Hunkjønn, Kjønn, Kvinners stemmer

Forfølges de antiautoritære nå?

Collage fra skjermdump av Gateavisa og Lavendel-expressen 

Forfølges de antiautoritære nå? 

Av Anne Marve

Hvordan har vi fått et debattklima som gjør at antiautoritære kvinner som beveger seg fritt mellom høyre- og venstresiden i vårt demokratiske samfunn, beskyldes for å være erkekonservative? Er det en form for ekstrem hersketeknikk? 

Et levende demokrati har bruk for den ikke-voldelige anarkismen som skaper mangfold og rom for konstruktiv kritikk av makt, men for den totalitære stat er det selvsagt en trussel. Så hvordan har det seg at radikale feminister som fritt diskuterer kjønn og kjønnspolitikk på tvers av politiske skillelinjer, stemples som kristenkonservative og fascistiske av en venstreside som en gang støttet kvinnefrigjøring? Hva er det med statsfinansierte organisasjoner som Fri, som ikke tåler en åpen debatt, men har en leder som anmelder kvinner til politiet for meninger som ytres i sosiale medier? 

I dag gir loven individ som ennå ikke er kjønnsmodne rett å foreta fysiske og hormonelle inngrep som endrer kjønnsuttrykket fra medfødt til selvidentifisert. 

Spørsmålet er om det er bra eller dårlig? Her skiller feminister seg i noen som vil endre kroppen for å tilpasse seg kjønnsidentitet og andre som vil endre holdning for  å utvide kjønnsrollene. 

Industrien som tjener på innbilte tilstander som «født i feil kropp» er eksperimentell, men kvinners frihetskamp og brudd med kjønnsroller, er velkjent. 

Det er deler av denne frihetskampen som nå kjøpes opp på samme måten som ungdomskultur alltid kjøpes opp fordi det lønner seg. Nå lønner det seg å kjøpe opp kjønnskamp. Biologien har man handlet med lenge. Men i motsetning til ungdom generelt, som vokser seg ut av opprør og kamp, vokser kvinner seg ofte inn i kampen om egne rettigheter mot undertrykkelse. 

Collage fra skjermdump  av Gateavisa og Lavendel-expressen

Og nå burde vi kunnet stå sammen på tvers av generasjoner. Noen av oss har opplevd dette før, og sett hvordan hele ungdomsbevegelsen ble kjøpt og tilpasset økonomiske profittbehov. 

De unge feministene som tror deres motstandere er radikalfeminister, tar feil. Det var blant andre radikale feminister som la grunnlaget for den plattformen de står på i dag. River de den ned, så står de på bar bakke og må begynne på nytt. Så kanskje de unge skal se på sine egne allianser og lese historien om ungdomsopprør og kvinnekamp før de skriver den om. Og kanskje flere av de eldre som engang var aktivister og forkjempere for kvinners rettigheter, skal komme frem og støtte sine frittenkende medsøstre som står på barrikadene mot transaktivismens urimelige krav om  nedbryting av kjønnskategorier knyttet til biologi.

Radikalfeminister har ikke bare sett samfunnsstrukturene med kvinners blikk, men gjort noe for å bedre kvinners situasjon i et massivt veletablert patriarkat. Vi finner radikalfeminister i kunst, i praktisk politikk og i aktivisme. Det er sjeldent å finne noen som definerer seg som radikalfeminist uten å uttale seg, uten å skape noe, uten å jobbe mot undertrykking av kvinner. Men hvordan ble dette en trussel i et ellers fritt samfunn? Hvordan kom vi dit at feminister begynner å kalle seg kvinnesakskvinner for å slippe å bli definert som radikalfeminist? 

Kan det være sånn at når vi skriver 2021 har George Bush-politikk vunnet frem med ideen om en ond akse, og at denne sort/hvitt-tenkingen som skaper polarisering og stilner alle dialoger er implementert i norsk debattklima? Selv anarkistisk-inspirerte miljø som innenfor en religiøs plassering ville være nærmest kvekerne, plasseres nå, av venstresidens koryfeer, blant fascister og de mest konservative kristne. Radikale feminister overøses med grove beskyldninger om hat og transfobi, og selv Wikipedia redigeres etter det som kan se ut som en ond/god-nøkkel utlevert til de amerikatro i kampen mot «de andre» i begynnelsen av dette århundre. 

I Norge har kvinner som var unge på 70-tallet kjempet seg inn i samfunnet, og vi har så langt opplevd hvordan likestilling og kvinners deltagelse har vært til gode for alle, både enkeltindivid og samfunnsklasser. Så det var mange av oss som engang var stolte over å være både lesbiske feminister, radikalfeminister og anarkister som demonstrerte i gatene da loven om selvbestemt abort kom opp til debatt. Og det stoppet ikke der. 

I 2016 kom loven om juridisk kjønn, som tilsynelatende var en etterlengtet og viktig lov, men som slo bena under alle kvinners kjønnsbestemte rettigheter. Det kom frem da lovteksten forelå.

Nå kunne menn identifisere seg som kvinner og få de samme rettighetene som vi hadde slåss for, nettopp for å beskytte kvinner og barn mot menn. I dag ser vi hvordan videre lovgivning om diskrimineringsvern i straffeloven utelater kvinner. Så en mann kan anmelde en kvinne for hensynsløs adferd hvis hun sårer hans følelser gjennom avvisning og uenighet. Men når radikalfeminister trues med drap og voldtekt både på Twitter og i 8. marssammenheng, fins det ikke diskrimineringsvern for kvinner. Kvinner som har fått stempelet TERF er fritt vilt, og det blir oppfordret til masserapportering og politianmeldelser av deres uttrykte meninger. 

Selvsagt reagerer vi som kjempet frem egne rettigheter for kvinner og som var med å slåss for kjønnskvotering for å få kvinner ut i samfunnet når vi ser en politikk som igjen truer kvinners frihet og mulighet til innflytelse. 

Selvsagt vil vi at denne lovgivningen og denne politikken skal snakkes om i offentlighet. Selvsagt vil vi at transfolk skal beskyttes og innlemmes i samfunnslivet. Selvsagt vil vi at individet skal være fritt, selv om noen av oss mener at fellesskapet skal være gjensidig bindende. 

Selvsagt uttaler vi oss. Så hvorfor disse beskyldningene om transfobi for å kneble en antiautoritær gruppe kvinner som hver især deltok i en mengde alternative miljø på 70-tallet og som fortsatte å tro på frihet og solidaritet, selv da både Club7, Kvinnehuset og Gateavisredaksjonen var borte som inspirasjonskilder og møtesteder? 

Er det dette som er tilbakeslaget? Hvor er de unge frie stemmene i dag, de som syr demokratiet sammen ved å tråkle seg gjennom forskjellige miljø og som holder samfunnsdebatten levende ved å stille spørsmål der andre påstår? 

Biologi, Hunkjønn, Kjønn, Kvinners stemmer, Tonje Gjevjon

Født i feil kropp?

Nyfødt, velskapt, men feil?

Jeg var den jenta som var bedre enn gutta i fotball, som spilte ishockey, gikk på lengdeløskøyter, ville være med i bryteklubben og diltet etter faren min med verktøykasse, speiderkniv og snekkerbelte. Hva hadde skjedd med meg om jeg hadde vokst opp i dag?

Denne artikkelen følger opp Guttejenta som ble publisert på matriarken.no i går. Artikkelen er en justert utgave av et tilsvar publisert i Sykepleien desember 2019.

Kvinnefrigjøringen på 1970–1980-tallet bidro til å bryte ned de stereotypiske kjønnsrollene. Det oppsto grupper som «Kvinner i mannsyrker», og det ble gjennomført aksjoner for at kvinner for eksempel skulle kunne løpe Holmenkollstafetten. Det er kvinnefrigjøringen fra denne tidsepoken som bidro til at det ble rom for at jenter kunne få utfolde seg og drive med det de hadde talent for. I samme epoke ble homofili avkriminalisert. Jeg er utrolig takknemlig for de rettighetskampene mine formødre og forfedre var del av. 

Kjønnsreise eller tidsreise?

Nå er vi i 2021, men det kan virke som om en del helsesykepleier som for eksempel Stine Holm Sætervik og helsesøster og sexolog Ingun Wik ved Helsestasjon for Kjønn og seksualitet i Oslo vil tilbake til 1950–1960-tallet, da man så rart på jenter som, om man skal følge Sæterviks logikk, «oppførte» seg som gutter. Ingun Wik er en av de som mener det å gi friske barn kjønnshormoner er helt innafor. Sætervik gir i ett innlegg i Sykepleien den 25.11.19 uttrykk for at barn som uttrykker seg «kjønnskreativt» er barn som «transer». Dette er som tatt ut av munnen på sexolog Espen Esther Pirelli Benestad som er den norske transaktivismens legealibi i Norge.

 Når en som har legeutdannelse snakker om at vi mennesker er kjønnskreative, har kjønnstalent og finner opp ord som kjønnseufori forventer iallfall jeg at man kan underbygge påstandene. Men det kan se ut som om menn som ikler seg en stereotypisk kvinnerolle kan si hva som helst og likevel blir tatt på alvor. De er jo tross alt menn. Jeg klarer ikke se for meg at en kvinnelig lege ville kommet unna med å si at det finnes 7 kjønn som Pirelli Benestad gjør på NRK TV. 

Sætervik beskriver at dette er barn som «kler» seg eller ikke «oppfører seg» i «samsvar med det kjønnet de hadde ved fødselen». Kjønn er ikke en leirklump du kan forme som du vil, det er en realitet. Å lære barn og andre at de kan endre kjønn eller identitet er i beste fall villedende, i verste fall svært skadelig.

Det er ikke barna det er noe feil på

Hvorfor problematiserer Sætervik, Pirelli Benestad,  Ingun Wik og skeive oganisasjoner at jenter foretrekker aktiviteter flere gutter enn jenter driver med? Hva er det som gjør så de som fronter skeiv kjønnsideologi kategoriserer og diagnostiserer det å bryte med et stereotypisk kjønnsrollemønster som å «ikke oppføre seg i samsvar med det kjønnet de er»? Det er vel ikke barna som bryter med normen det er noe feil på. Har skeive organisasjoner og sexologer foretatt en tidsreise? Vel, kan de, kan jeg og: Hva om Sætervik eller Ingun Wik var helsesøster på min skole?

Noe galt

Hva ville det gjort med min selvfølelse å bli fortalt av selveste helsesøster at jeg kanskje egentlig var gutt? Hvordan hadde det påvirket meg? For når andre barn og voksne tror du er en gutt, så føler du at det er noe galt med deg. Jenter skal jo ikke se ut som gutter? De skal ikke spille fotball, ishockey, bryte, ha kort hår eller kle seg i «gutteklær»

Som jentunge var jeg redd for at det var noe galt med meg – at jeg var feil. For når andre barn og voksne tror du er gutt, så føler du at det er noe galt med deg. Å få uønsket oppmerksomhet fordi man skiller seg ut kan føre med seg alvorlige psykiske problemer. Jeg ville bare være i fred og få holde på med de aktivitetene jeg elsket å holde på med. Barn er følsomme, de lager sine egne forklaringer som absolutt ikke trenger å ha rot i realiteter.

Barn som skiller seg ut

Sætervik, Pirelli Benestad, skeive organisasjoner, Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) og Ung.no  tillegger barn som bryter forventninger, en kjønnsforvirring de ikke har. Når ble det stuerent at voksne problematiserer og stigmatiserer barn som skiller seg ut?

«Nettverket til barnet kan forstyrres av at det uttrykker seg kjønnskreativt», skriver hun. Jeg er uenig. Det er Sætervik og de mange skeive organsiasjonen med flere som forstyrres av barn som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre. Så til de grader at hun innbiller seg at vi mennesker kan ta kjønnsreiser. I guttejenta som ble publisert på matriarken i går fortalte jeg en lengre historie om mitt møte med verden som guttejente. 

Utsatt for stigmatisering

I 2021 blir barn og unge som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre, utsatt for massiv stigmatisering. Sætervik forkynner rett og slett at barn som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre, kan være født i feil kropp eller ha en kjønnsidentitet som ikke passer den kroppen de har. Dette budskapet kan påføre barn traumer, depresjon, forvirring og angst. Barn som bryter med normen, trenger beskyttelse fra voksne som fremmer skadelige og uvitenskapelige ideer basert i fantasiteori og fra budskap om at barn kan bli mer seg selv om de får bekreftet en ny identitet som visstnok skal tre frem med pubertetsblokkere og kirurgi.

Uønsket oppmerksomhet

Det er mye vi kan gjøre som kan bidra til at de som skiller seg ut, ikke blir stigmatisert eller mobbet. Men å få uønsket oppmerksomhet og bli fortalt at man ikke er den man trodde man var, er ikke det barn som skiller seg ut, trenger. Barn er umodne, små mennesker som skal utvikle seg og bli modne mennesker. De trenger å vite at verden er rund, ikke flat.

Forklaring på smerten

Når barn presenteres for narrativet «født i feil kropp» åpner det for at de barna som opplever seg feil, tror de har funnet en forklaring på smerten og utenforskapet de føler. Andre barn vil kunne tenke at alle barn som bryter med kjønnsrollemønsteret, er født i feil kropp. Barn har ikke modenhet eller kapasitet til å forstå at kjønnsnarrativet Sætervik presenterer, ikke er mulig. Barn blir et lett bytte for voksne som forteller de at de kan ha en identitet som ikke passer kroppen deres.

Alias

En lesbisk venn av meg fortalte at da hun var liten, trodde hun at hun måtte bli gutt for å kunne være sammen med jenter. Så hun lagde seg et alias som var gutt. Barn gjør sånn, i barnesinn er alt mulig. Ei lærerinne jeg kjenner, fortalte meg at hun hadde en elev som insisterte på at han var katt i to år. Han mjauet, krøyp på alle fire i klasserommet og ville at alle skulle kalle han katt.

Utover det at folk trodde jeg var gutt, tenkte jeg ikke noe særlig på hvem eller hva jeg var da jeg var barn, jeg bare gjorde ting, lekte og var i aktivitet. Alle jenter er skapt forskjellige, og vi uttrykker oss forskjellig, selv om vi er samme kjønn, det samme gjelder alle gutter. Barn trenger ikke å få høre at de kan være skrudd sammen feil –eller er født i feil kropp – de skal bare være seg selv og bli elsket for den de er, ikke for den de tror du burde bli. 

 

Meg som kjønnskreativt? barn med et kjønnsbrytende kjønnsuttrykk og en normbrytende identitet? Eller bare ei jente som var seg selv? Hvordan hadde jeg reagert om skeive organisasjoner eller helsesøstre som tror barn kan være født i feil kropp hadde kommet påminnelse skole? Hvor stigmatisert hadde jeg blitt og hva slags konsekvenser ville det fått?

17 år og usikker på hvem jeg var. Det eneste jeg var sikker på var at det var noe galt med meg. 

I slutten av tyveårene og med ny hårsveis

De fleste  finner ut av seg selv med tid og stunder. Formen tok det tid, men det ordnet seg. Her cirka 30 år. Det var vel først da jeg kom sånn ordentlig på plass. 

Kvinners stemmer

Gatepoesi knuser overklasse-ideologi

You Ain’t Me på Youtubekanalen Make More Noise 

«No fucking way, I will not let this stand – I am a Woman and You are a scam.» 
Denne setningen er del av Ajas poesi fremført muntlig på hennes twitterkonto. Du kan se og høre dette i videoen over her.

Kvinnebevegelsen er en motstandsbevegelse som alltid har hatt en egen kulturproduksjon og et eget kulturuttrykk. Men det kan ta tid å gjenkjenne det som kunst.

Kvinner som tar avstand og sier nei til transaktivisme reflekterer i dag en viktig og underkommunisert del kvinners livssituasjon. Aja setter ord og rytme på opplevelsen av transaktivisters kravstorhet. Hun sier nei.

Ajas la ut sitt dikt på twitter med denne inledningen; Ok so I wrote a little poem this morning, it kinda works, better as a spoken one. I have never done a spoken poem before, so don’t judge to harshly.P.s I use swear words so if that’s a prob do not play]

Skjermdump fra Ajas video på twitter

Skjermdump av Ajas dikt som tekst

Kvinners stemmer, Tonje Gjevjon

Guttejenta

Da jeg var 10 år fikk jeg fikk min første sykkel. Jeg syklet som en gal opptil flere mil om dagen i Mao Tse Tung skyggelue, arbeidshansker og ofte med et frottéhåndkle samlet i en klesklype i rundt halsen. Jeg var inspirert av Prins Valiant og Robin Hood. Foto: Privat

Som 1967-modell kom jeg til verden i en brytningstid. Likestilling, selvbestemt abort, barnehageplasser, abortkampen, boligbygging og ja eller nei til EU (EF som det het da) var eksempler på saker som sto høyt på den politiske dagsordenen.

Jeg vokste opp på Kolbotn i Oppegård kommune. Moren min ble av en del sett på som «bråkete» og faren min som «dott» fordi de var opptatt av at kvinner skulle få utdannelse og bestemme over egen kropp og eget liv. Det var faren min som sto for matlagingen i heimen og han så det som en selvfølgelighet at han tok del i alt som hadde med husarbeid å gjøre. Når foreldre til venner jeg var med hjem spurte hva jeg het, la jeg merke til at noen av de rynket på nesa når de hørte etternavnet mitt. Å merke at foreldrene mine ble mislikt av enkelte voksne som mente kvinnesak var noe tøys, lærte meg at det å være annerledes og ta i bruk ytringsrommet har både positive og negative konsekvenser.

Første skoledag gikk jeg i skjorte, blå olabukse med sleng, et bredt svart belte med stor beltespenne (jeg var hektet på sånne belter) og fotballsko. Jeg hadde funnet min klesstil og den har strengt tatt ikke endret seg.

Fra venstre: Tonje på kontoret til sin pappa, første skoledag og etter et bad i sjøen 

Som barn og ungdom var jeg sent utviklet både fysisk og psykisk og filosoferte lite over tilværelsen. Jeg reflekterte aldri over hvem eller hva jeg var. Jeg elsket å spille fotball med guttene i nærområdet, det gjorde meg lykkelig og jeg kunne spille i timevis uten å kjede meg et sekund. Det fantes ikke noe jentelag i fotball på Kolbotn på den tiden så etterhvert startet faren min og jeg Kolbotn Pikelag. På kamper insisterte jeg på å ha drakt nummer 7,9 eller 11, fordi de beste engelske fotballspillerne (spissene) hadde ett av disse hummerne på drakten sin. Jeg samlet på frimerker og likte å sortere. Det var noe den prosessen som startet med å dampe frimerkene av konvolutter, tørke dem på lampa og plassere dem systematisk i lommene i frimerkeboken etter land og størrelse. Jeg samlet også på fotballkort og hadde en liten kommode der jeg sorterte kortene etter lag og årgang.

Jeg var en blanding av sterk og smidig, og ønsket å begynne med bryting. Fordi det var første gang en jente ville bli med i Kolbotn bryteklubb, måtte det opp på et møte i klubben før det eventuelt kunne skje. Moren min dro dit og det gikk greit, men jeg ønsket ikke oppmerksomhet rundt meg selv som person og særdeles ikke den type oppmerksomhet der jeg ble den ene rare jenta som ville bryte. Jeg sa derfor til foreldrene mine at jeg ikke ønsket å bryte lenger.

Tonje 8 år.

Fordi jeg insisterte på å være kortklipt og hadde «guttesveis» som det het da, gikk i fotballshorts og ofte løp rundt i bar overkropp, ble jeg ofte tatt for å være var gutt. På den tiden (1974-1980) ble jeg kalt guttejente. Fra jeg var fire til jeg var 13 år brukte jeg det meste av tiden på å spille fotball med guttene i området der jeg vokste opp. I tillegg til å «se ut» som en gutt var jeg såpass god i fotball at det ikke falt noen inn at jeg kunne være jente. Vi snakker tross alt om 70-tallet da ikke så mange jenter spilte eller var spesielt gode i fotball. Jeg hadde spilt fotball med gutta siden jeg var tre år og når noen pekte på meg og sa «vi velger han» skjønte jeg at det var meg de mente. Når jeg en sjelden gang gikk i skjørt ble jeg ikke tatt for å være gutt, så akkurat som i dag leste folk kjønn når de så plagget skjørt.

Da vi begynte med engelsk i fjerdeklasse forelsket jeg og en gutt i klassen min oss i engelsklærerinnen vår. Vi gikk sammen til blokka der hun bodde og ringte på døren. Hun åpnet og ba oss inn. Vi fikk noe å drikke, satt en halvtime i sofaen hennes og så på henne, og gikk derfra i svimmel lykkerus.

Det var to lesbiske på Kolbotn. De var noen år eldre enn meg. Jeg tror ikke jeg hørte noen bruke ordet lesbisk om dem, men jeg visste at de likte jenter og det tror jeg alle andre visste også. Barn vet det meste, vi visste også hvilke fedre som slo ungene og kona si, hvem som drakk for mye og hvem hvilke som var utro. Etter krøsjen på engelsklærerinnen, forelsket jeg meg i en ung kvinne som var tettbygd, hadde sterke kraftige lår og store pupper. Jeg ble svimmel og ør av å være sammen med henne for jeg syntes hun var så pen. Hun var noen år eldre enn meg og jeg var avstandsforelsket i henne i flere år.Jeg er kanskje født med en større dose selvtillit enn gjennomsnittet. Men selv om jeg alltid har hatt god selvfølelse og mye selvtillit var jeg nok like redd og følsom som andre unger.

Da jeg var 10 år fikk jeg fikk min første sykkel. Jeg syklet som en gal opptil flere mil om dagen i Mao Tse Tung skyggelue, arbeidshansker og ofte med et frottéhåndkle samlet i en klesklype i rundt halsen. Jeg var inspirert av Prins Valiant og Robin Hood.

Tonje med en av sine første sykler

Klassebilde fr Tårnåsen skole. Tonje første fra nummer fire fra venstre

Jeg var det mange i dag ville kunne misforstå som en jente født i feil kropp. Men selv om det nok var noen som reagerte på at jeg var guttete, og til og med trodde jeg var gutt så var det ingen som lurte på om jeg var født i feil kropp. Heller ikke jeg. Som «guttejente» skilte jeg meg ut fysisk og gjennom min aktivitet og mine interesser. Det var ikke noe jeg tenke mye på, men innimellom skjønte jeg det fordi det oppsto situasjoner hvor det ble tydelig. Situasjonene var uskyldige og handlet om at enkelte ikke trodde på at jeg var jente, og at jeg da ikke skjønte hva jeg skulle si eller gjøre for å overbevise de. Eller så kunne det handle om at jeg ikke skjønte kodene, fellesskapet, interessene eller klarte å fatte interesse for det mange jenter på min alder var opptatt av.

De fleste av jentene kom i puberteten flere år før meg. Det medførte at de ble klar over kroppen sin på en måte jeg ikke kjente til enda. Jeg registrerte at kroppen min «sto stille», og at de andre var på vei til å bli kvinner med hofter og andre mer voksne former. Når jeg spilte kamper og dusjet med fremmede jenter hendte det at jeg ble engstelige for at de skulle si at jeg ikke hørte til i jentegarderoben fordi jeg kunne ut som en gutt på overkroppen.

I 13-14 års-alderen fikk jeg beskjed av en voksen person om at jeg begynte å få antydning til bryster, og derfor måtte ta på meg t-skjorte. Jeg rødmet og ble flau. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg reagerte sånn, men jeg tenkte at det var noe galt med meg og at jeg burde ha merket at jeg hadde begynt å utvikle bryster. Men det hadde jeg ikke, eller kanskje jeg hadde registrert det. Jeg hadde ikke reflektert over det, eller tenkt at det skulle medføre til at jeg måtte ta på klær for å skjule dem. Så ble jeg 15 år og en dag jeg var på toalettet så jeg at det var blod i trusen min. Jeg ble redd og ropte på moren min som forklarte meg greia. Så fikk jeg et par Saba Self-sit bind, høye som høyblokker, og jeg tenkte at hva faen er dette for jævelskap. Puberteten var i gang. Fra jeg var 14 -18 år var jeg som mange ute av meg selv, inni meg selv, ute av balanse og jeg skiftet på å være sint, deprimert, apatisk, frustrert uten å skjønne hvorfor.

Noen dager ville jeg bare sove, andre dager viste jeg fingeren til alle som så på meg. Jeg sleit for første gang med å ha en kropp som jeg opplevde som stygg og mislykket. Jeg følte meg som et misfoster og trodde alle andre opplevde meg som det også. «Der går misfosteret» var en sånn setning jeg bare ventet på at noen skulle rope etter meg. Men det skjedde ikke. Prosessen fra å ha barnekropp til å få kvinnekropp er smertefull. Hoftepartiet endret seg, valpefettet la seg i ansiktet og hormonene som herjet i kroppen min var ikke på min side. Hår her og der fulgte også med. Da jeg som 15-åring fikk meg helgejobb på et Bed & Breakfast hotell, fikk jeg beskjed om å enten barbere leggene mine eller gå med strømpebukse fordi jeg hadde fine lyse dunhår på leggene. Det virket som om hotellgjester kunne bli skremt av det, og jeg husker jeg tenkte at «faen er det og feil nå». Men jeg ville tjene penger og gjorde som jeg hadde fått beskjed om.

Tonje 16 år

Jeg vet ikke hvorfor, men mange lesbiske spilte fotball, noe som medførte at vi møttes på turneringer rundt om i Norge og Sverige. Vi fant hverandre om kveldene. Få av oss hadde erfaring så vi kysset og prøvde oss frem. Keitete beføling, sjenanse og mye spenning. På den tiden fantes ikke sosiale medier eller internett så vi visste ikke hva man kunne gjøre med hverandres kropper. Det medførte at vi måtte prøve oss frem, kjenne etter og la kroppen reagere på nærheten og det vi foretok oss. Gjennom klønete utprøving fant jeg ut hva jeg likte og ikke likte av berøring. Det tok tid, men det var en fin tid og jeg traff mange jenter som elsket jenter. Miljøet utviklet seg og etterhvert var vi en ganske stor gjeng med lesbiske jenter som møttes for å drikke øl, høre på musikk og feste. Vi holdt på med vårt og fikk utløp for en del av den frustrasjonen puberteten bringer med seg.

Da jeg var 17 begynte jeg å vanke på Metropol som var mekka for alle «freaksa», som man kunne si den gangen. Her gikk lesbene, homsene transvesittene, drag-queensa, de kortvokste, de hørselshemmede, NRK-profiler i eksentriske klær og prostituerte. Metropol var himmelen og jeg var der så ofte jeg kunne, både alene og med andre. Vi danset til Annie Lennox, Prince, George Michael, David Bowie, og vi drakk øl. Metropol var en planet der man kunne være seg selv og hvor homofile menn og lesbiske kvinner kunne danse og kline sammen.

 ‘En del år etter at Metropol ble lagt ned kom Potta, et legendarisk utested for lesber drevet av to lesber. I døren på Potta sto Tina. Hun elsket rollen som dørvakt og gikk alltid i militærbukser, kakigrønn t-skjorte og sorte militærboots. Hun var stor og sterk, en skikkelig plugg. Jeg ble med henne hjem et par ganger uten at det skjedde noe, vi bare likte hverandre. Det medførte det privilegiet at hun alltid vinket meg frem så jeg slapp å stå i køen på Potta. Inne sto DJ Julie som var så lys at jeg først trodde hun var albino. Hun var tøff som få i trynet, men det var ikke vanskelig å få med seg at hun var mer sårbar og følsom enn gjennomsnittet.

Fra Butch/femmes kveld på Potta 2001

Å komme inn på Potta var som å komme inn i en verden full av lesbisk DNA. Rett innenfor døren i sofabåsene satt de klassiske butchene (maskuline lesber) med kort hår, rutete skjorte og som ofte var litt overvektige. De drakk øl eller spilte biljard, var rolige og coole og lagde ikke noe bråk. Guttejentene «tomboysa» gikk i singlet eller t- skjorte, olabukse, hadde kort hår og var ofte litt yngre og lettere enn butchene. Når jeg bruker begrepet butch så er det en betegnelse som i denne konteksten kun rommer det fysiske uttrykket de hadde – altså de som ble ansett som maskuline lesber. Den klassiske butchen, som også omfatter en rolle for adferd, var ikke utbredt på Potta eller i Norge forøvrig. Lesbene gikk stort sett i skinnjakke eller olajakke. Det var også lesber som var mer feminine, men de var ikke så mange.Skammen over å høre til en gruppe med så «karslige» kvinner var utbredt og selvhat ikke uvanlig. De som presenterte seg som bifile ble av og til oppfattet som litt slitsomme og kjedelige fordi de ofte klagde på lesbenes utseende. Likevel vanket de på Potta der guttejentene og butchene dominerte. Enkelte av de bifile klagde over at lesbiske ikke ville ha dem fordi de var bifile. Jeg har ikke peiling på hvor de fikk det fra, men som en regel så vil ikke lesber har andre enn de kvinnene de forelsker seg i eller tenner på seksuelt. Lesber har opp gjennom tidenes løp blitt anklaget og hakket på av både menn og bifile kvinner som mener seg oversett. Og som for tredve og førti år siden blir vi også i dag kritisert for å være stygge. Fra jeg var fire har jeg vært avstandsforelsket i jenter, men om jeg er født sånn eller blitt sånn vet jeg ikke. Det bryr jeg meg ikke om. Jeg bryr meg heller ikke om at en del mener lesbiske ikke burde se så lesbiske ut. Jeg har som andre hatt problemer, særlig i 14 -18 års alderen. Men det handlet ikke om at jeg var lesbisk. Det handlet om at puberteten er hard og vanskelig å komme seg gjennom for alle, også for meg. Prosessen der jentekropp utvikles til kvinnekropp er skummel, slitsom og for mange kan denne fasen oppleves som å miste seg selv. Å gå fra barnekropp til voksenkropp er en dramatisk prosess.

Jeg var det man kalte en guttejente. Hadde jeg vokst opp i dag, ville nok en del kunne misforstå meg som en jente født i feil kropp. En del lesbiske jenter ønsker av ulike årsaker ikke å være lesbiske. Det bør vi være klar over og finne årsakene til.

Om jeg som barn hadde blitt utsatt for FRI eller Rosa Kompetanse sine ideer om «kjønnsidentitet», «kjønnsuttrykk» og konseptet «født i feil kropp» hadde jeg rett og slett ikke vært intellektuelt klar for det tankegodset de presenterer. Jeg var ikke moden nok for de tankene før jeg var over 20 år. Faren for at guttejenter tolkes som jenter «født i feil kropp» og deretter påføres FRI og Rosa Kompetanse sine tanker og forventninger om kjønn og kjønnsroller er tilstede og noe vi bør snakke om. Det bør være del av diskursen om kjønn. Unger trenger ikke vite hvem eller hva de er – de utvikler seg over tid og finner ut av det tidsnok. Og med mindre de viser tegn på at de er psykisk syke eller trenger hjelp, så bør vi voksne la dem være i fred fra våre ideer om kjønn, seksualitet og utfoldelse. La unger vokse opp uten politisk dagsorden fra den noe påtrengende «regnbuefamilen».

Tonje Gjevjon 2017

Jeg var det man kalte en guttejente. Hadde jeg vokst opp i dag, ville nok en del kunne misforstå meg som en jente født i feil kropp. En del lesbiske jenter ønsker av ulike årsaker ikke å være lesbiske. Det bør vi være klar over og finne årsakene til.

Om jeg som barn hadde blitt utsatt for FRI eller Rosa Kompetanse sine ideer om «kjønnsidentitet», «kjønnsuttrykk» og konseptet «født i feil kropp» hadde jeg rett og slett ikke vært intellektuelt klar for det tankegodset de presenterer. Jeg var ikke moden nok for de tankene før jeg var over 20 år. Faren for at guttejenter tolkes som jenter «født i feil kropp» og deretter påføres FRI og Rosa Kompetanse sine tanker og forventninger om kjønn og kjønnsroller er tilstede og noe vi bør snakke om. Det bør være del av diskursen om kjønn. Unger trenger ikke vite hvem eller hva de er – de utvikler seg over tid og finner ut av det tidsnok. Og med mindre de viser tegn på at de er psykisk syke eller trenger hjelp, så bør vi voksne la dem være i fred fra våre ideer om kjønn, seksualitet og utfoldelse. La unger vokse opp uten politisk dagsorden fra den noe påtrengende «regnbuefamilen».

hPå bildene over ser vi eksempler på Hvordan samfunnet løser problematikken med unge jenter som identifiserer se som gutter i 2021.

Denne artikkelen ble første gang publisert 28. juni 2018i i Dagbladet under tittelen «Fra en guttejente som har det bra». I artikkelen på matriarken.no erdet er lagt til flere fotografier.

HOK, Kvinners stemmer

Kodenavn «Jakob»

Eva Antonie Kløvstad

Hun var en av lederne i motstandsbevegelsen Milorg under andre verdenskrig, men da heder og ære skulle deles ut etter krigen, fikk hun ikke delta. Fordi hun var kvinne.

Eva Antonie Kløvstad ble født den 10. juli 1921 på Hjellum i Vang i Hedmark.

Foreldrene var Frithjof Georg Jørgensen og Thorbjørg Jenny Godager. Kløvstad var 19 år da tyskerne invaderte Norge den 9.april 1940. Hun gikk på Hamar gymnas da krigen startet, men året etter, i 1941, begynte hun på handelsskole. Utdanningen gjorde at hun fikk jobb som stenograf og bokholder ved samferdselskontoret på Hamar i 1943, og det var her hun kom i kontakt med motstandsarbeidet. På denne tiden var hun medlem av Røde Kors, som bisto med å sy uniformer til motstandsfolk. Hun var også forlovet med Tor Kløvstad, og hun skjønte etter hvert at han drev med motstandsarbeid.

En dag på senhøsten i 1944 ble Eva Jørgensen oppsøkt av sjefen i Milorgdistrikt 25, Hamar-advokaten Christian Juell Sandberg, som ba henne om å bli hans hemmelige sekretær. I ukene som fulgte ble hun satt inn i en rekke saker for ledelsen av det militære beredskapsarbeidet i distriktet. Etter at hun gikk aktivt inn i motstandsarbeidet, begynte hun å underslå rasjoneringskort for kjøp av bensin som de hadde på samferdselskontoret. Kortene ble brukt av motstandsfolk til å frakte flyktninger over til Sverige.

Kløvstad og Sandberg møttes hver dag på posthuset hvor de hentet post til hvert sitt kontor. Av den grunn vekket ikke møtene mistanke. Men den 5. desember samme høst ble Sandberg skutt på åpen gate av gestapo, da han prøvde å flykte fra en ransakelse. 

Arbeidet i distriktet stoppet nå helt opp, og flere av Sandbergs nærmeste medarbeidere rømte til Sverige. Kløvstad selv gikk i dekning hos en venninne i to uker, men bestemte seg for å bli værene for å reorganisere motstandsarbeidet i distriktet. Forbindelsen til Milorgs sentralledelse (SL) ble gjenopprettet da hun møtte SLs kurer på Hamar Sykehus. I tillegg tok hun på seg ansvaret for driften av distriktets to flyktningruter til Sverige.

Sandberg hadde fortalt henne om en kurer som hadde dekknavnet «Blom». Gjennom denne personen fikk Kløvstad tak i en pistol samt penger, rasjoneringskort og en radio.

Kløvstad ble helt sentral i gjenoppbyggingen av distriktskontoret. Da hun etter hvert fikk tilbud om å lede kontoret, takket hun imidlertid nei, da hun mente at en mann ville bli mer respektert som distriktssjef enn en kvinne. Kontakten hennes i Oslo, Kolbjørn Henriksen, ble derfor innsatt som distriktssjef, men i realiteten var det Kløvstad som fungerte som leder og styrte motstandsgruppen som besto av 1200 menn og kvinner.

Eva Jørgensen fungerte i denne perioden i realiteten som distriktssjef for Hedmarken under dekknavnet «Jakob».

De som kom fra Oslo, Sverige og Storbritannia ble overrasket da de skjønte at “Jakob” var en kvinne. Hennes forlovede, Tor Kløvstad, mottok selv ordre fra «Jakob» da han kom fra Sverige. Da han skjønte at det var kjæresten som skjulte seg bak dekknavnet skal han ha blitt opprørt, men hun trakk seg ikke fra vervet. Derimot fortsatte hun frem til 2. mai 1945, da hun gikk i dekning. Gjennom hele perioden hadde Kløvstad beholdt jobben ved samferdselskontoret som en dekkhistorie.

Da krigen endte, var hun blant Milorg-jegerne som marsjerte inn i Hamar den 9. mai, i uniform og med pistol i beltet. Men da distriktet skulle sende en avdeling til Oslo den 9. juni som del av Hjemmestyrkenes defilering for Kongefamilien, fikk hun imidlertid ikke delta. Det passet seg ikke med jenter i denne markeringen, var den korte begrunnelsen. Hun reiste likevel til Oslo for å se paraden, og uttalte senere i et intervju i Dagsavisen at hun syntes det var bittert å bli utelatt.

Etter frigjøringen startet Eva Kløvstad unglotteavdelingen i Hamar lotteforening, med 80 unglotter. 1953 sluttet hun ved Samferdselskontoret og begynte ved Hamar sykehus, hvor hun var tilsatt frem til 1978, de siste fire år som sekretær for direktøren.

Eva Antonie Kløvstad

Køvstad og forloveden Tor Kløvstad, giftet seg i 1947.

Først etter nærmere 40 år fortalte Kløvstad offentligheten om sin deltagelse i krigen. Historien om kvinnen med dekknavnet «Jacob» dukket opp fra glemselen i 1979 med Dagblad-journalisten Celine Wormdals bok om kvinnenes deltakelse i den norske frihetskampen.

I 2015 ble det foreslått å oppkalle ei gate etter henne på Filipstad i Oslo, i forbindelse med omregulering av havneområdet.

Kløvstad ble tildelt Deltagermedaljen i 1988.

Hun døde 8. juni i 2014, 92 år gammel.

Kvinners stemmer, Sideblikk

Vil dere at vi skal dø?

Ledere for skeive organisasjoner har i flere tiår presentert homofile, lesbiske og nå sist T- plussminus mennesker som om vi går rundt med løkke rund halsen store deler av året. Vi gjør jo ikke det. Og de som sier at de gjør det må jo snart forstå at det er vanskelig å få venner på den måten. 

Vi andre lesbiske, homofile og T- plussminus mennesker som synes livet er herlig, selv når det er urettferdig, kan jo ikke gå på tå hev for suicidale mannekvinner som truer med å ta livet sitt hvert sekund de ikke får bekreftet sitt alter ego.

Vi orker ikke mer flisespikking fra surpomper som spolerer hele festen om de føler seg oversett, ikke begjært nok eller tiltalt på feil måte. Vi faller med vilje av lasset og går på en annen fest.

Men da kommer surpompisene etter oss, før vi stikker av igjen og det samme skjer. De finner festen de ikke er invitert til uansett hvor godt vi har holdt den hemmelig, banker på døra med sine sinte knoker og så kommer det: «Dere har blod på hendene», «Dere nekter for at vi eksisterer» og «Vil dere at vi skal dø?».

Vi har flyktet fra denne gjengen i snart 50 år. Nå oppsøker de oss igjen og forteller oss av vi hater dem. Det er som en sann spøkelseshistorie – vi blir ghosta.

Denne gangen presenterer Foreningen fri T-plussminus mennesker som om de var et slags urfolk. Og riktignok har det utviklet seg et eget klanspråk mellom de ulike skeive klanene, men det er et moderne klanspråk laget i går av skeive teoretikere basert i et ultrapostmoderne engelskspråklig visvasvakum i tett samarbeid med sexologlinjen på universitetet i Agder.

Vi blir fortalt at lesbisk er en følelse og at vi skal ta hensyn og være greie mot de menna som føler seg ur-lesbiske. Ur-lesbiske menn er et hypermoderne psykiatrisk fenomen, men siden det er svært så krenkbare menn som rammes av ur- lesbianismen blir vi beordret til å spille med.

Vi skal til og med samles i det som heter Skeivt Arkiv som om vi er del av en skeiv ur-familie med en skeiv ur-historie. 

Men nå orker vi ikke mer. Lesber i vater lager sitt eget arkiv i nettgrotter der bare lesber og kvinner med stor K har nøkkel. 

Vi overlater herved alle de gråtende skeive complainerne til skeivt arkiv, skeive skuter og skeive sinn og sier med hånden på hjertet; lykke til i det skeive paradiset.

Christina Ellingsen, Kvinners stemmer

Trans og RadFems Lurt av troll

Ved inngangen til mars ble det opprettet en ny side på Facebook som skulle vise seg å være noe helt annet enn det den utga seg for. Hensikten med facebook-siden Trans History Month var å løfte frem transpersoner til inspirasjon. Men siden ble raskt et tilfelle av Poes Lov – umulig å tolke som satire eller ekstremisme.

På den siste dagen av Trans History Month, på selveste transsynlighetsdagen, kommer en oppdatering om at admin har tatt selvmord.

I en video forteller han at han føler seg lurt til å gjennomgå kastrering – av sidens redaktør, en transkvinne han har hatt ett forhold med.

Han forteller at dette er noe denne transkvinnen gjør fordi han er en psykopat. Han finner homofile menn, hjernevasker dem til å tro de er kvinner – groomer dem til å kastrere seg – før han dumper dem og finner neste offer.  Han forteller at han var lykkelig som en homofil mann før denne Courtney – eller Connor som han dødnavner han – kom og rota med hodet hans. At Connor har gjort dette med flere, og at andre har tatt livet av seg. Smertene fra kastrasjonen er for store. Han viser kameraet en boks med smertestillende og sier han vil ta alle, og at neste gang Connor kommer vil han finne han død.

Videoen skaper forvirring – for fortvilelsen virker så ekte. Var ikke denne siden satire allikevel? Oppdateringen som følger handler om at Courtney/Connor har rømt landet og har startet en ny side for transpersoner i Israel. Det hele virker som satire – det må være satire.

Videoen av admin må være deep fake konstanterer noen. Courtney er en morder, konstanterer andre. Transkvinner er menn, kommenterer noen. Transkvinner ER KVINNER konstanterer andre. Transkvinner ER biologiske KVINNER med peniser, utdyper noen. Takk for at dere viser meg hvordan jeg kan rette opp i mitt medfødte cis-privilegium, skriver andre. Det kunne vært et hvilket som helst kommentarfelt om kjønn og trans.

Det er umulig å vite om siden er en spøk eller ikke. Videoen i seg selv gir oss inntrykk av en genuin tragedie. Men at videoen lanseres på transsynlighetsdagen, i kombinasjon med sidens innslag av notoriske trollreferanser gjør det vanskelig å ta den alvorlig. Selv admins forsøk på å rette opp åpenbare trollinnlegg, eller kommentarer om at siden har sluppet gjennom troll ved en feil, er vanskelig å tolke som satire eller virkelighet.

Poes lov viser til at med mindre man vet hva motivasjonen til en forfatter er, er det umulig å skille mellom sakrasme eller ironi og genuint fanatiske, ekstremistiske ytringer.

Trans History Month utviklet seg til å bli en ansamling av ytringer som like gjerne kunne vært ektefølt, og like gjerne kunne vært trolling eller sarkasme, og er med dette et skimrende eksempel på loven.

For eksempel postet siden et innlegg der de foreslår et nytt pride-flagg. Pride-flagget har de siste årene gjennomgått endringer, med argument om at det originale flagget ikke var inkluderende nok for transpersoner.

Orginalt Prideflagg  av Gilbert Baker

Orginalt Prideflagg av Gilbert Baker og Rebooted Prideflagg av Daniel Quasar

Orginalt Prideflagg  av Gilbert Baker

Rebooted Prideflagg av Daniel Quasar

Når Trans History Month da poster et innlegg  med enda et nytt design, hvor de kritiserer homobevegelsen for å være for ekskluderende, tolket mange dette som en avansert form for sarkasme.

Progress Pride Flag av Trans History Month

The TLGB+ (trans, lesbian, gay, bisexual) movement has updated its flag as part of a drive to be more inclusive of the expansive breadth of identity within the community.

We especially want to make homosexuals feel more included. This is why we have generously included their rainbow flag as a triangle at the hoist. We have also added small black/brown triangles to make people of color feel included.

We hope that the LGB+ communities are grateful for the scraps of validation we trans folk toss at them from our dinner table.

Are you homosexual? Did this post offend you? Are you seething that the LGB identity has been reduced to a mere facet of transgenderism?

Good. Now you know how we feel.

You can’t just add two trans stripes to your progress pride flag and pat yourselves on the back for being so inclusive. The Trans community deserves more than mere tokenism. You’ll have to do way better than that to make us feel like part of your community.)»

Trolling? Uten innsikt i motivasjon er det vanskelig å si. Transaktivister har stillt langt mer hårreisende og upassende krav enn dette – at det er upassende og kravstort er ikke nok til å avdekke om det er en spøk eller ikke.

For eksempel: transaktivistgruppen Sisters Uncut utnyttet nylig en markering for en kvinne drept av en politibetjent, for å argumentere for at 5 voldtektsforbrytere, barnemordere og mordere som hadde tatt selvmord i fengsel, var transkvinner som hadde blitt myrdet av staten.

De brukte altså en markering som skulle protestere mot menns drap av kvinner som en arena hvor de forsvarte menn som har drept, voldtatt og angrepet kvinner og barn. Det kunne vært en avansert form for trolling – men sisters uncut mener beviselig det de står for.

Den avgjørende faktoren i Poes Lov er forståelse for motivasjonen bak en ytring. Men hva om motivasjonen i seg selv er umulig å forstå?

I internettkulturer er nettopp mangel på forståelig motivasjon ofte en av de viktigste karakteristikkene for kulturen det er snakk om. Eksempler på dette finner man både i de mørkeste hjørnene av det internett har servert oss – som hurtcore fenomenet – og i til sammenligning lysere hjørner – som 4chan.

Flere tilsynelatende veljusterte og fremgangsrike menn – med gode oppvekster og med harmoniske familier – har vist seg å stå bak årevis av groteske overgrep mot mindreårige og sårbare mennesker. Avsløringene har sjokker omverdenen, ikke bare fordi det er vanskelig å forene bildet av vellykkede menn med så groteske overgrep, men fordi motivasjonen er vanskelig å gripe fatt i – motivasjonen med hurtcore, for eksempel, er verken seksuell eller finansiell.  «One of the hardest elements to comprehend when it comes to hurtcore crimes is motive.» 

Hurtcore som sjanger gjenspeiler dessuten effektiviteten av en taktikk som i økende grad gjør seg gjeldende i overgrepssaker både mot barn og voksne – nemlig utpressing. Utpressing har fått en helt særegen rolle i internettkulturer, hvor det ikke dreier seg om trusler om vold, men om trusler om vedvarende og ugjenopprettelig ydmykelse. I mange lukkede internettmiljøer er det dessuten krav om at man overleverer ydmykende og ødeleggende informasjon om seg selv, som kan brukes til utpressing, for å i det hele tatt slippe inn. 

Men man trenger ikke bevege seg til de mørkeste hjørnene for å se hvordan utpressing eller trusler om ytdmykelse har fått en sentral funksjon i nisjer av internettkulturene. Man trenger heller ikke å ha overgitt ydmykende informasjon om seg selv for å føle seg presset til å følge strømmen. Det holder å se hva som kan skje om man ikke følger normen – og selv miljøer som smykker seg meg å være normbrytende styres jo av normer.

Et eksempel på en mobbekampanje som ligger der som et varsel – dette kan skje med deg om du ikke gjør som vi sier – har vart i over ti år og er rettet mot en mann ved navn Chris Chan. Hundretusener av mennesker har i løpet av det siste tiåret deltatt i kampanjen, enten direkte eller indirekte, og mobbingen av Chris Chan har produsert tusenvis av memes, videoer og insider-vitser.  Mobbingen av Chris Chan er en så integral del av internettkultur at det ikke engang ansees som mobbing. Chris Chan er referert til i Trans History Month som et eksempel på en inspirerende transkvinne – et sikkert tegn på troll. 

Videoen Trolling Induced Transsexuality Syndrome

En av absurditetene kvinner blir presentert med i kjønnsdebattene er en insistens på at overgep visstnok ikke skjer. Vi har akkurat hatt et oppgjør om dette gjennom metoo, men når det kommer til noe så enkelt som kvinners rett til å pisse i fred uten at menn kan komme gå som de vil, da er vi tilbake til start igjen. For hva skulle liksom være hensikten for menn å snike seg inn på kvinnetoaletter? Hvorfor skulle menn gå gjennom bryet med å kle seg ut som kvinner for å se på kvinner som er på do? (Vi prøver jo å protestere på at menn ikke engang trenger å kle seg ut som kvinner for å snike seg inn i kvinnerom). Kvinner mistenkeliggjøres fordi hvorfor skulle menn ville utnytte trans for å få tilgang til kvinner? Det som ikke er så sikkert er om det alltid er så oppklarende hvorfor folk gjør som de gjør. Lover og retningslinjer skal dessuten ikke avklare vanlige situasjoner, men unntakssituasjoner.  Det hadde vært fint om lovverkene ivaretok kvinner og jenter også i unntakstilfeller.  

Den siste videoen som deles av Trans History Month legger ved en endelig forklaring på motivasjon. På en bakgrunn av en dansende Rick Astely – et av trollkulturens varemerker – blir vi fortalt at det er galt å kastrere mentalt ustabile mennesker. 

Vi kunne fortalt dere dette uten all denne dramaen. Det er ikke mulig å bytte kjønn, og det er kynisk å lyve til sårbare mennesker om hva som er fysisk mulig. Matriarken.no og WHRC Norge er to leverandører av akkurat dette budskapet – nesten helt uten trolling. (Med unntak av vår kommende faste spalte Sideblikk.)

Trans History Month trollet både trans og RadFems og demonstrerte hvordan absurditetene i transaktivisme kan utløse Poes Lov.

Men er det troll som står bak disse politikerene? Prøver disse politikerene seg som satirikere, kanskje? Det er sannelig ikke godt å si. 

Hunkjønn, Kjønn, Kvinners stemmer, Redaksjonen

TERF – et hatord brukt mot kvinner

Akronymet TERF ble først brukt i 2008 for å beskrive en gruppe kvinner som ikke ønsket at Michfest kvinnefestival – en festival av og for lesbiske kvinner – skulle inkludere selvidentifiserte transkvinner.

For dette ble festivalen utsatt for en systematisk svartmalingskampanje, som til slutt resulterte i at den ble stengt ned. 

Michfest varte i 40 år, men ble fjernet etter press fra transkvinner som mente den var ekskluderende.

Michfest 1977 (Image: Facebook/Michigan Womyn’s Music Festival/Joan E. Biren)

Et par måneder etter at transaktivister lykkes i å stenge festivalen, ble en av de mest fremstående aktivistene – transkvinne Dana Rivers – arrestert for det brutale mordet på lesbiske Patricia Wright og Charlotte Reed og deres sønn Benny

Dana Rivers – David Warfield – knivstakk og skjøt paret og deres sønn til døde, satte fyr på garasjen deres i et forsøk på å skjule spor, før han forsøkte å stjele Wrights motorsykkel og flykte fra stedet. Han ble arrestert av politiet på åstedet, dekket av blod, og innrømmet drapene.

Det vi ikke har fått høre om er motiv. Faktisk har vi ikke fått høre mye om denne saken i det hele tatt. Mange kvinner ønsker å vite om Warfield/Rivers nå soner med andre kvinner. Dette er umulig å finne svar på, for det er satt lokk på saken. 

Dette er ofte tilfellet med saker som involverer transpersoner. Jessica/Jonathan Yaniv forsøkte også å holde sine søksmål mot utenlandske skjønnhetsteknikere lukket for offentligheten. 

TERF har alltid vært et hatord brukt mot kvinner som forholder seg til biologisk kjønn, og har alltid vært brukt i kombinasjon med trusler om vold, voldtekt og drap – spesielt mot lesbiske. En av de tidligste, mest aggressive brukerene av begrepet skal nå møte dom for det brutale drapet på to lesbiske og deres sønn. 

Det er vanvittig at dette begrepet fremdeles brukes av mennesker som i fullt alvor forlanger at begrepet skal tolkes som noe nøytralt – til tross for overvelvende bevis på begrepets kvinnefiendtlige, voldelige opphav. Terf er et hatord som brukes mot kvinner for å true dem til stillhet.

Det har aldri eksistert en ideologisk retning som omhandler å ekskludere mennesker på grunn av trans-status. Det eneste som eksisterer er kvinner som vil ha frihet til å kunne ekskludere hannkjønn – uavhenging av hvilken personlige trosoppfattelse disse hankjønnene måtte ha – fra festivaler, fra datingvaner, fra kvinnefengsler og fra kvinneforeninger.  

Kvinner som kategorisk ekskluderer hankjønn har alltid vært kontroversielt. Men de nivåene av kvinneforakt spesielt  lesbiske har vært utsatt for det siste tiåret er uten sidestykke.

På bildet ser vi menn fra Rød Ungdom  i Trøndelag som bærer  parolen Føkk Terf på 8.mars 2020. Parolen ble ikke vedtatt på parolemøte og er et eksempel på hvordan menn ignorerer kvinners demokratiske prosesser for å trakassere kvinner.

På bildene nedenfor ser vi en dokumentasjon (utvalg) fra en aksjon på 8.mars parolemøte 2021 der kvinner skremmer kvinner som er kjønnskritiske ved å ha backdrop med parolen overfor der det står Føkk terfer-Transkvinner er kvinner. På bildene: Martine Hammervold-Austinat, Tale Hammerø Ellingvåg. Hanne Torgersen og Elin Espmark Wibe.

Kvinners stemmer

Miranda Yardly

Miranda Yardly: Trankvinner er menn
Britisk forfatter, tenker, ateist og transseksuell.

Diversity of trans-part I er en videosamtale med professor Preston Sprinkel og Miranda Yardly. Du finner hele videosamtalen nederst i denne artikkelen. Her er et sammendrag. 

Når Preston Sprinkel ber Miranda Yardly presentere seg cirka fem minutter ut i videosamtalen, sier Yardley at han ofte beskriver seg selv som den mest hatede transseksuelle på planeten. Så smiler han og legger til at han synes Debbie Hayton som vi skrev om i artikkelen Transkvinner er menn – get over it! gjør en hederlig innsats for å kapre akkurat den tittelen.

Her legger vi i matriarken.no redaksjonen til at det er flere transseksuelle som insisterer på å være den mest hatede transseksuelle på planeten, men vi setter vår penger på Yardley, som er hatet av et ganske stort kobbel med transaktivister og transseksuelle. 

Yardly ble, som han sier det selv, engasjert i «this whole ting» for cirka syv år siden da han leste noe online om hvor fæle disse kvinnene – radikal feministene – var mot transpersoner. Han leste at transpersoners liv var truet og at radikal feminister forsøkte å stenge transpersoner ute fra offentligheten – samt mange andre grusomme ting rettet mot transpersoner som radikalfeminister ble anklaget for å drive med.

Så da bestemte Yardely seg for å ta en tur på twitter for å sjekke noen av de kvinnene han hadde fått navn på – og som hadde omdømme som onde, grusomme individer. Han sjekket twitterkontoene deres og fant at de hadde samtaler med personer som hevdet å være transkvinner, og så at disse kvinne ertet transkvinnene litt ved å avslutte samtalene med å si: «Have a good day, Sir».

Yardley observerte at kvinnene som var anklaget for å være onde og hatefulle understreket det fundamentale ved personers biologiske kjønn. Han leste seg gjennom twittertrådene og fant verken dødstrusler eller hat. Men da Yardley fortsatte å tråkle seg nedover twittertråder og så hva voksne transfolk, kjente transfolk og transrettighets-campaigners skrev til kvinner kunne han ikke tro det hatet, misogynien, intoleransen og mangel på empati han så overfor kvinner. Yardly fant det frastøtende at denne gruppen med transmennesker, som liksom skulle være i hans sosiale gruppe, brukte hele livet på å trolle kvinner. Han legger til at han ser de holder på enda.

Yardley sier videre at disse transaktivistene da og nå oppfører seg sånn overfor enhver kvinne som er uenig med dem. Og han kommer inn på begrepet TERF som florerer på SoMe og som liksom skal bety «trans ekskluderende radikal feminister», – et begrep som fester seg som lim seg til enhver kvinne som er uenig i transideologien.

Yardley tror ikke det er mange av de som blir kalt TERFs som faktisk er radikalfeminister eller gjør det arbeidet radikalfeminister historisk sett har gjort, og viser til anti- prostitusjons- kampanjer som Julie Bindel står bak og kvinnegrupper som står bak krisesenter for kvinner som for eksempel krisesenteret i Vancouver og andre supportgrupper for kvinner. Han trekker også frem Andrea Dworkin, forfatter, aktivist og radikalfeminist best kjent for sine analyser av pornografi. 

Miranda Yardly mener Radikalfeminisme blir demonisert, og at den måten radikalfeminismen blir demonisert på forteller deg alt du trenger å vite for å forstå hvordan transaktivister og transideologien ser på kvinner, kvinnegrupper og kvinners arbeid for kvinner.

Preston Sprinkel spør Yardly: Du er transseksuell og likevel veldig kritisk til transideologi, kan du forklare? Hva er dine erfaringer? Yardly svarer at det er tre ting som skiller han fra flesteparten av transaktivistene man ser i dag. Det første som skiller meg fra dem er at jeg er forferdelig arrogant og at jeg er en selvstendig tenker. Yardley sier videre at han finner at svært mange av påstandene som kommer fra transaktivister ikke stemmer eller responderer med virkeligheten. For eksempel var det en påstand om at en av tolv transpersoner dør før de er 30 år. Yardley som har undersøkt dette gir uttrykk for at det ikke er snev av sannhet i det.

Yardly sier at hvis man ser på påstanden om at transpersoner blir hyppigere drept en alle andre grupper så er det en påstand som ikke tåler dagens lys. Og ser du på funn der mange transkvinner blir drept så er det i veldig patriarkalske voldelige samfunn som Mexico, Brasil Equador og Italia. Det er fargede og spansktalende transkvinner som blir drept. Og når Yardly ser i rapporten at det er en gruppe på syv personer som er skutt så tenker han at det er gjengrelatert og knyttet til narkotika og prostitusjon. Og når man ser på dødstallene på de stedene flest transkvinner blir drept så er det vanskelig å ikke overestimere den totale mangelen på sammenligningsgrunnlag med de hvite middelaldrende ‘dataprogrammerende’ transaktivistene i USA eller UK (eller Norge legger redaksjonen til),  og hvor lite disse har til felles med de fattige, svarte eller spansktalende transkvinnene der ute som faktisk blir drept.
I Mexico, feirer de ikke akkurat homoseksualitet. Landet har massive problemer med organisert kriminalitet, machokultur, narkotika prostitusjon og gjenger. Yardly avslutter akkurat den passasjen med å si at den måten disse fattige fargede transkvinnenes død blir kuppet – primært for å berike hvite middelklasse menn, er skikkelig motbydelig.

Når Preston Sprinkel kommer inn på transkvinner – biologiske menn som har «transisjonert» til kvinner, understreker Miranda Yardly at ingen kan endre fra mann til kvinne. Du er enten kvinner (female) eller male mann (male). Ingen kan bli kvinne. «That’s it and forever it shall be” avslutter han og ler litt.

Yardly er klar på at han ikke tror man kan endre eller bytte kjønn. Han tror ideen om at man kan bytte kjønn er en fantasi som er omfavnet av mennesker som tror kjønn bare handler kjønnsorganer (genitalia). Han mener videre at menn og kvinner fra vi blir født lever svært ulike liv fordi samfunnet sørger for det.

«One is not born a women, one becomes a women» siterer Yardly (Simone Beuvoir) og med det mener Simone Beuvoir  ifølge Yardly at man blir en kvinne fordi man som jentunge vokser opp i en verden dominert av menn.

Du bruker transseksuell om deg selv, hvorfor ikke transgender spør Preston Sprinkel. Å være trans er ikke en tilstand vi ser hos andre arter. Hvordan ser trans ut i dyreriket? Hvordan kan vi gjenkjenne en ku som trans? Hvor er denne typen adferd i dyreriket?

Yardly mener ideen om at et tredje kjønn er progressivt er feil. Det er en måte å håndtere homofile på. Å gi dem en måte å leve sitt liv på i samfunnet. De trengte en boks å putte homofile i. Det er ikke noe god ide å innføre et tredje kjønn.

Feminine homofile menn. Samfunnet forsøker å dytte feminine homofile menn ut av manneboksen. Men det er kvinners rom de vil inn, og det er kvinneidrett de vil inn i – det hele er en infiltrasjon av kvinners kultur uten respekt for kvinners grenser.

Disse mennene som infiltrerer kvinners rom, kan hende de identifiserer seg som kvinner, men de identifiserer seg ikke et sekund med kvinner slår Yardly fast.
Han kaller de bedragere (imposters).

Miranda Yardly ser ikke at menn som identifiserer seg som kvinner respekterer kvinner eller kvinners behov for privacy. 

Når vi er kommet omtrent 28. minutter ut i videoen går samtalen over på autogynfili blant transseksuelle og transpersoner. Autogynefili er et emne Yardly gjerne skulle forsket på. Svært mange transseksuelle, transkvinner, crossdressers lider av autogynefili som er knyttet til seksuell opphisselse.  

Yardly gir uttrykk for at autogynefile i hovedsak deles inn i to grupper; Feminine homofile menn som lever ut den homofile mannens ide av hva en kvinne er. Og heterofile maskuline menn som lever ut den heterofile mannens ide om hva en kvinne er. Dette emnet og den samtalen vi følger opp i en artikkel som kommer ut senere. For de som er interessert så skriver Miranda Yardly om autogynefili her 

Les også Debbyi Hayton Transkvinner er menn – Get over it!

Kjønn, Kvinners stemmer

Eventyret om de mange kjønn

Av Gunhild Gjevjon

Eventyrfortellingen om at det finnes mer enn to kjønn har som tryllestøv kommet seg inn i våre barnehager og skoler godt hjulpet av Storting og regjering med helseminister Bent Høie som et slags homofilt alibi. 

Men Bent Høie er ikke alene, for gjennom homonettverket i Arbeiderpartiet fronter Anette Trettebergstuen at skeive organisasjoner som Foreningen fri, Skeiv Ungdom og Skeiv Verden bør styrkes økonomisk og være kilden til informasjon og undervisning om kjønnsmangfold og LHBT + i barnehage, skole og ellers i samfunnet. 

De som tror at skeive organisasjoner har fokus på mangfold, toleranse, homofil kjærlighet, eller står for en god poltikk for kvinner og barn tar feil. Det stemmer heller ikke at disse organisasjonen verdsetter at ulike perspektiver får komme frem. Tvert i mot. 

I artikkelen Det skeive mangfoldet er bare skeivt. Det fins ikke mangfoldig kan vi lese: «I kampen mot det de hevder er kvinners urimelige påstander om at «bare kvinner er mødre», «bare kvinner føder barn», «kvinner har kjønnsbaserte rettigheter» og lignende virkelighetsbeskrivelser, samles de som edle riddere for selvidentifisering og transaktivisme. Vi må nesten regne med at dette er like ubehagelig for transfolk som for kvinner, men i denne kampen er fiendebildet viktigere enn saken. For hva var nå saken igjen?» 

Les også Transaktivisme er ikke feminsme av Christina Ellingsen, leder for WHRCNorge, som blant annet skriver: «LHBTQ+ – bevegelsen har vært inkompatibel med kvinners rettigheter lenge. Siden skeive organisasjoner benekter biologiske realiteter, og biologiske realiteter er nødvendig for å respektere homoseksualitet, er skeive organisasjoner også inkompatible med lesbiske og homofiles rettigheter.»

Stortingspolitikere har latt seg fortrylle av fortellingen om at du er det kjønn du føler deg som. Og stakkars den som sier det er et udiskutabelt biologisk og vitenskapelige faktum at det finnes bare to kjønn – mann og kvinne. For da begynner trolldansen. Noen kan da ringe til arbeidsplassen din og forteller hvilket slemt menneske du er som hevder slike transfobe synspunkter. At slike som deg bør de ikke ha ansatt. 

Og i artikkelen Transdebatten – Nokon prøvde å få meg sparka for å ytre meg beskrive ei ung kvinne hvordan noen forsøkte å få henne sparket fordi hun har ytret seg i debatten om kjønn. Når unge mennesker som stiller kritiske spørsmål blir målskive for norske transaktivister er noe gått veldig galt. Skal vi virkelig angi de vi er uenig med til arbeidstakere, med målsetting om at de skal miste jobben og inntekten som gjør at de kan forsørge seg selv. Et det dette som er samtidens kjønnseventyr?  

Og ikke nok med det. Deretter kan de brennmerke deg på internett ved hjelp av applikasjonen Shinigami Eyes. Et programtillegg som skal hjelpe brukere med å sortere slike «transfiender» som deg fra andre. Mediekritiker Anki Gerhardsen er selv brennmerket som transfob og kaller det et nitrist fenomen. 

Les om det her: Kjent aviskommentator utsatt for nettmobbing  

Men i eventyrene er det ikke trollene som vinner frem. Heller ikke i dette for her har vi Jenny Klinge, representant for Senterpartiet i justiskomiteen på Stortinget. Hun som ser rett inn i TV-ruta og på klingende dialekt sier at det ut fra vitenskapelige og biologiske fakta kun finnes to kjønn; kvinnfolk og kara

I dette eventyret hører det også med at nettilegget Shinigami Eyes nå er klaget inn til Datatilsynet  for brudd på personvernloven av Women’s Human Rights Campaign (WHRC) ved leder Christina Eline Ellingsen, og av internettorganisasjonen Elektronisk forpost Norge (EFN) som mener Shinigami eyes bryter med norsk lov.

De aller fleste i Norge er for mangfold og har høy toleranse for de som skiller seg ut. Jeg velger å tro at intensjonen bak Lov om juridisk kjønn var basert i nettopp denne gode viljen som handler om ta vare på hverandre. 

Men mange av oss har merket at loven har fått konsekvenser og dimensjoner langt utover det jeg tror våre stortingspolitikere hadde tenkt loven skulle romme. Så når den delen av transaktivismen som er uforsonlige og aggressive nå rammer stortingspolitiker Jenny Klinge og mediekritiker Anki Gerhardsen, begynner det vel å bli tid for en konsekvensutredning av lov om juridisk kjønn. For det var vel ikke dette dere ville med loven?