Jeg heter Christina, og jeg tror ikke menn som påstår å være kvinner, jenter, mødre eller lesbiske er det de utgir seg for å være.
Jeg er heller ikke overbevist om at det å bekrefte folk sine indre overbevisninger alltid er så lurt. Derimot vet jeg at iveren etter å dydsposere ved å bekrefte konseptet “kjønnede identiteter” kan få katastrofale konsekvenser. For mange unge oppleves voksnes deltakelse i deres eksistensielle krise etter hvert som et svik. Og de har rett – det er et svik. Barn og unge må ha frihet til å kunne bli interessert i de mest absurde ting eller bli overbevist av de mest spinnville ideene de kan kommer over, uten at foreldre og voksne setter dem i førersetet, gir dem nøkler og full tank og sender dem ut på E18. Barn og unge har rett til omsorg som tar hensyn til deres fysiske og mentale umodenhet. Den retten blir barn og unge fratatt når vi alle deltar i en løgn.
Dette er fakta. Det er ikke mulig å bytte kjønn. Man blir ikke et annet kjønn av å justere på hormonnivåer eller av å skjære bort kroppsdeler. Kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, ikke kroppsdeler eller hormonnivå. Kjønn er heller ikke en følelse, og minst av alt papirarbeid eller blekk i et pass. Kjønn er heller ikke et tankemønster, mannerismer eller kleskoder. Å gi barn inntrykk av at det er mulig å diskvalifisere fra et kjønn gjennom å ha preferanser eller gjennom måten man kler seg på, er ikke å utvide kjønnsrollene, det er å innskrenke dem enda mer.
Alle skjønner egentlig at det er noe som ikke stemmer med transideologi. Konseptet er like vanntett som en sil. Elon Musk sin tweet her om dagen gjenspeiler et av de mange spørsmålene kvinner har stilt om paradoksene i transideologi og som de har blitt stilnet for – av twitter, ironisk nok – i løpet av de siste 15 årene.
Elon Musk: – Vi blir på én og samme tid fortalt at kjønnsforskjellene ikke eksisterer, og at kjønnene er så grunnleggende forskjellige at irreversibel kirurgi er det eneste alternativet. Kanskje noen som er visere enn meg kan forklare dette dokotomiet.
Vi blir altså fortalt at det ikke eksisterer forskjeller mellom de biologiske kjønnene. Vi blir fortalt at biologisk kjønn er en sosial konstruksjon funnet opp av europeiske kolonister for å undertrykke urbefolkninger. Samtidig blir vi fortalt at sosialt kjønn – det som jo faktisk er en sosial konstruksjon – er det som er medfødt og uforandelig, og at forskjellene på disse medfødte tanke-kjønnene er så fundamental, at irreversibel kirurgi er den eneste løsningen. Vi blir bedt om å forstå det å tilpasse kroppen kjønnsrollen, som å være det stikk motsatte, som å bryte med kjønnsrollen. Jeg for min del er altså ikke overbevist.
I den slagmarken som er transaktivisme blir kvinner som ikke lar seg overbevise, systematisk jaktet ned, med mål om at livene deres skal bli ødelagt. At transaktivister aktivt jobber for å systematisere sine svartmalingskampanjer mot kritikere er ingen hemmelighet. At det er kvinner som er de som må uttale de forbudte ordene “men det der er jo en mann” og dermed er de som får kjenne den fulle vekten av disse taktikkene er åpenbart.
Det har blitt holdt kronerulling for å bistå menn som har som uttalt mål å utvikle teknologier som gjør taktikkene mulig. Det eksisterer teknologier som Shinigami Eyes, utviklet av menn med et kvinnehat så intenst at man nesten mister pusten, men som til tross for å ha de mest eksplisitte intensjoner om å ødelegge kvinners liv, og til tross for å være åpenbart lovstridig, allikevel skal forstås som å være sårbare offer med gode intensjoner,
Datatilsynet vedtok denne uken at nettlesertillegget Shinigami Eyes er ulovlig i Norge. Datatilsynets avgjørelse inkluderer også en vurdering av Shinigami Eyes sin hensikt, som de paradoksalt nok, mener er av “berettiget interesse”. Denne vurderingen ble klaget inn av WDI Norge før jul. Datatilsynet informerer her om at de opprettholder sin vurdering.
Her er mannen bak Shinigami Eyes, nettleser-tillegget jeg rapporterte til Datatilsynet i fjor. Skjermbildene er hentet fra twitter og har tidligere blitt rapportert på av nettstedet Women Are Human, en av de kvinnedrevne alternative mediene som har blitt etablert som reaksjon på sviktende mediadekning om transaktivismens brutalitet mot kvinner.
Shinigami Eyes er ikke nok, og transaktivister jobber nå angivelig for å lage hele databaser med svartelistede kvinner, som transkulten mener burde miste både hjem og livsgrunnlag over.
Transaktivisme er en utnyttelse av sympati. Gjennom denne utnyttelsen har vi gitt menn som motiveres av rent kvinnehat og menneskeforakt frikort til å bedrive åpenbar trakassering og trusler mot kvinner. Og denne kvinneforakten prøver altså politikere smakløst nok å sanke stemmer på.
Dette er debattklimaet kvinner som meg går inn i og forsøker å navigere med vettet i behold. Det å ytre seg om kjønn og kjønnsidentitet vekker et forutsigbart, gjennomtenkt og gjentagende tilbakeslag fra transaktivister. Våre arbeidsgivere får brev, samarbeidspartnere presses til å avbryte avtaler, og wikipedia-artikler ramponeres med desperate forsøk på karakterdrap. Og politikere? De jatter fortsatt med, fremdeles overbevist av den lobbyvirksomheten partiene deres ble utsatt for i opptakten til loven om endring av juridisk kjønn, der de ble overtalt til å tolke det å prioritere menns overbevisninger over objektiv virkelighet, som å stå på “rett side av historien”.
For mange kvinner er konsekvensene av denne trusselen mer enn de kan risikere, og det eneste rasjonelle er å selv-sensurere. Men for meg traff tilbakeslaget fra transaktivister på et uheldig tidspunkt – for dem. Mine arbeidsgivere mottok de samme notoriske brevene som så mange andre kvinners arbeidsgivere, både før og siden. Og mine midlertidige kontrakter ble ikke fornyet. Budsjettkutt, visstnok. Det betyr for min del at jeg ikke har noen jobb å miste, og med et rykte som allerede har blitt ramponert, heller ikke noe å tape på å stå frem med fullt navn.
Det jeg også mangler er evnen til å trekke på skuldrene av at barn og unge skal kunne utsettes for medisinsk eksperimentering, at språket skal partere kvinner og jenter og redusere oss til vagina-eiende kroppsdeler og menstruerende, lakterende kroppsfunksjoner, eller at 50 år med FNs kvinnekonvensjon og arbeidet med kvinners menneskerettigheter – som altså er utformet for å forhindre kjønnsbasert diskriminering og utnyttelse og er avhengig av at vi har en objektiv og biologisk definisjon av kjønn – i effekt skal annulleres for å prioritere menns overbevisninger om hva kvinner er.
Derfor har jeg dedikert evnene mine til å ta til motmæle, og til å rydde plass for kvinner til å ta til motmæle. Det har jeg gjort på to måter: Jeg promoterer kvinneerklæringen fra Women’s Declaration International, og deltar i denne internasjonale grasrotbevegelsen av kvinner som minner om sammenhengene mellom biologisk kjønn og kvinners rettigheter. Og jeg er redaktør for matriarken forlag, som inviterer kvinner til å sette ord på sine erfaringer med dagens kjønnspolitikk og -kultur, med mulighet for å være anonym. Matriarken er et prosjekt jeg drifter i samarbeid med lesbisk kunstner og forfatter Tonje Gjevjon. Disse prosjektene har naturligvis hver sin sosiale media platform, som i tillegg til min private konto gir meg tre platformer, med hver sin vinkling, som jeg kjører kampanje gjennom.
WDINorway er til påminnelse og bekreftelse om at kvinner og jenter er hunkjønn og har kjønnsbaserte menneskerettigheter, og er konsentrert på å vise hva nedslagsfeltet blir for kvinner og barn når vi erstatter en objektiv definisjon av kjønn med en subjektiv definisjon av kjønn, og viser dette ved å henvise til hvilken rolle kjønn spiller i kvinners eksisterende rettigheter.
Matriarken er en platform hvor kvinner kan uttale seg anonymt og la ryggmargsrefleksen velge ordene. For noen ganger er det faktisk usunt for kvinner å ikke kunne bli sint.
Og på min egen konto bruker jeg det jeg har av kunnskap om bioteknologi og samfunn, fra mine to utdannelser og 20 år med tverrfaglige og kreative studier på hvordan verden fungerer, til å dele det jeg ser med egne øyne og tenker med eget hodet.
Er det dette §185 skal brukes til? Å arrestere kvinner som fører kampanjer for å minne om kvinners rettigheter, og for å forhindre at vi mister kvinners stemmer i ordskiftet?
Det kan jo ikke stemme, tenker folk. Hun må ha skrevet noe grovt og alvorlig, det kan jo ikke være sånn at politiet kan åpne etterforskning på noen bare fordi de skriver om biologisk kjønn og kvinners rettigheter? Da virker det ved første øyekast mer forståelig når Aleksander Sørlie tilbyr eksempler på hva hun antar anmeldelsen må dreier seg om.
Av eksempler trekker hun frem en dialog jeg har hatt med henne om halliklobbyens rolle på 8. mars:
…tweets som reflekterer lesbiske kvinners reaksjoner på den homofobiske voldtektskulturen de utsettes for når samfunnet prioriterer det som i realiteten er heteroseksuelle menns følelser over lesbiske kvinners virkelighet:
…og en kommentar fra WdiNorway som omhandler informert samtykke til medisinske inngrep og retten til pasientskadeerstatning, en problemstilling som gjorde seg gjeldende i en dialog med rådgiver i kjønn og seksualitet Christine Marie Jentoft, etter at han hadde stilt meg det samme spørsmålet 8 ganger; blir man trans av porno? Hvorpå vårt svar – nei, mann, ingenting kan gjøre deg til en kvinne.
Aleksander Sørlie er en av de mange transaktivistene som har et aktivistisk overlapp med halliklobbyen. Hun stilte meg et spørsmål – er hun en hallik, eller er hun en grooma tenåring? Og jeg svarte som sant er – det ene utelukker ikke det andre. Om hun føler seg kriminelt krenket kan jo hun og halliklobbyen hun jobber for bare sende inn en anmeldelse de også. Hun får også passe på å anmelde Tonje Gjevjons kritikk av menn som påstår å være lesbiske. Ingen av tweetene hun trakk frem er anmeldt per i dag.
Jeg synes personlig at Tonje Gjevjon er kriminelt morsom, og ser gjerne at hun blir stilt for retten på grunn av det, for det må jo være grenser for hvor gøy man kan ha det, eller? Mine personlige favoritter er tweeten hun serverte en litt stormannsgal homofil mann som kalte JK Rowling for rasshøl, kunstverket ” inkluderende psykose” og “regnbuebarna” – sistnevnte laget verbatim etter ungBDSM sin nettside.
Men det hadde også vært fint å få testet hvordan konflikten i §185 mellom de to beskyttede “minoritetene” skal løses – heteroseksuelle menn med statsbekreftede indre overbevisninger om å være lesbiske kvinner på den ene siden og svartelistede lesbiske kvinner på den andre. For faktum er – tror jeg – at med de lovene vi har idag, så er det de heteroseksuelle mennene som krever at vi deltar i livsløgnen deres som vil vinne. Og det vil ikke være for det Sørlie trekker frem og mener burde være straffbart. Hun mener riktignok at lesbiske burde settes i fengsel om de uttrykker at menn som påstår å være lesbiske nødvendigvis må være pervoer og sjuke i huet. Stakkars menn, liksom. Men nei, det er ikke derfor både jeg og Tonje garantert har en dom i vente. Det vil bli vanskelig for politiet å henlegge denne saken fordi det faktisk ER straffbart å avvise menns subjektive overbevisninger i Norge, og det faktisk ER straffbart å delta i dialog med rådgiveren fra foreningen FRI der man legger biologisk kjønn til grunn for perspektivene sine. Og dette ble uunngåelig da Norge for det første innførte en lov som tilsidesatte objektiv virkelighet og kvinners rettigheter til fordel for subjektive overbevisninger og menns fantasier, og for det andre lot disse subjektive overbevisningene legge føringer for hva som ansees som straffbart. Det lagde en juridisk floke, som vi så komme, men som alle avviser som å være for absurd til å kunne være sant.
Nyheter om at en norsk feminist har blitt anmeldt for å påpeke at menn ikke kan være lesbiske eller mødre, har gått verden rundt den siste uken. Saken vekker internasjonal interesse fordi så og si alle industraliserte land står til halsen i den samme irrasjonelle ideologien som oss, som fører til at norsk politi må etterforske hvorvidt det er hatkriminalitet å konstantere at menn ikke kan være mødre. Norge har jobbet hardt for å være et foregangsland, med hastetiltak etter hastetiltak for å score høyt på en eller annen regnbue-index de aldri har giddet å sette seg inn i, men allikevel var voldsomme ivrige etter å gjøre det bra på. Og som et foregangsland ser nå andre land til oss.
Kom til Norge, sier bare jeg: vi er berømte for våre vakre fjorder, komfortable fengsler og for å mene at menn som blir avvist av lesbiske kvinner har vært utsatt for hatkriminalitet.