Ytringskommisjonen, kunstnerforbundene og den rene kunsten

Statsråd Abid Q. Raja og medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen som ble oppnevnt av regjeringen i februar 2020 for å utrede ytringsfrihetens kår i Norge. Foto: Mari Bratten Olafsen/Kulturdepartementet

Tonje Gjevjon, billedkunstner og skribent

De som er med i ytringsfrihetskommisjonen er av de mest privilegerte i landet. De er håndplukket av regjeringen for å inngå i en samtale omkring ytringsfrihetens kår. En samtale som krever at de deltar. 

Kunstnere er ikke her for å behage eller gjøre andre kunstnere trygge. Vi er her for å fritt velge hva og hvordan vi skal uttrykke oss gjennom våre ulike media. Kunstneres ytrings- og uttrykksfrihet er noe vi kunstnere er helt avhengige av. Om ikke kunstnere står fritt til å uttrykke seg gjennom sine kunstneriske uttrykk – hva står vi igjen med da? 

Kunst er farlig for alle som misliker at vi som befolkning står fritt til å tenke, mene og uttrykke oss. Gjennom kunst har vi utviklet måter å kommunisere på som når det fungerer, treffer rått bra. For befolkningen er den frie kunsten en saga blott hvis visningssteder begrenser sitt program til kun å uttrykke de “riktige” meningene. 

Noen må gjerne korrigere meg om jeg tar feil, men jeg finner ikke eksempler på konkrete hendelser som forklarer hvorfor dansekunstnerne boikotter deler av Ytringsfrihetskommisjonens opplegg. Hvilke dansekunstnere er det som har vært utsatt for trakassering, hvem har trakasser t og den påståtte trakasseringen meldt til politiet? 

For meg ser det ut som et knippe dansekunstnere har fått istand et opprop 15 kunstnerorganisasjoner har signert uten helt å vite hva de signerte på?

Så har vi kommisjonsmedlem Begrad Reza som trakk seg i protest mot Sløseriombudsmannens deltakelse på innspillsmøtet . «Latterliggjøring av transpersoner og Metoo. Aktivistisk støtte til «Sløseriombudsmannen» og uthenging av kunstnere. Det er blitt umulig for meg å fortsette arbeidet i Ytringsfrihetskommisjonen», skriver Reza i en kronikk i VGMen igjen, ingen konkete eksempler eller dokumentasjon på den påståtte latterliggjøring av transpersoner og Metoo. Og er det som Reza kaller latterliggjøring forbudt? Er satire, ironi og latterliggjøring av strømninger, bevegelser eller kunstneres arbeider noe man nå ønsker fjernet fra den offentlige sfæren? 

Eller, kan vi snu på det å spørre; er det snart tid for å kreve at de som hevder at trakassering har funnet sted, kommer med konkrete eksempler? For er ikke falske eller grunnløse anklager om trakassering/hets et middel som lett kan brukes for å spolere, skape mistillit og spenne bein? 

I den grad det er foregått noe straffbart, skal det anmeldes til politiet. Har det ikke foregått noe straffbart, så sitter vi igjen med dansekunstnere som ikke tåler at deres prosjekter og uttrykk blir trakkassert og harselert med –  og et kommisjonsmedlem som ikke vil delta i det videre arbeidet til kommisjonen fordi “Sløseriombudsmannen” deltok på innspillsmøte. Hva ønsket Reza og dansekunstnerne egentlig å oppnå? 

Jeg har selv opplevd å bli nektet å fremføre en performance fordi noen potensielt kunne bli krenket. Det var til og med en annen kunstner som, på vegne av den potensielt krenkbare gruppen, vurderte å trekke seg fra utstillingen. Museet som hadde kuratert meg til utstillingen innkalte til et ekstraordinært styremøte der de gikk gjennom alle sangtekstene jeg og performancegruppen min skulle fremføre. Fire, fem voksne menn og kvinner satt altså på et styremøte i et kommunalt finansiert kunstmuseum og gikk gjennom Hungry Hearts’ sangtekster med lupe. Så fikk jeg en telefon der kurator sa at det var en av sangene vi ikke fikk lov å fremføre fordi den potensielt var krenkende for transpersoner. Dette var noen få dager før åpningen da vår performance skulle finne sted. Kurator forsvarte avgjørelsen med at denne utstillingen skulle være en hyllest til transpersoner. Det hun sa til meg da jeg ble kuratert inn var at det nettopp var den kritiske stemmen min og det faktum at Hungry Hearts har hatt fokus på kvinnekroppen og kvinneroller som gjorde oss til relevante motstemmer i utstillingen. 

Som kunstnere i det frie kunstfeltet inngår vi alle i en diskurs – og den diskursen er vårt verktøy og vår kontrakt med samfunnet. Så når kunstnerforbundene stiller seg bak de som vil renske opp i rekkene og luke ut kunstnere de opplever har ubehagelige politiske ståsteder, så bør alarmen gå. Her står dessverre også altfor mange av politikerne våre. Slik jeg erfarer det, står en urovekkende andel politikere, journalister og aktivister så tett sammen om å redigere vekk, renske ut eller bare overse de stemmene de ikke ønsker, at det gir grunn til å spørre om det er for tette bånd mellom de angitte grupperingene.

Dansekunstnere har full anledning til å danse på bordet og lage forrykende danseforestillinger der de uttrykker sitt perspektiv. Om de virkelig mener at de ikke har mulighet til å forsvare seg mot det de omtaler som trakassering, så er de dårlige kunstnere. Å kommentere samtiden gjennom kunstneriske uttrykk er jo jobben vår – eller hva? 

Hva med å lære av J.K. Rowling og hva hun gjorde da hun ble utsatt for voldstrusler og en twitterstorm med rasende transaktivister på grunn av sin berømte tweet. Hun fortsatte å skrive og virke som forfatter. J.K. Rowling har aldri forsøkt å stoppe andre fra å skrive. Mens her på berget står vi igjen med et knippe dansekunstnerne som presenterer seg som ofre fordi noen har latterliggjort deres produkt? 

Vi lever i en tid der kulturminister Abid Raja mener det er på sin plass å be Åge Hareide om å si unnskyld for at han kalte Pride for propaganda. Hareides synd var at han sa hva han mente om politiske prosjekter i idretten. Vi har en statsminister som kort tid før Laila Bertheussen i 2019 ble siktet i «Ways of Seeing»-saken, kritiserte Black Box teateret og sa at: «De som har laget stykket, må tenke over at de også bidrar til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser som bidrar til at det er tøffere å være politiker».

Hungry Hearts´ ferske låt og video “Propaganda”. Så mange drømmer, så mange presidenter og ledere som har fulgt sine drømmer. Men ikke alle drømmer er like gode. Ikke alle drømmer er det de gir seg ut for å være, så da er det opp til hver enkelt av oss å bruke vår kritiske sans. Å gå i flokk kan medføre enorm skade. 

Erna mener altså at politikere skal beskyttes mot kritikk fra kunstnere, og Abid mener at vi ikke skal kunne si at Pride og flagging med Prideflagget er propaganda. Hysj, hysj, sier statsministeren, kulturministeren og en rekke andre politikere fra Høyre, SV og Arbeiderpartiet. Det de har glemt er at det er hele befolkningens interesser og et stort ytringsrom der vi alle skal kunne delta, som de skal ivareta.

Det påvirker befolkningen og kunstnere når maktpersoner i regjering og storting gjør det skummelt å ytre og uttrykke seg kritisk til identitetspolikken regjering og storting står bak. Vi er mange som har erfart at det medfører represalier av både økonomisk og sosial karakter.I den grad det er foregått noe straffbart skal det anmeldes til politiet. 

Har det ikke foregått noe straffbart så sitter vi igjen med dansekunstnere som ikke tåler at deres prosjekter og uttrykk blir trakassert og harselert med og et kommisjonsmedlem som ikke vil delta i det videre arbeidet til kommisjonen. Var det hensikten å svekke befolkningens tillit til kommisjonen? Er anklagene dansekunstnere og Reza kommer med udokumenterte eller falske? 

Natasja Askeland som selv er kunstner skriver i sin artikkel Angsten for å snakke høyt at: “Kampen for menneskeverd, menneskerettigheter, retten til å elske den du vil, være den du er, likeverd og likestilling har utartet til å bli en kamp om hvem som skal få snakke, hvor man skal få snakke og hva man kan snakke om.”

Videoen “It’s a beautilful thing” laget av Hungry Hearts og matriarken.no tar utgangspunkt i J.K. Rowling og hennes berømte tweet der hun ironiserte og problematiserte over den fundamentale endringen av språket knyttet til kvinner som transaktivismen står bak. Da debatten pågikk i norske aviser hørte vi ikke et ord hverken fra forfatterforeningen eller forlagsforeningen. At det er et pluss når forfattere deltar i den offentlige samtalen er altså ikke verdt å si noe om?  

Vi har nådd et intellektuelt lavmål i kunstnorge når kunstnerorganisasjonene er mer opptatt av å begrense ytringsfriheten enn å gi sin støtte til at forfattere som J.K. Rowling deltar i den offentlige diskursen om hva kjønn og hva en kvinne er. Å innskrenke ytringsfriheten har aldri vært kunstnerorganisjoners anliggende. Hvordan er vi havnet her? 

Vi trenger kunstnerforbund som bidrar positivt til arbeidet knyttet til Ytringsfrihetskommisjonen, ikke støtter opp om dem som bryter dialogen og går ut av den. 

Jeg avslutter denne artikkelen med videoen “Emo Girls” som tar for seg hvor forvirret man kan bli om man trer ut av virkeligheten.

Datatilsynet

I februar meldte styreleder i WHRCNorge Christina Ellingsen nettlesertillegget Shinigami Eyes til Datatilsynet for brudd på personvern, for å brennmerke personer basert på seksuell legning, politisk standpunkt og livssyn.
Datatilsynet har nå informert Ellingsen om at de tar saken hennes videre, og de krever nå redegjørelse fra utvikleren. 
Selvom flere har klaget nettlesertillegget til Datatilsynet, er det kun min klage på vegne av Women’s Human Rights Campaign Norge som tas videre.
Det er alvorlig at kvinner – spesielt lesbiske – utsettes for denne formen for brennmerking, kun for å påpeke noe så grunnleggende som at kvinner er hunkjønn, at det å være lesbisk er å være likekjønnstiltrukket, at kun kvinner kan bli mødre eller at jenter har rett til toaletter og garderober der de ikke er under oppsyn av hankjønn.
Nettlesertillegget Shinigami Eyes har også blitt brukt til å drive trafikk til en rekke artikler på nettsiden Rationalwiki der deltakere av WHRCs underskriftskampanje regelrett har blitt forfulgt, svartmalt og doxxet. 
Disse artiklene har blitt anmeldt til politiets sikkerhetstjeneste for psykisk terror og et angrep på demokratiet. Nettsiden Rationalwiki har forsøkt å fjerne de artiklene det gjelder, da de innholdt uverifiserbare anklager og var grovt injurierende. Å sammenligne kvinner med høyre-ekstremister og folkemordere for å påpeke grunnleggende fakta er trakassering.
Det har utviklet seg en aksept for trakassering mot kvinner som snakker om kjønn som er hinsides en hver fornuft. Det er positivt at Datatilsynet gjenkjenner problemstillingene med Shinigami Eyes, og nå tar affære.
WHRC Norges pressemelding om klagen vi sendte inn i februar:

Derfor tok jeg barna ut av skolen

Redaksjonen

Om transaktvismens hjernevask i norske skoler.

I flere tiår har humanetikere hatt en rett til ta sine barn ut av kristendomsundervisningen i grunnskolen. Men gjelder samme  retten for kristne eller andre som ikke tror på den skeive kjønnsforståelsen.?

Ingelinn Lossius-Skeie er første vara til Stortinget for PDK i Agder. Tirsdag 9. Mars 2021 kom sønnen på 9 år hjem fra skolen og fortalte hvordan han hadde hatt det på skolen. Hun delte det sønnen hadde vært utsatt for på Facebook, og har aldri fått så mange reaksjoner på et Facebook-innlegg noen gang:

Sønnen min kom hjem fra skolen i dag og hadde sittet i sirkel: «Det var helt forferdelig! De sa at det ikke fantes bare hun og han, men hen oog at gutter og jenter; det er bare utseende!» «Det er bare løgn», svarte jeg og han var enig.

10. mars skrev Ingelinn og ektemannen en epost til skolen der de formidler hva sønnen hadde sagt. De  minnet om at vi i norsk lovgivning ikke har mer enn to kjønn, sa de ikke ønsker at barna skal lære transaktivistisk pseudovitenskap i skolen og at de håpet å få ta opp saken på foreldremøtet. Rektor svarte at dette er en del av den nye læreplanen – det tverrfaglige faget «Folkehelse og livsmestring».                   

De ble nektet å ta opp temaet på foreldremøtet. 

Ekteparet søkte da skolen formelt om fritak fra undervisning i transaktivistisk pseudovitenskap, og særskilt det at læreren selv tok initiativ til å undervise om «hen» og «født i feil kropp». Disse begrepene  hører ikke hjemme i undervisningen for grunnskolen, og særlig ikke i barneskolen. De kan heller ikke se at «hen» og «født i feil kropp» er nevnt i kunnskapsmålene for skolen. Begrepene er ikke vitenskapelige og er dessuten egnet til å skape forvirring hos barn. Søknaden ble avslått av skolen, så foreldrene sendte en klage til Statsforvalteren.

Foreldrene skrev på Facebook:                                                                                                                                      Våre barn skal ikke undervises i «hen». Oppdatering: Min mann og jeg holdt alle tre barn hjemme fra barneskolen og har kalt inn til møte.

Ekteparet tok barna ut av skolen, hadde hjemmeskole, og fikk de flyttet over i en privatskole. mellomtiden ble saken mye omtalt i mediene. Et av mediene var programmet Ukeslutt i NRKder Ingelinn var i debatt med Esben Esther Pirelli Benestad som der uttalte at: «Noen av oss har kropper som trenger å justeres for at de skal bli gode å bo i.» 

Det at man ikke føler seg velkommen og pålegges skam av kulturer er noe som dreper ganske mange hevdet Benestad som og ga uttrykk for at han mente “man burde anmelde damen for diskriminering i beste sendetid” og at Lossius-Skeie “sier mye fryktelig uspiselig og ganske diskriminerende”. 

Lossius-Skeie mener Benestad sin trussel om anmeldelse avslører de totalitære sidene ved LHBT- aktivisme. I Ukeslutt advarte også Lossius-Skeie foreldre mot Ung.no, som Bufdir (barne-ungdoms-og familiedirektoratet) står ansvarlig for. Gjennom Ung.no oppfordrer Bufdir ungdom til å oppsøke behandling utenfor spesialhelsetjeneesten. De forteller sårbare ungdommer om private praksiser der kirurger  kan utføre masektomier (fjerning av bryster) utenfor spesialhelsetjenesten og de forteller barn at det er diskriminering om læreren sier at det ikke finnes tre kjønn. I et eksempel fortalte Ung.no at det å tro at det bare finnes to kjønn kan sammenlignes med at jorda er flat. Dette er beviselig feil. 

Hvert år fødes 10-15 personer i Norge der kjønnet er uklart ved observasjon. Disse kalles interkjønn.  Barna ønsker oftest en rask avklaring om de er gutt eller jente, og de ønsker absolutt ikke å snakke om dette i klassen, og vil i hvert fall ikke kalles for «hen». 

Alle som kaller seg selv for «trans», som Pirelli Benestad, er født som tydelig gutt eller jente, og det er ikke riktig av læreren å si at de er «født i feil kropp», og at «gutt og jente er bare utseende». 

Men det er svært vanlig at menn som hevder å være kvinner også lyver om å “være interkjønn”. Dette fenomenet har vært gjenstand for flere studier. Her bruker de ofte interkjønn-tilstander som et slags biologisk alibi, for å påstå at det eksisterer mer enn to kjønn hos mennesker. 

Foreninger som FRI og transaktivister som Benestad innleder ofte temaet “tredje kjønn” med å snakke om interkjønn, selv om Bufdir i fjor lanserte en rapport om interkjønn i Norge, hvor det ikke bare kom tydelig frem at personer med interkjønn-tilstander som IKKE identifiserer seg ønsker en tredje kjønnskategori, men at den største kilden til stigmaet mennesker med interkjønn-tilstander opplever, er frykten for at andre skal anse dem som å ikke være kvinne eller mann, men en slags mellomting. Pirelli-Benestad og Foreningen Fri promoterer altså en stigmatiserende myte om interkjønn-tilstander til tross for at dette er skadelig for de menneskene de gjelder.

Hva er begrunnelsen for at Pirelli Benestad, som ikke representerer gruppen interkjønn, og heller ikke er representativ for det store flertallet av gutter og jenter som er fornøyd med sin egen kropp, underviser om kjønn på NRK og i andre fora? Han uttaler seg som ekspert i Det Store Norske leksikon om «tokjønnsmodellen», i bedrifter, på Ung.no, på radioandakten og han underviser lærere. Undervisningen han formidler er ikke basert i vitenskap, men i transaktivistisk pseudovitenskap.

Den 25. mai fikk ekteparet svar fra stattholderen. Statsforvalter i Agder Svein A. Yttedal avslo deres søknad om fritak for undervisning i transaktivistisk pseudovitenskap.  Stattholderen kalte Lossius-Skeie sitt syn for et «livssyn». Ekteparet mener at «vitenskapelige funderte realiteter» er en mer treffende karakteristikk, siden dette «livssynet» stemmer overens med biologien, genetikken og er den forståelsen som sekulære, kristne, hinduer, buddhister, muslimer og ikke troende har hatt i flere tusen år. 

I artikkelen Vi må rydde opp i språket rundt kjønn skriver Margrethe Voll Storaas: “Den binære måten å beskrive kjønn på er i stedet en så direkte og nøyaktig gjengivelse av observert virkelighet som vi kommer i vitenskapelig språk.

Dette betyr selvsagt ikke at faktiske sosiale konstruksjoner som kjønnsidealer og kjønnsroller – som har tatt utgangspunkt i kjønnene – ikke finnes, eller at disse ikke kan endres på. Feminisme kom jo til ene og alene med det mål for øyet. Det betyr bare at selve reproduksjonssystemet som ordet «kjønn» eksisterer på grunn av, og forstås av flertallet som, er gitt fra naturens side og er ikke en flytende realitet. Å eventuelt endre språket slik at vi får et flytende begrep på en strengt todelt realitet, er en unøyaktig begrepsutvikling. Det er vanskelig å se hva et upresist språk på tema skal være godt for når kjønn er viktig for absolutt alle å forstå – alle er jo født med et. Enda viktigere er at en slik endring av språk ikke respekterer språkets kulturverdier”.

Les også Dekonstruksjon av mann og kvinne forfattet av Kristian Gundersen, professor i Biologi ved Universitet i Oslo som blant annet skriver: “Strategien til transaktivistene er ganske transparent fordi de har utarbeidet en internasjonal metodebok med særlig fokus på kampen om kjønnsidentitet hos mindreårige. Et av rådene er å arbeide bak kulissene og unngå «overdreven publisitet og pressedekning».Selv om dette også knyttes til bekymringer for hets, fremgår det at det er deres strategi å vinne frem uten offentlig dialog. I England mener de at «dialogen om foreslåtte endringer har vært overveldende negativ». I Irland har man hatt mer suksess med lobbyvirksomhet enn med åpen debatt. For Norge fremheves suksessen med å knytte sterke bånd til ungdomspartiene bak kulissene. Håndboken advarer også mot å inngå kompromisser med storsamfunnet fordi det kan forsinke det endelige målet”.

Man har krav på fritak fra undervisning hvis noe oppleves som støtende eller krenkende. Statsforvalteren definerte ikke det å sitte i klasserommet og høre læreren undervise om «hen» og «født i feil kropp» som en «aktivitet», og dermed var det ikke definert som «støtende» eller «krenkende». Sønnens opplevelse av å bli krenket hadde altså mindre betydning for statsforvalteren.

Ingelinn Lossius Skeie poengterer at «hjernevask» kan oppleves støtende for 9-10 åringer, selv om ikke aktivitet er involvert. I undervisningsopplegget «Link til Livet» er det i siste kapittel av boka et stort kapittel om «seksuelt mangfold», som foreningen FRI og Rosa Kompetanse står for. Dette kapittelet er egnet til å så tvil om eget kjønn. Elever i 2. til 4. klasse må svare på spørsmål som: «Er alle mennesker jente eller gutt?». «Hvordan kan man skape et klasserom der alle får lov til å være det de har lyst til å være?» Det er vanlig at lærere konkluderer til sist, og dette er vanskelig for lærere som lar fakta tale for seg selv, og tror på vitenskapelig biologi.

Lærere som er personlig engasjert i skeiv kjønnsforståels kan lett ta seg til rette, gå ut over tematikken og fortelle elevene ting de ikke har behov for å lære.

LHBTIQ skal ikke få definere hva som læres i skole og barnehager 

I Rosa Kompetanse lærer elevene om «heteronormativitet» og at heterofile presser våre heterofile tanker på andre, og at heterofile påfører andre minoritetsstress, Men ekteparet påpeker at: «Som heterofile reagerer vi nå på fylkesmannens avslag med majoritetsstress. De opplever dette som «transnormativitet» i skolen.» Når ekteparet bruker ordene «biologi», «vitenskap» og «sannhet» i sin søknad, så bruker ikke Statsforvalteren de samme ordene i sitt svar. 

Ekteparet forstår at statsforvalteren har den samme subjektive og ikke vitenskapelige kjønnsforståelsen, som man finner hos transpersoner som Pirelli Benestad. 

Hvorfor tok dere barna ut av skolen?

Vi opplevde å ha to valg: Vi kunne enten akseptere forholdene og tillate lærerne å fortelle barn løgn, eller de kunne protestere mot undervisningen som ikke holder mål i forhold til biologi og vitenskap. Ekteparet valgte det siste, fordi de vil stå opp for realieteter, og samtidig være forbilder for sine barn. Hvis det blir uenighet om realiteter, kan realiteter som jo tross alt er basert i vitenskap til slutt bli forbudt å uttrykke. 

Ingelinn Lossius-Skeie er redd for konsekvensene av å forkaste et objektivt vitenskapssyn. Skal skolen være en arena for objektiv faktakunnskap eller en arena for det subjektive føleri? Tenk hvis diagnoser skulle bli stilt på subjektivt grunnlag? For eksempel hvis noen sier de har en sykdom, må legen stille diagnosen, uavhengig av objektive kriterier. For det er jo dette man holder på med, med radikal kjønnsteori. «Professor» Pirelli Benestad sier at «kjønnet sitter i hodet, og ikke mellom bena».

Barn skal ikke assimileres til denne typen uvitenskaplig transideologi, med de konsekvenser dette får på psyken, og de irreversible konsekvenser dette får på kroppen, der transpersonen blir sterilisert. Transideologien har alvorlige kortsiktige og langsiktige konsekvenser på det norske folk, med krenkelse av realiteter og vitenskapen, av religionsfriheten og ytringsfriheten. Transideologien medfører et ytterst smalt toleransevindu for meningsmangfold. 

 

Kvinner, sauer, sol og fotball

Sola varmer i nakken og fuglene synger for full hals. På stien står det plutselig en haug med sauer, eller er det geiter?  Er redd for dyr av en viss størrelse. Heldigvis prater jeg i mobilen med ei venninne som er litt mer dyrevant. Hun foreslår at det er spæltsauer. Ja, samma det tenker jeg og skynder meg forbi de. De ser på meg og følger etter. Hun i den andre enden som sier at bare tramp i bakken med ett ben. Jeg gjør det, men det hjelper ikke. De følger etter meg litt til, eller en av de gjør det, så mister også den interessen. Går videre.

Ser bilen stå der og hører gressklipperlyden. Går inn på tomta. Plystrer de to plystretonene som betyr du er sexy. Ikke for å si eller antyde det, men for å gjøre oppmerksom på at jeg er på vei inn på tomta hennes. Vil jo ikke skremme livet av folk. Det er de eneste to plystretonene jeg klarer å plystre passe høyt. Hun ser meg, vinker og vi setter oss på trappa. Det er fullt av kløver på tomta. Høres ut som om det er årsmøte i humle- og bieforeningen.

Hun henter to blikkboksbrus.

Sola skinner og vi sitter der og småprater. Kona hennes er i byen og kommer ut senere. De skal se fotballkamp. Krotia mot Spania. Det er EM i herrefotball. 

Sverige og Danmark er videre. Norge er slått ut. Vi ler av hvor dårlig det norske herrelandslaget er, enda så mye midler de har fått opp gjennom årene. Kvinnelandslaget som er et av verdens beste lag har langt dårligere vilkår, men klarer likevel å være i verdenstoppen. 

Norsk kvinnefotball består av mange kule damer, damer med bein i nesa og korkelår. På få år og minimalt med midler har de fått til en fantastisk nivåheving. Det er blitt gøy å se på. Vi kan fotball, har spilt det selv som barn. Vi digger kvinnefotball og vil se mer av det på TV.

Sola skinner og livet er i rolig flyt. Vi bare sitter der og småprater. Blikkboksbrusen er tom, jeg takker for praten gir henne den tomme blikkboksen og sier hadet.

Lesber er de kuleste damene jeg vet om tenker jeg når jeg snur meg og ser henne fortsette å klippe gresset. Det bare er sånn, jeg elsker lesber og kvinnefotball. 

 

Når høyrekreftene feirer Pride

Foto: Line Hødnebø/NRK, skjermdump 

Det er ikke noe nytt at problemer oppstår når minoriteter prøver å endre grunnleggende strukturer i måten majoriteten organiserer samfunn på. Selvsagt har transfolk behov for både aksept og rettigheter som transfolk. Det er når transkvinner fortrenger kvinner gjennom «den sterkestes rett», at konfliktene oppstår. Det farlige er at her åpnes det for at alle som forakter annerledeshet slår seg sammen med alle som forakter kvinner og roper i kor om å lemleste og drepe og utestenge, uansett hvilke kategori kvinner det er snakk om. 

Kvinner og transkvinner hadde ingen problem seg imellom før transaktivisme rullet inn via den delen av homobevegelsen som hadde null bevissthet i forhold til feminisme og kvinnesak. Og når aggresjon får politisk støtte i et samfunn, gjennom at alle som føler seg som offer, får noe å rette raseriet mot, kan det fort komme ut av kontroll. Så lenge offerrollen løftes som prisverdig og deltagelse blir et karrierevalg, vil det ikke hjelpe med mer penger til flere interesseorganisasjoner under samme paraply. Det må finnes løsninger der konsensus i samfunnet er mulig å oppnå, og da kan vi begynne med å gi penger der løsninger kan skapes og ikke der motsetningene økes. Å fortrenge kvinner fra egne rom, fra sport og fra beskyttelse i lovverket, er ikke veien å gå for at homser og transfolk skal få det bedre. Det har alltid vært noen få som har hatt interesse av å splitte interessegrupper gjennom å skape underkategorier og motsetninger. Når en hel regjering fra høyresiden i politikk, samt økonomiske aktører som DnB, seiler under samme flagg som «en liten sårbar gruppe», så må det være lov å stille spørsmål om hva dette handler om når kvinnesakskvinner blir utpekt som en hovedfiende. 

Kanskje Pride må endres for å ta tilbake 27. juni-feiringen mens homofile ennå har plass i paradene. Og kanskje er Pride blitt noe helt annet enn det var. Det var kjønnsroller og forakt for homofil kjærlighet vi sammen skulle bekjempe, ikke kjønn og kvinners rettigheter. Hvorfor frigjøring fra kjønnsroller ikke lenger er en felles kamp for transfolk og kvinner, må transfolk svare på. For oss ser det regressivt ut å tillegge kjønn performative roller, og vi ville gjerne fjernet ideen om kjønnsuttrykk. Men der har Høyre-siden for mye å tape, så nå feirer selv statsministeren fra Høyre Pride med brask og bram, mens Lesbiske feminister har takket for seg. 

Lesbiske Feminister Norge

PROPAGANDA!

Hungry Hearts har akkurat sluppen den helt ferske låta PROPGANDA! Er det noe budskap her? Kan hende er det ikke det, eller kan hende er det det? Vi overlater det til hver enkelt av dere og ønsker god helg med den helt ferske videoen til PROPGANDA! 

Lenke til Propaganda på Spotify 

 

Farligt när transvården omvänder homosexuella.

Jens Randrup, student, skribent og musiker.
Artikkelen ble først publisert i Dagens ETC 8. juni 2021 

Som ung bög är jag tacksam över alla äldre bögar och flator som gått före mig. Det är tack vare deras frihetssträvan som jag lever i ett av historiens mest homovänliga samhällen. Men minoriteter gör bäst i att aldrig ta sina hårt förvärvade fri- och rättig­heter för givna. 

En fördummande retorisk figur i svensk debatt är att kalla en bakåtsträvande ståndpunkt för ”medeltida.” Sverigedemokraterna kallar ­islams kvinnosyn för medeltida. Feminister kallar SD:s familjepolitik för detsamma. Frikyrkligt värdekonservativa beskylls av sekulära för att ha medeltida värderingar om homo­sexualitet. Det är ett vilseledande språk eftersom rätten till fri abort och tillgång till preventivmedel är rättigheter som är yngre än ett sekel. 

Homosexuella handlingar avkriminaliserades i Sverige först 1944. Homosexualitet klassades som friskt beteende så sent som 1979 – endast 14 år innan jag föddes. Den 1 maj 2009, strax efter att jag fyllt sexton, tilläts samkönade äktenskap i Sverige. Pågick ännu den svenska medeltiden när jag var högstadieungdom? 

Homosexualitet handlar i strikt mening enbart om attraktion gentemot medlemmar av det egna könet. En bög är inte nödvändigtvis fjollig och en flata inte butch. Samtidigt är det en del av många människors erfarenhet att en del homosexuella har egenskaper, attribut och beteenden som företrädelsevis associeras med det motsatta könet. Jag lägger ingen värdering i detta utan ­konstaterar endast att det är så. Inte heller vet jag vad det beror på. Vem bryr sig? Människor är som de är. De som delar kön delar inte nödvändigtvis personlighetstyp. Så har jag alltid tänkt – och det är nu bedrövande att se hur den synen håller på att nedmonteras av strömningar som uppfattar sig själva som progressiva. 

Detta är något Kajsa Ekis Ekman behandlar i ”Om könets existens”, vårens mest kontro­versiella bok. Den har till och med väckt starkare känslor än Ulf Lundells gubbgnäll och kändispåhopp. Vilket i och för sig är sunt, eftersom den behandlar något som på riktigt är allvarligt. 

Boken presenterar häpnadsväckande ­statistik: en ökning av unga som diagnostiseras med könsidentitetsstörning med 2913 ­procent på ett decennium. Vad beror detta på? Är det så att ökad tolerans och en större kunskap om trans gör att människor vågar resa sig och berätta vilka de egentligen är? Jag önskar att det vore så enkelt att vi har att göra med ett socialt framåtskridande. Istället ser vi i transvårdens teoretiska underlag återkomsten av en konservativ och sunkig syn på kön och sexualitet. 

Sedan 1993 används PSAI (Pre-School Activities Inventory) av forskare, förskolor och psykologer globalt. I den listas maskulina särdrag som att slåss, gilla bilar och flygplan, klättra, vara nyfiken och hålla på med sport. Feminina egenskaper listas också: att inte vilja smutsa ner sig, att vara försiktig, leka familj och dricka te i servis. 

Föräldrar eller pedagoger ska vara uppmärksamma på könsinkongruenta beteenden hos barnen. På brittiska utbildningar för poliser, lärare och vårdpersonal används en färggrann genusskala. Den ser ut som en linjal med siffrorna ett till tolv. Ettan är rosa och illustrerad med en barbiedocka. Färgerna blir allt mörkare längs skalan och den bruna tolvan illustreras med en actionfigur. Könsidentiteten förklaras fungera på samma sätt som skalan. 

Kulturen är inte långt efter. Barnböcker berättar historier om barn som är trans. Dessa barn anammar högst stereotypa, för att inte säga klyschiga, egenskaper förknippade med det motsatta könet. Bilderboken ”Jag är Jazz” handlar om en pojke som vill bära prinsessklänningar och inte leka med bilar. Föräldrarna tar honom till läkaren som förklarar att han ­är en flicka. Det finns en rad andra bisarra ­exempel ur barnlitteraturen. 

En lång rad handböcker i hur man ska upptäcka trans hos barn publiceras. Ofta är de klassiskt könsstereotypa. ”The Gender Creative Child” förklarar att en flicka som aldrig vill bära klänning bör sättas i transutredning. ”The Transgender Child” berättar om en liten pojke som gärna sminkar sig och leker i mammas och sin systers kläder. Ett tydligt exempel på ”genusvariation” och ”könsinkongruent” beteende – transdiagnos sätts. 

Barn ska alltså diagnostiseras för att de leker på fel sätt! Slutsatsen blir: leker din pojke med dockor, då är din pojke en flicka. Pojkar gör si, flickor gör så. Det är som hämtat ur det indoktrineringsmaterial Jehovas Vittnen ut­sätter sina barn för. 

Handböckerna lugnar föräldrar som misstänker att deras söner är homosexuella. ­”The Transgender Teen” hävdar att många transungdomar först kommer ut som homo­sexuella, innan de inser att de egentligen är trans. En annan handbok förklarar att man förr hade gjort misstaget att ta den klänningsälskande pojken för homosexuell. I dag vet man bättre: pojken är en flicka. ”Då man förr tog bort klänningen från barn med penis, vill man nu ta bort penisen från barn med klänning” skriver Ekman träffande. 

Föräldern uppmanas att hjälpa sin tonårsson förstå att han inte behöver vara bög för att vara trans. Till de unga män och pojkar som inte förmår vara tillräckligt ”maskulina” vill jag istället säga det omvända: du behöver inte vara trans för att vara bög! Dina feminina hand­rörelser, ditt tjejiga sätt att gå, ditt ograbbiga sätt – dessa egenskaper medför inte att du måste förändra din kropp. 

Transrörelsen och det medicinska etablissemanget tycks inte hålla med. RFSL, myndigheter, handböcker och läkare hetsar till irreversibla behandlingar. Pubertetsblockerande behandling är tidens melodi. Socialstyrelsen rekommenderar en medicin som inte är godkänd för ändamålet och som har förfärliga biverkningar, bland annat infertilitet, något som RFSL, den nationellt ledande transkliniken Anova och till och med Vårdguiden förtiger i sin information till patienten. 

Och fort ska det gå!                                                                                                                      Transvården ­skrämmer föräldrar till samtycke med hot om överhängande självmordsrisk vid ute­bliven eller uppskjuten (dvs mer genomtänkt) behandling. Problemet är att påståendena om självmordsrisken saknar vetenskaplig grund. Det är mycket troligt att många av ­­patienterna behöver något annat än just köns­korrigerande behandlingar. En stor del har andra diagnoser. Vanliga diagnoser är ­anorexi, ADHD, depression och psykiskt trauma. 

Studier indikerar också att många av patienterna inom transvården är homo- eller bisexuella. Runt hälften, eller rentav fler än så, av de individer som lider av könsdysfori innan tonåren, men som blir av med den i eller efter tonåren, lever sedan ett vuxenliv som gay eller bisexuell. Men många får aldrig chansen att oförändrade landa i sin identitet som vuxen. Istället tas de till transkliniker för att de är för feminina. Den här situationen är så bisarr att den inte går att försvara. RFSL och diverse transideologer har istället valt att fara med osanning om innehållet i Ekmans bok. I diverse artiklar framförs pinsamma fultolkningar och rena lögner.

 Men så är transfrågan ett område som lätt väcker ursinne vid minsta mått av fritänkande. ”Lyssna noga, transfoba fanatiker: historien kommer att döma er. De som var emot homosexuellas rättigheter har fått sin dom” skriver Owen Jones i The Guardian. Han fortsätter: ”Samma öde väntar de trångsynta människor som avfärdar transpersoners rättigheter.” 

Jones gömmer aspekter av en komplex fråga bakom värdeordet ”rättigheter.” Han reducerar all kritik av den samtida transideologin till inskränkthet och hat. Men på samma sätt som Jones säger sig värna transpersoners rättigheter vill jag slå vakt om bögars och flators rättigheter att få vara icke-normativa utan att behöva korrigera sina kroppar. Den rätten värnar uppenbarligen inte Jones och historiens prejudikat ska drabba honom hårt. 

Transideologerna talar alltså om ingreppen i termer av rättigheter. Då vill jag gärna slå ett slag för den unge bögens och flatans rätt att vara annorlunda. Utan att reaktionära handböcker ifrågasätter deras så kallade könsidentitet. Sammankopplingen mellan homosexuellas kamp och transrörelsen haltar. Som Ekman påpekar: gayrörelsen stred för rätten att vara sig själv och bekämpade sjukdomsförklaringar. Transideologerna strider för att diagnostisera fler människor – och inte sällan är det just bögar och flator som det är fel på. 

Jag har haft åtskilliga samtal med bögvänner där en vän säger något i stil med ”jag har aldrig känt mig som en man, jag kanske egentligen är kvinna.” Vad är det att känna sig som en man? Hur känns det egentligen att vara en man? Jag har aldrig känt det. 

När samtalen fortsätter står det alltid klart att det vännen egentligen menar är att han aldrig passat in, aldrig varit tillräckligt grabbig, haft tjejiga intressen och mest haft tjejkompisar. Han har alltså aldrig levt upp till diverse snäva pojkideal. Det är något annat än en fråga om ”könsidentitet.” Jag själv har stereotypiskt manliga egenskaper och intressen men också stereotypiskt kvinnliga. Det ger inte mig anledning att kalla mig icke-binär eller gender bender. 

Ekman skriver om unga transkillar som är trans, inte för att de vill vara män, utan för att de inte vill vara kvinnor. Samma idéer uppfattar jag hos nämnda bögvänner. ”Jag vill inte vara man” säger de. Efter vidare samtal framgår att de med det menar ”jag gillar inte mansrollen.” Ingenting om att de vill vara eller känner sig som kvinnor. 

En vän till mig kom för inte så längesedan ut som transkvinna. Hon har så länge jag känt henne haft komplex för sina breda höfter. Hon kallades äcklig bög under hela högstadiet. Mobbades för att gå tjejigt, sitta som en tjej, prata med ljus röst. Hon fick ständigt veta att hon inte var man nog. Övervikt gjorde att det i perioder såg ut som att hon hade kvinnobröst. Hon har länge mått piss över sitt ”feminina” utseende. När hon nu vid 30 års ålder kommer ut som tjej kan jag inte se det som något annat än en väg ut ur dessa plågor. En människa orkar inte leva med självhat och känslor av otillräcklighet för länge. 

Min vän är dessutom mycket snärjd i samtidens genusteorier förmedlade i den förment progressiva massmedian och populärkulturen. Alla hejar på i unison sång. Det är klart att du är kvinna! Du som är så feminin och tjejig. Machomobbarna i skolan och transideologerna delar i slutändan genusbegrepp. 

Jag blev själv mobbad i perioder. Några klasskamrater på mellanstadiet påpekade hur bögig jag var. De tyckte jag satt fel när jag satt med benen i kors och att jag var för feminin. Inte pojke och kille nog. Jag vet inte hur många gånger jag fått frågan ”är du bög eller?” kastad mot mig. Jag minns också när en klasskamrat sa innan en idrottslektion: ”Du borde egentligen byta om med tjejerna.” Det var inte kul. 

När det nya transprojektet slog igenom hade jag redan lämnat tonåren. Om jag fötts tio år senare hade jag kanske också valt transidentiteten som en väg ur förnedringen. Jag vill inte att bögar och flator som är 10–15 år yngre än jag ska manipuleras in i kirurgi och hormonbehandling när de egentligen behöver något annat. Jag vill inte att vårdetablissemanget och organisationer som säger sig verka för hbtq-personer mörkar riskerna med extrema behandlingar. Jag tänker inte acceptera att pojkar utreds på transkliniker för att de är för feminina. Jag finner mig inte i att unga bögar utsätts för vad Ekman träffande kallar en ny form av gay conversion therapy. 

Läget är inte hopplöst. Det finns en växande skara läkare som uttalar sig kritiskt om transprojektet, som säger upp sig från transkliniker, som kallar könsbytena på barnen för medicinska experiment. Alltfler transpersoner kliver fram och berättar att de ångrat sig. Det här är kontroversiellt inom transrörelsen. Dramatikern och journalisten Aleksa Lundberg säger idag att det inte var en könskorrigering hon behövde. Hon kallar sig nu för en bög i kvinnokropp. 

Keira Bell genomgick könskorrigering i tonåren. Allt som krävdes för ett recept pubertetsblockerare var tre timslånga samtal. Som vuxen ångrade hon sig. Hon stämde kliniken med följande argumentation: ett barn kan inte ge samtycke till så drastiska och permanenta förändringar, informationen från klinikerna är vilseledande och operationerna bryter mot artikel 8 i Europakonventionen om statliga ingrepp i privatlivet. Högsta Domstolen gav Bell rätt. 

Jag är så ledsen över att det blivit så här. Jag tänker på min vän. Precis som alla före detta trans­personer som ångrat sig hade hon behövt höra, tidigare och oftare, att hon kan vara som hon är utan att förändra sin kropp. Men nej, transvården praktiserar ”affirmativt bemötande” vilket betyder att patienten inte ska ifrågasättas. Nu står min vän på väntelistan för behandling. Tänk om hon ångrar det oåterkalleliga..

En villet konflikt?

Anne Marve, Rita Lock Nilsen, Karen-Anna Pedersen og Julie J.E. Helgesen,
Lesbiske Feminister Norge.

Det er brann i rosenes leir. Det krangles om kjønn og identitet, lovgivning og politikk som aldri før. Å ha en biologisk kjønnsforståelse kan ikke være en trussel mot andres eksistens, og det bør ikke være grunnlag for sjikane. At andre tilnærminger til kjønn legger større vekt på kjønnsroller og fordommer dannet på bakgrunn av fysiologi og reproduktive evner, burde ikke være problematisk for noen. Men i små miljø som opplever seg som minoriteter, kan uenighet lett bli tolket som frafallenhet og appellere til selvrettferdig harme som resulterer i både trusler og ekskluderinger. 

Det er en grunn til at homofile ofte søker seg til byer med større miljø, men innenfor egne miljø blir det likevel lett smått, også en en storby. Så når en ny gruppe skal kjempe sin kamp innenfor samme miljø, stiller det store krav til ledelse. Lesbiske har ikke mange felles interesser med transkvinner og heller ikke med homofile menn. Fellesskapet har vært basert på sjenerøsitet og forståelse for utenforskap, men ikke på samme kamper, og når vi får en sammenslåing til LHBTI, så krever det en ledelse som forstår forskjell på solidaritet og inkludering. 

Lesbiske feminister er en minoritet også blant kvinner og innenfor LHBTI-miljøet, men vi har aldri gått av veien for refleksjon og debatt om hvor vi står i egne samfunn. Da transbevegelsen ble en del av homobevegelsen, ble det aldri riktig tatt opp hvilke felles interesser og felles saker lesbiske og transfolk kunne kjempe gjennom. Lesbiske har, synlige eller usynlige, alltid vært en del av kvinnekampen. Vi har levd godt med og ofte samarbeidet med både homser og transfolk. Vi har også levd godt med konflikter, nettopp om kjønnsroller og hvordan vi kunne frigjøre oss fra dem. Noe annet ville være rart, ettersom rollen som mann og rollen som kvinne i samfunnet har vært helt forskjellige og naturlig nok gitt forskjellige frigjøringsbehov. 

Brannen i rosenes leir må slukkes før ilden brer seg til dem som ønsker oss alle ut av syne, og de politikerne og lederne internt som kaster bensin på bålet, må slutte med det. Kampen handler om et åpnere om mer inkluderende samfunn, men resulterer i sjikane og forfølging av de få som offentlig prøver å forsvare alle kvinners rettigheter inkludert retten til å ha en biologisk forståelse av kjønn. Hvis alle kvinner som nå er redde for å delta i debatter som inkluderer transfolk og LHBTI-samfunnet kunne løftet hånda, så ville det vært alt for mange hender i været til ikke å ta det alvorlig. 

Det fins ikke et mangfold der alle er enige. Det heter noe annet. Men det fins et fellesskap, og det er det vi skal ta vare på. 

 

 

Lesbiske feminister har forlatt selskapet

 Anne Marve, Rita Lock Nilsen, Karen-Anna Pedersen og Julie J.E Helgesen,
 Lesbiske Feminister Norge.

Unge mennesker må gjerne feire mangfold og frihet i søken etter en egen plass og i opprør mot det etablerte. Det skal være sånn. Pride kan noen steder fremstå som en slags ny hippiebevegelse for endringer, likhet og kjærlighet, og litt fred i verden. Dessverre fremstår arrangøren i Oslo som alt annet enn idealistisk ungdom, men som voksne med en klar politisk agenda, som styrer og utnytter unges behov for normbryting og nye måter å utvikle seg på. At et samfunn må endres med en viss konsensus for å unngå for store motsetninger innad, er det ingen vilje til å reflektere over. Og hvis et samfunn skal endre grunnleggende strukturer, må det kunne forklares bedre enn at «transfolk kastes under bussen» hvis ikke alle er med på endringene. 

Fri har en klar seksualliberalistisk politikk som uttrykkes blant annet gjennom bekjempelse av kjønnsnormer. I deres mangfoldige og fargerike Pride-arrangement er det ikke plass til lesbiske kvinner som mener at menn er menn selv om de føler seg som kvinner, eller protesterer på kjønnsnøytralisering av språk og lovverk fordi de er redd for å miste kjønnsbaserte rettigheter.

Det som får plass er seksuelle fetisjer og reklamering for sexarbeid. De som kombinerer sex og dop (chemsex) er en gruppe som ikke bare er velkomne deltagere i Pride, men som helseminister Høie spesielt har nevnt som dobbelt stigmatiserte hva skeive angår. Barn og unge i UngBDSM-miljøet under Fris beskyttelse, får ikke lov å fortelle om hvem de møter på munch-treff der er en 16-åring kan møte en 29-åring og etterhvert få innføring i en seksualitet litt utenom det vanlige. 

At seksuell frihet og eksperimentering appellerer til unge, er ikke nytt. Dessverre blir det misbrukt og kommersialisert av voksne mennesker, og vi ser den samme overgrepskulturen som vi så da den seksuelle frigjøringen på 60-70-taller økte sexpresset mot kvinner og ga menn tilgang til mer sex og pornoindustrien et nytt marked. 

Innenfor tenkning er det heller ikke nytt at kjønn og etablerte samfunnsstrukturer settes under lupen, dissekeres og analyseres. I kretsen rundt Foucault dekonstruerte man både kjønn og eksistens og analyserte fordommer så langt at det kan se ut noen mistet enhver dømmekraft. Selv omskrev han sin egen «Seksualitetens historie» etter en syretripp og ble en kultfigur som homoseksuell og aidssyk tilsynelatende uten hemninger. Da Judith Butler kom på banen og stilte nye spørsmål om kjønn og kjønnsroller, ble hun løftet frem som en stjerne ikke bare i filosofi, men også i politikk, og det er det siste som er betenkelig, ettersom få politikere har filosofisk skolering til å tolke en tenker som Butler. Likevel tas hennes teorier til inntekt for politisk kamp mot heteronormativet og familiestrukturene i samfunnet, og i noen miljø blir hun også beskyldt for rettferdiggjøring av pedofili. 

Fri og Rosa kompetanse har fått innpass i barneskoler gjennom politiske vedtak. Det er en fallitterklæring for både pedagogikk og undervisningsopplegg. Oslo-styret er kompromissløse og går til angrep på alle som stiller spørsmål. Og tror man ikke på at det går an å skifte kjønn, er man per se transfob. Er man skeptisk til ny lovgivning, og tror det fins to kjønn, er man hatefull, og det ropes om inkluderende feminisme mens det oser av kvinneforakt. Splittelsen i det skeive miljøet er skapt av dem som kom til dekket bord, og lesbiske feminister var med å dekke bordet. Det vi nå blir servert er ikke inkluderende, men ekspanderende, autoritært og grenseløst. Lesbiske feminister har forlatt selskapet.

Drag er for kvinner det blackface er for afro-amerikanere

Eugene d’Ameli, a white man, dressed in blackface as an african-american woman for minstrel show in the late 19th century. Minstrel-drag forbindelsen beskrevet på wikipedia: Female Impersonation in Nineteenth-Century American Blackface Minstrelsy,

Av Christina Ellingsen

Anette Trettebergstuen svarer på kritikk mot at en folkehøyskole nå lanserer en drag-linje med kommentaren ” Drag handler om mer enn å pynte seg å ta seg ut. Det er politisk.” Ja, men hva slags politikk er det egentlig? 

Høyre påstår at drag er en kunstform som gir gutter gode forbilder. Men hva slags kunstform er egentlig drag, og hva slags forbilder gir det egentlig gutter?

Drag har samme opphav som blackface, og kommer fra minstrel-sjangeren. Minstrel-forestillingene var politiske, og var en motstand mot både afroamerikaneres og etter hvert også kvinners frigjøringskamp. Både blackface og womanface skapte et politisk og kulturelt fellesskap gjennom latterliggjøring av afro-amerikanere og kvinner. 

Den overdrevne primadonnaen ble et fast innslag i minstrel-turneer som reaksjon på at afroamerikanske kvinner, pionert av Hyers søstrene, utkonkurrerte minstrel-sjangeren med sine briljante musikalske komedier på 1870-tallet. 

Begynnelsen på slutten for minstrel og blackface kom da afroamerikanere selv overtok blackface-rollene, og selv deltok i latterliggjøringen av afroamerikanere. Til å begynne med styrket dette legitimiteten i stereotypene som ble fremstilt. Men etterhvert forsvant moroa. Populariteten bak blackface handlet jo i bunn og grunn om det politiske fellesskapet som skapes av å ha et felles mobbeoffer. Det fungerer ikke om mobbeofferet selv er med på spøken.

Mens blackface og minstrel-forestillinger ga afro-amerikanere et kulturelt innpass som etterhvert utviklet seg til noe eget, har womanface hatt lite å tilby kvinner. Drag Queens er på mange måter den eneste uberørte gjenlevningen fra minstrel-teateret. Å fremstille stereotypiske overdrivelser av primadonnaen er fremdeles populært og akseptert, og en uproblematisk karrierevei for de mennene som velger drag som uttrykksform. 

Det er ikke akseptert at kvinner imitere kvinner i denne sjangeren, slik det etterhvert ble akseptert at afro-amerikanere imiterte afro-amerikanere. Mange drag-konkurranser, som RuPaul’s Drag Race, et eksplisitt forbud mot kvinnelige deltakere. RuPaul forklarer dette med at “Kvinner er allerede i drag”, og at kvinner med dette har en urettferdig fordel. Med et kvinnesyn som dette er det vanskelig å se hvordan drag egentlig utfordrer kjønnsnormer eller bekjemper giftig maskulinitet. I stedet ser det ut til at kvinneforakt er en integral del av det fellesskapet som drag tilbyr menn. Kvinneforakten kommer blant annet til uttrykk i drag-dronningenes omtale av hverandre – det å være for god til å imitere kvinnelige stereotypier fører til stempelet “fishy”, et uttrykk som har opphav i homofile menns slang for kvinner, og som skaper fellesskap ved å sette ord på den motbydeligheten mange homofile menn føler for vagina. 

Folkehøyskolen som har åpnet en egen drag-linje har fått kritikk for at skattepenger skal gå til å utforske kjønn og kjønnsuttrykk. Om det var det drag i bunn og grunn handlet om, hadde det ikke vært lite hold i kritikken. Men drag er like lite en utforskning av kjønnsuttrykk og protest mot trange kjønnsroller som det blackface var en utforskning av etnisitet og protest mot rasisme. 

Drag er en underholdningsform av og for menn, der det som latterliggjøres er kvinner. Det er bare å slippe til kvinnelige, fishy, bio drag queens, og se hvor lang tid det tar før publikum slutter å le. Slik de sluttet å le da afro-amerikanere selv tok rollen som bio-coons og blackface artister. Det er jo ikke morsomt om mobbeofferet er med på spøken.

 

Rollin Howard (1840 – June 19, 1879) was an American minstrel performer, best known for his female blackface impersonations. Rollin Howard (in wench costume) and George Griffin

Minstrel show performer Rollin Howard (1840-1879) in wench costume

#Womenface #Blackface #Drag #Dragshow #Minstrel #Minestrelshows #female #Male #TheRootsOfBlackFace #Wome 

Lenker WIkipedia: Drag,

 

Det rakner for Stonewall

BBC rapporterer at Equality and Human Rights Commission (EHCR) har avsluttet sitt medlemskap i Stonewall UKs mangfoldsprogram. Medlemsorganisasjoner betaler for å bli listet opp som støtteorganisasjoner på Stonewalls nettsider. Over 800 offentlige og kommersielle organisasjoner har betalt Stonewall for å bli satt opp som medlemmer av programmet. 

Bryter med kvinners og barns rettigheter

Stonewall UK, som tilsvarer foreningen FRI i Norge, er en lobbyorganisasjon som blant annet jobber med formidling og anbefalinger om rettigheter forbundet med seksualitet og kjønn. Men i likhet med FRI og andre skeive organisasjoner har de mottatt økende kritikk for at anbefalingene de gir bryter med kvinners og barns rettigheter. 

Diskriminering mot mennesker med likekjønnstiltrekning – spesielt lesbiske

I UK har Stonewall også blitt anklaget for at informasjonen de formidler om kjønn og seksualitet fører til diskriminering mot mennesker med likekjønnstiltrekning, spesielt lesbiske, og at deres fremstilling av lesbiske som hatefulle og transfobiske er trakassering basert på kjønn og legning. Allison Bailey er en lesbisk kvinne som har blitt omtalt som leder av en hatorganisasjon, fordi organisasjonen hun jobber for, LGB Alliance, fokuserer på likekjønnstiltrekning. Hun har nå lykkes i å få saken sin mot Stonewall UK vurdert av britisk rettsvesen.

 

Konflikten har rot i en endring i mange skeive organisasjoners dagsorden, der rettigheter og anti-diskrimineringsarbeid basert på kjønn og likekjønnstiltrekning har blitt erstattet med konseptet “identitet”, spesifikt “kjønnsidentitet” og “seksuelle identiteter”. Lesbiske har protestert mot konsekvensene av denne endringen i over et tiår. 

 

European Court of Human Rights trekker seg fra Stonewalls mangfoldsprogram

European Court of Human Rights (EHCR) trekker seg fra Stonewalls mangfoldsprogram samme uke som Essex University publiserte en kritikk av Stonewalls anbefalinger til deres ansatte. I kritikken påpeker de at det ikke er juridisk begrunnelse for flere av anbefalingene, som blant annet inkluderte feilinformasjon om rettigheter forbundet med bruk av toaletter i samsvar med kjønnsidentitet. I følge Englands Equality Act skal kjønnssegregerte tjenester og rom være basert på biologisk kjønn, ikke kjønnsidentitet. 

 

Kjønnsidentitet er ikke en beskyttet karakteristikk i britisk lov, og England har heller ikke selvidentifisering av juridisk kjønn. Det som er en beskyttet karakteristikk er medisinske og kirurgiske inngrep, og mennesker som har gjennomgått såkalte kjønnsbekreftende behandling har beskyttet status som en forlengelse av dette. 

 

Stonewall UK har siden EHCR trakk seg skjult listen over medlemsorganisasjoner, noe som vekker spekulasjoner om flere organisasjoner har begynt å trekke seg.

På Graham Linehams (Glinner) Youtubekanal snakker Glinner med Arty Morty, Helen Staniland og etterhvert Maya Forstater om hvordan Stonewall nå faller fra hverandre. Glinner, Arty og Helen er fast panel og underholdende å høre/se på. 

 

Uforsvarlige råd fra Ung.no

Ung.no er det offentliges informasjonskanal for ungdom der det gis det informasjon om ungdoms rettigheter, muligheter og plikter. Det er et flott tiltak, men rådene som gis er, slike matriarken.no ser det uforsvarlige. 

Her referer ung.no en 19-åring til privatklinikk for å få fjernet bryster, selv om behandler er Nasjonal Behandlingstjeneste for Kjønnsinkongruens på Rikshospitalet. Personen fra Ung.no som gir råd legger ved lenke til privatklinikk og signerer med Oslo kommune. Skal Oslo kommune reklamere for kosmetisk kirurgi til unge? https://www.ung.no/oss/kj%C3%B8nnsidentitet/156599.html

Her informerer Ung.no ved Ingun Wik (Helsesøster og sexologisk rådgiver ved Helsestasjon for Lesbisk, Homofil, Bifil og Trans om hvordan man starter behandling utenfor helsetjenesten. Vi spør; er dette  lov og er det forsvarlig? 

#oslokommune #lesbisk #homofil #bifil #trans #ung.no #ungdom #uforsvarlig #IngunWik