“Fremtiden er ikke lenger hva den pleide å være” som lydbok!

I 2015 startet Tonje Gjevjon en søken etter lesbisk historie og kultur. Dette ble utløst av at de organisasjonene som pleide å jobbe for lesbiske og homofiles rettigheter, begynte å fronte legalisering av surrogati og hallikvirksomhet, og at sex-kjøpsloven skulle oppheve. Gjevjon opplevde dette som en usedvanlig kvinnefiendtlig politikk, at menns behov ble prioritert på kvinners bekostning, og at lesbiske stemmer på temaet var fraværende fra offentligheten. Hadde det alltid vært sånn? Var hun den eneste lesbiske kvinnen i miljøet som var kritisk til hallikvirksomhet og surrogati? Så begynte hun søket – det måtte jo være andre der ute?
Søket hennes førte henne til en glemt del av norsk kvinnehistorie; kvinnehuset i Oslo, og den aktiviteten og aktivismen som forente lesbiske feminister der på 70-tallet. Gjennom Inge Ås ble hun introdusert til humoren, kunstuttrykkene og aktivismen som hennes formødre hadde produsert. Dette ble til slutt samlet i boken “Vi spiste, sov og drakk feminisme”, utgitt på sfinxa forlag.
Dette søket førte henne også til Marianne Rovas Olsen. Rovas Olsens fotografier av lesbiske feministers aktivitet og aktivisme viser seg å være en av de største fotodokumentasjonene om 70-tallets lesbiske kultur.
Marianne Rovas Olsen førte også dagbok i denne perioden. Gjennom Tonje Gjevjons søken etter lesbisk feministisk historie, ble disse hentet frem igjen. Dagbøkene ble viktige for arbeidet med “Vi spiste, sov og drakk feminisme”. Men i Marianne Rovas Olsens refleksjoner over gjenmøtet med seg selv, formet det seg også en helt egen bok. Dette var det siste prosjektet Marianne Rovas Olsen gjennomførte før sin død, 09. Desember 2020.
“Fremtiden er ikke lenger hva den pleide å være” er en fortelling om det å se tilbake på begynnelsen av livet, mens man er på slutten. Den er fortalt med en stemme vi nesten gikk glipp av; om en jentes tanker og aktivisme i en del av vår felles historie som neste ble glemt.
Gjennom Tonje Gjevjons dedikasjon til å løfte frem kvinnene hun fant i sin søken, har hun spilt inn og produsert Marianne Rovas Olsens urfremførelse av sin første bok.
Last ned og hør “Fremtiden er ikke lenger hva den pleide å være” av Marianne Rovas Olsen her!
 

Om Marianne Rovas Olsen

Marianne Rovas Olsen (1954-2020). Født og oppvokst i Hammerfest. Hun flyttet til Oslo, fant Kvinnehuset, Lesbisk Bevegelse og var del av Seriøsgruppa (performancegruppe) og det kvinnelige kunstnerkollektivet Sfinxa siste halvdel av 1970tallet

Rovas Olsen dokumenterte sitt eget og sine venners liv som lesbiske, feministiske aktivister i Oslo på 1970-­tallet, og har en stor samling fotografier fra denne perioden. Flere av hennes fotografier ble i 2020 vist på Akershus Kunstsenter i forbindelse med utstillingen SFINXA – Lesbiske trykk og kvinneaktivisme 1970–1985 av Inge Ås. Et utvalg av arbeidene hennes blir også presentert i boken Vi spiste, sov og drakk feminisme, som ble utgitt på Sfinxa Forlag i 2020. Debuterte på Høstutstillingen i 2020 og utga boken «Fremtiden er ikke lenger hva de pleide å være» på Matriarken Forlag i 2021.  Om å gjenkjenne det som kustutrykk 

Hvorfor egen app?

Vi ønsket å dedikere en egen plass til Marianne Rovas Olsens memoirer, og å gi lydboken et eget rom! Så vi lagde en lydspiller, innstilt til å kun spille av Fremtiden er ikke lenger hva den pleide å være.

Denne er nå tilgjengelig for android!

 

En smakløs suppe av kjønnsstereotyper

Mange her mener at kjønn er mye mer enn biologi, og at biologisk kjønn godt kan erstattes med sosialt kjønn i undervisningen på skolen. Her er en artikkel om tourmalin-krystallen

Denne krystallen er i utgangspunktet “bare” en syklosilikat bestående av kombinasjoner av magnesium, lithium, natrium, okysgen og hydrogen. Men den er også mye mer enn det; denne krystallen resonnerer med rot-chakraen, visstnok, og er med dette I harmoni med planeten mars, og som dermed ligger til grunn for de som er født I stjernetegnene væren og skorpion. Krystallen absorberer negativ energi, og er nyttig når Mars går i retrograd.
Skal astrologi, chakraer og krystaller undervises i skolen som naturvitenskapelig fakta?
Skal vi fortelle barn at noen mennesker blir ekstra stressa når saturn er i det 7. hus, eller at de født I tvillingen har medfødte multippel disassosiativ identitets-systemer, som kan stabiliseres ved å identifisere krystallen forbundet med sin chiron og blokkerte chakra?
Steiner er jo også så mye mer enn “bare” mineraler. Personlig synes jeg disse mytene rundt både kjønn og krystaller definitivt har en plass – men om skolen ikke kan skille mellom pseudovitenskap og fakta, gjør vi barn sårbare for ren svindel.
I tilfellet kjønn er faktumet dessuten det at virkeligheten er langt mer overraskende og magisk enn den smakløse suppa av stereotyper som kjønnsidentitetsteorier koker ned til. Hvis pseudovitenskap først skal på menyen, hvorfor slå seg til ro med noe så banalt som “dukker er for jentesjeler, fotball er for guttesjeler”? 

Posie Parker – the brilliant annoying adult human female

Kellie Jay Keen-Minshull aka Posie Parker er kvinnen bak standingforwomen.com som er en kampanje for kvinners rettigheter. Hun står også bak Adult human female – et kunstprosjekt som gjengir ordbokversjonen av ordet kvinne. Parker sine kunstprosjekter har utløst og satt fart på debatten om kjønn, tydeliggjort  interessekonfliktene som følger med transaktivisme, og kunstprosjektet har virket som en katalysator og bragt til overflaten det ekstreme kvinnesynet som følger med transaktivisme og skeiv kjønnsforståelse.

Parker er en 45-årig britisk hjemmeværende tobarnsmor. Hun vokste opp i en arbeiderklassefamilie. 

Etter å ha erfart at kvinnediskriminering fikk vind i seilet via en antikvinnebevegelse frontet av menn som identifiserer seg som kvinner i partiet Labour (Arbeiderpartiet i UK) begynte Parker å stille spørsmål knyttet til hva det vil si å være kvinne i sitt lokale Labour-parti. Det falt ikke i god jord. Parker ville informere om dette og ga uttrykk for sin bekymring i Labour, på Twitter og i møte med kvinner, mødre, fedre og lesbiske.

I februar 2018 mottok Parker en tekstmelding fra en politimann i West Yorkshire som ba henne om å ta kontakt. Hun trodde ikke at politiet sendte tekstmeldinger og antok derfor at meldingen ikke var ekte. Senere samme dag da hun kjørte til supermarkedet, la hun merke til noen ubesvarte anrop fra samme nummer. Hun kjørte inn til siden og ringte nummeret.

En politimann med vennlig Yorkshire aksent fortalte Parker at Susie Green, administrerende direktør i Mermaids [en pro pediatric trans UK veldedighetsorganisasjon], hadde rapportert henne til politiet og at politiet hadde fått hennes detaljer fra Twitter. Det hadde tatt dem noen måneder å få denne tilgangen til hennes twitterkonto, og rapporten var laget i juli 2017.

Politmannen sa at dette var et tema for samtale rundt mange middagsbord, og han kunne forstå mitt synspunkt ettersom han har en tenåringssønn. Han sa også, ganske bekymringsfullt, at jeg var en prøvesak. Han spøkte med denne nye “menneskerettighetskampen” og sammenlignet den med både homofiles rettigheter og svartes rettigheter. Parker forklarte at lesbiske aldri hadde bedt om å bli kalt streite og at svarte mennesker ikke ønsket å være hvite, og at både homofiles og svartes kamper handlet om verdighet og respekt som mennesker og like rettigheter. Transrettigheter er ikke det samme, transaktivister ser ut til å ville opplyse oss alle til å mene, tro og gi utrykk for at svart er hvitt. Hvem tror egentlig at transkvinner er kvinner?

Politimannen nevnte også en betjent på kontoret hans som «endret kjønn», og noe om nye pronomen. Parker spurte om politimannen som hadde «byttet kjønn» ville lete etter kvinnelige mistenkte, hvorpå politimannen lo og svarte at han ikke visste. Parker reagerte på at politistyrken er mer bekymret for hvilke pronomen som skal brukes overfor den aktuelle politimannen enn rettighetene til kvinner politibetjenten som hadde «byttet kjønn» kunne lete opp.

Parker satt senere samme år (2018) i et 40 minutter langt politiavhør grunnet åtte tweets over en periode på ti måneder. Dette fordi Susie Green i Mermaids hadde rapportert Parker til politiet. Parker slettet ikke noen av de aktuelle tweetsene, hun ville folk skulle se at de ikke var hatefulle – og at bakgrunnen for tweetsene var å utfordre samtidens transideologiske pseudovitenskapelige kjønnsforståelse og det medfølgende ideologiske klima.  

Parker hyrte en erfaren advokat som hun tok med i politiavhøret.Etter avhørene var Parker i en limbo-tilværelse mens hun venter på at politiet skulle avgjøre om hun skulle anklages. De potensielle anklagene var ordensforstyrrelse. konspirasjon og ondsinnet kommunikasjon kombinert med potensiell hatkriminalitet. I 2018 frafalt politiet anklagene.

«Denne kampen handler ikke om folk er enig i mitt syn på spørsmål knyttet til transkjønnede, men om du er enig i at jeg har rett til å komme med synspunkter, rett til å si en mening, rett til ytringsfrihet»

Posie Parkers nasjonal og internasjonale legendariske gjennombrudd var på Sky News i debatt med Dr. Adrian Harrop i 2018. Utgangspunktet for debatten var at en «adult human female»-poster ble fjernet fra en vegg i Liverpool. Posteren viste hvitt på svart en gjengivelsen av ordbokdefinisjonen av kvinne. Det var denne gjengivelsen som ble ansett som «transfobisk» blant annet av Dr. Harrop som hevdet plakaten var farlig for transpersoner og et symbol på Parkers kampanje mot «transpersoner». Dr. Harrot argumenterer i debatten at Parker ekskluderer «transkvinner» fra definisjonen av kvinner, hvorpå Parker responderer at selvfølgelig gjør hun det – før hun spør Dr. Harrot om han i kraft å være doktor kan forklare henne hva en kvinne er. 

Det var Dr. Adrian Harrop som igangsatte en kampanje for å få posteren fjernet. 

 

Prosjektet Adult human female har synligjort at transaktivister, antikvinnebevegelsen og deres allierte ikke tolererer at ordbokversjonen av ordet kvinne er synlig eller vises i det offentlige rom.

Parker er den fødte Youtube-stjerna, og heldigvis for det, for Youtube er omtrent eneste plattformen hun i dag ikke er kastet ut fra. Med sin liketil og jordnære måte å ordlegge seg på får hun og hennes prosjekter transaktivister til å miste besinnelsen gang på gang – noe som bidrar til at fler og fler blir klar over og vitne til det vanvittige og absurde aggresjonen som rettes mot kvinner som står opp for kvinner.

 

Posie Parker deltok på på Mot Dag-konferansen i Oslo 2019. Foredraget hun holdt der er sett over 109 000 ganger. Her formidler Parker flere aspekter ved transaktivismen.

Posie Parker har bakkekontakt. Hun sitter alene i sitt hjemmestudio og snakker fritt og underholdende om tematikken. Hun tar for seg dagsaktuelle nyheter fra England, Skottland, USA eller andre land. Hun kaller menn for menn uansett hva de identifiserer seg som, og unner seg å ironisere over skeiv kjønnsideologi som hun og mange erfarer som frakoblet fra virkeligheten og uendelig absurd. Hun viser sin frihet ved å kaller for eksempel Pink News og andre herreklubber som gjør det de kan for å hetse, true og forfølge kvinner for penisklubber. 

Hun selger  t-skjorter, kopper, hundefløyter, paraplyer, og markedsfører dette på sin uhøytidelige kvinnepolitiske måte. Det er lett å bli glad i Posie, hun er ærlig, har en befriende ledig og lett måte å formulere seg på og setter dagsorden fordi hun mestrer kunsten å snakke så folk forstår hva som står på spill. Det er deilig å se og høre ei kvinne gi så fullstendig bæng i foretrukket pronomen og misforstått respekt. Hun brilljerer, erter og koser seg – samtidig som hun sier rett ut at kampen for jenter og kvinners rettigheter er en jobb kvinner må ta selv. Hun er også tydelig på at det ikke nytter å sitte med lua i hånden og inngå kompromisser. Noen ganger er hun sint og ranter fritt, andre ganger feirer hun en seier med litt prosecco i studio. Youtubekanalen til Kellie-Jay Keen finner du her

I et intervju på Youtube-kanalen Triggernometry begrunner Posie Parker sitt perspektiv overfor stand- up komikerne Konstantin Kisin og Francis Foster som stiller kritiske spørsmål. Dette intervjuet er sett over en million ganger. 

Med seg på laget har Posie Parker Venice Allan. De er et radarpar som sammen med lesbiske Julia Long har klart å skape en bevegelse som arrangerer alt fra kunstprosjekter, debatter til regelmessige utflukter til Speakers Corner i London eller andre steder. Dette er en bevegelse som vokser og som sammen med mange  organisasjoner og nettverk som er engasjert i tematikken får mer og mer gjennomslag for sine perspektiver.

Det kvinner i Europa, USA, India og andre land nå kjemper for, handler om å ivareta kvinners kjønnsbaserte rettigheter og hele befolkningens rett til å snakke om virkeligheten slik de ser den. Og i England har kvinner klart å mobilisere, blant annet på grunn av at kvinner som Posie Parker står opp og kaster lys over vår tids angrep på jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. 

I videointervjuet “Kellie Jay Keen-Minshull-WLRN Extended Interview” formidler  hun sin “reise” i samtale med Joey Brite.  

 

New Merch: https://www.adulthumanfemale.store/
Folllow Posie Parker: 
https://www.instagram.com/theposiepar… 
TikTok: https://www.tiktok.com/@posieparkerof…
Support Posie Parker Patreon:
https://www.patreon.com/posieparker/
Paypal:
https://www.paypal.com/paypalme/posie…
Posie Parker is Currently banned from everywhere else. 

Ytringsfrihet gir tilhørighet.

Av Anne Marve

Ytringsfrihet handler om å kunne stole på at det er argumentene bak uttrykkene som blir forfulgt og kritisert og eventuelt løftet eller lagt døde. Ikke mennesket bak ytringene. Ytringsfrihet har du når du er trygg nok til å si hva du mener og tåler å bli motsagt. Ytringsfrihet innenfor et samfunn betyr at du beskyttes mot hets og forfølging på grunn av noe du har sagt. Ytringsfrihet kan bidra til å gi  tilhørighet. Uavhengig av meninger deltar man i en pågående diskurs og er en del av et fellesskap. Derfor er ytringsfrihet viktigere enn at hver enkelt bare skal få si hva man vil. Det handler om et levende fellesskap. Det handler om et trygt fellesskap der meninger motsies og vokser og utvikler seg eller slås ned som ubrukelige i debatt og dialog, men der individet aldri trues med vold og straffeforfølging. 

Kvinner over hele verden vet godt hva det betyr ikke å kunne ytre seg i redsel for å bli angrepet. Ganske enkelt fordi menn generelt er sterkere enn kvinner, overalt og i alle kulturer. Den strukturelle kvinneundertrykkelsen som viser at du lever i et patriarkat ser du når kvinner som motsier menn blir kalt hatefulle og blir angrepet fra alle politiske retninger samtidig. Likevel har du tilhørighet i samfunnet så lenge du kan gi uttrykk for hva du mener uten å bli truet på livet, arrestert eller utestengt fra fellesskapet gjennom boikott og arbeidsforbud. Patriarkatets lovverk om ytringsfrihet, har i det offentlige beskyttet kvinners innspill i debatter og kvinners protester og krav om deltakelse. Det er sånn vi har fått til endringer. Det er gjennom meningsutvekslinger vi har endret holdninger og fått aksept for kvinnekamp. 

Men nå skjer det noe med ytringsfriheten. Nå samler patriarkatet krefter, og i et demokratisk samfunn kan det fort bli trangt for mange. Det har vi sett før. Det som ikke kan kjøpes og selges blir truende. Åndsliv blir fort ansett som oppvigleri. Det blir vanskelig å være kunstner eller tilhøre en gruppe som uttrykker og speiler upopulære eller uvante meninger eller fremviser noe som rokker ved det patriarkalske verdensbildet. En ny tid har lenge vært i emning, og konfrontert med forandring, skrur det bestående maktapparatet til og sikrer sine posisjoner og privilegier. Som vanlig ved bruk av uvitende støttespillere. Folkets frihet settes i spill for å sikre kontroll over arbeiderne. Nytten av ensretting for å styre befolkningen overgår tilsynelatende nytten av kreativitet og mangfoldig produksjon. Transhumanismen famler seg frem med oppspilte menn i spissen, som hemningsløst rydder vei for seg selv. De tror på satellitter i himmelen, ikke Gud. De tror på mineraler i fjellet, ikke jotner. Det yrende liv som folketro og fantasi nærer, har transhumanismen ingen bruk for: Udødelighet er målet. Kjærligheten er død. Det som ikke er viten, er falskt. Det en robot ikke kan lære, er ugyldig. Det menneskelige er forbi. Hvis vi ikke styrer utviklingen klokt. Hvis ikke motstemmene blir hørt.

Kunst har vi for å vise oss hvem vi er og hvor vi er og for å skape åndsverk som påminner oss om at vi er mer enn handelsvarer og arbeidskraft for makteliten. Derfor innsnevres ytringsfrihet og knebles kunstnere i samfunn der ensretting og kontroll av arbeidskraft er målet med omveltninger. Når arbeidsfolk forfølges for meninger og kunstnere fjernes fra ytringsrommet, er propaganda det siste som bejubles før de åndsforlatte og feige, de selvrettferdige og maktarrogante mister grepet og pøbelen tenner bålet der kvinner og kultur brennes. Kunstnere må ha et utvidet uttrykksrom i et demokratisk samfunn, men aldri falle for å sette andres liv i fare eller misbruke andre. Det er kunstens kvalitet som overgår ytring og gir oss de store fortellingene. En romanperson må kunne si det som ikke kan sies, nettopp for å vise hva som ikke kan sies. Et maleri må kunne avbilde det som ikke skal ses, for å vise hva som ikke kan ses. Musikk må kunne gi lyd til det som ikke kan høres. Derfor er det alvorlig når kunst knebles. Det er et symptom på at noe er i ferd med å gå galt for dem av oss som tror på en fri verden der alle individ er like verdifulle for fellesskapet som for seg selv. All begrensning av kunst og kunstnerens særegne plass i samfunnet burde det ropes opp omVi kan være iferd med å miste verdifulle rom for våre fortellinger om oss selv og beskrivelser av vår virkelighet. 

Det kan høres ut som en selvfølge å si at i et sivilisert samfunn må vi kunne føre en dialog og komme til en rimelig grad av konsensus for ikke å splitte befolkningen; at å kalle meningsmotstandere hatefulle er ikke et demokrati verdig; at vi tåler uenighet; at vi tåler å bli både såret og skuffet; at vi ikke tåler hat og krig, og at vi derfor må vi beskytte ytringsfriheten og bruke den innenfor et generøst ytringsrom der vi forklarer i stedet for å beskylde. Men det er ingen selvfølge for dem som i dag utestenges og sjikaneres og trues på livet. Det kan høres fint ut at vi sammen må bekjempe terror, men hvordan gjør vi det hvis vi slutter å diskutere det vi er uenige om? Hvis vi erstatter resonnement med beskyldninger? Og hva skal vi tilby de unge hvis vi knebler åndslivet. Om det sies å være for ikke å såre eller for ikke å miste kontroll eller for ikke å forføre, spiller ingen rolle. Kunst skal kunne såre og sette ut av kontroll og forføre. Kunst skal være et av de stedene vi lærer hverandre å leve uten å sette liv på spill og der vi skaper bevegelser og følelser som gir oss plass og gjør oss større. Kunst kan være kvalitetsuttrykket for både et sykt og et sunt samfunn, men uten kunst er det bare et dødt samfunn igjen. Så om kunstnerorganisasjonene kunne ta kunsten og kunstnernes parti i en viktig debatt om ytringsfrihet, ville det kanskje bli tydeligere hvor farlig det er å lukke dørene til rom vi uttrykker oss i. Da J.K. Rowling ble angrepet for å ha ytret seg om kjønn, var det ikke motstanden mot hennes meninger man kunne forventet kunstnerorganisasjoner reagerte på, men man kunne forventet at de reagerte på at forfatteren og uttrykksrommet der litteratur blir skapt ble angrepet.   

#Ytringsfrihet # Kunst #Kvinnesak #J.K.Rowling. #Materiarken 

Historiens første kvinnelige romfarer

Valentina Vladimirovna Teresjkova er Sovjetisk kosmonaut. Historiens første kvinnelige romfarer og hennes romferd i Vostok 6 var den tolvte bemannede romreisen i historien. 

 

Valentina Teresjkova ble født i 1937 i Bolshoje Mastennikovo, Jaroslav Oblast, og hadde  en eldre søster og en yngre bror. Valentinas far jobbet som traktorkjører og moren som tekstilarbeider. Begge foreldre kom fra Hviterussland. Valentina var en ihuga fallskjermhopper som brukte fritiden på fallskjermhopping i den lokale flyklubben. Hun hadde 126 hopp. Som moren jobbet hun som tekstilarbeider og hun var også sekretær i en lokal avdeling av Komsomol, en ungkommunist- organisasjon. Hun ble senere medlem av Kommunistpartiet.

 

I 1962 ble Valentinas plukket ut som én av tre kvinnelige kosmonaut-kandidater. Hun hadde ikke piloterfaring, men nå fikk hun igjen for å ha drevet i så stor skala med fallskjermhopping som var ett av kravene for opptak. Etter å ha gjennomført en intens treningsperiode på 18 måneder ble Valentina som den eneste klarert og valgt som kosmonaut for Vostok 6.

Vostok 6 gjennomførte fra 16 til 19. juni 1963 en romferd på 2 dager, 22 timer og 50 minutter. Valentina var den tolvte kosmonauten i rommet og det tok 19 år til neste sovjetiske kvinne, kosmonauten Svetlana Savitskaja, fulgte etter. Svetlana ble den første kvinnen som reiste til en romstasjon, Salyut 7 i 1982, og også første kvinnen som i 1984 utførte en romvandring. Valentina er fortsatt den yngste kvinnen som har vært i rommet – hun var 26 år på det aktuelle tidspunktet – og hun er også eneste kvinne som har tatt turen alene. Under ser du en Periscopefilm som viser utdrag fra Valentinas liv og karriere. USA fikk sin første kvinne, Sally Ride i rommet i1983 så lenge som  20 år etter Valentina og ett år etter Svetlana sine romferder.

Det oppsto en feil da Valentina skulle returnere – en feil hun holdt hemmelig i 30 år. Se mer om dette og Vostok 6 reise i rommet i denne filmen “The first women in space”. 

For Sovjetunionen var det prestisjetungt å få den første kvinnen i verdensrommet og Valentinas popularitet var stor både nasjonalt og internasjonalt. Hun tok senere kosmonautingeniør-utdannelse med utmerkelse ved det prestisjetunge Zhukovskij Flyvåpen Ingeniørakademiet, der hun også tok en doktorgrad (i 1977).

I 1963 giftet Valentina seg med kosmonauten Andrijan G. Nikolajev, som var del av besetningen ombord på Vostok 3. De fikk datter Elena Andrionova som ble den første personen i verden hvis begge foreldrene har vært i verdensrommet. Valentina og Andrijan skilte seg  i 1982. 

 

Valentina ble valgt til flere politiske verv, og var medlem av Kommunistpartiets Sentralkomité (1969-1991). En stund var hun også medlem av regjeringen. Hun mistet flere av sine verv etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Valentina er Helt av Sovjetunionen, er tildelt Lenin-ordenen og har fått mange andre utmerkelser og hedersbevisninger. Hun var medlem av Verdens fredsråd i 1966 og Sovjet-representant ved FN-konferansen for Det internasjonale kvinneåret i Mexico City i 1975. Et krater på månens bakside er oppkalt etter henne.

Valentina avanserte til generalmajor i Det sovjetiske flyvåpenet, men forlot Flyvåpenet og Kosmonaut-gruppen i 1997.

 

Artisten “Komputer” har laget en sang som heter Valentina. Gjennom å skape romfarts-og kvinnehistorie er hun en stor heltinne for mange også i dag.

Under ser vi bilder av Valentina og hennes romfartøy.

Kilder: Norsk Romsenter, Store Norske Leksikon, Wikipedia, 

Skal kvinner løpe med politiet i hælene igjen?

Kvinner og jenter trenger å se at kvinner og kvinneorganisasjoner kjemper for rettferdig og trygg idrett. Signaleffekten av at dette temaet nå debatteres i pressen nesten utelukkende av menn, er svært uheldig for dagens generasjon av jenter. Vi er her, vi prioriterer jenter og kvinner. Vi forventer at Norges idrettsforbund og pressen lytter til vår stemme.

Hvordan kan vi sikre jenter og kvinners rett til idrettsglede og rettferdige forhold i idretten, når hankjønn som identifiserer seg som jenter og kvinner nå har fått full rett til å delta i idrett som jenter og kvinner? Women’s Human Rights Campaign, WHRC Norge skrev i november brev til Norges idrettsforbund, NIF, der vi ba dem gjøre en juridisk og etisk vurdering av menns deltakelse i kvinneidrett. Dette var i lys av høstens vedtak om at kjønnsidentitet blir en beskyttet karakteristikk i straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer, og i lys av World Rugbys konklusjon vedrørende menns deltakelse på kvinnelag. Vi fikk svar på vår henvendelse, som kan leses her, etter 6 måneder. 

NIF svarer i stedet barne- og ungdomstrener Frode Saugestad på hans kronikk i Aftenposten 3. desember, hvor Saugestad påpeker det åpenbare: “Menn i kvinneidrett er juks”. Rådgiver Håvard B. Øvregård, på vegne av NIF, omgjør i svaret sitt kvinners rettigheter til et universal-hull der alle andres behov, spesielt hankjønns behov, sluses inn og kalles “likestilling”. Hvordan har NIF tenkt å gå frem for at kvinner, jenter og trenere ikke blir utsatt for straff for å forholde seg til kvinners rettigheter? Eller er det meningen at det å forholde seg til kvinners rettigheter eller sunn fornuft skal gjøres straffbart, også i idretten?

Menn har en betydelig fysiologisk fordel over kvinner selv etter testosteronreduserende behandling, og menns fysikk med større muskel- og benmasse medfører en betydelig risiko for at kvinnelige utøvere kan påføres alvorlige skader dersom menn med en subjektiv og personlig oppfattelse av å være kvinner får delta i kvinneidrett. Denne konklusjonen er også reflektert i rapporter som viser at menns testosteronnivåer er langt over det kvinnelige gjennomsnittet, selv etter tre år med testosteronreduserende behandling.

Vi ser at flere forsøker å fremstille høye testosteronnivåer som en naturlig forekomst blant kvinner, spesielt ved å henvise til Caster Semanya, uten å være klar over at Caster Semanya er hankjønn. Semanya har mangel på enzymet 5-alfa reduktase, en svært sjelden DSD (kjønnsutviklingsforstyrrelse) som kun rammer hankjønn. Denne enzym-mangelen fører til en undervirilisering av ytre kjønnskarakteristika i hankjønn i løpet av fosterstadiet. I praksis fører tilstanden ofte til utvikling av mikro-penis og til at testikler blir værende inne i kroppen. Mange med denne tilstanden blir utsatt for unødvendig kjønnsnormaliserende kirurgi, en praksis som interkjønn-aktivister lenge har forsøkt å fjerne. Men idretten risikerer å fremme slik utdatert praksis, ved å åpne for økonomiske insentiver: Praksiser der guttebarn med mikropenis utsettes for kirurgi som imiterer vagina og hvor de blir sosialisert som hunkjønn, og idrettens rolle i dette, har gjort seg gjeldende spesielt de siste ti årene. Verdensmesterskap i friidrett for kvinner har en unormal høy andel av hankjønn med DSD. Det internasjonale forbundet for friidrett har måttet spesifisere at hankjønn med denne tilstanden allikevel ikke kan delta i kvinneidrett, og at kirurgiske inngrep ikke endrer på dette. At hankjønn med DSD kan delta i kvinneidrett er urettferdig for kvinner, som ellers ville ha vunnet disse mesterskapene.

Hankjønn i kvinneidrett har varige fordeler til tross for hormonbehandling. De nyeste studiene viser at denne fordelen varer minst 3 år, trolig lenger. Hvorfor er det doping når en kvinne tar testosteron for å oppnå bedre ytelse, mens det skal hylles og feires når en mann med testosteron langt over normalt kvinnelig nivå vil søke “idrettsglede” i kvinnekategorien? Johaug ble hånet for å ha brukt en leppepomade med spor av “dopingmiddel”, men permanent doping i form av en kropp som har gjennomgått mannlig pubertet skal ignoreres?

Kvinner er ikke små, svake menn. Kvinner og jenter har egen fysiologi, muskelsammensetning, beinbygning og forbrenning. Dette har blitt ignorert i medisinske studier og idrettsstudier i alle år, hvor hankjønn fremdeles behandles som den usagte malen. Kvinner har kun hatt lov til å delta i konkurransesport i Norge, som i store deler av verden, siden 70-tallet. I Norge løp kvinner med politiet i hælene så sent som i 1975, da Gerd von Lippe og Ingrid Ellingsen snek seg med på Holmekollstafetten til tross for at dette var ulovlig for kvinner. Idrettsvitenskap har kun det siste tiåret gitt rom til forskning som setter kvinnekroppen i fokus. Skal Norges Idrettsforbund bedrive virkelighetsfornektelse på kvinner og jenters bekostning og finansiert av skattebetalere, når studier på kvinnekroppen endelig begynner å bli tatt alvorlig? Skal kvinner og jenter igjen oppleve at politiet er i hælene når de påpeker sin rett til rettferdige deltakelse i kvinnesport? Skal trenere og idrettslag risikere søksmål for å forholde seg til FNs kvinnekonvensjon? Dette er et tilbakeslag mot vitenskap og likestilling som vi ikke kan akseptere.

I 2015 lovte helseminister Bent Høie at lovverket om juridisk kjønn skulle utformes nettopp for å bekjempe holdninger om at biologisk kjønn har noe å si, også for deltakelse i idretten. Nå ser vi konsekvensene av Høies løfter på stadig flere samfunnsområder. En av disse konsekvensene er altså at kvinner, trenere og idrettslag kan straffeforfølges for å forholde seg til kvinners menneskerettigheter. Nå er det nok: stå opp for kvinners menneskerettigheter!

WHRC Norge – del av Women’s Human Rights Campaign                                                                                                              

Christina Eline Ellingsen og Anne Kalvig

1967 Boston Marathon, Katherine Switzer

Pink står opp for det norske håndballlaget

Artist og låtskriver P!NK har tilbudt seg å betale en bot for det norske kvinnelige strandhåndballlandsaget, som hadde på seg shorts i stedet for bikinitruser i kampen mot Spania under det europeiske mesterskap i strandhåndball. 

P!NKs skrev i en twittermelding at hun er stolt av det norske kvinnelandslaget som protesterer på sexistiske uniformsregler og at hun gladelig betaler boten. Meldingen er retwetet over 31 000 ganger og har fått over 175 000 likerklikk.

Å ha på seg shorts er i følge IOC sitt regelverk ulovlig om du er kvinnelig toppidrettsutøver i strandhåndball. 

Men, hvordan har vi havnet her? Hvorfor pålegges kvinnelige toppidrettsutøvere å stille i bikini som er et av verdens minste klesplagg? Hvordan jobber Norges Idrettsforbund for å sørge for at kvinnelige idrettsutøvere får antrekk egnet for den sporten de bedriver? Hvordan jobber idrettsforbundet  for å motarbeide seksualisering og objektivisering av kvinnelige idrettsutøvere?  

Christina Ellingsen, leder for WHRC Norge påpeker at kravet til bikiniunderdel for kvinnelandslaget er et eksempel som viser at kvinner og jenter utsettes for urettferdige forhold allerede før de kommer på banen, kun fordi de er kvinner/jenter. Og når selv det å protestere kan innebære alvorlige følger både for dem, for trenere og laget så er dette diskriminering mot jenter/kvinner.

 – Norges idrettsforbund sier at de er opptatte av å bidra til idrettsglede blant barn og unge. Det bør innebære at idrettsforbundet legger til rette at jenter har trygge og gode garderobefasiliteter, at jenter får antrekk som er behagelige å trene og spille i, og  har trenere som bevisstgjør og lærer jenter at de sier fra om det er forhold de reagerer på.

 – Jenter i bredde- og toppidrett skal ikke underlegges regler som i bunn og  grunn gjør de utrygge eller innebærer en form for krenkelse slik vi nå ser både ved dette eksemplet i EM, men og gjennom at Idrettsforbundet krever at hankjønn skal få delta i kvinneklassen.

Vi mener at kvinner og jenter har blitt totalt sveket av idrettsforbund, ikke bare i Norge, men internasjonalt, sier Ellingsen.  WHRC inviterer kvinner og jenter som er rammet av IOCs regler og som ønsker å gå til sak om å ta kontakt.                           – Dette er ikke bare urettferdige vilkår, dette er diskriminering mot kvinner.

Christina Ellingsen, leder for WHRCNorge. 

Up Against the Wall Miss America

Carol Hanisch er en amerikansk radikalfeminist født i1942. Hun er medstifter og medlem av New York Radical Women og Redstockings. Av bemerkelsesverdig arbeid står “The Personal is Political” (1969). Hanisch er best kjent for å popularisere uttrykket “det personlige er politisk” i et essay fra 1970 med samme navn. Hun tar imidlertid ikke ansvaret for uttrykket og hevder tittelen ble lagd av redaktørene av Notes, Shulie Firestone og Anne Koedt, ¨Women’s Liberation” andre utgaven fra 1970  hvor essayet ble publisert. Hanisch sto også bak ideen til  Miss America-protesten i 1968 og var en av de fire kvinnene som  hang et kvinnelig frigjøringsbanner over balkongen på Miss America-festivalen, og forstyrret saksgangen. 

 Med andrebølge-feminismen i USA kom “Up Against the Wall Miss America” – en aksjon der feminister satt søkelyset på konseptet missekonkurranse. Protester og demonstrasjoner mot missekonkurranser er noe feminister over hele verden har deltatt i.

I Norge var det Nyfeministene  som sto bak den første aksjonen mot missekonkurranser som ble arrangert i Bergen i 1971. To av aksjonistene  var lesbiske. På Vestres Hus i Oslo ble det i 1973 også gjennomført en aksjon mot homsenes årlige missekonkurranse. Det hjalp ikke at missene var menn. De to aksjonistene ikledde seg vadmelsaktige bukser,  bukseseler, rutete skjorter og sixpence. Med hver sin tente sigar i munnviken forårsaket de hyl og skrik fra homsene i forsamlingen. Aksjonistene eller performanceartistene som de nok ville bli kalt i dag, ble deretter fysisk angrepet av sinte homofile menn, kastet ut fra Venstres Hus og endte sammen med en del solidariske kvinner på gaten; fortumlet, litt oppjaget og egentlig ganske fornøyd. 

I boken “Vi spiste, sov og drakk feminisme” som man kan få kjøpt her finner du mer om de første aksjonene mot missekonkurranser i Norge som blant annet førte til at “Lesbiske feminister” ble født. Uttrykket “Det personlige er politiske og det politiske er det personlige” ble og en del av den norske frigjøringskampen for kvinner som og beskrives i overnevnte bok.

Side 67 i boken “Vi spiste sov og drakk feminisme” der uttrykket “Det personlige er politiske og det politiske er det personlige” forklares. Tegningen av treet er laget av Elise Christie.

Kilder; WIkipedia og “Vi spiste sov og drakk feminisme” 

#kvinnefrigjøring #andrebølgefeminisme #Carol Hanisch
#Missekonkurranser #UpAgainstTheWallMissAmerica

 

 

Spanske feminister flekker tenner

Solidaritet med spanske feminister! 

I Spania står 80 feministorganisasjoner, inkludert WHRC España, sammen mot transaktivisters trakassering og vold mot kvinner, og mot oportunistiske politikere som forsøker å slette kvinners rettigheter.

Se feministenes motstandskampanje! Stå i solidaritet ved å skrive under på deres feminististerklæring! Se video her

Manifest for å avslutte venstresidens passivitet rundt angrepet på kvinners rettigheter i Brasil

Kvinner i Brasil krever handling fra venstresiden, og en slutt på at kvinners stemmer stilnes.
 
 
 
Manifest for å avslutte venstresidens passivitet på angrepet på kvinners rettigheter i Brasil
(oversatt fra portugisisk i googletranslate)
 
Vi, kvinner og organisasjoner, inkludert de som er tilknyttet venstreorienterte partier, presenterer gjennom dette manifestet vår indignasjon over de gjentagende forsøkene på å stilne kvinner, og over angrepene på vår konstitusjonelle rett til ytringsfrihet og kampen for våre rettigheter. Fra høyresiden forventer vi ingenting. Men fra folk og organisasjoner til venstre, har vi forventninger.
 
8. juli 2021 offentliggjorde Arbeiderpartiet (PT) et “avvisningsnotat” til et av partiets tilknyttede medlemmer, journalist Patrícia Lélis, for påstått “transfobi”. Hun ble også gitt en advarsel om at “saken bryter med gjeldende lovbestemte regler”.
 
Saken Patrícia hadde snakket om i sine sosiale nettverk gjaldt Wi Spa i Los Angeles  der et hankjønn ved å erklære seg som kvinne i resepsjonen på etablissementet, fikk gå inn til kvinners eksklusive område hvor han kledde av seg, og viste kjønnsorganet sitt til kvinnene og jentene som var til stede. Saken skapte sterke reaksjoner i sosiale nettverk og i media.
 
Det som skjedde demonstrerer kravet om munnkurv som pålegges kvinner av venstreorienterte partier (og av organisasjoner, sosiale bevegelser og media). Det viser også at partiene bruker “dobbeltmoral” for å løse problemer som involverer kadre eller tilknyttede selskaper. Nedenfor er fire eksempler:
 
1. Samme uke som PT utstedte et avvisningsnotat på nettstedet sitt mot Lélis, ble Niterói-rådskvinne Verônica Lima (PT), en svart og lesbisk aktivist, verbalt angrepet av PSOL-rådmann Paulo Eduardo Gomes, med uttrykket “Vil du være en mann? Da skal jeg behandle deg som en mann! ” PT, rådmannens parti, krevde ikke straff for kongressmedlemmet, og begrenset seg til å publisere et notat fra kvinnesekretariatet til støtte for henne. På samme måte utstedte PSOL bare et notat fra sin katalog over Niterói som informerte om at kongressmedlemmet kom med “selvkritikk” og at han “trakk seg tilbake”.
 
2. 14. september 2020 snakket Lana de Holanda, PSOL-transaktivist, som jobbet på kontoret til parlamentarikerne Marielle Franco, Mônica Francisco og nå Mônica Benício, på sine sosiale nettverk angående beskyldningene om “transfobi” til forfatter J.K. Rowling: «Beklager, jeg skal ikke snakke om J.K. Rowling. Jeg foretrekker å bruke tiden min på å vaske håret. Jeg håper bare transene i England vil drepe henne. Tross alt, er vi ikke så voldelige, ifølge boken din? La oss være veldig voldelige, da. ”
 
 Etter press fra kvinner slettet Lana sin tweet. Det var ingen straff; faktisk 9. november samme år angrep Lana igjen kvinner som uttalte seg mot voldtektskulturen og som satte seg opp som radikale feminister: “Jeg så nettopp stripene av radikale feminister i gårsdagens handling i São Paulo. De såkalte ‘Women at War’ er ikke annet enn en haug med rasistiske og transfobe hvititinger, som fortsetter å skape og bekrefte kategorien av mennesker. De er feminismens avskum. Skam. (…) Det er bra at pandemien var nyttig for dem, nå kan de ha en maske for å rolig dekke ansiktet for skammen de blir utsatt for. ” Ingen tiltak ble iverksatt.
 
3. Valgt medfullmektig Raquel Marques (REDE-SP) ble oppsummert fra det kollektive mandatet som hun legitimt ble valgt til og hvis representant er Mônica Seixas (PSOL-SP). Årsak: hun skrev på nettverkene sine at “Jeg skulle ønske at respekt for agendaene i barndommen og ungdommen en gang ville tjene til venstre for den venstre indignasjonen som transfobi gir”; uttrykket ble ansett som en “handling av transfobi”. Etter sterkt press, spesielt fra morsmilitæret som valgte Mandata, ble nestlederen gjeninnsatt.
 
4. Selv om PT var rask med å offentlig beskylde en kvinne for “transfobi”, ble de med og startet kandidaturet til rådmann i Indianare Siqueira, en transaktivist med dedikasjon og som har vært fengslet for hallikvirksomhet i Frankrike. Selve rapporten om hans utvisning fra PSOL-RJ nevner alvorlige fakta, inkludert trusler mot et tilknyttet assosiert av PSOL.
 
Vi vil bemerke at til tross for konsekvensene som en offentlig beskyldning om “transfobi” medfører for den siktedes omdømme, mental helse og fysiske sikkerhet, klarte ikke PT og PSOL å forklare nøyaktig hvorfor de offentlige uttalelsene til kvinnene nevnt innebærer “hat” eller “fobi”. Vi understreker også at kvinner kjempet i mange år med å skape egne rom og fortsatt  kjemper for det. Det første kvinnebadet i det brasilianske senatet ble for eksempel først realisert i 2016! 
 
Videre er det å presse/tvinge noen til å se andres nakenhet en forbrytelse. Det tilrettelegger for det som potensielt kan utvikle seg til mer alvorlige forbrytelser, som demonstrert av drapet på Sarah Everard, i Storbritannia, av en mann anklaget for adferd kjent i landet som “Usømmelig eksponering”, en klage som ble ignorert av det lokale politiet. Dager før  kidnappingen, voldtekten og drapet på Sarah hadde gjerningsmannen eksponert seg igjen for en kafeteriaarbeider.
 
Vi forstår at spørsmål knyttet til “sex” og “gender” er gjenstand for intense teoretiske og juridiske debatter. Disse debattene er langt fra ferdigdebattert og innføringen av anerkjennelsen, i sin nåværende form, av “retten til kjønnsidentitet”, får en innvirkning på jenter og kvinner, enten det er i USA (der Wi Spa-saken fant sted), i Brasil, eller på et verdensarrangement som OL.
Venstresiden må erkjenne dette, lytte til alle sider av saken og se etter utveier som ikke gjør oss mer sårbare.
 
Å gi etter for ideen om at vår kamp for rett til ytringsfrihet er en forbrytelse, er en “transfobi handling, “hatytringer” eller en individuell “personlig mening” legitimerer økningen av vold mot oss. Kvinnene som deltok i en fredelig demonstrasjon på Wi Spa, var ofre for aggresjon fra aktivister, som legitimerte sine handlinger med  at kvinnene som demonstrerte var “transfobe”. Partimilitante, feministiske organisasjoner og kadrer for sosial bevegelse blir beskyldt for “konservatisme” og “fascisme”, noe som er uforenlig med deres tankegang.
 
Vi bemerker at grunnloven fra 1988 garanterer enhver innbygger retten til fri ytring av tanker (art. 5) og, med hensyn til journalister, forbyr enhver sensur av politisk, ideologisk og kunstnerisk art. (Art. 220). Enhver kvinne har rett til å uttrykke seg offentlig, basert på sin erfaring, verdensbilde eller teoretiske ståsted, uavhengig av ideologi, religion eller politisk orientering. I praksis er kvinnene imidlertid fortsatt forhindret fra å fullt ut nyte slike rettigheter, og er den eneste gruppen som for øyeblikket venstresiden hverken gir et sted å snakke eller anerkjenner retten til å produsere sin egen epistemologi.
 
Venstresiden svikter ikke bare sine tilknyttede assosierte og velgere, men også kvinner generelt, halvparten av landets befolkning og 52,6% av velgerne. Venstresiden svikter også sin forpliktelse  overfor demokratiet, ytringsfriheten og informasjonsflyt, noe som garanterer hvert enkelt menneske retten til å snakke, søke og motta ideer og informasjon av alle slag. Ved å omfavne en enkelt fortelling om “kjønn” og stilne andre som fortellinger om kjønn som eksisterer innenfor deres eget handlingsfelt og velgere, utarmer partiene debatten om grunnleggende nasjonale spørsmål: bare fra et bredt spekter av ideer, data og meninger uten sensur, vil det være mulig å komme frem til den beste strategien for å løse konfliktene som ligger i et demokratisk samfunn. Ingen autoritarisme er sunn, og et reelt demokrati er et system som gir rom for debatt og løsning av konflikter og rettighetskollisjoner.
 
For alt det ovennevnte og med tanke på hvor presserende det er i kampen mot autoritarisme, ber vi partiene om å endre holdning. At de, i møte med mulige konflikter, alltid sørger for forhåndslytting( høringer), åpen og ærlig debatt og at de vurderer konsekvensene av sine handlinger. Og at veien ut aldri blir lydløs – spesielt når det gjelder kvinnestemmer, som er er historisk taus.
 
Skriv under på manifestet deres og stå i solidaritet med dem!
 
Signer manifestet her:
Kvinner, organisasjoner og tilhengere signerer dette manifestet:
Patricia Lelis
SO.MA Collective – Matriarchal Society Collective
Andréia Nobre – Journalist og forfatter
Roots of Struggle
Radikal Cangaceira
Lavendel Fury
Mødrenes militæritet
Brasil mot saft
Radikal Felinista
Time Collective – Integrerte taktikker for jenter og kvinner
Radfem utmattet
Autonom Feminist Front for Anticolonial Struggles – FALA Front
Autonomt kollektiv
Gelli Cristina Ahimed Giordano
Clarice Tavares
Marina Cenni
Caroline Placido
Raisa Rezende
Eloisa Samy Santiago
Marcia Maria Abreu de Assis
Patricia Costa
Fernanda Giron Moreira
Myrian Cyprian
Aissa Almeida
Barbara Fadul
Fernanda Soares de Medeiros
bellona
Ana Paula Pereira Rezende Cabral
Talita Takayama
Paula Maia
Irina Nasteva
Elisa Arruda
Silvaneia de Andrade
Daniela Cupka de Oliveira Duarte
Rossanna Pinheiro
Karyna Berenguer

“Unngå overdreven pressedekning”- Translobbyen i Norge

Som Kathrine Jebsen Moore skriver i Translobbyen inntar Norge, publisert 23.12.19, mener vi problematikk knyttet til kjønn og kjønnsidentitet fortjener å bli belyst fra alle sider. Vi tar i denne artikkelen for oss aspekter som berører forhold til fakta, translobbyens strategier og degraderingen av den medisinske ekspertisen på feltet kjønnsdysfori.

Romantisering av barn med psykiske problemer

Når mistrivselen med kroppen blir så stor at det dominerer barn og unges hverdag, trengs utredning og behandling. Men hvem er kvalifisert til å utrede og behandle denne gruppen? I dag introduseres radikal kjønnsideologi via FRI og Skeiv Ungdom helt ned i barnehagealder. Romantisering av de som sliter psykisk med en kropp i utvikling er reflektert i det skeive nyspråket sexologer og skeive organisasjoner konstruerer og benytter seg av. Barn og unge som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre lærer nå at de er «kjønnskreative» eller har «kjønnstalent». Vi reagerer på denne målrettede manipuleringen av barn og unge og minner om at kjønn ikke er en begavelse. 

På få år har sexologer og kjønnsforskere gått fra tankeeksperimenter og teori til en praksis som har ført til at det eksperimenteres på sårbare barn og unge med sammensatt psykisk problematikk. Hvem skulle tro at den utopiske drømmen om et uoppdaget og ikke-observerbart kjønn, eller en feilplassert kjønnsidentitet skulle blitt omsatt til praksis gjennom medisinske eksperimenter på psykisk ustabile barn, unge og voksne?

Den radikale kjønnsideologi har på rekordtid etablert og spredt seg internasjonalt i flere land, deriblant Norge, Storbritannia, USA og Canada. Hvordan er dette mulig? 

Translobbyen er god til å drive lobbyvirksomhet

Høsten 2019 ble manualen «Only Adults? Good Practices in Legal Gender Recognition for Youth» publisert av IGLYO, den internasjonale organisasjonen for homofile og lesbiske. Publikasjonen er en lobbymanual som viser «good practice» for å lykkes med transaktivisme. Manualen er produsert av Reuters Media i samarbeid med advokatbyråer fra 8 forskjellige land, og med representanter fra hvert lands skeive interesseorganisasjoner. Fra Norge har Skeiv ungdom – FRIs ungdomsorganisasjon – og VAAR advokat AS bidratt til utformingen av manualen.

Den internasjonale translobbyens strategidokument, anbefaler å unngå å diskutere endringene det ønskes gjennomslag for offentlig. Dette begrunnes med erfaringer fra land der offentlig debatt av tematikken fører til motstand. Som eksempel henvises det til Storbritannia, der det har pågått en offentlig diskusjon om hvordan selvidentifisering lar seg, eller ikke lar seg, kombinere med kjønnsbaserte rettigheter. I manualen kan vi lese at aktivister i Irland har rettet lobbyvirksomhet direkte til politikere og forsøkt å «holde mediedekningen på et minimum for å unngå dette problemet». I Norge har translobbyen på lignende måter utviklet sterk tilknytning til ungdomspolitikere, som så har presentert de «nødvendige endringene» for seniormedlemmer av partiet.

Denne metoden er effektiv for å gi inntrykk av grasrotbevegelse, siden endringene som translobbyen anser som nødvendige, dermed kunne foreslås fra ungdomspolitikere til seniorpolitikere innad i partiet, i stedet for å komme fra en ekstern organisasjon. En vinkling manualen anbefaler, er å invitere seniorpolitikere til å sette partiet «på rett side av historien».

Metoden med å rette lobbyvirksomheten mot ungdomspolitikere er så effektiv, at det i manualen er listet først under «Good Practices for NGO Activity». Er Norges eksemplariske «metode» for å gi seksåringer muligheten til å endre juridisk kjønnresultat av en grasrotbevegelse, eller et resultat av målrettet lobbyvirksomhet finansiert av internasjonale medie- og farmasiselskaper?

«Koble kampanjen til et mer populært forslag».

Effekten av å bevisst gjemme kontroversielle lovendringer blant mer populære forslag, er ifølge manualen at «dette gir et beskyttende slør», siden kjønnsidentitet forblir et vanskeligere tema å vinne støtte for fra offentligheten. (IGLYO s. 20). Ved å koble lovforslaget om endring av juridisk kjønn til forslag om endringene i ekteskapsloven (ekteskap mellom likekjønnede): «Dette ga forslaget et beskyttende slør». Ståheien rundt «homoterapi», og mangel på tydeliggjøring av hvordan et forbud ville forholde seg til kjønnsidentitet og kunne ramme foreldre av barn med kjønnsdysfori var kanskje «good practice»?

«Staten må utføre tiltak mot foreldre som ikke gir autorisasjon når dette er påkrevd.»

IGLYO krever at staten utfører tiltak mot foreldre som «ikke gir autorisasjon når dette er påkrevd». Dette introduserer et konsept der foreldres samtykke ikke lenger er et valg, men et krav. Dette mener vi bør sees i lys av barnekonvensjonens presiseringer om at barn har rett til at foreldre beskytter dem, og foreldre har rett til å beskytte sine barn.

FNs barnekonvensjon stadfester at barn har rett til omsorg som tar hensyn til deres fysiske og psykiske umodenhet. Den stadfester også barns rett til å få sin mening vektlagt i henhold til modenhet. Vi mener at vurderingen av modenhet, og dermed vektleggingen av barns meninger, må utføres av de med best kjennskap til barnet. Denne vurderingen er det med andre ord foreldre og medisinske eksperter som må stå ansvarlige for, ikke barna selv.

Translobbyen anbefaler: «Demedikalisering av kampanjen»

«Demedikalisering involverer å skille de juridiske prosessene for anerkjennelse av kjønn fra offentlighetens assosiasjoner med medisinsk behandling eller diagnostikk», ifølge manualen fra IGLYO.

«Demedikalisering av kampanjen» skjer også gjennom endringer av diagnoseklassifikasjonen for kjønnsdysfori, som nå kalles «kjønnsinkongruens», og reklassifisert til kategorien «seksuell helse».

Dette viser hvor vellykket strategien til translobbyen er.

I forbindelse med denne nye demedikaliserte klassifikasjonen, utarbeides det i disse dager nye retningslinjer for behandling av kjønnsinkongruens i Norge.

Kjønnsbekreftende behandling er fremdeles medisinsk behandling

Til tross for at man kan få inntrykk av at kjønnsskifte for sexologer er en medisinsk revolusjon på linje med oppdagelsen av at jorda er rund, er Legeforeningen svært kritisk til å åpne flere behandlingssenter for kjønnskorrigerende behandling i Norge.

Legeforeningen skriver i høringsnotat til Helse Sør-Øst: «Genital kjønnsbekreftende kirurgi er så teknisk avansert at dette bare kan tilbys på høyspesialiserte sentra. Samtidig er det så irreversibelt- og potensielt mutilerende og med vesentlige bivirkninger – at det kun bør tilbys personer som oppfyller strenge diagnostiske krav.»

Videre kommenterer Legeforeningen: «Hormonbehandling er vist å gi økt depressivitet og selvmordsatferd hos ungdom, og slik behandling er, og bør fortsatt være, en høyspesialisert oppgave. Vi kjenner ikke til gode langtidsstudier av hvordan det er for hjerne og kropp å bli utsatt for pubertetsutsettende behandling, og vi tenker at dette i aller høyeste grad er en behandling med fare for betydelige bivirkninger.»

De med den tyngste ekspertisen på behandling av kjønnsinkongruens, NBTS, etterspør bedre kunnskapsgrunnlag for den nye pasientgruppen som oppsøker behandling, som det ikke eksisterer langtidsstudier på. Hvorfor ønskes det at disse pasientene skal møte et desentralisert helsevesen der ingen egentlig har verken erfaring med eller kunnskap om problematikken?

Behandling for kjønnsinkongruens kan innebære noen av de mest omfattende irreversible medisinske inngrepene som kan utføres på et menneske.

Vi spør: Møter politikere og helsevesenet translobbyens anbefalinger om «demedikalisering av kampanjen» på måter som er demokratisk og helsemessig forsvarlig?

Medisinsk ekspertise eller sexologer

I disse dager mottas det høringsnotater til utformingen av de nye nasjonale retningslinjene for behandlingen av kjønnsinkongruens. Skeive organisasjoner og sexologer blir invitert og stiller opp når Helsedirektoratet avholder denne, og andre høringer. Det er ikke mye som skal til for at pasientorganisasjonen Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) og ekspertene ved NBTS er i mindretall i en slik høring, eller i arbeidsgrupper.

Desentralisering av helsetjenester

I et stortingsforslag fra SV kreves noe som har vært et hovedmål for norsk translobby i årevis, og som man kan finne i mange partiers representantforslag: avvikling av behandlingsmonopolet ved NBTS. NBTS på sin side har varslet en rekke ganger om en eksplosiv økning, spesielt av unge jenter som søker behandling, og om behovet for forskning på denne nye pasientgruppen. Samtidig ser man også en ny gruppe øke i antall, de som etter hvert oppdager at desperasjonen for kjønnskorrigerende behandlinger hadde andre årsaker og forhåpninger enn det behandlingen er effektiv mot.

Så hvorfor handler ingen av forslagene fra organisasjonene som jobber for transpersoners rettigheter simpelthen om å øke bemanning ved Norges fremste ekspertise på feltet, NBTS? Hvorfor haster det sånn? Hvorfor ønskes det å erstatte psykiatere, barnepsykologer og barneleger med «kommunale helsefagsarbeidere» som sexologer, slik SVs seniorpolitikere gir inntrykk av i representantforslaget om å sikre alternative behandlingstilbud for transpersoner? Selv om man mener at kjønnsinkongruens ikke er en psykisk lidelse, kan man vel akseptere at det er viktig å identifisere de som faktisk har psykiske lidelser?

Ledere ved NBTS uttaler, i likhet med legeforeningen og fagfolk internasjonalt, at det ikke eksisterer gode nok kunnskapsgrunnlag for å fortsette eksisterende tilbud til visse pasientgrupper uten mer forskning. En fersk rapport fra Sverige viser det samme.Hvorfor undergraver Helsedirektoratet og Helseminister Bent Høie den medisinske ekspertisen på NBTS og legeforeningens anbefalinger? Følger de ikke med på utviklingen i Sverige eller Storbritannia? Hvorfor ikke bare styrke ekspertisen på NTBS?

Demedikalisering, desentralisering og sanksjonering

Behandling for kjønnsinkongruens kan innebære noen av de mest omfattende irreversible medisinske inngrepene som kan utføres på et menneske, og medfører livslang medisinering og oppfølging. Når medisinske inngrep demedikaliseres, desentraliseres og dette samtidig ikke kan diskuteres offentlig uten anklager om transfobi og risiko for sanksjoner, blir vi, og mange med oss, bekymret.

Translobbyens ønsker er klare: behandlingsmonopolet ved NBTS må fjernes, og Norge må åpne for alternative ruter til kjønnskorrigerende behandling. Er det rart legemiddelindustrien, her ved legemiddelfirmaet Gilead som donerte 4,5 millioner dollar til transminnedagen i 2019, er ivrige donorer for translobbyen? Legemiddelindustri og translobby foretrekker å sende ungdommen i sitt ærend. Er seniorpolitikere sikre på at ungdomspolitikere virkelig setter partiene på rett side av historien?

Mennene bak Shinigami Eyes

Nyhetsstedet “Women Are Human” har skrevet om mennene bak Shinigami Eyes, ett av overvåkningsteknologiene utviklet av transaktivister for å brennmerke og spore kvinner. 

“Aside from a long pattern of violent threats and posing with weapons on social media, Mr Bailey has been accused by no fewer than five individuals, primarily members of the transgender community who self-identify as women, of having raped, molested or abused them. 

When the accusations of sexual violence surfaced in 2015, Mr Bailey was further alienated from online transgender communities. Prior friction existed after Mr Bailey doxxed or ratted out various friends in the online transgender community following a series of falling-outs – including his outing of TERF Tracker co-creator Alison Woolbert as a convicted child rapist – and turned federal informant during the WikiLeaks investigation.” 

Nettlesertillegget Shinigami Eyes ble rapportert til Datatilsynet av WHRC Norge i februar for brudd på personvern i henhold til GDPR. Datatilsynet har nå sendt dem et krav om redegjørelse.

Menn som påstår å være kvinner har opprettet flere trakasseringskampanjer mot kvinner de siste tiårene, ofte ved å sammenligne kvinner som står opp for kvinners kjønnsbaserte rettigheter og lesbiskes rett til å ekskludere hankjønn fra datingvaner med fascister. På denne måten appellerer trakasseringskampanjen til yngre mennesker som ønsker å bekjempe urettferdighet, i tillegg til å appellerer til menn som nyter å true kvinner generelt. 

Kvinner som står opp for kvinners rettigheter omtales ofte med akronymet TERF. Dette akronymet ble først tatt i bruk I forbindelse med en trakasseringskampanje mot den lesbiske festivalen Mitchfest. Kampanjen ble ledet av den prominente transaktivisten Dana Rivers, som endte opp med å myrde et lesbisk ektepar og deres sønn. Rettsaken mot han starter i oktober 2021. Les om hva som skjedde med festivalen Mitchfest her.

Menn som identifiserer seg som kvinner har utviklet flere overvåkningsteknologier spesielt rettet mot kvinner. Noen har også utviklet teknologier som i tillegg er rettet mot trakassering av helsefagsarbeidere. Andrea James, som også deltok i trakasseringskampanjen mot Mitchfest, er notorisk for å ha rettet kampanjer mot sexologer som jobber med transhelse, inkludert Michael Bailey og Ken Zucker  Kampanjen mot Michael Bailey er grundig omtalt i en sjokkerende case-study av etnograf Alice Dredger. Ken Zucker lykkes i å få oppreisning etter at kampanjen mot han førte til urettmessig avslutning av hans forskningsprogram. 

Andrea James gjennomførte nylig en Kickstarter-kampanje for å videreutvikle sine overvåkningsstrategier, kalt “the transphobia project”. Skaperen av Shinigami Eyes, Laurei Bailey, står også bak overvåkningsteknologien “TERF tracker”, som han utviklet sammen med Alison Woolbert. I tillegg til å trakassere kvinner er Woolbert også domfelt for seksuelle overgrep mot barn. 

Les mer på Woman is Human