Transhumanismen og bruddet med humanismen
Transhumanismen og bruddet med humanismen
Gro Finne – Billedkunstner
«Vi liker ikke tanken på at skapninger med våre følelser og vår identitet muligens ikke vil eksistere i fremtiden, og at fremmede livsformer med evner som langt overstråler våre, kan ta vår plass.»
Yval Noah Harari i boka «Sapiens. En kort historie om menneskeheten.»
Transhumanistenes menneskesyn har naturvitenskapens, den biologiske forståelsen av dyrearten Homo Sapiens, som forståelsesramme. Det er mennesket som biologisk vesen transhumanistene ønsker å omdanne. Ved hjelp av bioteknologi og kunstig intelligens vil de forsøke å skape en ny og forbedret utgave.
Forbedringen skal bla. bestå i et lenger liv og fravær av sykdom.
I siste kapittel, «Homosapiens endelikt» beskriver Harari menneskehetens forvandling til en framtidig høyere livsform. Historiens neste stadium vil ikke bare bestå i teknologiske og organisatoriske omstruktureringer, men innebære grunnleggende endringer i menneskelig bevissthet og identitet. Vi kommer muligens til å operere på et annet bevissthetsplan. Menneskets løsrivelse fra sine biologiske rammer vil føre til en endring i vår grunnleggende forståelse av oss selv. For eksempel vil ikke inndelingen av menneskearten i hankjønn og hunkjønn være av interesse.
Transhumanismens ideer er ikke science fiction, men følges opp av en ideologiproduksjon som skal få oss til å godta, eller aller helst ønske, forvandlingen til det nye menneskevesenet.
Gro Finne
Transhumanismens ideer er ikke science fiction, men følges opp av en ideologiproduksjon som skal få oss til å godta, eller aller helst ønske, forvandlingen til det nye menneskevesenet. Ideene gjør seg gjeldende innen den høyprofilerte samtidskunsten og i diskusjonene omkring kjønnsidentitet.
Berggruen institutt, grunnlagt av milliardæren Nicholas Berggruen, har engasjert filosofer, kunstnere og teknologer til programmet: «The transformation of the human program» Programmet skal utfordre og utforme nye ideer av hva et menneske er.
Et av programmets prosjekter med navnet «Al», skal eksperimentere fram en ny menneskelig selvforståelse, forskjellig fra det mennesker har basert sin selvforståelse på til nå;
forskjellen mellom menneske og maskin, de levende og de døde, det naturlige og det kunstige, og enda mer. Oppgaven skal utføres av en samlet «ekspertgruppe av kunstnere».
(Jenna Sutela: I Magma (2019), detalj. Blåst glass, slim, elektronikk. Variable dimensjoner. Bestillingsverk av Serpentine Galleries og Moderna Museet, 2019. Foto: Aage A. Mikalsen / Kunsthall Trondheim.)
Kunst fra slike prosjekter, eller influert av dem, er hot på samtidskunstscenen. Et eksempel er Jenny Sutelas «NONO NSE NSE» i Trondheim Kunsthall . «Sutela tar språket fra menneskene og gir det til bakteriene og datamaskinene.» (Billedkunst nr. 3 2020)
Transhumanismens ideologi settes også i verk på nye områder i politikken; her har norske politikere vært i forkant.
Hararis visjon om å endre en grunnleggende menneskelig selvforståelse, at vi er inndelt i han og hunkjønn, ble virkeliggjort ved loven om selvbestemt juridisk kjønn, vedtatt i stortinget i 2016. «Lov om endring av juridisk kjønn innebærer at du, basert på egen opplevelse av kjønn og kjønnsidentitet, får bestemme hvilket juridisk kjønn som skal framgå av folkeregisteret og personnummeret.»
Etter den nye loven skal vi ikke lenger deles inn i mann og kvinne men i et «mangfold av identiteter». Den som ikke godtar dette kan risikere å bli irettesatt fra Stortingets talerstol av Arbeiderpartiets representanter: «Det finnes mer enn to kjønn, president»
I Norge er Foreningen for kjønns og seksualitetsmangfold, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, FRI, spydspiss for å omsette transhumanismen til praktisk politikk. Den transhumanistiske ideologien markedsføres ved rettighetsretorikk basert på en humanistisk etisk forståelse av mennesket, selv om foreningens ideologi baseres på et teknologisk, individualisert syn som er i samsvar med transhumanismen..
Foreningen arbeider mot heteronormen og opphevelse av de to kjønnskategoriene, mann og kvinne. Kjønn blir erstattet med noe som kalles «identitet» og som hvert enkelt individ skaper selv.
Det kreves at de forskjellige identitetene om ønsket, virkeliggjøres ved hjelp av bioteknologi, kjemi og kirurgi. I FRIs program knyttes seksualiteten utelukkende til egen «kjønnsidentitet og seksuell orientering». Det at kvinner føder barn nevnes ikke. Reproduksjonen framstilles som løsrevet fra biologien og blir en oppgave som skal utføres av medisinske teknologer.
Det at kvinner føder barn nevnes ikke. Reproduksjonen framstilles som løsrevet fra biologien og blir en oppgave som skal utføres av medisinske teknologer.
Gro Finne om Foreningen FRIs politiske program
I dag er eggdonasjon allerede vedtatt av de fleste politiske partier og surrogati står på trappene. Et vellykket påvirkningsarbeid overfor samfunnet har gitt resultater. At en grunnleggende menneskelig erfaring som den biologiske forbindelsen mellom foreldre og barn blir brutt, er et stort skritt på vei til virkeliggjørelsen av transhumanismens nye mennesketype.
Det er verd å merke seg at i retorikken omkring kjønnsidentitet brukes gjennomgående ordet «personer», ikke mennesker. En person er benevnelsen på et bestemt individ, forskjellig fra alle andre individer, mennesket betegner vår art. Ved konsekvent å bruke ordet «personer» og ikke mennesker skal våre felles biologiske kjennetegn underslås. Vi skal kun oppfattes som individer uten felles kjennetegn. Friheten skal bestå i at vi skal skape oss selv, uavhengig av alle andre.
Vårt borgerlige demokrati er basert på humanismens ideer. Opplysningstidens gjennombrudd for naturvitenskapen og læren om det naturlige utvalg, kom i konflikt med kristendommen og troen på Gud som verdens og menneskehetens skaper. Humanismens tro på menneskets egenverdi som ukrenkelig tok allikevel opp i seg både en religiøs og en naturvitenskapelig forståelse av menneskets verdighet. Transhumanismen er et radikalt brudd med humanismen og verdigrunnlaget samfunnet vårt har basert seg på til nå.
Kronikken ble først publisert på steigan.no
By Christina Ellingsen
Stigmatiserende Oppmerksomhet
Tonje Gjevjon – Om å klage på befolkningen.
Norge er et godt samfunn. Vi har ikke systematisk rasisme eller systematisk homofobi. Vi har et lovverk der vi har de samme rettighetene som heterofile og til og med et spesielt vern fordi vi regnes som en sårbar gruppe. Rettighetskampen våre formødre kjempet er vunnet og holdningen i befolkningen har aldri vært mer tolerant.
Partiet Høyre har og har hatt flere kjente og kjære stortingspolitikere. Og på TV, i radio, media, underholdningsbransjen, kulturfeltet, ja overalt i samfunnet og i viktige posisjoner finner vi homofile mennesker. Vi har lesbiske stortingspolitikere og en homofil helseminister. Homofile, lesbiske og bifile hadde aldri vært i alle disse topposisjonene om det hadde vært diskriminering av betydning i Norge.
Likevel klager de skeive organisasjonen på befolkningen. De vil ha handlingsplaner for homofile og skeive i hver krink og krok. For å underbygge behovet for dette tegner de et bilde av den norske befolkningen som homofob, transfob og rasistisk.
Vi kjenner ikke igjen dette portrettet av den norske befolkningen. I våre hverdagslige møter med norskinger i bygd og by erfarer vi toleranse og generøsitet. Folk er ikke opptatt av vår seksuelle legning eller kjønnsidentitet. De forholder seg til om vi gjør jobben vår på tilfredsstillende vis, og til våre handlinger eller meninger. At det finnes en og annen som reagerer på at vi er lesbiske, bifile, homofile eller opplever å ha en kjønnsidentitet andre ikke kan observere er helt i orden. Vi forventer ikke at alle skal forstå eller verdsette vår homofili, lesbianisme eller vår opplevelse av kjønnsidentitet. Vi trenger heller ikke spesialbehandling, for det feiler oss ikke noe.
Vi ønsker ikke å måles eller verdsettes for vår seksuelle legning eller identitet, men på hvordan vi utfører vårt arbeid eller å våre handlinger. Det er i møte med den enkeltes personlighet, ferdigheter, utøvelse av arbeid og deltakelse i samfunnet vi bygger vennskap og tillit. Vår seksuelle legning eller opplevelse av kjønnsidentitet er ikke relevant for vårt møte med arbeidsgiver eller andre, med mindre vi dytter den opp i trynet på folk i enhver anledning- og hvorfor skal vi det?
Vi tror sutrete og klagende homofile, lesbiske, skeive toppolitikere og lederskapet i skeive organisasjoner som turnerer skoler, utdanningsinstitusjoner og forkynner hvordan vi skal tiltales med mer skaper uro og bekymring hos unge. Har det falt folk inn at det er stigmatiserende å bli utsatt for oppmerksomhet bare fordi man lesbisk, homofil eller bifil, eller om man er ei ung jente eller gutt som bryter med kjønnsrollen eller hvordan man er forventet å se ut eller kler seg?
Kan det hende en del unge vil være i fred for voksne ledere i skeive organisasjoners behov for å sette fokus på unges identitet eller seksuelle legning? Kan det oppleves som invadering? Kan det være at de skeives hyperfokus på «problemer» bidrar til forventning blant unge om at er du lesbisk, homofil eller sliter med din kjønnsidentitet så kan du forvente deg et liv i dyp smerte om du ikke får spesialbehandling og alle i klassen, på skolen og i nabolaget lærer om hvordan de skal hensynta din hypersensitivitet?
Se dere rundt. De som klager og maler dette bildet av at det er vanskelig å være «skeiv» homofil, lesbisk eller bifil, det er jo samfunnstoppene. De som styrer landet, media og kulturfeltet. Toppen av bløtekaka som kontinuerlig maner til at det er behov for mer penger, mer informasjon og mer lover for at alle «skeive» skal føle seg trygge blant verdens mest tolerante befolkning.
Realiteten er at lesbiske, homofile, bifile og de som definerer seg skeive kan bli hva de vil i Norge. De fleste av oss bruker ikke vår seksuelle legning eller personlige opplevelse av identitet som inngangskort for å få spesialbehandling, fordeler eller medlidenhet. De fleste av oss tar utdannelse, søker på de jobbene vi ønsker oss og får den fordi vi er kvalifisert. Vi sitter i styrer, i politikk, – ja overalt og det er ikke en kjeft som påpeker at vi ikke er kvalifisert for jobben vi gjør på grunn av vår legning eller identitet. Vi bor på bygda og blir en del av lokalsamfunnet, ikke fordi vi sutrer og forteller at ingen ser oss hører oss eller aksepterer oss, men fordi vi bidrar med noe vi kan. Vi deltar som voksne mennesker i det lokale kulturlivet eller stiller på dugnad når det trengs.
Vi vil ikke inn i styrer eller få studieplasser på grunn av vår identitet, seksuelle legning, religion eller hudfarge. Å være «skeiv» er ikke et fag.
Er den norske befolkningen hatefull, fordomsfull, homofob, bifilofob, transfob, rasistisk og skyldes det i så fall vår kunnskapsløshet omkring interseksjonalitet eller kolonialisme? Eller er dette bildet av norskinger et fantasifoster bygget opp for å holde liv i den voksende staben i de skeive organisasjonene som har det heteronormative som sin fiende.
Herregud, er vi så bortskjemte at vi klarer ikke ta vare på oss selv? Forventer vi at alle rundt oss skal ha sin oppmerksomhet rettet mot oss og påse at vi har det bra?
Unge trenger positive forbilder. Er du lesbisk, homo, bifil eller har en eller annen kjønnsidentitet så er sannsynligheten for at du skal få deg en toppjobb og ha et liv med gode venner og stifte familie stor. Ansvaret til hver enkelt av oss er å undersøke hva vi liker å drive med og hvor vi har våre talenter, samt oppføre oss så vi får gode venner. For om du finner dine ressurser og ikke blir en klagefant så går det bra. Se deg rundt!
Tonje Gjevjon
Vil det å beskrive en biologisk sannhet kunne bli straffbart?
Kvinners stemmer til stortinget om prop 66 L
Jeg er bekymret over den foreslåtte endringen til paragraf 185 om å inkludere kjønnsidentitet. Jeg har lest med bekymring om den kvinnen som ble tatt til sak da hun protesterte mot å dele dusj på treningsstudio med en person med mannlig kropp (som identifiserte som kvinne). Jeg er også sjokkert over behandling denne kvinnen har fått av ombudet Hanne Bjurstrøm.
Når jeg sender min datter til svømmehallen så vil jeg være trygg på at hun ikke skal dele dusj eller andre intime områder med mannlige personer som identifiserer som kvinner. Og nå forstår jeg at det kan være potensielt straffbart «hatprat» å bare ytre dette.
Jeg mener også at min datter har rett til kjønnssegregerte garderober på skole og jobb og at hun har rett til kjønnssegregert idrett. Min datter er blant Norges topp 5 for sin alder og kjønn i sin idrett- men hvis hun skulle konkurrert mot gutter/menn som identifiserer som kvinner ville hun tapt. Hun taper lett mot lillebroren sin, selv om han er en helt middelmådig spiller i gutteklassen.
Hvis kjønnsidentitet blir en slags beskyttet kategori, vil det også være diskriminering å ekskludere menn med kjønnsdysfori fra kvinneidrett. Mens all tilgjengelig forskning viser at menn beholder sin biologisk fordel i idrett, selv etter reduksjon av testosteronnivåer og evt kirurgi (se nylig vedtak fra World Rugby om at transkvinner ikke kan spille med kvinner på toppnivå).
Det å skulle beskytte «kjønnsidentitet» som en spesiell kategori står i direkte konflikt med (oftest) kvinners rettigheter. Jeg tenker også på f eks Muslimske kvinner og jenter, som allerede har lav deltakelse i idrett og svømming på skolen. Hvis de i tillegg skal måtte takle å møte mannlige personer i kvinnegarderoben hvordan vil det påvirke deres muligheter?
Skal kjønnsidentitet (som er en slags trosoppfattelse) trumfe en kvinnes religiøst-betinget behov for å skjule sin kropp fra mannlige øyne? Jeg håper dere hører på meg og på kvinnene i Womens Human Rights Campaign Norge (WHRC) stemmer nei til den foreslåtte endringen av paragraf 185.
En Inkluderende Psykose
EN INKLUDERENDE PSYKOSE
DEL 1.
Gråtkvalte stemmer fra de mest undertrykte i verden. Voksne menn i skjørt, nylonstrømper og parykk på Ole Torp sitt intime og nære personshow der halelujastemningen er på topp. Du skal få en pris du kan henge rundt halsen, en professortittel, en tung pris!
Folkevalgte på Stortingets talerstol som konstaterer at det er fler enn to kjønn. Sexologen ser for seg syv kjønn, eller kanskje fler.
Og fler og fler ser inn i identitetskrystallkulen, der to pluss to blir fem, sirkler er firkantet og hvor organisasjoner for skeive voksne har en estetikk tilpasset 6-åringer; pastellfargede enhjørninger, regnbueklatter og annet visuelt sukkertøy.
Verden er for tiden full av ulykkelige menn med kvinnesjel som hevder de er lesbiske. Og det er ikke lett å skjønne seg på, for disse folka med kjønnsidentiteter som ingen kan merke, se eller ane, de presenterer kjønnsidentiteten som en LIDELSE uten at det er en lidelse – eller iallfall ikke en psykisk lidelse.
Vi er i 2020 og den homofile helseministeren synes så synd på sine skeive venner som fortsatt har det vondt. Selv etter at alle rettigheter er på plass og det vaies i hver eneste krink og krok med det sprakende regnbueflagget. Nei forresten ikke hver eneste krink og krok – og det kan vi ikke kan akseptere – alle skal med.
Skeiv skeivere skeivest – vond vondere vondest- hvem i den fargesprakende regnbuefamilien har det egentlig værst? Er det alle de skeive voksne fetisjistene – de som mener at vi andre bør få kunnskap om- og inkluderes i deres svært så rikholdige utvalg av seksuelle fetisjer. De forteller at det så inderlig vondt- stigmaet rundt deres seksuelle fetisjer er tungt å bære. Det tynger de-
og derfor bør vi andre få vite om det. Blir ikke sett nok, hørt nok, elsket nok. Og så dette: Ingen vil ha meg, ingen vil ligge med meg.
Men heldigvis Statsminister Erna Solberg vet råd og gir bdsm-minoriteten en pris. Noe tungt å henge rundt halsen. Alle skal få være seg selv!
Fra talerstolen på Stortinget – dirrende stemmer og hyttende armer som retter pekefingeren mot de hatefulle kristne som ikke vil innordne seg den skeive ideologien. De som ikke vil heise regnbueflagget, eller hylle det psykotiske kjønnsmangfoldet. Her gjelder det å samles om en felles fiende og Bent Høie og Anette Trettergstuen maner frem mørke minner og Vi BLIR trukket inn i en heidundrende tidsreise tilbake til femtitallet.
Beskrivelsen av den norske befolkningen. Jeg visste faktisk ikke at vi var så intolerante, så fordoms – og hatefulle. Plutselig er hele det skeive alfabetet redusert til sårbare, svake mennesker. Og det er spesielt, for Stortinget, Regjeringen, media, sportseliten, popstjerneverdenen og underholdningsbransjen er jo full av homofile, lesbiske eller skeive som en del av de kaller seg. Likevel, det er ikke nok. Vi får aldri nok omsorg eller forståelse.
DEL 2.
Konkurransen er knallhard. Her skal vi telle antall kjønn som ikke finnes, vi skal manes til å tro at babyer blir født i feil kropp, at babyer tildeles feil kjønn og at noen barn er flere enn seg selv.
De lever vist nok mellom to poler og deres kjønnsidentitet er et slags lodd som flyter mellom de to polene – og derfor skal vi bruke pronomenet de/dem når vi tiltaler de. Er det fordi de egentlig er tvillinger gone wrong, eller er det fordi de har flertallssjel spør noen? Vanskelig å si, og ytterst krenkende å spørre. Det eneste vi får vite er at de som tror de er født i feil kropp eller er flere- de er definitivt IKKE psykisk syke.
Snill, snillere snillest og slem slemmere slemmest. Fort, fortere fortest. Nå må vi presse igjennom lover som forbyr «hatprat» og «diskriminering» av kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. Men hva er kjønnsidentitet, hvordan ser det ut, har det et utseende? Hva er kjønnsuttrykk, hvordan kjennes det, hvordan ser det ut?
Er det blått, lilla eller rosa hår, tatovering og ku-ring i nesa? Er det guttejenter eller jentegutter? Er det menn som imiterer kvinner? Ja, hva er kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet?
Er det lykkelige prostituerte guttehorer som opplever det som selvforsterkende og enpowering å suge pikk og få betalt for det? Jeg vet jamen ikke og det gjør nok ikke du eller. For i 2020 er til og med de prostituerte lykkelige, men samtidig så uendelige ulykkelige – fordi feminister ikke anerkjenner de som arbeidere – og det gjør så grusomt vondt når kvinner ikke gir menn den oppmerksomheten de føler de fortjener, eller opplever de har rett på.
Så da setter de i gang, hvert år rundt 8. mars. De fire happyhorene og deres allierte fra partiet Venstre og selvfølgelig representanter for den skeive homolobbyen og noen fra Rødt. For det er ingenting happyhorene vil mer enn å presse seg inn i 8. marstoget på kvinnedagen. For kvinnedagen er den dagen de mener de bør få vise kvinner – en gang for alle – at prostitusjon ER feminisme. Faktisk så er prostitusjon så frigjørende at det nesten er vanskelig å kalle det arbeid, men det er arbeid.
Og sånn er det jo bare, noen av happyhorene blir kåte av å presse seg inn i kvinnetoget på selveste kvinnedagen, og av å stemme ned kvinnesaker på 8. mars parolemøte. Det er noe med det der – å innta kvinnerom og så delta med plakater og historier som forteller om hvor lykkelig de er som horer på selveste kvinnedagen. Enkelte topper det hele med å gni seg i øynene med tigerbalsam. Tårene som renner og den omsorgsfulle applausen fra medfølende allierte med store romslige hjerter av gull – ja er ikke dette er feminisme så vet ikke vi…
Og kanskje er det happyhorene politikerne tenker på når de vil ha inn kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet i lovverket? Eller er det horekundene og horebukkene som bør ha eget diskrimineringsvern? For når alt kommer til alt; er det ikke de som er de stigmatiserte ofrene her?
Vi skal også omfavne de barnelengtene parene som mener det er en menneskerett å få barn. Egne barn som oppofrende kvinner skal bære frem, for det finnes noen av de også – og heldigvis så finner media frem til de disse to villige, oppofrende, selvutslettende og elskelige surrogatmødrene som sier: jeg kan hjelpe – jeg forstår ditt behov. Nestekjærligheten har ingen grenser. Men det er ikke arbeid, det er ekte altruisme. Ja, hvis ikke dette er likestilling, så vet ikke jeg roper Anette Trettebergstuen.
DEL 3.
Foreldre som hevder de har fått en unge i feil kropp. Hvorfor ikke bare si at dere fikk feil unge? Uansett, dette er nok de friskeste foreldrene som finnes. De bøyer seg i støvet for Onkel Bent – vår alles onkel Bent som har gitt oss muligheten til å la barnet styre denne prosessen selv. Det er så bra Bent! Og TENK på barna da, de barna som i 2020 får bekreftet av sine foreldre at ja, du ER født i feil kropp, du BLE tildelt feil kjønn. Den penisen er ikke i overenstemmelse med din jentesjel. Det stemmer det. Du har helt rett lille venn. Vi stoler på deg, selvfølgelig vet du best.
Alt du føler er sant og alt er kjærlighet.
I 2020 betyr inkluderende at hva som helst er sant. For da kan det hende vi redder noen arme sjeler på vei utfor stupet. Det er så mange som er suicidale, men det skyldes IKKE depresjon eller psykiske lidelser – det er bare fordi de er født i feil kropp, er ikke- binære eller flyter frem og tilbake mellom to punkter, og husk at de som er født i feil kropp – de dør litt hver gang de blir feilkjønnet – de er ekstremt sårbare. Men det er ikke psykisk. Selv om de har denne psykiske smerten så er det ikke psykisk. Det beste er å la de endre juridisk kjønn fra de er seks år, for barn ER modne når de er seks år, de er så klar over hvem de er og hvilket kjønn de er – og finnes ikke det kjønnet de føler de er- så finner kreative sexologer og den skeive identitetsfabrikken opp et kjønn – et fargerikt et -og selvfølgelig har barn samtykkekompetanse.
Og politikere tar de nye identitetene inn i lovverket og gir de eget diskrimineringsvern. Men det er ikke en massepyskose, det er inkluderende.
Det var du som hevdet du var født i feil kropp sier far og mor. Det var du som ville endre juridisk kjønn, starte på pubertetsblokkere og fortsette med hormoner. Du var jo helt sikker, vi voksne, vi simpelthen bare tok deg på alvor. Vi gjorde som du sa, for du var jo seks år. Du visste jo best? Herregud hva mener du, skulle vi protestert?
DEL 4.
Velmenende kunnskapsløse og ukritiske voksne politikere har redusert kvinne og mann, hunkjønn og hankjønn til subjektive opplevelser. Du er det kjønnet du vil være. You can be whatever you want, if you can think it you can be it!
Vår medfølelse er endeløs. Vi blir med på hva som helst for at du skal overleve og få det bedre – bli kvitt den smerten som ikke er psykisk, og heller ikke fysisk og som ingen vet hva kommer av for ingen har tenkt på å undersøke hva den kan skyldes.
For i 2020 er denne type smerte som subtil kunst- og den subtile smerten som unge jenter og gutter opplever er blitt varemerke til en internasjonal skeiv politikk der politikere og regjeringen gjennom et sårbart mangfold bestående av de sårbareste av de sårbare forlanger at alle vi andre- hele befolkningen – skal være enige i ALT de sier og mener om kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og ikke-binære poly-personligheter.
Og selvfølgelig gis de fri passasje i alle kvinnerom, for der er det så fryktelig spennende for en del menn å være. Og, nei de som vil inn i kvinnegarderobene er ikke sårbare 14 eller 15 åringer – det er 30, 40 50 og 60 år gamle menn. Og hva så, Onkel Bent sier at jenter og kvinner må klare å sette seg selv til side – for INGEN i hele verdenshistorien har lidd så mye overlast som denne gruppen menn.
2020 og ut av ermet til den skeive fabrikken kommer det dampkjønn og preseksuelle. Hva er det? Spør de skeive, de har svar på alt og kreativiteten har ingen grenser. Ingen grenser, for grenser betyr begrensning. Ingen autentiske sjeler skal begrenses. De skal flyte fritt.
Men ikke fortvil ikke. For om Venstre får det som de vil så legaliseres narkotika, porno, surrogati og kjøp av unge kvinner og menn som suger pikken din så ofte du vil og du kan sikkert skrive det av på skatten også under punktet – mitt autentiske jeg. Og så kan politikerne hente sin daglige dose dop på apoteket og selvmedisinere seg så de får noen timer hver dag hvor de kjenner at livene og kroppene våre er virkelige.
Høringsinnspill fra WHRC Norge
PROP. 66 L
Justiskomiteen skal vurdere endringsforslag fra regjeringen om å styrke rettsvernet for en rekke utsatte grupper. Her er høringsinnspillet som ble lest opp på høringen. Teksten under er en redigert versjon av det muntlige og skriftlige innspillet gitt til justiskomiteen om endringsforslagene fra WHRC Norge.
Women’s Human Rights Campaign er en internasjonal interesseorganisasjon som jobber for å bevare kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. Organisasjonen er opprettet i reaksjon på en internasjonal trend og aktivisme for å endre på definisjonen av kjønn fra å bli forstått som en en objektiv, biologisk egenskap, til å bli forstått som en subjektiv og performativ egenskap. Å erstatte en objektiv og materiell definisjon av kjønn med en subjektive størrelser som sosialt kjønn eller kjønnsidentitet, svekker kvinners rettigheter.
Kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, verken mer eller mindre, hvor hunkjønnet defineres av den av arten som har potensiale for å produsere store kjønnsceller, kalt ova, som inneholder både kromosomal og mitokondriell DNA. Hankjønn defineres av den av arten med potensiale for å produsere små kjønnsceller, kalt sperm, som kun inneholder kromosomal DNA.
Denne tekniske forskjellen på kjønnene er viktig, fordi konsekvensene av disse forskjellene er det som direkte og indirekte fører til utnyttelse, vold og diskriminering av kvinner.
Hunkjønnet er den eneste kilden til nye generasjoner av en art, og forvaltningen av hunkjønn har hatt en sentral rolle i utviklingen av menneskets sivilisasjon. Denne forvaltningen ser vi både i agrikultur, i utviklingen av eiendomsrett, og i fraværet av kvinners menneskerettigheter inntil ganske nylig. Vi ser også denne forvaltningen av hunkjønn og reproduksjon gjennom kjønnsbasert kriminalitet som barne-ekteskap, tvangsekteskap, hallikvirksomhet og kjønnslemlestelse, som er sentrale temaer i prop. 66 L.
Kvinner er hunkjønn. Hunkjønn er den av artene som møter all risiko i forbindelse med reproduksjon. For mennesker inkluderer denne risikoen sosiale, økonomiske, juridiske og fysiske faktorer. Det som er viktig for WHRC å få frem, er at kvinners rettigheter er utformet for å motvirke slik risiko. Å fjerne ordet «kvinne» og å endre på definisjonen av kjønn, sletter i praksis kvinners rettigheter, og er et angrep på kvinners menneskerettigheter.
Til tross for dette, har en rekke instanser både nasjonalt og internasjonalt, mottat krav fra forskjellige organisasjoner som under påskudd av å gjøre rettsvern mer «inkluderende», ironisk nok ber om at ordet kvinne fjernes, og at ordet “sex”, som referer til kjønn, skal erstattes av “gender”, som referer til sosialt kjønn.
Regjeringsforslaget prop 66 L, spesielt kapittel 7 og 8, reflekterer akkurat den internasjonale trenden som har ført til opprettelsen av WHRC. Til tross for at regjeringsforslaget omhandler de mest alvorlige og eksplisitte formene som kvinneundertrykkelse kan ta, foreslår allikevel regjeringen at kjønn ikke skal inkluderes i straffeloven. Samtidig foreslås det at kjønnsidentitet skal inkluderes.
Vi støtter ikke regjeringens forslag om å ekskludere kjønn fra de aktuelle paragrafene i straffeloven. Vi støtter ekspertvurderingens anbefaling om å inkludere kjønn i de aktuelle paragrafene i straffeloven, spesielt i paragraf 77 om skjerpende omstendigheter. Barne-ekteskap og kjønnslemlestelse er kjønnsbasert kriminalitet, og burde kunne registreres som nettopp dette, både for å kunne utøve rettferdighet for de fornærmede, men også for at forskning på kriminalitet kan baseres på god data.
Vi støtter ikke regjeringens forslag om å innlemme kjønnsidentitet i de aktuelle paragrafene i straffeloven. Dette fordi kjønnsidenitet pr definisjon er en subjektiv trosoppfattelse, og regjeringen bestemte i 2015 at subjektive oppfattelser ikke kan legge føringer for hva som ansees som straffbart, da de fjernet blasfemiparagrafen. Vurderingen om man bør gjeninnføre subjektive trosoppfattelser i straffeloven trenger etter vår mening en egen utredning på et helt annet premiss enn det dette regjeringsforslaget er basert på.
Vi er prinsipielt imot til at subjektive trosoppfattelser som kjønnsidentitet skal innlemmes i straffeloven, ikke fordi vi mener personer som opplever å ha en kjønnsidentitet ikke skal ha strafferettslig vern, men fordi kjønnsidentitet pr definisjon er en spesifikk type subjektiv trosoppfattelse, og det å innlemme en slik subjektiv trosoppfattelse vet vi vil føre til brudd på andre menneskerettigheter, som tankefrihet, ytringsfrihet og kvinners kjønnsbaserte rettigheter. Vi vet dette fordi kvinner allerede nå trakasseres for å ikke dele slike subjektive trosoppfattelser.
Flere kvinner i Norge har blitt politianmeldt for hatkriminalitet for å påpeke den objektive realiteten av kjønn og kjønnsbaserte rettigheter. Henleggelsene av disse anmeldelsene har så blitt brukt som argument for at mennesker som tror på kjønnsidentitet trenger bedre rettsvern. I Norge som i utlandet ansees selve definisjonen av kvinne og av biologisk kjønn som hatefullt.
Nærmest umiddelbart etter at Norge endret loven om juridisk kjønn, som lar en hver person over 6 år endre personnummer uten krav om dokumentasjon på intensjon eller motivasjon, begynte kvinner å bli anmeldt for diskriminering.
Det er viktig å forstå at det ikke er mulig å differensiere mellom en pre-operativ, selvidentifisert transkvinne og en hvilken som helst mann. I en sak som har vakt oppsikt for mange kvinner, ble en kvinne først politianmeldt fordi hun spurte en pre-operativ, selvidentifisert transkvinne om hva de gjorde i kvinnegarderoben. Da politiet henla saken, tok transkvinnen kvinnen til sak gjennom likestilling og diskrimineringsombudet, som ga dem medhold. LDO erklærte altså at det er diskriminering av kvinner å be hankjønn forlate kvinnerom. Saken ble anket, og til slutt avvist, men ikke uten betydelige økonomiske og emosjonelle kostnader for kvinnen.
Vi anmoder komiteen om å avvise forslagene og sende det tilbake til stortinget for grundigere vurderinger.
Transhistorie
Dette er gudehistorie og ikke transhistorie.
Esben Esther Pirelli Benestad har lørdag 1 august 2020 ett to-siders selv-idyliserende innlegg om transhistorie i Klassekampen.
I artikkelen blir det påstått «at transhistorie har eksistert så lenge vår art har vært på jorden». Artikkelen viser til en egyptisk dronning Hatshepsut (1501-1480 f.Kr.) som er avbildet med penis. En farao er alltid sønn av Ra (solguden) og som farao tok hun mannsnavnet Dayr-al-Bahri. Historien om Hateshepsut tilhører gudehistoriene og kvinnehistorie, ikke transhistorie.
Artikkelen viser også til østens guder som skifter kjønn «over en lav sko». Dette er heller ikke transhistorie. Dette er gudehistorier og i historier om guder, kan guder bli til hva som helst. Slike historier er full av symbolikk, ikke historiske nedtegnelser.
Ingen tror at menn kan føde barn selv om Athene sprang ut av Zevs panne, fullvoksen og bevæpnet. I vår kristendom har vi jomfrufødsel og både Jesus og Maria er malt som lyshårede og blåøyde. Maria er også illustrert i malerier som å rent fysisk stige opp til himmelen, like ung som da hun fødte Jesus. Vi forstår allikevel at selv Jesu Mor har måttet bli eldre i løpet av sin tid på jorden.
Det vises til India hvor hijraer (kinnar) har eksistert i flere tusen år. Er EEPB sikker på at dette er transhistorie, eller at Kinnaréne setter pris på å bli plassert som en «underkategori av trans», av en deltids-transende, Europeisk akademiker?
Sex mellom menn har vært forbudt i mange år i mange land, inkludert i India inntil veldig nylig. Ved å kle seg ut som kvinne kan en homoseksuell mann unngå straffeforfølgelse, fengsling eller til og med dødsstraff. Det er dermed kanskje mer naturlig å forstå slike indiske kaster i forbindelse med homoseksualitet. Men temaet «homoseksualitet» er fraværende i EEPBs euforiske artikkel, som i så mange av artiklene om transhistorie. Det er nesten som om historie skal forstås som noe like modifiserbart som kjønn og kropp, der noen deler like greit kan fjernes, og andre deler like gjerne trylles frem.
Hele artikkelen oser av en overivrig begeistring for hva man visstnok kan få til ved bruk av litt virkelighetsfornektelse, hormoner og kroppskorrigering. Euforia, skriver EEPB.
Det er noe som ikke stemmer med denne euforiske begeistringen. Hvorfor disse forsøkene på å skrive om historien? Hvorfor disse forsøkene på å sammenligne seg med guder? Hvorfor denne usynliggøringen av homoseksuelle?
Edwige Mortyr
Vagina eller fronthull?
av Tonje Gjevjon, publisert i Dagbladet 15. februar 2017
I artikkelen Vagina eller fronthull, publisert i Dagbladet 14.02.17, reagerer Tonje Gjevjon på hvordan ord og begreper som er spesifikke for kvinner og kvinnekropp, endres til kjønnsnøytrale ord.
Denne reaksjonen er en karakteristisk del av kjønnsdebattene, og er for eksempel sentral i J.K. Rowlings twittermeldinger.
Gjevjons kronikk stiller et kritisk blikk på kravene som stilles fra skeiv teori, og hvilke konsekvenser disse kravene får for begreper, følelser og identitet.
Det kan virke som det er et mål for transaktivister å utslette alle ord og begreper som er spesifikke for kvinner og kvinnekroppen.
Vagina eller fronhull? Dagbladet 15.02.17, Tonje Gjevjon
By tonje gjevjon
Ytringsfrihet, men ikke for alle
av Tonje Gjevjon,
NRK 13. januar. 2017
Denne artikkelen markerer starten for Tonje Gjevjons deltakelse i kjønnsdebattene i Norge. Kronikken er skrevet i reaksjon på at Julie Bindel, som har 30 års erfaring fra arbeid med problemstillinger knyttet til vold mot kvinner og prostitusjon, ble nektet plattform etter anklager om transfobi.
Varsellampene burde blinke i SVs hovedkvarter, når noen transaktivister, leder for FRI og Pion ønsker å utestenge Bindel fra en SV-debatt om sexkjøploven, og begrunner det med at de mener hun er transfob.
Ytringsfrihet, men ikke for alle, Tonje Gjevjon
NRK 13. januar. 2017
«No-platforming» handler om å redusere meningsmotstanderes mulighet til å ytre seg gjennom å hevde at personen er for eksempel transfob. «No- platforming» kan sammenliknes med hetse- og svertekampanjer som har som mål å innskrenke meningsmotstanderens ytringsrom. Bindel har mottatt drapstrusler og blir stadig forsøkt nektet taletid på arrangementer.
Ytringsfrihet, men ikke for alle, Tonje Gjevjon,
NRK 13. januar. 2017
Er det transfobt å mene at ytringsfriheten skal gjelde alle, også de vi synes har hårreisende meninger? Er det transfobt å ha andre definisjoner på kjønn og identitet enn det transaktivistene har? Er det transfobt å mene at transaktivister med sin «no-platforming»-aktivisme har bygget opp en fryktkultur som truer folk til taushet?
Ytringsfrihet, men ikke for alle, Tonje Gjevjon
NRK 13. januar. 2017
Er vi der at politiske partier, organisasjoner og enkeltpersoner er redde for å uttrykke uenighet og være kritisk til de teoriene og meningene som råder hos transaktivister, PION og FRI?
Ytringsfrihet, men ikke for alle, Tonje Gjevjon
NRK 13. januar. 2017
By 
Transideologi, neoliberalisme og voldtektskultur
Renee Gerlich – Brisbane – Oktober 2019
(Oversettelse Christina Ellingsen)
Jeg har prøvd å snakke om dette temaet i fire år i New Zealand, men på grunn av ondsinnet og vedvarende sensur og svartmaling, har jeg ikke fått mulighet til å snakke åpent om temaet ennå. Så takk til Anna, og alle talerene, for at dere inviterte meg hit og for at dere har gitt meg rom.
Fordi mange fremdeles tror at spredningen av transideologi representerer en ufarlig kjepphest, en fase eller et problem begrenset til ungdomskultur eller sosiale medier, har jeg valgt å snakke om den bredere konteksten og forholdene som har tillatt denne ideologien å ta tak. Transideologi er en predatoriær og autoritær neoliberalistisk ideologi, og en som ikke kunne slått rot utenfor en kontekst av voldtektskultur. Jeg vil gjøre dette så tydelig jeg kan på ti minutter.
Det første poenget som må trekkes frem i forbindelse med neoliberalisme, er at det i utgangspunktet er synonymt med globalisering og med korporatisering. Det er ikke bare en mangelfull økonomisk politikk. Det er et korporat tilbakeslag mot den politiske venstresiden og et verktøy for kolonisering.
I det nittende og det tjuende århundre kunne vi se oppblomstringen av en sterk politisk venstreside, urfolks renessansebevegelser, arbeiderforeninger, vellykkede uavhengighetskamper som satte ut kolonisatorer, anti-krigsprotest og kvinners rettighetsbevegelser.
På 1980-tallet kom Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet med et tilsvar til denne oppblomstringen. De vedtok politikk som ville reversere fremdriften disse bevegelsene hadde utført. De begynte å dele ut økonomiske lån til myndigheter under forutsetning om at de utfører det som eufemistisk kalles «strukturell tilpasning», til multinasjonale selskapers fordel. «Strukturell tilpasning» er et begrep å tenke på i forhold til denne problemstillingen.
Denne strukturelle justeringen har tre grunnleggende komponenter. For det første har regjeringer måttet gjøre naturressurser, land og offentlig infrastruktur tilgjengelig for kjøp av utenlandske selskaper. For det andre er de tvunget til å redusere de offentlige utgiftene til helse, utdanning, velferd og sosiale tjenester drastisk. Til slutt må forskrifter og juridisk beskyttelse som begrenser bedriftsøkonomi, som lover som beskytter arbeidstakere mot utnyttelse, fjernes. Dette er neoliberalisme: kommodifisering av naturen, og fjerning og definansiering av sosiale tjenester, som ble presset frem i forberedelse for de multinasjonale selskapers tidsalder.
Neoliberalismen, og dens såkalte strukturelle tilpasninger, er pakket med retorikk om frihet. Historien er at et såkalt «fritt» marked der arbeidsgivere i den private sektoren står overfor minimale hindringer for profittering, fremmer jobb- og mulighetsskaping, og en «drypp» -effekt, som gradvis styrker den egenproduserte personen eller den ansatte, og «valgfrihet» for forbrukere.
I sin bok Sjokkdoktrinen påpeker Naomi Klein at mennesker – spesielt mennesker som har kjempet århundrer for frihet – faktisk ikke tar slike reformasjoner liggende. Så sammen med propaganda, har katastrofe-forhold vært avgjørende for å innføre neoliberalisme over hele verden. Derfor kaller Klein neoliberalisme «katastrofe-kapitalisme.» Strukturell tilpasning følger ofte en unntakstilstand – en naturkatastrofe, eller en militær invasjon eller kupp.
Multinasjonale selskaper og profittere innen agribusiness og turisme flytter inn og drar fordeler. Og fordi kvinner blir gjort spesielt utsatt når land blir solgt og forringet, livsstilen blir tilintetgjort, lønningene synker, og det er vanskeligere å få tilgang til velferd og helse, er prostitusjon en av de næringene som har tjent mest på neoliberalisering. Den globale sexhandelslobbyen er ekstremt sterk for øyeblikket, og selvfølgelig i et neoliberalt klima selger det oss ideen om at prostitusjon er legitim virksomhet, og at halliker bare er jobbskapere i en bransje vi nå skal kalle “sexarbeid ” og oppfatte som å være myndiggjørende for kvinner som individer, mens vi skal se bort fra faktorene fattigdom, tyveri av landeområder, sexisme og voldtekt.
Kombiner dette med turisme og internett, så har du enorme næringer innen sexturisme, menneskehandel og pornografi. Én av ti nettsteder er pornosider. Bransjen er mer verdt enn de samlede inntektene fra de ti beste teknologiselskapene. For å oppmuntre til forbruk av porno blir porno også normalisert gjennom mainstream media. Alt dette gir et klima av mannlig seksuell rett, voldtekt og krenkelse, objektifisering, kroppshat, dissosiasjon, dysfori og anoreksi.
Dette er katastrofe-forholdene som transideologi utnytter, og som gjør det mulig for hele befolkninger å kjøpe ideen om at, ikke bare kan kvinner kjøpes og selges som produkter, men kvinnelighet i seg selv er en vare som menn bør ha en rett til. Transideologi er en neoliberal ideologi som behandler det naturlige faktum av biologisk kjønn som om det er noe som kan pløyes over og erstattes med profitable avlinger av kjønnsidentitet. Det er bemyndigende for individet å avvise biologisk kjønn og erstatte dette med et skreddersydd kjønn som uttrykker ens egen essensielle smak, som klærne og skoene dine er ment å gjøre, og til og med bilen din, skjermbeskytteren på mobiltelefonen din og tannbørsten din.
Det tankeløse mantraet «transkvinner er kvinner» innbefatter både ideologien og holdningene til transideologi, og den neoliberale tidsånden, i tre ord. Det innebærer ødeleggelse av naturen, biologien, av våre egne kropper – inkludert gjennom de radikale masektomiene som i økende grad blir utført på tenåringsjenter, hovedsakelig lesbiske. Det er basert på kommodifisering av kvinner, og fører til at juridisk beskyttelse og sosiale støtteordninger som er utpekt for kvinner og basert på kjønn fjernes. Mantraet brukes som en trussel – fordi hvis du ikke godtar det, er du hatefull – menn koloniserer kvinners hardt vunne områder, organisasjoner, bevegelser og krisesentre, samt lesbisk kultur.
Dette mantraet får også som funksjon å konsolidere domestiseringen av hele den politiske venstresiden – fredsgrupper, fagforeninger, sosialistiske organisasjoner – og assimilere dem med etablisementet når de forplikter seg til og prioritere transideologisk mytologi,til å utstøte feminister og uavhengige, kritiske tenkere fra sine rekker og til å bygge sterkere bånd til de liberale politiske partiene og de sterke pengekreftene som også fremmer kjønnsidentitet og finansiering av Pride Parader.
På denne måten er løgnen om at «transkvinner er kvinner» det neoliberale svaret på myten om gjenoppstandelsen i den katolske kirken. Det er den ene vanvittige tingen du må akseptere, nå til dags, for å demonstrere at til tross for alt annet du tror på eller jobber for, så er du villig til å overgi dine kritiske fakulteter og underkaste deg makt og gruppetenkning.
Folk ville aldri kjøpe ideene om at “menn kan bli gravide,” eller at en “lesbisk kan ha en penis”, utenom katastrofe-forholdene som vi feminister kaller voldtektskultur – forholdene som tilrettelegger for menns seksuelle rettigheter; at en kvinne blir voldtatt, et sted i verden, hvert sekund av dagen; normalisering av porno, objektifisering, dysfori, kroppshat.
I en kultur som hedret kvinner, ivaretar barn og som er forankret i den naturlige verden, ville spredningen av transideologi ikke kunne oppstå.
Voltaires berømte advarsel om at «De som kan få deg til å tro på absurditeter, kan få deg til å begå grusomheter» er også relevant. Til tross for alle disse storskala pop-up sosiale bevegelsene som oppstår i hele Vesten for øyeblikket, er det faktisk et farlig og truende klima vi lever i – et klima der absurditetene i transideologi promoteres så bredt, samtidig som de forårsaker så alvorlig skade , men er tabu å stille spørsmål ved. Kvinner som uttaler seg nå står overfor utestengelser og mister levebrød, som følge av handlinger utført av de samme menneskene som for tiden blir med i massebevegelser som hevder å kjempe for planeten og sosial rettferdighet.
Likevel, som Audre Lorde kjent sa: «Tausheten din vil ikke beskytte deg.» Så til kvinner der ute som biter seg i tungen for å holde seg trygge, sier jeg: vi lever i en tid med økende autoritære forhold, og transideologi er et middel for dette. Du må finne søstrene dine. Dette er tiden for å snakke sannhet der du kan, til tross for de som vil snu seg i mot deg eller nekte å deg solidaritet – og finne søstrene dine. Vi er her, vi helbreder og finner stemmene våre sammen, og vi vil ha deg blant oss.
Renee Gerlich er forfatter og aktivist.
Kjønn og Profitt
Som feminister støtter vi mangfold, men ikke på bekostning av kvinners tilkjempa rettigheter. Vi støtter kampen for frigjøring for personer som opplever at de ikke passer inn i stereotype kjønnsnormer. Men spørsmålet er: Hvilken veg fører til frigjøring? Undersøkelser viser at et flertall av dem som opplevde å ha feil kjønn i barndommen, og som ikke har fått medisinsk behandling for å endre kjønn, likevel er fornøyd med det kjønnet de ble tildelt ved fødselen når de blir voksne.
Skjønnhetstyranni og kynisk industri
Bevegelsen for å oppheve biologisk kjønn som kategori har sterke økonomiske krefter i ryggen. Kravet til økt profitt driver kapitalen til å ekspandere inn på stadig nye områder og har de siste åra gjort kroppen til ei slagmark. Det har gjennom mange år utvikla seg et «skjønnhetstyranni», som fører til at særlig kvinner som er usikre på seg sjøl, føler behov for plastisk kirurgi. Den store økningen i antallet barn og unge som føler at de er i «feil kropp», er et voksende nytt marked for kapitalsterke interesser i legemiddelindustri og plastisk- kirurgiske klinikker. Unge mennesker som ønsker hormonbehandling fra de er 12-16 år gamle og flere plastiske operasjoner som ledd i det som i nytalen blir kalt «kjønnsbekreftende behandling», er gull verdt for disse kapitalinteressene. De vakre orda om mangfold dekker over at dette er en kynisk industri som spekulerer i barn og unges følelser av annerledeshet og utenforskap.
Bli seg selv eller miste seg selv?
Stortinget har vedtatt skifte av juridisk kjønn som en rettighet. Når Helsedirektoratet nå vil gjøre det enklere å få tilgang til medisinsk behandling for å endre kjønnskarakteristika trass i sterke motargumenter fra tunge fagmiljøer (bl. a. Folkehelseinstituttet), tar de ikke på alvor advarslene som har kommet fra land som har hatt en mer liberal praksis enn Norge. I f.eks. Sverige og England har det vist seg at en del av dem som har gjennomført denne typen behandling, angrer på valget de tok og ønsker hjelp til å reversere prosessen. Men de fleste inngrepene er irreversible, slik at mange av dem aldri kan få tilbake den kroppen de hadde før behandlinga startet. Den medisinske behandlinga som skulle hjelpe dem til å bli seg sjøl, førte i stedet til at de mista seg sjøl.
Medisinsk behandling for kjønnsinkongruens kan føre til sterilitet, og langvarig hormonbehandling øker dessuten risikoen for flere alvorlige sjukdommer. Få tenåringer har forutsetninger for å vurdere de alvorlige konsekvensene av valget om å «skifte kjønn» ved å gjennomgå livslang kjønnskorrigerende behandling. Dette valget er nok riktig for noen få, men det ser ut til å ha blitt en trend som påvirker mange unge. Vi viser til kronikken «Helsedirektoratet kommer med uforsvarlige retningslinjer for kjønnsinkongruens» i Aftenposten 21. juli, der det framgår at ca 200 barn og unge nå søker helsehjelp for kjønnsinkongruens i Norge årlig. Den største økningen har kommet blant jenter som føler at de egentlig er gutter.
Problemet er, slik vi ser det, at kjønnsbåsene har blitt for trange, ikke at det er noe feil med kroppen til de som opplever kjønnsinkongruens. Mange jenter som opplever dette, viser seg seinere å identifisere seg som lesbiske.
Skeive interesser vs kvinnebevegelsen
LeDa var tidligere ei aktivitetsgruppe under FRI Oslo/Akershus, men gikk ut av FRI (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) i februar i år etter at et klart flertall på årsmøtet vårt stemte for det. Bakgrunnen for dette er at vi de fire siste åra har forsøkt å endre FRIs politiske plattform ved å levere endringsforslag til årsmøtene i FRI O/A og ved å stille kandidater til delegatvalget til Landsmøtet. Vi har ønsket å endre vedtaka om å forkaste Sexkjøpsloven og å liberalisere eggdonasjon og surrogati, uten å lykkes. Disse erfaringene har vist oss at kvinnebevegelsen og den såkalt skeive bevegelsen ikke alltid har felles interesser, noe LeDa har tatt konsekvensen av. LeDa har imidlertid ikke gjort noe vedtak når det gjelder kjønn og kjønnsinkongruens, så dette innlegget uttrykker underskrivernes mening i saken. Undertegnede er nåværende og tidligere styremedlemmer i den uavhengige gruppa Lesber i dagslys (LeDa).