La kvinner snakke – også om pervoer
Av Anne Kalvig og Christina Ellingsen
«Feminister må fordømme Tonje Gjevjons pervostempling av transkvinner» skriver Margrethe Voll Storaas, og retter kritikk mot WDI og mot Gjevjon for å ha en nedkjølende effekt på ordskiftet rundt kjønn, kjønnsidentitet og kvinners rettigheter. WDI blir også anklaget for å være uærlige ved å fremstille støttemarkeringen for Gjevjon som en støttemarkering for kvinners ytringsfrihet.
Selv om Voll Storaas mener det er vi som kjøler ned ytringsklimaet, er det mer sannsynlig at nedkjølingen kommer fra tematikken i seg selv, som ofte går langt utenfor den «nøytrale» verdenen av ufarlig ordkløveri som de fleste føler seg mest komfortable med. I motsetning til henne møter vi kvinner som har levd med realitetene av de begrepene vi diskuterer, og som vet at om de hadde tatt til orde, ville mennene de beskriver umiddelbart blitt omfavnet og beskyttet – som stakkars, sårbare “transkvinner”.
Tonje Gjevjon ble anmeldt over setningen «Menn som permalaiver at de er lesbiske og kvinner er slik jeg ser det kvinnediskriminerende perverse fetisjister». 2.8% av menn erkjenner å ha en seksuell fetisj for å kle seg ut som kvinner. Voll Storaas vil at vi skal ta avstand fra kvinner som Gjevjon og heller gjøre som henne selv – avgrense transbegrepet til menn med en spesifikk psykiatrisk lidelse. 0.005%-0.014% av menn opplever denne lidelsen.
Voll Storaas ignorerer at begrepet “transperson” omfavner både fetisjister og psykiatriske tilfeller, og at norsk lov heller ikke skiller mellom disse. Det betyr at i et rom med 100 menn som kategoriseres som “transkvinne” i Norge, vil minst 99.5 av disse mennene være der på grunn av en seksuell fetisj, mens maks 0.5 vil være der på grunn av den lidelsen Voll Storaas fantaserer om at alle disse mennene må ha. Gjevjons beskrivelse “fetisjist” er dermed langt mer presis enn Voll Storaas’.
Hvorfor får menn med fetisjer sette agendaen for diskurs og lovgivning rundt kjønn, kjønnsidentitet og rettigheter? Blant annet fordi det er mer tabu-belagt for kvinner å peke på menns seksuelle motiver enn det er for menn å åpent erklære sine seksuelle motiver. I stedet for å be feminister fordømme kvinner som bryter tabuet og setter grenser, oppfordrer vi Voll Storaas til å fokusere på de som har ansvaret for grooming, fetisjer ute av kontroll og volden som jo er ytterste konsekvens av et uredelig debattklima om pervoer. Transaktivistiske kvinner og menn har politisk skapt denne situasjonen, volden står menn for.
I Norge gikk menn med fetisj for dameklær politisk til verks for å fjerne den formelle klassifiseringen “fetisj”. Dette lykkes de med i 2010, da “transvestittisk fetisjisme” ble tatt ut fra diagnosekapittelet “fetisjer” i den nasjonale varianten av diagnosemanualen ICD. Der det tidligere ble skilt mellom transvestitter og transseksuelle, fikk vi istedet det nøytrale nyordet “transperson”. Vipps skulle en fetisj ikke lenger omtales som en fetisj.
WPATHs (World Professional Association for Transgender Health) Standards of Care (SOC) er retningslinjen brukt av leger som Esben E. P. Benestad og Helsestasjon for kjønn og seksualitet. Helsedirektoratets retningslinje viser også til WPATH. I siste utgave, SOC-8, har noen av verdens mest ekstreme fetisjister – menn med fetisj for kastrering av gutter – vært med på utformingen av retningslinjene, og har endelig fått gjennomslag for at kjønnsidentiteten “evnukk” får anerkjennelse. Evnukkidentitet skal visstnok finnes hos gutter og menn, og WPATH tilrår at disse skal få penis og testikler, eventuelt bare testikler, skåret av som helsehjelp.
Mennene som samles i et fetisj-forum kalt the Eunuch Archives, har delt sadistiske og pedofile fantasier om kastrering av gutter og menn med hverandre i flere tiår. Benestad refererte til forumet allerede i 2010, da han inkluderte evnukk i artikkelen “Fra kjønnsdysfori til kjønnseufori: en assistert reise”. 12 år senere viser SOC-8, som Benestad, også til Eunuch Archives. Fetisjforumet omtales i retningslinjen gjentatte ganger som den viktigste arenaen for «kunnskap» om denne «kjønnsidentiteten». I tillegg til å inkludere “evnukk” etter innspill fra menn med fetisj for kastrering av barn, fjernet SOC-8 for sikkerhets skyld også alle anbefalinger om nedre aldersgrense for behandling av kjønnsinkongruens.
Vi kan ikke patologisere grupper som ikke er definert som syke i lovverket. Kjønn i Norge er en indre opplevelse, og den vet bare du selv hva er. Når en voldtektsmann etter dom opplever at han er kvinne, har han selvsagt krav på å sone i kvinnefengsel. Dette er norsk lov. Hva 2611 «inkluderende feminister» måtte mene om det, slik Storaas spekulerer i, er irrelevant – ikke tar de til orde mot selvidentifisering av kjønn, og ikke tar de til orde mot konsekvensene av selvidentifisering. Av kvinneorganisasjonene er det bare WDI som krever lovendring.
Storaas spør “Hva er forskjellen på det (å omtale menn som bruker kvinnerom som seksuelle overgripere) og på å si at en kritisk feminist er «en hatefull nazist som utøver folkemord av transpersoner»? Forskjellen er at en fyr som blotter seg i kvinnerom faktisk utsetter jenter og kvinner for overgrep og traumer, mens kvinner som snakker om dette, ikke faktisk er nazister som utfører folkemord.
Debattklimaet i Norge skiller seg fra andre land. I Norge har barrierene mellom lobbyisme, partipolitikk, forvaltning, juss, domstoler og media kollapset, slik at et enighetstyranni om kjønn regjerer. Inkluderende feminister kappes om å gi vekk kvinners rettigheter, og noen kvinner prøver også å stilne WDI. I Skottland, derimot, måtte ministeren som ville gi vekk kvinners retter, gå.
WDI er en kampanje for å minne om kvinners eksisterende kjønnsbaserte rettigheter, ikke en kampanje for å ta avstand fra kvinner som snakker om hvilke konsekvenser de opplever som følge av den totalt hensynsløse loven om endring av juridisk kjønn. Vi står med volds- og overgrepsofrene, de utskjelte og utstøtte, transenkene, de som er fratatt sine stemmer, retter og eksistens som kjønnsklasse.