Det tok tid å gjenkjenne det som kunst

januar 19, 2021

Det tok tid å gjenkjenne det som kunst.

Fordi kvinners liv og deres møte med samfunnet er så innvevd i kunstuttrykket.

Men etter å ha blitt eksponert for dette materialet over en lengre periode gikk det opp for meg

at særlig de lesbiske aktivistene hadde utviklet et eget kunst- og kulturuttrykk.

De tre på bildet er Inge Ås, Elise Christie og Marianne Rovas Olsen. De var med i Seriøsgruppa.

Et kunstnerkollektiv basert i Oslo som uttrykte seg gjennom fotografi, grafikk, tegning, collager og performance.

Inspirert av Three wise monkeys utviklet de en performativ fotoserie som senere ble til silketrykk-plakaten:

Synes ikke

høres ikke

snakkes ikke om

men de lukter

Om å gjenkjenne kunstuttrykk

av Tonje Gjevjon

Vi trenger alle forbilder

Og vi trenger kunnskap om hvordan kvinnekampen har vokst frem, blitt argumentert for, motarbeidet og fått gjennomslag.

Min motivasjon bak bokprosjektet: «Vi spiste, sov og drakk feminisme» utgitt på Sfinxa Forlag var en søken og et savn etter kvinner som ser kvinnesak og kvinnefellesskap som en verdi i seg selv. Siden jeg ikke hadde vært eksponert for det jeg skulle finne, visste ikke hvor jeg skulle lete.
Det var først da jeg traff billedkunstner Inge Ås og ble kjent med historien fra de mange feministiske aktivistene på 1970-1980-tallet at det gikk opp for meg hvor mangelfull norsk kvinnesakshistorie er. Og hvor mangelfull kjennskapen til og kunnskapen om kunstuttrykk laget av kvinner er. Sammen pløyde vi oss gjennom hennes og andres arkiver bestående av plakater, fotografier, grafikk, tegneserier, og annet visuelt materiale.

Da jeg ble kjent med Marianne Rovas Olsen og fikk tilgang til hennes fotosamling, var det som om en usynlig dør åpnet seg. En verden full av kvinner, kunst, aktivisme og feminisme – en særegen kvinnekultur ble synlig og tilgjengelig gjennom hennes bilder.

Hundrevis av svart/hvitt-fotografier av kvinnefelleskap, kvinnekollektiver, kunstnerkollektiver, kvinner i natur, portretter, dobbeltportretter, lesbiske aktivister i aksjon, sommerleirer med hundrevis og tusenvis av kvinner. Som gjennom kunst, litteratur, sang og musikk lagde en politisk bølge og bidro til omformulerte kvinners rolle i verden.

Det å bli eksponert for Mariannes fotografier og Sfinxa Kvinneverksted ga meg tilgang til historien vår. Til et miljø og en verden der kvinner i 20-årsalderen fant seg selv, hverandre og gjennom det ble del av en av de to største internasjonale frigjøringsbølgene for kvinner i vår historie.

Å møte kvinner som har stått opp for andre kvinner, kvinnesaken og seg selv, har berørt meg. Det har forandret livet mitt og måten jeg ser verden og samfunnet vi lever i på.

I Mariannes fotosamling kan vi se disse kvinnene i aksjon, avbildet av en som selv var del av miljøet på Kvinnehuset i Oslo.

Hvor ofte finner man en fotosamling der det utelukkende er kvinner på bildene, der kvinner er i sentrum for alt, og i en sammenheng der de er selvgående subjekter som utfører handlinger? Hvor ofte finner vi en samling der en ung kvinnelig fotograf i den mest intense perioden i sitt liv har fotografert sitt og sine venninners levde hverdag og liv?

Marianne har med sitt kamera og sin kunstneriske signatur formulert miljøet, tidsånden og kvinnenes overskudd, kjærlighet til og respekt overfor hverandre. Vi kan se med egne øyne hva egne møtesteder for kvinner kan føre med seg, og at egen kvinneorganisering gir positive ringvirkninger for kvinner.

Hennes fotosamling rommer bilder av et særegent miljø bestående av kvinner som brøt med kvinnerollen. Så vidt jeg vet er dette den eneste fotosamlingen som over en 10-års periode dokumenterer aktiviteten og livene til lesbiske aktivister tilknyttet Kvinnehuset i Oslo.