyttelse av en svak gruppe arbeidere, eller som et forsøk på å ta fra kvinner retten til selv å velge arbeid.
Diskusjonen gikk ofte på kryss og tvers av klasse og kjønn, men skapte likevel i mange land et skarpt skille mellom den borgerlige (ikke-sosialistiske) og den sosialistiske kvinnebevegelsen.
Men vi finner sterke og bemerkelsesverdige kvinner mange hundre år før kvinnesaken kom på dagsorden på slutten av 1800-tallet. Det kan du lese mer om i morgen.
(Kilde: Elisabeth Lønnå Collage: Amy Held)
#Kvinnehistorie #matriarken
Er transhelse de nye vindmøllene?
1. mars 2021
Investorer og medisinselskaper har gjort beregninger og økonomiske analyser som viser at kjønnsoperasjoner og hormonbehandlinger vil gi svimlende avkastninger i årene fremover.
I 2019 hadde kjønnsoperasjoner av kvinner som ville bli menn en verdi på 131,4 millioner dollar (drøyt èn milliard norske kroner) i USA alene. Tyskland dominerte den Europeiske markedet, som samme år hadde en verdi på 15,9 millioner dollar (120 millioner kroner). Analytikere mener at markedet vil vokse med 25 prosent på få år fordi antallet transpersoner er voksende samtidig med at stadig flere tar kjønnsoperasjoner. Samtidig skriver analytikerne at det er flere og flere som angrer på kjønnsoperasjoner og ønsker en konvertering tilbake til sitt opprinnelige kjønn, noe som bidrar til enda flere operasjoner, og dertil enda mer inntjening for selskapene. (Kilde: Global Market Insight 2926).
Illustrasjon, bakgrunn; dollar, forgrunn; utsnitt/faksimile fra Sykepleien der Inngunn Wiik Ingun Wik ved Helsestasjon for kjønn og seksualitet sier at HKS gir kjønnshormoner til ungdommer.
En annen økonomisk vekstgren er det som kalles transteknologi.
Robbi Katherine Anthony (RKA) lanserte appen Solace i 2019, som er ment å skulle gi transpersoner støtte og informasjon gjennom kjønnsskifte. Hun jobber nå med en ny app som har fått navnet Bliss og er på utkikk etter investorer. Gründeren mener at transtech-industrien er et marked med stort potensiale.
– Våre estimater har beregnet at snittprisen på en kjønnsoperasjoner er 150.000 dollar per pasient. (Det tilsvarer 1,2 millioner kroner med dagens kronekurs.) Hvis man ganger det tallet med et estimat på 1.4 millioner individer som oppsøker behandling, så snakker man om et marked som har en verdi på 200 milliarder dollar.
Det er et marked som er større enn hele den amerikanske filmindustrien til sammen, sier hun i et intervju med Forbes Magazine.
En person som ønsker å skifte kjønn går i snitt gjennom 11 operasjoner. Operasjonene går gjerne over flere måneder, noen ganger over flere år, og for å støtte personer før, under og etter operasjonen har Anthony utviklet appen Euphoria. Ifølge beskrivelsen skal appen bidra til å styrke transpersoner gjennom alle faser i livet. Appen mottok 250.000 dollar i støtte i 2020, penger som var samlet inn av blant annet tidligere presidentdatter Chelsea Clinton.
Research and Markets har laget en egen analyse som omhandler veksten av personer med kjønnsdysfori og hvilke vekstmuligheter dette markedet har. Analysen inneholder en detaljert rapport med epidemiologiske tall for kjønnsdysfori fra sju ulike land (USA, Japan og fem land fra EU). For å få tilgang til denne analysen kan man kjøpe en lisens til 3214 euro, eller drøyt 32.000 kroner.
– Transmedisin innebærer noe av de mest omfattende, irreversible, eksperimentelle medisinske inngrepene man kan utføre på et menneske. Disse inngrepene utføres i tillegg på friske kropper, som så blir avhengig av medisinering resten av livet. Transhelse innebærer også en deregulering av medisinsk praksis, fordi det som behandles verken er en syk kropp eller en mental lidelse. Det juridiske grunnlaget for å utføre irreversibel medisinsk eksperimentering på friske mennesker og friske barn eksisterer ikke, men under påskudd om Transhelse innføres det nå smutthull. Når de største, mest profittjagende selskapene i verden applauderer slik deregulering, mens leger og foreldre kritiserer dette, må man spørre seg hva motivasjonen er, sier Christina Ellingsen ved WHRC Norge.
Men kjønnsbekreftende operasjoner er èn ting. Salg av hormoner og hormonblokkere er også en industri i kraftig vekst. I USA koster ett års bruk av pubertetsblokkere 15,000 dollar, som tilsvarer 130.000 kroner. Når en person velger å skifte kjønn, må vedkommende over på hormonbehandling, som varer livet ut. Det er ulike typer hormonbehandlinger, og det brukes ulike hormoner på menn og kvinner, men webmc.com har beregnet at behandlingen koster mellom 80.000 kroner og 500.000 kroner per år.
Samtidig med at medisinselskapene og transteknologiselskapene opplever en voldsom vekst, står kritiske forskere og leger i bakgrunn og ser med økt bekymring på det som skjer.
Siden 2013 har det vært en eksplosiv vekst av barn og unge som ønsker å skifte kjønn, og aller størst er økningen blant jenter. En av tingene som overrasker forskere og leger, er at økningen har kommet samtidig over hele den vestlige verden.
Thomas Steensma ved senteret for kjønnsdysfori ved Amsterdam Universitetssykehus (Amsterdam UMC), forteller i et intervju i magasinet voorzij.nl at leger og forskere vet lite om gruppen som nå søker kjønnsskifte, eller om langtidsvirkningen av hormonbehandlingen.
– Hva er årsaken til den store økningen av barn som ønsker kjønnsbekreftende siden 2013? Og hva er livskvaliteten til disse etter at de har skiftet kjønn? Disse spørsmålene vet vi ikke svaret på, sier Steensma.
Han forteller at leger og forskere heller ikke vet om tidligere studier på barn og unge med kjønnsdysfori kan benyttes som forklaringsmodell på dagens barn og unge.
– Mange flere barn har registrert seg og det er en annen gruppe. Plutselig har vi fått mange jenter som føler seg som gutter. Før 2013 var ratioen omtrent den samme mellom gutter og jenter, men etter 2013 er det tre ganger så mange jenter som oppsøker oss sammenliknet med barn som er født som gutter, forteller han. Englands High Court har nylig gjort en vurdering av det jurdiske grunnlaget for behandlingen av barn med kjønnsinkongruens. I vurderingen bemerket retten at behandlingen av mindreårige per definisjon er eksperimentell, da det ikke eksisterer forskning om langtidseffektene som hormoner har på kroppen til barn og ungdom. Konklusjonen fra High Court var at det var høyst usannsynlig og tvilsom at barn og mindreårige er i stand til å gi et informert samtykke til medisinske inngrep i forbindelse med kjønnsinkongruens. Denne konklusjonen førte til en umiddelbar stans av all bruk av pubertetsblokkere i behandling av mindreårige med kjønnsinkongruens. Videre førte en intern vurdering av Tavistock & Portman, behandlingssenteret i UK, til at behandlingsteamet med ansvar for behandlingen av mindreårige umiddelbart ble oppløst, fordi behandlingen ikke møtte tilfredsstillende sikkerhetskrav. Ansatte ved NHS har lenge varselt om at behandlingstilbudet har vært preget av aktivisme på bekostning av forsvarlig behandling. Barn ned til 10-11 år har fått hormonblokkere, og fra de er 15 år kan tenåringer få kjønnshormoner som gjør at for eksempel jenter utvikler skjeggvekst og gutter får bryster.
Til tross for at det ikke eksisterer tilstrekkelige langtidsstudier på bruk av pubertetsblokkere og hormoner på barn, og det mangler juridisk grunnlag for å utføre slike inngrep på mindreårige, fortsetter private klinikker å skrive ut hormoner til mindreårige i England. Det samme skjer i Norge. Og disse preparatene skrives ut til mindreårige uten at foreldre behøver å informeres.
– Dette er slik vi ser det en av tidenes verste medisinske skandaler, som rammer samfunnets svakeste – barn og jenter. Tusenvis av barn har fått irreversible skader på ellers friske kropper. Hvordan ble dette akseptabelt, spør Ellingsen i WHRC.
Video: Pink Floyd: Another Brick in The Wall
Les også:
En falsk likhet som undertrykker alle
27. februar 2021
Av Anne Marve
Kvinner er ikke menn og kvinner er på veldig mange måter annerledes enn menn. Hvorfor er likegyldig. Det er sånn, og menneskeheten har bruk for kvinner. For tiden beskyldes gamle feminister for alt fra transfobi til hat og kristenkonservativisme av de samme som vi åpnet samfunnet for. De aner ikke hvem vi er. I den grad de ser gamle bilder av oss, tror de en del av oss var transfolk fordi mange nonchalant brøt med alle kjønnsroller. De aner tilsynelatende ikke hvem vi er i dag heller. Og de, er ikke bare en liten gruppe transfolk som ikke finner seg til rette i seg selv, men også ressurssterke deltagere i både statsfinansierte organisasjoner og politiske parti på stortinget. Og ingen, absolutt ingen, fra regjeringen i «verdens mest likestilte land» har så langt tatt kvinner som kjemper for kvinners rettigheter, i forsvar. Men det handler om mer. Det handler om kvinners tilstedeværelse og virkelighet i verden
Da vi på 70-tallet sloss for å skille kjønnsrollene fra det reproduktive, handlet det aldri om å fornekte biologi, men om å endre kvinnerollen til noe mer enn hustruen som fødte sine menns barn. For at vi skulle få selvbestemmelse over våre liv, måtte vi få frigitt en rolle vi kunne kjempe i; den uavhengige kvinnen. Vi kjempet for å bli sett som en halv verden av individ som var annerledes enn mannen, og mannen var malen for mennesket i vitenskap og lovgivning.
Vi utvidet kjønnsrollene og fikk plass til identitet løsrevet fra både rolle og biologi. Vi kjempet en kamp som åpnet samfunnet, også for andre roller enn de daværende, og som også åpnet for større aksept av andre måter å leve liv på.Mange menn var støttespillere, men de var ikke inkludert i kvinnefellesskapet.
I dag opplever vi krav om inkludering som utelukker all uenighet og alt mangfold, samtidig som hele historien skrives om fordi holdninger fra forrige århundrer ikke må inkluderes i forståelsen av hvem vi er. Unge mennesker får ikke vite hvilke rettighetskamper som ble kjempet og som førte oss hit.
Kvinnekampen har aldri handlet om minoriteter, men om halve verden, også inkludert i minoritetssamfunn, ikke omvendt. Vi så aldri minoriteter inkludert i kvinnekampen, men vi så kvinnekampen som nødvendig også i minoritetssamfunn, og det var det vi kalte et feministisk perspektiv.
Til dem som mener de rettighetskampene som foregår i dag, er de samme som kvinners rettighetskamper, vil jeg gjerne få bruke en parole fra 70-tallet som synliggjøring av forskjellen. «En kvinne uten er mann, er som en fisk uten en sykkel». Den parolen kan ikke endres til «en farget uten en mann […]» eller «en transperson uten en mann […]» uten at all mening blir borte.
Det som er felles for kvinnekampen både nå og før, er at vi blir angrepet av menn i forskjellige roller. Nå også i rollen som kvinner.
Fra menns verden, som er så splittet at det alltid pågår en krig et sted, kommer krav om samling av alle kvinner og latterliggjøring over splittelse blant feminister. På seg selv kjenner man ikke andre. Og det later til å være liten forståelse for den kampen kvinner har kjempet for å få egne rettigheter og for å få en internasjonal lovgivning som blant annet beskytter mot vold fra menn.Det har aldri vært sånn at kvinnekamp har vært løsrevet fra samfunnsutviklingen. Kvinner kjempet for stemmerett fordi vi ville være med å styre retning og bestemme hvilken verden vi skulle være i.
Menneskeheten har utviklet seg blant annet gjennom at vi har skapt kultur som i neste omgang har formet oss. Vi har utviklet oss gjennom å ta vare på hverandre uavhengig av den enkeltes bidrag, og vi har skapt nye generasjoner som har kunnet ivareta fellesskap fordi vi gjennom evolusjon har vokst på at et ivaretakende samfunn er et godt samfunn å vokse opp i.
Vi har forstått verdien av å beskytte mor og barn, og vi har forstått at vi har bruk for regler for å ansvarliggjøre enkeltindivid til fellesskapets beste. Vi har løftet hele samfunn og vi har frigjort oss selv fra undertrykkelse. Når vi nå står overfor en teknologisk utvikling som endrer vår felles kultur fortere enn før, bør vi ikke fjerne alle spor av sivilisering og historie. Det nye vi møter, kan være transhumanisme uten regulering og lovgivning som ivaretar biologi.
Vi vil endre oss, og med oss kulturen, som vi alltid har gjort, men denne gangen kan vi komme til å fjerne oss fra humanismen og idealisere likhet og ensretting uten at mennesket er i sentrum. Og hva har dette med kvinnekamp å gjøre? Kanskje alt. Det ropes om hatefulle ord og ekskludering når kvinner vil inn i samfunnsdebatten på egne premisser, og når kvinner snakker om vår virkelighet som handler om å være kvinne, blir vi beskyldt for å ekskludere menn og å være transfobe. Kvinner ser hva som skjer, og er redd for en utvikling der biologi underordnes teknologiske og medisinske eksperiment. Vi vet hvordan natur kan undertrykkes og komodifiseres. Deler av den utviklingen vi ser kan tyde på at mennesker skal tilpasses en ny utvikling der alt og alle er like undertrykt, og livet er patentert av noen få menn som tror de eier universet. Menneskeheten har gått feil før, og vi bør ikke miste hverken ærefrykten for livet eller klassekampen av synet i denne utviklingen mot en falsk likhet. Det går ikke an å være levende og lik.
Og når denne nye utviklingen der teknologien kan brukes til å skape orden og «likhet», møter protester fra kvinner og krav om respekt for biologi, da kommer redsel for kvinner og kvinneforakt frem. Det tas i bruk som et godt gammelt våpen som alle kan bruke, og som nå brukes under påskudd av at man er både fremtidsrettet, radikal og liberal.
Vi vil ikke se på at de rettighetene vi fikk som kvinner, blir tatt fra oss. Vi vil ikke tie når vår virkelighet trues på en sånn måte at det rammer vår rett til å være frie i det offentlige rommet. Spesifikke kvinnerettigheter fikk vi fordi menneskerettighetene var skrevet av menn for menn, og kvinner manglet, og det er ingen ting hatefullt i at vi ønsker å holde på kjønnsbestemte rettigheter.
Det er en global kamp for alle kvinner. Det kan hevdes å være feil, det kan forsinke en politisk agenda, det kan påstås å være ubegrunnet redsel for tilbakeslag og det kan være helt nødvendig og helt riktig, men hatefullt er det ikke. Kvinnebevegelsen endret samfunnet på 1970-tallet, og vi kan klare det igjen. Men da må vi ikke splittes opp i grupper som skaper fiendebilder i stedet for samhold.
Vi kan ha forskjellige interesser, av og til stridbare, og kjempe på forskjellige områder, men vi må ikke gå med på at interessemotsetninger er det samme som hat og fobier, og vi bekjemper ikke patriarkatet med å angripe kvinner. Dessverre styrker det patriarkatet og forfølgelse av kvinner. Ja, alle kvinner. Og snart halvparten av alt menneskelig.
Norsk Kulturråd som pådriver av autoritær identitetspolitikk
27. februar 2021
Av Gro Finne
Illustrasjon:«The Theatrehost. A selfportrait» «Teaterverten». Eit Sjølvportrett. 170×90 relieff og silketrykk 2018 /2019. Gro Finne, billedkunstner og publikumsvert.
Høsten 2019 var jeg tilstede på Norsk Kulturråds seminar «Nordic Dialogues» dag 2, på Det Norske Teatret. Konferansen avsluttet et treårig prosjekt om inkludering i nordisk kultursektor. Opplevelsen var selsom, men betegnende for hvordan Kulturrådet under direktør Kristin Danielsen har utviklet seg fra å handle om faglig kvalitet og kunstnerisk mangfold til å handle om representasjon av enhver minoritetsgruppe.
Jeg deltok ikke som kunstner eller representant for en kunstnerorganisasjon. Jeg var på jobb i egenskap av teatervert. Med unntak av en kunstnerkollega som også var på vakt den dagen, registrerte jeg få billedkunstnere.
Kulturrådets nettsider kunne informere om at seminaret var fulltegnet. Det viste seg å ikke stemme.
Dagens første arbeidsoppgave var «å pakke salen». Sammen med Norsk Kulturråds team, manøvrerte vi publikum framover mot scenen, slik at salen, sett fra scenen, ikke skulle framstå som altfor glissen. Kulturrådet hadde slått på stortromma. Å leie to foajeer og hovedscene med 752 seter på Det Norske, er ikke billig.
Det var vanskelig å forstå hva som var Nordisk med denne konferansen. Riktignok var representanter fra de nordiske kulturministeriene tilstede, og siden Norge var vertskap, daværende kulturminister Trine Schei Grande i egen person. Men hvorfor var ikke representanter for kunstnerorganisasjonene invitert, hverken som tilhørere eller deltakere?
En gruppe, »Critical Friends», hadde jobbet med inkluderingsprosjektet i 3 år. Fra scenen ble det opplyst at Critical Friends var håndplukket av Norsk Kulturråd.
Kulturrådet var selv forlegger for en bok, en antologi med tekster fra prosjektets deltakere. «Actualise Utopia» «From dreams to reality» Kritikken fra Kulturrådets venner ble formulert i Editors note:
«It is time to break the white colonial structure of the Nordic cultural cycle».
Det ble senere tatt opp til debatt om det var riktig å inkludere en hvit bidragsyter til boka. At boka ble finansiert av Norsk Kulturråd og prosjektet ledet av tre hvite kulturbyråkrater, ble ikke problematisert.
Hovedtaler på konferansens annen dag var doctor Francis Gladys fra et universitet i USA. Hun holdt en følelsesladd tale om den hvite kolonialistiske majoritet, privilegerte undertrykkere av den melaninrike minoritet.
«The Theatrehost. A selfportrait» «Teaterverten».
Eit Sjølvportrett. 170×90 relieff og silketrykk 2018 /2019. Gro Finne, billedkunstner.
Norge har ikke hatt kolonier, Norge har vært en koloni. Det Norske Teatret er en bauta over norsk nasjonsbygging som var folkelig og progressiv. Å høre en amerikansk professor fra Det Norske Teatrets hovedscene, beskylde den hvite del av publikum for å være kolonialister og undertrykkere, kun i egenskap av sin hudfarge, ble for meg en demonstrasjon av arrogant kulturimperialisme. Visste hun i det hele tatt hvilket land hun befant seg i og spilte det noen rolle?
Talen førte ikke til engasjert og livlig debatt.
Noen modige sjeler fra en ellers duknakket forsamling av hvite, gråhårete kulturfunksjonærer løftet forsiktig armen i været og kom med spake innvendinger. Opponentene ble kontant satt på plass. For å anskueliggjøre sitt poeng om hvit overhøyhet, ba Gladys Francis alle som var mørkere enn helt hvite i huden, komme opp på scenen og vise seg fram for det resterende publikum.
Hensikten skulle muligens være en anskueliggjøring av ekskludering og påføring av skam. Hvordan seansen kunne være et bidrag til større inkludering i nordisk kultursektor, var vanskeligere å forstå.
Norsk kulturliv skal speile befolkningen i all sin mangfoldighet. Slik bør det være. Da kan kunsten bli dynamisk og levende. Men å beskylde hvite kunstnere i Norge for å være privilegerte bare fordi de er hvite, er en kortslutning. Det er nå en gang slik at majoritets-befolkningen i Norge av naturlige årsaker er hvite.
Norsk Kulturråds konferanse skulle handle om inkludering.
Det syns jeg ikke den gjorde. Med den sammensatte befolkningen vi har i Norge, er det riktig å utpeke mennesker med forskjelligartet bakgrunn som tilhørende en minoritet i motsetning til en privilegert majoritet?
Et privilegium betyr at en gruppe har en fordel eller særstilling. Kunstnere er ingen homogen gruppe. Noen er privilegerte, men majoriteten er det ikke, uansett hudfarge. Gir det noen mening, fører det til et mer rettferdig samfunn å dele oss mennesker inn i alle disse identitets-kategoriene?
Norsk kulturråds konferanse «Nordic Dialogues» la opp til at Norsk Kulturråd vil legge ansvaret for at ikke kunsten speiler og inkluderer mangfoldet i samfunnet på kunstnerne selv. Men dette er hele samfunnets ansvar. Det er ikke ansvaret til utøvere i et konkurransepreget og underprioritert felt.
I Kulturrådets premisser for et «inkluderende kulturliv» ligger det i kortene at «de privilegerte» skal avstå sine privilegier, det vil si statlige støtteordninger.
Denne politikken vil ikke resultere i større mangfold. La meg ta et eksempel fra gruppen billedkunstner. For 2020 ble det til denne gruppen, delt ut ett seniorstipend (10 årig fra 57 til 67 år). Det gikk til en hvit, heterofil mann (for å bruke identitetspolitisk ideologi).
Kulturrådet kan gjerne si at i inkluderingens navn skulle dette ene stipendiet heller gått til en LHBTQ person, eller en person med «flerkulturell bakgrunn». Men ville det gjort noen forskjell? Ville det ikke uansett blitt et nullsumspill?
Kristin Danielsen, direktør Norsk Kulturråd
Klager program for brennmerking inn til Datatilsynet.
26. februar 2021
Klager program for brennmerking inn til Datatilsynet.
Women’s Human Rights Campaign (WHRC) har klaget inn en nettapplikasjon som heter «Shinigami Eyes» til Datatilsynet. Applikasjonen brukes til å stemple og merke personer som man mener er i besittelse av feil meninger, i sosiale medier
-Både jeg og flere andre av våre medlemmer har blitt utsatt for merking i denne applikasjonen, en applikasjon vi mener er ment å skulle henge ut folk slik at de ikke tør å delta i den offentlige debatten. En slags digital brennmerking, om man vil, sier lederen i WHRC, Christina Eline Ellingsen.
Navnet Shinigami Eyes er japansk, og kommer fra en japansk tegneserie som heter «Death Notes». Personer med såkalte Shinigami Eyes har øyne som gjør at de kan se en persons navn og hvor lenge de har igjen å leve. Evnen skal gjøre det enklere å skrive personens Death Notes, som er en overnaturlig notatbok.
Applikasjonen, som kan integreres med nettleserne Chrome og Firefox, og fungerer på sosiale medier som Facebook, Twitter, Reddit, Tumblr, Medium, YouTube, Wikipedia-artikler, resultater fra søkemotorer og alle nettsteder som bruker Disqus.
Bruker kan gå inn og merke personer som de mener er transfobe/Terfs (Trans- exclusionary radical feminist) med rødt, slik at andre som bruker programmet kan se hvem som er «venn» og hvem som er «fiende». Transpersoner og allierte merkes med grønn farge, og signaliserer til utenforstående at personen har de «riktige» holdningene i transdebatten. Eller som applikasjonen selv skriver: «A browser addon that highlights transphobic and trans-friendly social network pages and users with different colors.”
Applikasjonen kan også brukes til å merke personer som man mener er høyreradikale eller kristenkonservative, selv om den primært er laget for å merke personer som de mener er transfobe.
WHRC ser flere problemer med dette. Transdebatten har blitt veldig polarisert og aggressiv, og flere kvinner som har tatt til orde for kvinners kjønnsbaserte rettigheter har blitt møtt med drapstrusler i sosiale medier.
– Vi mener at denne merkingen har til hensikt å skremme kvinner fra å delta i debatten, siden det stort sett er kvinner som merkes. Det er med andre ord den eneste hensikten vi ser med denne applikasjonen: Personer med feil meninger og feil holdninger skal brennmerkes i sosiale medier slik at de skremmes til taushet, sier Ellingsen.
WHRC mener at det er et problem at personer merkes av en mobb som har tatt på seg rollen som anklager, dommer og bøddel, uten at den eller de det gjelder får komme til motmæle.
– Vi frykter at denne applikasjonen kan bli brukt av arbeidsgivere i for eksempel ansettelsessaker og personalsaker, og dette vil i særdeleshet ramme kvinner siden det hovedsakelig er kvinner som merkes.
Christina Ellingsen mener også at det er et problem at applikasjonen går etter personer som de mener har et feil livssyn eller en feil politisk oppfatning. – Opplysninger om en persons livssyn eller politiske oppfatning er sensitive personopplysninger som man skal ha et særskilt behov for å samle inn og systematisere. Kravene til å offentligjøre slik informasjon er enda større. Vi mener at denne applikasjonen bryter alle krav som er satt til innsamling, systematisering og publisering av sensitive personopplysninger.
Vi mener også at det er problematisk at transpersoner merkes med grønt. Hva med alle de som ikke har informert venner, familie, arbeidsgiver eller omgangskrets om at de er trans? Seksuell legning er en sensitiv personopplysning som faller inn under samme kategori som politisk oppfatning og religiøst livssyn. Vi mener at denne merkingen også er problematisk, da den i likhet med de andre kategoriene bryter med personvernet.
– Jeg ønsker at Datatilsynet tar denne saken til behandling da mange allerede er rammet av merkingen. Bruddene på personvernet i denne applikasjonen er såpass grove at vi i WHRC mener den er klart ulovlig.
Les også: Transaktivister brennmerker kritikere i sosiale medier.
Hør episoden av ‘Norsken Svensken og Dansken’ der Shinigami Eyes er tema.
Det finnes mange typer kvinnfolk, men alle er hunkjønn.
25. februar 2021
Jenny Klinge, Stortingsrepresentant for Senterpartiet. Foto: Ragne B. Lysaker / Senterpartiet
Det finnes mange typer kvinnfolk,
men alle er hunkjønn.
2021: Jenny Klinge som representerer Senterpartiet i justiskomiteen på Stortinget ser inn i TV-ruta og understreker at det ut fra vitenskapelige og biologiske fakta kun finnes to kjønn; kvinnfolk og kara.
Årsaken til at Klinge må presisere denne grunnleggende kunnskapen om oss mennesker er at hun befinner seg i debatt på Dax18. Tema for debatten er at det i forslag til ny barnelov foreslås at fødeforelder skal erstatte begrepet mor i lovverket.
Begrunnelsen for å endre begrepet mor til fødeforelder i lovverket er noens behov for et mer kjønnsnøytralt språk knyttet til det å være kvinne og mor. Det finnes knapt noe som er mer kjønnsbestemt enn det å bli gravid, føde og bli mor. Så hvorfor skal vi finne et kjønnsnøytralt språk på noe som er så kjønnsspesifikt?
Noen hevder at et kjønnsnøytralt språk er mer inkluderende for den minipromillen kvinner og menn som identifiserer seg som trans. Jeg tror ikke det. Hankjønn som identifiserer seg som transkvinner er biologisk hankjønn. Det eneste kriterier for å kategoriseres som ‘transkvinne’ er altså at du er biologisk mann/hankjønn.
Å endre juridisk kjønn er en teknisk formalitet.
Det er umulig å endre biologisk kjønn. Du er mann eller du er kvinne. Menn blir ikke hunkjønn av å fjerne mannlige kjønnsorganer eller ta østrogen. Og kvinner blir ikke hankjønn av å kirurgisk fjerne brystene sine eller ved å innta testosteron som gir mørkere stemme, skjeggvekst og ofte måne/skallethet. Kvinner er ikke en redusert eller amputert utgave av mannen. Det at menn kan endre sitt juridiske kjønn til kvinne endrer på ingen måte ikke deres biologiske hankjønn. Juridisk kjønn eliminerer ikke biologisk kjønn. Biologisk kjønn kan ikke overskrives.
For 99 prosent av befolkningen er vårt juridiske kjønn i samsvar med vårt biologiske kjønn.
Mye av forvirringen rund kjønn kom etter at Stortinget i 2016 vedtok at de som vil endre sitt juridisk kjønn skal få gjøre det uten noe form for konsultasjon eller kriterier. Dette innebærer at barn som har fylt 6 år, med foreldrenes samtykke, kan endre sitt juridisk kjønn ved noen tastetrykk. Å endre juridisk kjønn er en formalitet. Men hva slags samtykkekompetanse har egentlig en seksåring?
Mitt liv som hunkjønn.
Datter, mor, ektefelle, bestemor, tante og kvinne. Hvorfor ble jeg ikke overrasket over at det var jeg og ikke min ektemann som ble gravid? Selv om jeg er født under annen verdenskrig (1943) erfarte jeg tidlig at det kun er kvinnfolk som blir gravide og føder. Dette er elementærkunnskap. Uten kjønn, kjønnsorganer, sædceller, eggceller og kvinnens reproduktive egenskaper – ingen menneskehet.
Vi kvinner bærer frem og føder nye liv hver dag. Det har vi gjort i flere tusen år. At kvinnekroppen har denne egenskapen har medført kvinneundertrykkelse verden over. Menn som vil kontrollere gravide kvinner. Som for eksempel vil nekte kvinner abort.
Kvinner har fra vi er jenter den levde erfaringen av det å være i verden som hunkjønn. Denne erfaringen har ingen gutter eller menn, heller ikke de karane som ikke vil være kara. Og selv om det finnes mange typer kvinner; korte, lange, tykke, tynn, feminine, maskuline, androgyne og med svært så forskjellig kvinnelighet så har vi det til felles at vi er kvinner. De felles erfaringene jenter og kvinner har er knyttet til at vi er hunkjønn.
Hvordan har vi kommet dit at det regnes som hatefullt, ekskluderende og transfobt å uttrykke noe så elementært som biologiske realiteter?
Du trenger ikke si mer enn dette for å stemples som hatefull, ekskluderende transfob- og hvis du er kvinne som TERF:
1. Det finnes to kjønn, hunkjønn og hankjønn.
2. Bare kvinner er kvinner, bare hunkjønn er kvinner. Bare kvinner er lesbiske.
3. Det er ikke mulig å endre biologisk kjønn.
Kjønn og homofili henger sammen. Kjønn og heterofili henger sammen. Lesbiske og homofiles rettighetskamp handlet nettopp om det; kunnskapen om og retten til å avgrense sin seksuelle legning til likekjønnede. Homofile menn tiltrekkes av menn og lesbiske tiltrekkes av kvinner.
Som så mange som vokste opp i etterkrigstiden deltok jeg i kvinnefrigjøringen på 1970/80 tallet. En av sakene som sto mitt hjerte nærmest var dagehjemsplass til alle så mødre skulle kunne ta utdannelse og delta i arbeidslivet også etter at de hadde født barn.
Muligheten til å ta utdannelse og forsørge seg selv var vesentlig for kvinners frigjøringskamp. Når kvinner fikk muligheten til å studere og forsørge seg selv – avstedkom også muligheten til at kvinner kunne dyrke sine talenter, realisere sitt potensiale og påvirke det samfunnet de virket i. Våre stemmer begynte å telle i samfunnet.
Å endre ordene og språket vi bruker for å beskrive kvinner i ulike faser av livet er ikke inkluderende. Det er bokstavelig talt en usynliggjøring av kvinner.
En del menn og kvinner mener mødre, søstre, tanter, døtre og kvinner som ikke føyer seg etter deres totalitære ideologi bør fratas muligheten til å få sin mening på trykk i media. Aller helst bør vi fratas både arbeid og inntekt.
Min erfaring etter å ha kastet meg inn i debatten om kjønn er at svært mange av de mennene som identifiserer seg som trans har liten eller ingen solidaritet med kvinner og de kjønnsbaserte rettighetene vi gjennom flere generasjoner har kjempet frem. Likevel krever de høylydt kvinners solidaritet. Det blir avkrevd av oss at vi lytte, se, forstå og «educate» oss selv. Kravet fra aktivistene er at vi kvinner skal sette oss selv og våre behov til side. Det synes jeg er urimelig.
Mange gode folk tror at vi som støtter kampen for jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter har noe i mot mennesker som definerer seg som trans. Det er feil. Men den kampen som handler om å endre på unge sårbare menneskers friske kropper, så de skal stemme overens med kjønnsrollen de identifiserer seg som, kan vi ikke stille oss bak.
Kontakter arbeidsgiver.
Dette skjer: Transaktivister tar kontakt med arbeidsgiverne til kvinner og menn som uttrykker at det kun finnes to kjønn, hunnkjønn og hankjønn, og at menn/hankjønn som identifiserer seg som trans ikke er kvinner eller for den saks skyld lesbiske. Flere har har kommunisert til meg og andre at de ikke tør å delta i debatten om jenters og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. De er redde for å miste jobben om de uttaler seg.
Arbeidstakeres ytrings- og organisasjonsfrihet har alltid vært er en viktig sak for LO. Det bør tilsi at det også er en kjernesak for Arbeiderpartiet som kanskje bør trekke litt i røttene sine for å få tak i hvorfor de ble dannet.
Som pensjonist går jeg fri, de kan ikke ta fra meg jobben.
Men heldigvis kan ikke transaktvistene ringe arbeidsgiverne til oss bestemødre å fortelle om hvor transfobe og hatefulle vi er på sosiale medier. Vi bestemødre er såpass gamle at vi har gått av med pensjon – vi har ingen arbeidsgiver og er derfor frie til å si hva vi mener uten å miste arbeid eller inntekten som gjør at vi kan forsørge oss selv. Kvinner på min alder har levd gjennom alle faser fra jente til bestemor. Likevel kategoriseres jeg og mine medsøstre som «transfobe» når vi som Jenny Klinge sier det finnes kvinnfolk og kara.
De streikende fyrstikkarbeiderskene i 1889. foto ukjent copyright arbeiderbevegelsens arkiv.
Å endre ord som beskriver kvinner i ulike faser av livet i lovverket fordi en minipromille av befolkningen ikke føler seg hjemme i sitt biologiske kjønn er, som Klinge ga uttrykk for på Dax18, misforstått toleranse. Mor, far, søster bror, gravid og fødsel er ord som presist beskriver biologiske realiteter. Det forholder de fleste av oss til. Jeg kan ikke huske at vi i Norge har vært redde for en liten minoritet som beskriver seg selv som sårbare, men samtidig skremmer svært mange godt voksne mennesker fra å si hva de tenker og mener på sosiale medier eller i offentligheten.
Og bare så det er sagt: å forsvare jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter er noe alle foreldre bør gjøre om de ønsker seg en god fremtid for sine døtre.
Gunhild Gjevjon
Fotografier i artikkelen er skjermdump fra Facebook/twitter.
Kvinner trues med drap
24. februar 2021
En lite tilslørt drapstrussel dukket opp på Twitter for noen dager siden. En gruppe transaktivister som kaller seg UK Transgender Alliance, postet en melding hvor det levnes liten tvil om at transkritiske kvinner ønskes døde:
«Alle sivilrettsbevegelser har endt i blodsutgytelser, grupper gir ikke fra seg plass og aksepterer. Så snart man begynner å drepe terfer (trans-exclusionary radical feminis) vil lovene endre seg», het det i meldingen.
Meldingen ble raskt fanget opp av andre twitterbrukere, som meldte fra til Twitter. Like etter ble alle meldingene som alliansen har lagt ut, skjult for omverdenen. Kontoen er fortsatt lukket.
Christina Eline Ellingsen i WHRC Norge er ikke overrasket over at det kommer trusler mot kvinner som taler kvinnesak.
– Dette er ikke det minste overraskende. Det finnes flere slagord blant transaktivister som referer til drap og vold mot kvinner, for eksempel «kill the terf» som selges som t-skjorte, eller «terf in my mentions» som trendet på Twitter i fjor. Transaktivisme er en aggressiv aktivismeform som ikke har noe med verken kjønn eller transpersoner å gjøre, men som ved å imitere alle andres menneskerettighetskamper gir frikort for nye høyder kvinneforakt. Dette er kvinneforakt på steroider, sier hun, og legger til:
– Allikevel er det urovekkende at dette brutale og tonedøve utsagnet kommer fra en støttegruppe for foreldre.
Les mer her
Transaktivister brennmerker kritikere i sosiale medier
23. februar 2021
Transaktivister brennmerker kritikere i sosiale medier.
Christina Ellingsen, Leder for WHRCNorge ( til venstre) og Tonje Gjevjon, billedkunstner og kvinnesakskvinne. Foto, privat
Shinigami Eyes. Lær deg like godt navnet med det samme.
Shinigami Eyes er et program som merker personer og grupper som er såkalt transfobe Terfer (som står for trans-exclusionary radical feminist) på nettet og i sosiale medier.
Ifølge beskrivelsen er målet med programmet å merke transfobe personer og nettsider med ulike farger slik at andre brukere lett kan se hvem som er «venn» eller «kritiker».
Programmet, om kom i 2019, er i dag kompatibelt med nettleserne Chrome og Firefox, og slik fungerer det: Når man har lastet ned Shinigami Eyes, kan man gå inn på sider som Twitter, Facebook og Reddit, for å nevne noen, og merke siden eller personen som transfob. Når andre kommer til den samme siden eller personen, vil navnet deres vises i rødt, noe som betyr at de er merket transfob. Og det er ikke så mye som skal til heller. Ifølge veilederen holder det at man har trykket «liker» på en side som har transkritisk innhold, eller at man har skrevet at man har uttrykt at det er viktig å «beskytte kvinners trygge rom» (protect womens only spaces).
På samme måter kan transpersoner og allierte merkes med grønt, slik at personer som oppsøker disse kontiene, vil vite at de snakker med en person som befinner seg på det som aktivister mener er «riktig» side av saken/debatten.
Navnet Shinigami Eyes er japansk, og kommer fra en japansk tegneserie som heter «Death Notes». Personer med såkalte Shinigami eyes har øyne som gjør at de kan se en persons navn og hvor lenge de har igjen å leve. Evnen skal gjøre det enklere å skrive personens Death Notes, som er en overnaturlig notatbok.
Flere norske feminister har blitt merket som rødt av aktivister gjennom Shinigami Eyes. To av dem er kunstneren, styremedlem i LLH-2019 og Dagbladet-spaltist og redaktør i matriarken.no, Tonje Gjevjon, samt lederen for Women’s Human Rights Campaign (WHRC), Christina Eline Ellingsen. De to ser svært alvorlig på det som nå skjer.
– Dette er systematisk trakassering av kvinner, mener Christina Eline Ellingsen i WHRC.
– Dette er merking av kvinner som snakker om kjønn. Det skulle i teorien være helt naturlig at kvinner, jenter, lesbiske og mødre kan delta i demokratiske prosesser og offentlige debatter om saker som angår dem. Kjønn angår kvinner. Men det vi ser er at det å ytre seg om kjønn, spesielt om man er kvinne, resulterer i at man merkes som dødsdømt. Vi ser systematisk rapportering til arbeidsgivere, og ser forsøk på å presse pressen til å systematisk sensurere innlegg om kjønnsbaserte rettigheter.
– Dette er trakassering basert på livssyn. Mitt livssyn er at kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, verken mer eller mindre, og at det bryter med FNs kvinnekonvensjon å inkludere hankjønn i kvinnefengsler, kvinneidrett, i midlertidige tiltak for likestilling og liknende, sier Ellingsen.
– Jeg og andre kvinner skal ha rett til å ytre oss uten frykt for å bli satt på svartelister, overvåket med programvarer som er oppkalt etter en karakter som har evne til å se når folk dør, bli omtalt som om vi har oppfordret til drap eller stemplet som hatere, legger hun til.
Hun mener at dette er ett av flere forsøk på å dehumanisere kvinner av som snakker om disse tingene.
– Vi har allerede hatt et voldstilfelle i England. En 60-år gammel kvinne, Maria Maclachlan, ble slått ned av en transkvinne mens hun filmet en demonstrasjon på Speakers corner. Transkvinnen Tara Wolf sammenliknet Maclachlan med en fascist og mente at det rettferdiggjorde angrepet, forteller hun.
Ellingsen er bekymret for sikkerheten til de kvinnene som nå tør å gå inn i debatten.
– En privatperson annonserte i fjor høst at jaktsesongen på kvinner som er kritiske til transaktivistenes krav, såkalte terfer, hadde startet. Det er en skremmende uttalelse. Sentrale personer i transbevegelsen har uttalt at det å snakke om kvinners kjønn og rettigheter er det samme som å oppfordre til drap. Logikken er at transfobien er så grov at det eneste som er verre, er en direkte oppfordring til drap. Det er en retorikk og en legitimering av vold som er svært alvorlig, og som bidrar til å sette kvinners sikkerhet i fare. Dette er de forestillingene vi står opp mot, sier Ellingsen, og varsler at WHRC vil melde saken til Datatilsynet.
Feminist «hengt» av transaktivister
22. februar 2021
Feminist «hengt» av transaktivister.
Vold og trusler har ingen plass i et demokrati.
Det skriver den spanske politikeren Carmen Calvo på Twitter, etter at en dukke i full størrelse og med bilde av henne selv klistret foran ansiktet til dukken, ble funnet hengt i et tre søndag.
Saken har fått stor oppmerksomhet i Spania, hvor Calvos er en kjent politiker og feminist. Calvos «forbrytelse» er at hun har stilt spørsmål ved om menn skal ha anledning til å selvidentifisere seg som kvinne, en debatt som nå pågår med full styrke i mange vestlige land.
«Kvinner som sier nei til menn er sjofle og grusomme». Det er stempelet spanske kvinner får når de kritiserer menns mulighet til å selvidentifisere seg som kvinne.
Debatten har hardnet til, og virkemidlene som nå tas i bruk er ikke til å misforstå. Iran og Saudi-Arabia er de landene i verden som henretter flest mennesker ved henging.
I 2019 ble 435 personer henrettet i de to landene. Et voksende antall personer blir henrettet på grunn av sine meninger. Ifølge Amnesty brukes avretting stadig oftere som et politisk virkemiddel for å skremme opponenter til taushet.
Nå brukes den samme skremselspropagandaen i transdebatten. Det er verd å merke seg at disse angrepene kun kommer fra den ene siden av denne debatten.
Den kommer ikke fra kvinner, men fra menn. Menn som ønsker å legge lokk på debatten om kvinners rett til å omtale seg selv med de ordene de selv ønsker, og kvinners rett til egne, trygge rom.
WHRC håper at spansk politi og spanske myndigheter ser alvorlig på denne hendelsen og at gjerningspersonene blir funnet og straffet. For dette er ikke et virkemiddel som bidrar til å fremme offentlig debatt og demokrati. Dette er hat.
Transaktivister raser mot kvinners rett til å velge lege
21. februar 2021
Transaktivister raser mot kvinners rett til å vege lege.
Sak fra Women are Human.
Hvert år blir det anmeldt over 1500 voldtekter i Norge. Selv om antallet voldtekter har vært stabilt de siste årene, har antallet overgrep mot barn under 14 år økt markant (En vekst på17 prosent siden 2015).
I de fleste vestlige land kan jenter som oppsøker voldtektsmottakene selv velge om de vil bli undersøkt av en mannlig eller kvinnelig lege og gynekolog. Årsaken til dette er at man ikke ønsker å påføre offeret et større traume for å samle inn bevis.
De siste årene har loven om selvidentifisering utfordret dette prinsippet i flere land, blant annet i Skottland. Like før jul vedtok derfor skotske myndigheter en ny lov som skal sikre at kvinner som er utsatt for voldtekt, skal ha rett til å bli undersøkt av leger og gynekologer som er biologiske kvinner om de selv ønsker det. Denne loven har fått massiv motstand fra transbevegelsen og spesielt menn som selvidentifiserer seg som kvinner, fordi transkvinner ikke lenger har en automatisk rett til å utføre gynekologiske undersøkelser av jenter og kvinner som er voldtektsofre.
Loven har fått kraftig kritikk av aktivistene, som mener at den nye loven kun er vedtatt for å terrorisere transkvinner.
Les mer her: Law Lets Female Rape Victims Select Female Forensic Examiners; Trans Activists React With Outrage
#matriarken #whrc
Å tilpasse kroppen kjønnsrollen
20. februar 2021
Av Tonje Gjevjon
Å TILPASSE KROPPEN
KJØNNSROLLEN
Kjønnsrolle er ifølge Store norske leksikon «en samling av normer og forventninger knyttet til det å være mann eller kvinne, gutt eller jente». Kjønnsrollene gir også forventninger til hva man bør interessere seg for.Familie, skole og venner er viktige formidlere av sosiale normer og forventninger, men media, artister, film og moteindustrien er også sentrale i å etablere rollemønstre. Sistnevnte kan ofte bidra til å danne og opprettholde allerede etablerte kjønnsroller og stereotype oppfatninger av kjønn.
EN MULIGHET TIL Å SKILLE SEG UT
Kjønnsrollene kan virke begrensende på de av oss som ikke ønsker den oppmerksomheten som ofte følger med det å være en som skiller seg ut. Men mange ser også kjønnsrollene som nettopp en mulighet til skille seg ut – tre frem og skape litt bølger.
Jeg ble født i 1967 og vokste opp i en blokk utenfor Oslo. Gjennom TV og radio ble jeg vant til å se og høre store artister og band som utfordret, utforsket, tullet med og strakk de trange kjønnsrollene i alle retninger. Menn med langt hår, smykker som dinglet rundt hals og håndledd, øredobber og slengbukser. Mick Jagger i kjole. Kvinnelige artister med vest, slips, raggete look og et breialt kroppsspråk der artistene tredje mer frem som subjekt heller enn objekt. Og alt fra lesber i kvinnebevegelsen, homofile menn og folk i diverse subkulturer elsket dem, adopterte det androgyne looket og fant sin egen vri oppi dette havet av uttrykk der alt var lov.
Joan Armatrading, Janis Joplin og Patti Smith skilte seg ut. De hadde funnet sitt talent, gjorde sin greie og utviklet sin særegne og personlige stil over tid.
DEL AV EN SUBKULTUR
Å være i opposisjon til det etablerte var en del av ungdomskulturen. Og i lesbiske og homofile miljøer, som var en del av den mangfoldige subkulturen som konsentrerte seg i de større byene, blomstret det.
På nattklubber og i mer lukkede rom utviklet det seg miljøer der alle mulige personligheter kom til uttrykk på alle tenkelige og utenkelige måter. Da 80-tallet ankom var jeg 13 år og bodde i Oslo. Hockeysveis, sikkerhetsnål i øret, selvlysende neonfargede bukser og med en umoden og hormonstyrt kropp som jeg på ingen måter var fortrolig med. Jeg visste ikke hva jeg ville, først og fremst handlet tilværelsen om å gjennomgå og holde ut den forandringen puberteten hadde satt i gang. Det var som om noe hadde tatt bolig i kroppen min og dro den i retninger jeg ikke ville. Følsom, sint, deprimert, kjepphøy, selvsikker og trøtt om hverandre. For en emosjonell karusell. Men jeg fant en subkultur – et sted å være i en periode der jeg trengte å sitte i mørke å se på de andre danse etter Grace Jones’ Slave To The Rythm.
Popmusikk og artistene formelig sloss om å se androgyne ut. Menn med sminke, enda større øredobber og femi kroppsspråk som vi kalte det. Homser som var feminine og litt kraftige lesber med hockeysveis, traktorlesber og butcher så du overalt – også i Oslo. Den lesbiske og homofile subkulturen blomstret – på nattklubber og i mer lukkede rom. Så mange steder der vi utforsket oss selv i ulike varianter.
Vi hadde blant annet en restaurant og nattklubb for homofile som het Metropol og senere på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet Potta – en nattklubb for lesbiske.
I begynnelsen av 1980-tallet var for ung til å komme inn på Metropol, men ga meg ikke. En kveld det var karneval sto jeg i døra og ville inn, men vakten nektet meg inngang; du er ikke gammel nok. Jeg ga meg ikke, dro hjem til en venn, kledde meg ut med svart skokrem i ansiktet og tok på meg en parykk med svarte krøller. Så dro jeg tilbake til Metropol. Vakten slapp meg inn. Og der inne var alle byens utskudd; lesber, prostituerte kvinner og guttehorer (som homsene selv kalte de prostituerte gutta), funksjonshemmede, narkomane, kortvokste og mange andre som følte seg annerledes.
THE SUN ALWAYS SHINES ON MTV
MTV, en amerikansk musikk-TV-kanal ble lansert i 1981. Kanalen spilte musikkvideoer, og vi som hadde puberteten og ungdommen på 80-tallet fikk feminine mannlige artister og maskuline kvinnelige artister servert som perler på en snor. Store feite øreringer og rosa gensere med vid hals som avslørte George Michaels hårete brystkasse. Trange skinnbukser og skinnjakker på tynne feminine Michael Jackson som var den første svarte artisten som viste musikkvideoene sine på MTV. Eurythmics med androgyne Annie Lennox, Slave To The Rhythm med enda mere androgyne Grace Jones, og Do You Really Want To Hurt me med Boy George. Twist in My Sobriety med Tanita Tikaram var populær blant lesbene (mildt sagt) og I musikkvideoen til I Want To To Break Free med Queen ikler Freddy Mercury og resten av bandet seg kvinnerollen. Også Prince med Lisa og Wendy da. Her med Purple Rain.
Behovet for å utfordre og utforske kjønnsrollene var der hele tiden. Vi kledde oss i hva vi ville, sminket oss eller sminket oss ikke – nektet oss ingenting og synes i grunn det var topp om noen ble provosert eller skrek jævla lesbe eller jævla homo etter oss. Vi var unge og fulle av hormoner. Vi ville ikke bli likt eller anerkjent av de «gamle» og etablerte! Vi ville være i opposisjon til det etablerte, ikke bli en del av det. David Bowie, Grace Jones og Annie Lennox tronet på himmelen og vi elsket dem!
Jeg var stuck i 80-tallet og ble værende der da 90-tallet føyk forbi og vi gikk inn i et nytt millennium. Jeg fortsatte å gå på nattklubber for lesbiske og homofile både i Norden og Europa, men det var som om personligheten til de som brukte nattklubbene hadde forsvunnet og blitt erstattet med techno, dop og narsissisme. Metervis med homofile menn som pumpet jern på homobarene. Alle var like. Først var alle barbert på hue, så kom hipsterlooken med alt skjegget. Samtidig kom lipstick lesbians som klaget på lesber som ikke så ut – eller så maskuline ut. Som om de skjemmet ut alle de «pene» lesbene i «familien». Og fra 2000-tallet til i dag forsvant det som startet som en spennende og rik subkultur. Det flyttet seg fra kaotisk til organisert, stivt og kjedelig. Og da de kreative og subkulturelle miljøene døde ut oppsto et vakum der en ny type unge i ungdomsorganisasjonene for homofile og lesbiske så sitt snitt til å «erobre verden».
Ungdomsorganisasjonen tok på seg fars tøfler, satte seg i skinnstolen og røykte pipe. Mor serverte far og hysjet på alle som forstyrret han. Her var det ikke plass til annerledestenkende. Strengt, grått, trist og selvhøytidelig – Den skeive jammerdalen. Der ungdommen fremstilte seg selv som offer, som krevde et mangfold der alt og alle skulle tilpasse seg den formen de tegnet opp og som forlangte at at alle skulle gå i takt. Penger strømmet inn og organisasjonen vokste. Det å være skeiv offerhomo ble en karrierevei. «Det er synd på oss» ble et mantra. Alt som engang tilhørte subkulturen skulle blankpusses og alminneliggjøres. Pornofiseringen, vulgarismen og det umettelige grådige menneske skulle få dekket alle sine behov. Parasittismen slo rot og kravet om økt tilgang til andres kropper, spesielt barn, unge og kvinners kropper ble heiet frem av rikeste selskapene i verden. Legemiddelindustrien, porno og menneskehandel-industrien applauderte, sponset og banet vei for den inhumane transhumanismen som for å få gjennomslag angrep de som alltid beskytter barna – kvinnene. Og det var da jeg bråvåknet fra 80-tallskoma.
BROKEN BODIES
2017: De unge flamboyante homsene, traktorlesbene og de androgyne unge kvinnene og mennene har nesten forsvunnet fra jordas overflate. Eller de har blitt justert. Alle som bryter med et maskulint eller feminint look eller har interesser som ikke sømmer seg for jenter/gutter er potensielle kunder. Kroppene og formene til de feminine guttene er blitt tilpasset den stereotypiske husmora. Menn i 50-60-årene i nylonstrømper, rød leppestift og med skingrende stemmer. Det er som tatt ut av «Snehvit og de syv dvergene». Eldre menn som ser seg i speilet og spør; hvem er vakrest i verden her? Feminine og ikke fullt så feminine menn ser seg selv som Snehvit. Guttejentene med de stutte kroppene som ikke vil utvikle seg til voksne kvinner.
Barn og ungdom med sammensatt psykisk problematikk som tilpasses, jeg vet ikke hva. Broken bodies. Og på SoMe og Youtube kommer fortvilelsen til sårbare unge kvinner som ikke føler seg tilpass i kroppen, til uttrykk. Også de som har fått «veiledning» og råd». Alle vil hjelpe de unge. Dobbel mastektomi, mørke stemmer og pistrete skjeggvekst. Irreversible medisinske inngrep vi som samfunn ikke kan begrunne. På barn, unge og psykisk syke.
Youtube-videoer der unge kvinner som trodde de var menn forteller om hvorfor de trodde det og hvilke irreversible konsekvenser behandlingen de ble utsatt for har medført.
Artikkelen reflekterer skribentens observasjoner, erfaringer og refleksjoner.
Bildene i artikkelen: Printrest, SoMe/gifs.
Black Lives Matter
19. februar 2021
Black Lives Matter
Stormé De Larverie
Grace Tabea Tenga, styremedlem i FRI Oslo og Viken, skriver i Klassekampen 12. februar blant annet: «Svarte transkvinner har vært og er ledende figurer i borgerrettighetskamper: mest kjent er nok Marsha P. Johnson, som igangsatte Stonewall-opprøret i 1969.»
Det er to ting som er helt nødvendig å få fram:
1. Marsha igangsatte ikke Stonewall-opprøret. Mest sannsynlig var den svarte, butche, lesbiske kvinnen Stormé DeLarverie den første til å gjøre fysisk motstand mot politiet, og hun kan dermed gis æren for å ha vært den som igangsatte opprøret. Marsha benektet alltid å ha vært til stede da opptøyene startet. Stonewall sto i brann og gatekampene pågikk da Marsha ankom.
Why don’t you do something?
2. Marsha P. Johnson var verken transkvinne eller kvinne. Marsha identifiserte seg alltid tydelig og høylytt som «mann», som «homoseksuell mann» og som «drag-queen». Dette understreker Marsha flere ganger i intervjuer, som også er filmet. Blant annet forteller Marsha om den gangen en horekunde ble voldelig, og kaller kunden «en idiot som ikke skjønte at jeg er en mann».
Det forbauser oss ikke at et styremedlem i FRI vil viske ut svarte lesbiske kvinner og svarte homofile menn fra historien.
Stormé og Marsha levde ulike, men tøffe liv, og var tvunget til å kjempe – også fysisk – for å overleve som seg selv. Dessverre fortsetter trakasseringen av Stormé og Marsha inn i døden, og nå er det de i queerbevegelsen som står for trakasseringen. Det sies å være politisk vedtatt at queerbevegelsen skal underslå Stormés rolle i Stonewall, og stemple Marsha som kvinne. Det er ikke plass til stolte lesbiske kvinner og homofile menn i queerbevegelsen.
Det er en krenkelse av minnet etter to svarte, avdøde homoaktivister at en representant for FRI snakker usant om hva de gjorde og hvem de var.
Vi vil oppfordre Tenga og resten av FRI til å beklage offentlig. Hvis ikke, bløffer de når de sier «Black lives matter». For hvis svarte liv er viktige, så kan ikke svarte lesber og homsers levde liv viskes ut av historien av ideologiske årsaker.
Tonje Gjevjon, LLH-2019 -WHRCmedlem
Ola Movinkel, LLH-2019
Christina Ellingsen, Leder for WHRCNorge
En justert versjon av artikkelen ble publisert i Klassekampen 18.02.2021. Se lenger ned på denne siden.
Marsha P. Johnson var
en homofil mann.
