Historiens første kvinnelige romfarer
Valentina Vladimirovna Teresjkova er Sovjetisk kosmonaut. Historiens første kvinnelige romfarer og hennes romferd i Vostok 6 var den tolvte bemannede romreisen i historien.
Valentina Teresjkova ble født i 1937 i Bolshoje Mastennikovo, Jaroslav Oblast, og hadde en eldre søster og en yngre bror. Valentinas far jobbet som traktorkjører og moren som tekstilarbeider. Begge foreldre kom fra Hviterussland. Valentina var en ihuga fallskjermhopper som brukte fritiden på fallskjermhopping i den lokale flyklubben. Hun hadde 126 hopp. Som moren jobbet hun som tekstilarbeider og hun var også sekretær i en lokal avdeling av Komsomol, en ungkommunist- organisasjon. Hun ble senere medlem av Kommunistpartiet.
I 1962 ble Valentinas plukket ut som én av tre kvinnelige kosmonaut-kandidater. Hun hadde ikke piloterfaring, men nå fikk hun igjen for å ha drevet i så stor skala med fallskjermhopping som var ett av kravene for opptak. Etter å ha gjennomført en intens treningsperiode på 18 måneder ble Valentina som den eneste klarert og valgt som kosmonaut for Vostok 6.
Vostok 6 gjennomførte fra 16 til 19. juni 1963 en romferd på 2 dager, 22 timer og 50 minutter. Valentina var den tolvte kosmonauten i rommet og det tok 19 år til neste sovjetiske kvinne, kosmonauten Svetlana Savitskaja, fulgte etter. Svetlana ble den første kvinnen som reiste til en romstasjon, Salyut 7 i 1982, og også første kvinnen som i 1984 utførte en romvandring. Valentina er fortsatt den yngste kvinnen som har vært i rommet – hun var 26 år på det aktuelle tidspunktet – og hun er også eneste kvinne som har tatt turen alene. Under ser du en Periscopefilm som viser utdrag fra Valentinas liv og karriere. USA fikk sin første kvinne, Sally Ride i rommet i1983 så lenge som 20 år etter Valentina og ett år etter Svetlana sine romferder.
Det oppsto en feil da Valentina skulle returnere – en feil hun holdt hemmelig i 30 år. Se mer om dette og Vostok 6 reise i rommet i denne filmen “The first women in space”.
For Sovjetunionen var det prestisjetungt å få den første kvinnen i verdensrommet og Valentinas popularitet var stor både nasjonalt og internasjonalt. Hun tok senere kosmonautingeniør-utdannelse med utmerkelse ved det prestisjetunge Zhukovskij Flyvåpen Ingeniørakademiet, der hun også tok en doktorgrad (i 1977).
I 1963 giftet Valentina seg med kosmonauten Andrijan G. Nikolajev, som var del av besetningen ombord på Vostok 3. De fikk datter Elena Andrionova som ble den første personen i verden hvis begge foreldrene har vært i verdensrommet. Valentina og Andrijan skilte seg i 1982.
Valentina ble valgt til flere politiske verv, og var medlem av Kommunistpartiets Sentralkomité (1969-1991). En stund var hun også medlem av regjeringen. Hun mistet flere av sine verv etter Sovjetunionens sammenbrudd.
Valentina er Helt av Sovjetunionen, er tildelt Lenin-ordenen og har fått mange andre utmerkelser og hedersbevisninger. Hun var medlem av Verdens fredsråd i 1966 og Sovjet-representant ved FN-konferansen for Det internasjonale kvinneåret i Mexico City i 1975. Et krater på månens bakside er oppkalt etter henne.
Valentina avanserte til generalmajor i Det sovjetiske flyvåpenet, men forlot Flyvåpenet og Kosmonaut-gruppen i 1997.
Artisten “Komputer” har laget en sang som heter Valentina. Gjennom å skape romfarts-og kvinnehistorie er hun en stor heltinne for mange også i dag.
Under ser vi bilder av Valentina og hennes romfartøy.
Kilder: Norsk Romsenter, Store Norske Leksikon, Wikipedia,
By tonje gjevjon
Når høyrekreftene feirer Pride
Foto: Line Hødnebø/NRK, skjermdump
Det er ikke noe nytt at problemer oppstår når minoriteter prøver å endre grunnleggende strukturer i måten majoriteten organiserer samfunn på. Selvsagt har transfolk behov for både aksept og rettigheter som transfolk. Det er når transkvinner fortrenger kvinner gjennom «den sterkestes rett», at konfliktene oppstår. Det farlige er at her åpnes det for at alle som forakter annerledeshet slår seg sammen med alle som forakter kvinner og roper i kor om å lemleste og drepe og utestenge, uansett hvilke kategori kvinner det er snakk om.
Kvinner og transkvinner hadde ingen problem seg imellom før transaktivisme rullet inn via den delen av homobevegelsen som hadde null bevissthet i forhold til feminisme og kvinnesak. Og når aggresjon får politisk støtte i et samfunn, gjennom at alle som føler seg som offer, får noe å rette raseriet mot, kan det fort komme ut av kontroll. Så lenge offerrollen løftes som prisverdig og deltagelse blir et karrierevalg, vil det ikke hjelpe med mer penger til flere interesseorganisasjoner under samme paraply. Det må finnes løsninger der konsensus i samfunnet er mulig å oppnå, og da kan vi begynne med å gi penger der løsninger kan skapes og ikke der motsetningene økes. Å fortrenge kvinner fra egne rom, fra sport og fra beskyttelse i lovverket, er ikke veien å gå for at homser og transfolk skal få det bedre. Det har alltid vært noen få som har hatt interesse av å splitte interessegrupper gjennom å skape underkategorier og motsetninger. Når en hel regjering fra høyresiden i politikk, samt økonomiske aktører som DnB, seiler under samme flagg som «en liten sårbar gruppe», så må det være lov å stille spørsmål om hva dette handler om når kvinnesakskvinner blir utpekt som en hovedfiende.
Kanskje Pride må endres for å ta tilbake 27. juni-feiringen mens homofile ennå har plass i paradene. Og kanskje er Pride blitt noe helt annet enn det var. Det var kjønnsroller og forakt for homofil kjærlighet vi sammen skulle bekjempe, ikke kjønn og kvinners rettigheter. Hvorfor frigjøring fra kjønnsroller ikke lenger er en felles kamp for transfolk og kvinner, må transfolk svare på. For oss ser det regressivt ut å tillegge kjønn performative roller, og vi ville gjerne fjernet ideen om kjønnsuttrykk. Men der har Høyre-siden for mye å tape, så nå feirer selv statsministeren fra Høyre Pride med brask og bram, mens Lesbiske feminister har takket for seg.
Lesbiske Feminister Norge
Kvinners evne til selvundertrykkelse
“Never doubt that a small group of thoughtful, committed citizens can change the world; indeed, it’s the only thing that ever has”.
– Maragaret Meed –
Det er noen år siden Bøllekurs sto på menyen og mye har endret seg siden den gang. Foreninger for såkalte medfødte kvinner og deres kjernesaker har innsett at det å være ydmyk og litt selvutslettende gjør livet enklere.
Kvinners evne til selvundertrykkelse skaper et godt utgangspunkt for samhandling mellom menn og kvinner, og det er jo viktig. Å få menn til å føle seg verdsatt er kvinners kall her i livet. Et kall vi påtar oss for å slippe å stå alene – på en øde øy.
Vi kvinner kler jo å føre oss med bøyd nakke og lut rygg. Vi vet også, gjennom århundrer med erfaring fra kvinners levde liv, at det lønner seg å legge bånd på seg og ikke stille krav. Kanskje heller arbeide i områder der sulten herjer og skogene brenner. U-hjelp og annet der vi privilegerte kan hjelper de ikke-privilegerte. Hvor vi kan tilby både penger og misjonere vår ideologi så de får samme syn som oss på hva det nå skal være. Da er rollene så avklarte. De trenger hjelp, vi hjelper. Det er jo også ansett som så mye mer edelt å hjelpe de andre enn å kjempe en kamp for seg selv.
For hvem liker selvstendige privilegerte kvinner som forventer likebehandling og krever sin naturlige plass? Når i historien har den type kvinner ikke blitt oppfattet som urimelig, brautende, bortskjemt og bøllete? Folk blir sjokkert og synes det er ekkelt. Kvinner som ikke lurer på om noen andre burde få deres oppmerksomhet og engasjement? Særlig hvis de i tillegg er ledere.
For en del kvinner er det å se andre kvinner går fremover, mens man selv står på stedet hvil traumatisk. Det vekker liv drømmer de for lenge siden ga slipp på. Det gjør vondt i både hofte og skinn. Hei, vent på oss, vi trenger mer tid, vi er ikke klare!
I “kvinneforeninger” rundt om i Norge er det funn som tyder på at kvinner som strutter av selvtillit og gjennomføringsevne er ødeleggende for sårbare kvinner. Så da må vi velge. Skal vi ta hensyn til de sårbare eller skal vi move on?
Akk og ve. Vi kvinner har det nok best i sumpen, denne hengemyra der vi kan baksnakke de som er for egenrådige. Kvinnekamp handler jo om solidaritet med sårbare kvinner – ikke sterke kvinner som er selvgående. Gud forby.
KjerringRåd og gubbevelde i NIF
Skjermdump fra illustrasjonsfoto til Bente Ottersens artikkel Muskler med mening i KjerringRåd nr. 3-4 1983.
Av Tonje Gjevjon
I forarbeidet til boken «Vi spiste, sov og drakk feminisme» pløyde jeg meg gjennom en del numre av Kjerringråd, et kvinnepolitisk tidsskrift for, om og av kvinner. Det endte med at jeg leste side opp og side ned i nummer for nummer. Hvert nummer hadde et tema. Heldigvis har jeg siden fått tak enda flere av numrene og akkurat nå leser jeg nr. 3-4 fra 1983 som har tema kvinner og idrett. Elise Christie har layout på dette nummeret som er like relevant i dag som i 1983.
At det å lese et blad laget av kvinner fra 1983 skal kunne sette samtidens angrep på jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter i en historisk kontekst, bør kanskje ikke overraske noen. Likevel, det å få innsyn i og bli minnet på hvordan kvinner har kjempet for kunne ta del i hver minste lille idrettsgren burde tilføre noen og enhver kunnskap om hvor mye som skal til for at kvinner skal kunne få delta i samfunnet på lik linje med menn.
Tenk dere et scenario der det er motsatt. At menn med talent innen diverse sportsgrener ikke får tillatelse til å utøve idretten de elsker fordi de kan bli skadet eller dø av det. Tenk dere mannlige skihoppere som ikke får hoppe i stor bakke fordi de kan skade seg.
Det er nesten så man får lyst til spørre om det kun er menn som skal få lov til å dø når de holder på med det de elsker mest av alt.
Media og Norges Idrettsforbund (NIF) har på primitivt vis motarbeidet kvinneidrett og talentfulle idrettskvinner sin mulighet til å utøve sin sport. Samtidig er historien full av kvinner som har trosset gubbeveldet og fått gjennomslag for å kunne drive med det de elsker og har talent for. Så mange pionerer, så mange ressurssterke og kule kvinner.
Hvert år kommer det noen nyhetssaker som på en usedvanlig lat måte peker på hvor ulike vilkår mannlige og kvinnelige idrettsuttøvere står overfor. Det er som om noen journalister eller redaksjoner i media tenker at ja, ja, vi må jo kunne vise til at vi har “problematisert” tematikken.
Men det blir ingen skikkelig debatt, det får ikke konsekvenser. Det følges ikke opp.
Urettferdigheten er et mønster. Et gjenkjennbart mønster som vi som samfunn med enkle grep kan endre. Men når de som sitter med makt ikke vil bedre forholdet for jenter og kvinner i idretten, er det grasrota som må trå til. Feminister på 1970-tallet trådte til, men også kvinnebevegelsen har vært litt bakpå her.
Tilbake til Kjerringråd. Forsiden til Kjerringråd nr. 3-4 fra 1983 er et bilde av ei skihopper i svevet tatt fra bakken. Skihopperen er omgitt av fjell, skog og vinternatur. Fotografiet er håndkolorert av Elise Christie som sammen med Runa Haukaa, Anne Britt Lindsøe, Anne Lise Nestande, Anka Ryall og Ina Tin er ansvarlige redaktører for dette nummret av Kjerringråd. Fotografiet er et NTB-foto av en ukjent sveitsisk kvinne. I Elise Christie sitt intervju med Laila Schou Nilsen får vi vite at Schou Nilsen hadde sitt internasjonale konkurransegjennombrudd i midten av tredveårene. Schou Nilsen vant etter dette svært mye av det som var å vinne innenfor skøyter, utfor, slalåm, håndball og spesielt tennis hvor hun ble norgesmester i både single double og mixed double fra 1937 til 1961- et spenn over en hel generasjon.
Forsiden til KjerrinRåd nr. 3-4 1983. Håndkolorert av Elise Christie.
Schou Nilsen har tilsammen 103 norgesmesterskap og er også tildelt Egebergs Ærespris. Hennes rolle som forbilde, kan som det står i Kjerringråd, neppe overvurderes. Både som idrettsuttøver og gjennom sitt arbeid i Norges Idrettsforbund har hun vært med på å bryte ned noen av de barrierene som fantes mot kvinneidrett.
Schou Nilsen forteller i intervjuet om innbitt motstand mot kvinneidrett fra media, der man for eksempel under fjernsynets dekning av skikonkurranser valgte å sette kamera på de jentene som var helt utslitt når de gikk over mål, som en slags demonstrasjon. Hun trekker frem at skihopping for jenter var tabu den gangen hun holdt på, og at det fortsatt var det da intervjuet ble foretatt i 1983.
At menn med tilsynelatende svært mangelfulle kunnskaper om kvinners biologi og fysikk har klart å hindre jenter som vil sveve høyt og langt i store bakker helt frem til 2020 bør være en vekker for alle som tror Norges idrettsforbund taler kvinneidrettens sak.
Faktum er vel heller at de fleste menn er for store og tunge til å sveve skikkelig langt i skibakken – og at kvinner på grunn av sin fysikk kanskje er bedre egnet til skihopping. Når vi vet at det en ganske stor andel menn innen skihopping har utviklet spiseproblemer? Likevel, det er ingen menn eller kvinner som sier at menn ikke burde får drive med skihopping.
Kanskje vil kvinner om noen år sveve lengre enn menn? Kanskje er skiflyging en av de idrettene der menn om de skal kunne hevde seg i toppen vil trenger egne klasser for menn?
Altfor mange menn er engstelige for at kvinner skal skinne. Kvinner skal iallfall ikke skinne mer enn mannlige idrettsutøvere. Men ofte gjør kvinner nettopp det. Se på kvinnehåndballen. Norges kvinnelandslag har underholdt og gledet store deler av norges befolkning med sine bragder i EM, VM og OL. Vi kjenner de, elsker de og heier på de sammen. At det var en kvinnelig leder, Marit Breivik, som reiste kjerringa og tok håndballjentene til topps er verdt å merke seg. Hun la grunnlaget og tok den store jobben. I begynnelsen ble også kvinnehåndballen latterliggjort av media og menn som mente kvinnehåndball var for sidrumpa.
Martina Navratilova var pionér innen tennis for kvinner. Hun var også forbilde for lesbiske som drev med idrett.
Det kan virke som om NIF og den internasjonale olympiske komiteen har vært og fortsatt er arnested for menn som gjør det de kan for å ødelegge for kvinneidretten.
I 2020 og 2021 topper NIF sin historie med kvinneundertrykkelse ved å gå i front for å la gutter som identifiserer seg som jenter og menn som identifiserer seg som kvinner delta i jente- og kvinneidrett.
Ikke en kvinnelig stortingspolitiker har reagert på dette. Ikke en politiker har reist debatt omkring tematikken. Hva feiler det dere? Hva feiler det våre folkevalgte politikere som ikke reagerer. Hvor er Annikken Huitfeldt, Hadia Tajik, Anette Trettebergstuen og Tonje Brenna? Hvor er Audun Lysbakken og Jona Gahr Støre. Har dere ikke ryggrad eller integritet. Er dere dotter alle som en?
Det er Stortingsvalg i år, og om Arbeiderpartiet, SV og Rødt tror de skal slippe denne debatten, tar de feil. Vi kommer til å møte opp hver dag i valgbodene deres for å kreve svar på hvor dere står. Vi tar med oss døtrene våre, mødrene våre, bestemødrene og tantene våre og alle eksemplene på hvordan jenter og kvinner i 2021 angripes fordi vi kjemper for å beholde de rettighetene får formødre vant frem med. Vi går ikke før vi får svar, vi gir oss ikke før dere setter jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter på dagsorden.
Og om det er noen der ute som har hele samlingen av Kjerringråd og lurer på hvor de skal gjøre av det, så ta kontakt med oss.
Forfølges de antiautoritære nå?
Collage fra skjermdump av Gateavisa og Lavendel-expressen
Forfølges de antiautoritære nå?
Av Anne Marve
Hvordan har vi fått et debattklima som gjør at antiautoritære kvinner som beveger seg fritt mellom høyre- og venstresiden i vårt demokratiske samfunn, beskyldes for å være erkekonservative? Er det en form for ekstrem hersketeknikk?
Et levende demokrati har bruk for den ikke-voldelige anarkismen som skaper mangfold og rom for konstruktiv kritikk av makt, men for den totalitære stat er det selvsagt en trussel. Så hvordan har det seg at radikale feminister som fritt diskuterer kjønn og kjønnspolitikk på tvers av politiske skillelinjer, stemples som kristenkonservative og fascistiske av en venstreside som en gang støttet kvinnefrigjøring? Hva er det med statsfinansierte organisasjoner som Fri, som ikke tåler en åpen debatt, men har en leder som anmelder kvinner til politiet for meninger som ytres i sosiale medier?
I dag gir loven individ som ennå ikke er kjønnsmodne rett å foreta fysiske og hormonelle inngrep som endrer kjønnsuttrykket fra medfødt til selvidentifisert.
Spørsmålet er om det er bra eller dårlig? Her skiller feminister seg i noen som vil endre kroppen for å tilpasse seg kjønnsidentitet og andre som vil endre holdning for å utvide kjønnsrollene.
Industrien som tjener på innbilte tilstander som «født i feil kropp» er eksperimentell, men kvinners frihetskamp og brudd med kjønnsroller, er velkjent.
Det er deler av denne frihetskampen som nå kjøpes opp på samme måten som ungdomskultur alltid kjøpes opp fordi det lønner seg. Nå lønner det seg å kjøpe opp kjønnskamp. Biologien har man handlet med lenge. Men i motsetning til ungdom generelt, som vokser seg ut av opprør og kamp, vokser kvinner seg ofte inn i kampen om egne rettigheter mot undertrykkelse.
Collage fra skjermdump av Gateavisa og Lavendel-expressen
Og nå burde vi kunnet stå sammen på tvers av generasjoner. Noen av oss har opplevd dette før, og sett hvordan hele ungdomsbevegelsen ble kjøpt og tilpasset økonomiske profittbehov.
De unge feministene som tror deres motstandere er radikalfeminister, tar feil. Det var blant andre radikale feminister som la grunnlaget for den plattformen de står på i dag. River de den ned, så står de på bar bakke og må begynne på nytt. Så kanskje de unge skal se på sine egne allianser og lese historien om ungdomsopprør og kvinnekamp før de skriver den om. Og kanskje flere av de eldre som engang var aktivister og forkjempere for kvinners rettigheter, skal komme frem og støtte sine frittenkende medsøstre som står på barrikadene mot transaktivismens urimelige krav om nedbryting av kjønnskategorier knyttet til biologi.
Radikalfeminister har ikke bare sett samfunnsstrukturene med kvinners blikk, men gjort noe for å bedre kvinners situasjon i et massivt veletablert patriarkat. Vi finner radikalfeminister i kunst, i praktisk politikk og i aktivisme. Det er sjeldent å finne noen som definerer seg som radikalfeminist uten å uttale seg, uten å skape noe, uten å jobbe mot undertrykking av kvinner. Men hvordan ble dette en trussel i et ellers fritt samfunn? Hvordan kom vi dit at feminister begynner å kalle seg kvinnesakskvinner for å slippe å bli definert som radikalfeminist?
Kan det være sånn at når vi skriver 2021 har George Bush-politikk vunnet frem med ideen om en ond akse, og at denne sort/hvitt-tenkingen som skaper polarisering og stilner alle dialoger er implementert i norsk debattklima? Selv anarkistisk-inspirerte miljø som innenfor en religiøs plassering ville være nærmest kvekerne, plasseres nå, av venstresidens koryfeer, blant fascister og de mest konservative kristne. Radikale feminister overøses med grove beskyldninger om hat og transfobi, og selv Wikipedia redigeres etter det som kan se ut som en ond/god-nøkkel utlevert til de amerikatro i kampen mot «de andre» i begynnelsen av dette århundre.
I Norge har kvinner som var unge på 70-tallet kjempet seg inn i samfunnet, og vi har så langt opplevd hvordan likestilling og kvinners deltagelse har vært til gode for alle, både enkeltindivid og samfunnsklasser. Så det var mange av oss som engang var stolte over å være både lesbiske feminister, radikalfeminister og anarkister som demonstrerte i gatene da loven om selvbestemt abort kom opp til debatt. Og det stoppet ikke der.
I 2016 kom loven om juridisk kjønn, som tilsynelatende var en etterlengtet og viktig lov, men som slo bena under alle kvinners kjønnsbestemte rettigheter. Det kom frem da lovteksten forelå.
Nå kunne menn identifisere seg som kvinner og få de samme rettighetene som vi hadde slåss for, nettopp for å beskytte kvinner og barn mot menn. I dag ser vi hvordan videre lovgivning om diskrimineringsvern i straffeloven utelater kvinner. Så en mann kan anmelde en kvinne for hensynsløs adferd hvis hun sårer hans følelser gjennom avvisning og uenighet. Men når radikalfeminister trues med drap og voldtekt både på Twitter og i 8. marssammenheng, fins det ikke diskrimineringsvern for kvinner. Kvinner som har fått stempelet TERF er fritt vilt, og det blir oppfordret til masserapportering og politianmeldelser av deres uttrykte meninger.
Selvsagt reagerer vi som kjempet frem egne rettigheter for kvinner og som var med å slåss for kjønnskvotering for å få kvinner ut i samfunnet når vi ser en politikk som igjen truer kvinners frihet og mulighet til innflytelse.
Selvsagt vil vi at denne lovgivningen og denne politikken skal snakkes om i offentlighet. Selvsagt vil vi at transfolk skal beskyttes og innlemmes i samfunnslivet. Selvsagt vil vi at individet skal være fritt, selv om noen av oss mener at fellesskapet skal være gjensidig bindende.
Selvsagt uttaler vi oss. Så hvorfor disse beskyldningene om transfobi for å kneble en antiautoritær gruppe kvinner som hver især deltok i en mengde alternative miljø på 70-tallet og som fortsatte å tro på frihet og solidaritet, selv da både Club7, Kvinnehuset og Gateavisredaksjonen var borte som inspirasjonskilder og møtesteder?
Er det dette som er tilbakeslaget? Hvor er de unge frie stemmene i dag, de som syr demokratiet sammen ved å tråkle seg gjennom forskjellige miljø og som holder samfunnsdebatten levende ved å stille spørsmål der andre påstår?
Født i feil kropp?
Nyfødt, velskapt, men feil?
Jeg var den jenta som var bedre enn gutta i fotball, som spilte ishockey, gikk på lengdeløskøyter, ville være med i bryteklubben og diltet etter faren min med verktøykasse, speiderkniv og snekkerbelte. Hva hadde skjedd med meg om jeg hadde vokst opp i dag?
Denne artikkelen følger opp Guttejenta som ble publisert på matriarken.no i går. Artikkelen er en justert utgave av et tilsvar publisert i Sykepleien desember 2019.
Kvinnefrigjøringen på 1970–1980-tallet bidro til å bryte ned de stereotypiske kjønnsrollene. Det oppsto grupper som «Kvinner i mannsyrker», og det ble gjennomført aksjoner for at kvinner for eksempel skulle kunne løpe Holmenkollstafetten. Det er kvinnefrigjøringen fra denne tidsepoken som bidro til at det ble rom for at jenter kunne få utfolde seg og drive med det de hadde talent for. I samme epoke ble homofili avkriminalisert. Jeg er utrolig takknemlig for de rettighetskampene mine formødre og forfedre var del av.
Kjønnsreise eller tidsreise?
Nå er vi i 2021, men det kan virke som om en del helsesykepleier som for eksempel Stine Holm Sætervik og helsesøster og sexolog Ingun Wik ved Helsestasjon for Kjønn og seksualitet i Oslo vil tilbake til 1950–1960-tallet, da man så rart på jenter som, om man skal følge Sæterviks logikk, «oppførte» seg som gutter. Ingun Wik er en av de som mener det å gi friske barn kjønnshormoner er helt innafor. Sætervik gir i ett innlegg i Sykepleien den 25.11.19 uttrykk for at barn som uttrykker seg «kjønnskreativt» er barn som «transer». Dette er som tatt ut av munnen på sexolog Espen Esther Pirelli Benestad som er den norske transaktivismens legealibi i Norge.
Når en som har legeutdannelse snakker om at vi mennesker er kjønnskreative, har kjønnstalent og finner opp ord som kjønnseufori forventer iallfall jeg at man kan underbygge påstandene. Men det kan se ut som om menn som ikler seg en stereotypisk kvinnerolle kan si hva som helst og likevel blir tatt på alvor. De er jo tross alt menn. Jeg klarer ikke se for meg at en kvinnelig lege ville kommet unna med å si at det finnes 7 kjønn som Pirelli Benestad gjør på NRK TV.
Sætervik beskriver at dette er barn som «kler» seg eller ikke «oppfører seg» i «samsvar med det kjønnet de hadde ved fødselen». Kjønn er ikke en leirklump du kan forme som du vil, det er en realitet. Å lære barn og andre at de kan endre kjønn eller identitet er i beste fall villedende, i verste fall svært skadelig.
Det er ikke barna det er noe feil på
Hvorfor problematiserer Sætervik, Pirelli Benestad, Ingun Wik og skeive oganisasjoner at jenter foretrekker aktiviteter flere gutter enn jenter driver med? Hva er det som gjør så de som fronter skeiv kjønnsideologi kategoriserer og diagnostiserer det å bryte med et stereotypisk kjønnsrollemønster som å «ikke oppføre seg i samsvar med det kjønnet de er»? Det er vel ikke barna som bryter med normen det er noe feil på. Har skeive organisasjoner og sexologer foretatt en tidsreise? Vel, kan de, kan jeg og: Hva om Sætervik eller Ingun Wik var helsesøster på min skole?
Noe galt
Hva ville det gjort med min selvfølelse å bli fortalt av selveste helsesøster at jeg kanskje egentlig var gutt? Hvordan hadde det påvirket meg? For når andre barn og voksne tror du er en gutt, så føler du at det er noe galt med deg. Jenter skal jo ikke se ut som gutter? De skal ikke spille fotball, ishockey, bryte, ha kort hår eller kle seg i «gutteklær»
Som jentunge var jeg redd for at det var noe galt med meg – at jeg var feil. For når andre barn og voksne tror du er gutt, så føler du at det er noe galt med deg. Å få uønsket oppmerksomhet fordi man skiller seg ut kan føre med seg alvorlige psykiske problemer. Jeg ville bare være i fred og få holde på med de aktivitetene jeg elsket å holde på med. Barn er følsomme, de lager sine egne forklaringer som absolutt ikke trenger å ha rot i realiteter.
Barn som skiller seg ut
Sætervik, Pirelli Benestad, skeive organisasjoner, Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) og Ung.no tillegger barn som bryter forventninger, en kjønnsforvirring de ikke har. Når ble det stuerent at voksne problematiserer og stigmatiserer barn som skiller seg ut?
«Nettverket til barnet kan forstyrres av at det uttrykker seg kjønnskreativt», skriver hun. Jeg er uenig. Det er Sætervik og de mange skeive organsiasjonen med flere som forstyrres av barn som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre. Så til de grader at hun innbiller seg at vi mennesker kan ta kjønnsreiser. I guttejenta som ble publisert på matriarken i går fortalte jeg en lengre historie om mitt møte med verden som guttejente.
Utsatt for stigmatisering
I 2021 blir barn og unge som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre, utsatt for massiv stigmatisering. Sætervik forkynner rett og slett at barn som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre, kan være født i feil kropp eller ha en kjønnsidentitet som ikke passer den kroppen de har. Dette budskapet kan påføre barn traumer, depresjon, forvirring og angst. Barn som bryter med normen, trenger beskyttelse fra voksne som fremmer skadelige og uvitenskapelige ideer basert i fantasiteori og fra budskap om at barn kan bli mer seg selv om de får bekreftet en ny identitet som visstnok skal tre frem med pubertetsblokkere og kirurgi.
Uønsket oppmerksomhet
Det er mye vi kan gjøre som kan bidra til at de som skiller seg ut, ikke blir stigmatisert eller mobbet. Men å få uønsket oppmerksomhet og bli fortalt at man ikke er den man trodde man var, er ikke det barn som skiller seg ut, trenger. Barn er umodne, små mennesker som skal utvikle seg og bli modne mennesker. De trenger å vite at verden er rund, ikke flat.
Forklaring på smerten
Når barn presenteres for narrativet «født i feil kropp» åpner det for at de barna som opplever seg feil, tror de har funnet en forklaring på smerten og utenforskapet de føler. Andre barn vil kunne tenke at alle barn som bryter med kjønnsrollemønsteret, er født i feil kropp. Barn har ikke modenhet eller kapasitet til å forstå at kjønnsnarrativet Sætervik presenterer, ikke er mulig. Barn blir et lett bytte for voksne som forteller de at de kan ha en identitet som ikke passer kroppen deres.
Alias
En lesbisk venn av meg fortalte at da hun var liten, trodde hun at hun måtte bli gutt for å kunne være sammen med jenter. Så hun lagde seg et alias som var gutt. Barn gjør sånn, i barnesinn er alt mulig. Ei lærerinne jeg kjenner, fortalte meg at hun hadde en elev som insisterte på at han var katt i to år. Han mjauet, krøyp på alle fire i klasserommet og ville at alle skulle kalle han katt.
Utover det at folk trodde jeg var gutt, tenkte jeg ikke noe særlig på hvem eller hva jeg var da jeg var barn, jeg bare gjorde ting, lekte og var i aktivitet. Alle jenter er skapt forskjellige, og vi uttrykker oss forskjellig, selv om vi er samme kjønn, det samme gjelder alle gutter. Barn trenger ikke å få høre at de kan være skrudd sammen feil –eller er født i feil kropp – de skal bare være seg selv og bli elsket for den de er, ikke for den de tror du burde bli.
Meg som kjønnskreativt? barn med et kjønnsbrytende kjønnsuttrykk og en normbrytende identitet? Eller bare ei jente som var seg selv? Hvordan hadde jeg reagert om skeive organisasjoner eller helsesøstre som tror barn kan være født i feil kropp hadde kommet påminnelse skole? Hvor stigmatisert hadde jeg blitt og hva slags konsekvenser ville det fått?
17 år og usikker på hvem jeg var. Det eneste jeg var sikker på var at det var noe galt med meg.
I slutten av tyveårene og med ny hårsveis
De fleste finner ut av seg selv med tid og stunder. Formen tok det tid, men det ordnet seg. Her cirka 30 år. Det var vel først da jeg kom sånn ordentlig på plass.
TERF – et hatord brukt mot kvinner
Akronymet TERF ble først brukt i 2008 for å beskrive en gruppe kvinner som ikke ønsket at Michfest kvinnefestival – en festival av og for lesbiske kvinner – skulle inkludere selvidentifiserte transkvinner.
For dette ble festivalen utsatt for en systematisk svartmalingskampanje, som til slutt resulterte i at den ble stengt ned.
Michfest varte i 40 år, men ble fjernet etter press fra transkvinner som mente den var ekskluderende.
Michfest 1977 (Image: Facebook/Michigan Womyn’s Music Festival/Joan E. Biren)
Et par måneder etter at transaktivister lykkes i å stenge festivalen, ble en av de mest fremstående aktivistene – transkvinne Dana Rivers – arrestert for det brutale mordet på lesbiske Patricia Wright og Charlotte Reed og deres sønn Benny.
Dana Rivers – David Warfield – knivstakk og skjøt paret og deres sønn til døde, satte fyr på garasjen deres i et forsøk på å skjule spor, før han forsøkte å stjele Wrights motorsykkel og flykte fra stedet. Han ble arrestert av politiet på åstedet, dekket av blod, og innrømmet drapene.
Det vi ikke har fått høre om er motiv. Faktisk har vi ikke fått høre mye om denne saken i det hele tatt. Mange kvinner ønsker å vite om Warfield/Rivers nå soner med andre kvinner. Dette er umulig å finne svar på, for det er satt lokk på saken.
Dette er ofte tilfellet med saker som involverer transpersoner. Jessica/Jonathan Yaniv forsøkte også å holde sine søksmål mot utenlandske skjønnhetsteknikere lukket for offentligheten.
TERF har alltid vært et hatord brukt mot kvinner som forholder seg til biologisk kjønn, og har alltid vært brukt i kombinasjon med trusler om vold, voldtekt og drap – spesielt mot lesbiske. En av de tidligste, mest aggressive brukerene av begrepet skal nå møte dom for det brutale drapet på to lesbiske og deres sønn.
Det er vanvittig at dette begrepet fremdeles brukes av mennesker som i fullt alvor forlanger at begrepet skal tolkes som noe nøytralt – til tross for overvelvende bevis på begrepets kvinnefiendtlige, voldelige opphav. Terf er et hatord som brukes mot kvinner for å true dem til stillhet.
Det har aldri eksistert en ideologisk retning som omhandler å ekskludere mennesker på grunn av trans-status. Det eneste som eksisterer er kvinner som vil ha frihet til å kunne ekskludere hannkjønn – uavhenging av hvilken personlige trosoppfattelse disse hankjønnene måtte ha – fra festivaler, fra datingvaner, fra kvinnefengsler og fra kvinneforeninger.
Kvinner som kategorisk ekskluderer hankjønn har alltid vært kontroversielt. Men de nivåene av kvinneforakt spesielt lesbiske har vært utsatt for det siste tiåret er uten sidestykke.
På bildet ser vi menn fra Rød Ungdom i Trøndelag som bærer parolen Føkk Terf på 8.mars 2020. Parolen ble ikke vedtatt på parolemøte og er et eksempel på hvordan menn ignorerer kvinners demokratiske prosesser for å trakassere kvinner.
På bildene nedenfor ser vi en dokumentasjon (utvalg) fra en aksjon på 8.mars parolemøte 2021 der kvinner skremmer kvinner som er kjønnskritiske ved å ha backdrop med parolen overfor der det står Føkk terfer-Transkvinner er kvinner. På bildene: Martine Hammervold-Austinat, Tale Hammerø Ellingvåg. Hanne Torgersen og Elin Espmark Wibe.
En falsk likhet som undertrykker alle
Av Anne Marve
Kvinner er ikke menn og kvinner er på veldig mange måter annerledes enn menn. Hvorfor er likegyldig. Det er sånn, og menneskeheten har bruk for kvinner. For tiden beskyldes gamle feminister for alt fra transfobi til hat og kristenkonservativisme av de samme som vi åpnet samfunnet for. De aner ikke hvem vi er. I den grad de ser gamle bilder av oss, tror de en del av oss var transfolk fordi mange nonchalant brøt med alle kjønnsroller. De aner tilsynelatende ikke hvem vi er i dag heller. Og de, er ikke bare en liten gruppe transfolk som ikke finner seg til rette i seg selv, men også ressurssterke deltagere i både statsfinansierte organisasjoner og politiske parti på stortinget. Og ingen, absolutt ingen, fra regjeringen i «verdens mest likestilte land» har så langt tatt kvinner som kjemper for kvinners rettigheter, i forsvar. Men det handler om mer. Det handler om kvinners tilstedeværelse og virkelighet i verden
Da vi på 70-tallet sloss for å skille kjønnsrollene fra det reproduktive, handlet det aldri om å fornekte biologi, men om å endre kvinnerollen til noe mer enn hustruen som fødte sine menns barn. For at vi skulle få selvbestemmelse over våre liv, måtte vi få frigitt en rolle vi kunne kjempe i; den uavhengige kvinnen. Vi kjempet for å bli sett som en halv verden av individ som var annerledes enn mannen, og mannen var malen for mennesket i vitenskap og lovgivning.
Vi utvidet kjønnsrollene og fikk plass til identitet løsrevet fra både rolle og biologi. Vi kjempet en kamp som åpnet samfunnet, også for andre roller enn de daværende, og som også åpnet for større aksept av andre måter å leve liv på.Mange menn var støttespillere, men de var ikke inkludert i kvinnefellesskapet.
I dag opplever vi krav om inkludering som utelukker all uenighet og alt mangfold, samtidig som hele historien skrives om fordi holdninger fra forrige århundrer ikke må inkluderes i forståelsen av hvem vi er. Unge mennesker får ikke vite hvilke rettighetskamper som ble kjempet og som førte oss hit.
Kvinnekampen har aldri handlet om minoriteter, men om halve verden, også inkludert i minoritetssamfunn, ikke omvendt. Vi så aldri minoriteter inkludert i kvinnekampen, men vi så kvinnekampen som nødvendig også i minoritetssamfunn, og det var det vi kalte et feministisk perspektiv.
Til dem som mener de rettighetskampene som foregår i dag, er de samme som kvinners rettighetskamper, vil jeg gjerne få bruke en parole fra 70-tallet som synliggjøring av forskjellen. «En kvinne uten er mann, er som en fisk uten en sykkel». Den parolen kan ikke endres til «en farget uten en mann […]» eller «en transperson uten en mann […]» uten at all mening blir borte.
Det som er felles for kvinnekampen både nå og før, er at vi blir angrepet av menn i forskjellige roller. Nå også i rollen som kvinner.
Fra menns verden, som er så splittet at det alltid pågår en krig et sted, kommer krav om samling av alle kvinner og latterliggjøring over splittelse blant feminister. På seg selv kjenner man ikke andre. Og det later til å være liten forståelse for den kampen kvinner har kjempet for å få egne rettigheter og for å få en internasjonal lovgivning som blant annet beskytter mot vold fra menn.Det har aldri vært sånn at kvinnekamp har vært løsrevet fra samfunnsutviklingen. Kvinner kjempet for stemmerett fordi vi ville være med å styre retning og bestemme hvilken verden vi skulle være i.
Menneskeheten har utviklet seg blant annet gjennom at vi har skapt kultur som i neste omgang har formet oss. Vi har utviklet oss gjennom å ta vare på hverandre uavhengig av den enkeltes bidrag, og vi har skapt nye generasjoner som har kunnet ivareta fellesskap fordi vi gjennom evolusjon har vokst på at et ivaretakende samfunn er et godt samfunn å vokse opp i.
Vi har forstått verdien av å beskytte mor og barn, og vi har forstått at vi har bruk for regler for å ansvarliggjøre enkeltindivid til fellesskapets beste. Vi har løftet hele samfunn og vi har frigjort oss selv fra undertrykkelse. Når vi nå står overfor en teknologisk utvikling som endrer vår felles kultur fortere enn før, bør vi ikke fjerne alle spor av sivilisering og historie. Det nye vi møter, kan være transhumanisme uten regulering og lovgivning som ivaretar biologi.
Vi vil endre oss, og med oss kulturen, som vi alltid har gjort, men denne gangen kan vi komme til å fjerne oss fra humanismen og idealisere likhet og ensretting uten at mennesket er i sentrum. Og hva har dette med kvinnekamp å gjøre? Kanskje alt. Det ropes om hatefulle ord og ekskludering når kvinner vil inn i samfunnsdebatten på egne premisser, og når kvinner snakker om vår virkelighet som handler om å være kvinne, blir vi beskyldt for å ekskludere menn og å være transfobe. Kvinner ser hva som skjer, og er redd for en utvikling der biologi underordnes teknologiske og medisinske eksperiment. Vi vet hvordan natur kan undertrykkes og komodifiseres. Deler av den utviklingen vi ser kan tyde på at mennesker skal tilpasses en ny utvikling der alt og alle er like undertrykt, og livet er patentert av noen få menn som tror de eier universet. Menneskeheten har gått feil før, og vi bør ikke miste hverken ærefrykten for livet eller klassekampen av synet i denne utviklingen mot en falsk likhet. Det går ikke an å være levende og lik.
Og når denne nye utviklingen der teknologien kan brukes til å skape orden og «likhet», møter protester fra kvinner og krav om respekt for biologi, da kommer redsel for kvinner og kvinneforakt frem. Det tas i bruk som et godt gammelt våpen som alle kan bruke, og som nå brukes under påskudd av at man er både fremtidsrettet, radikal og liberal.
Vi vil ikke se på at de rettighetene vi fikk som kvinner, blir tatt fra oss. Vi vil ikke tie når vår virkelighet trues på en sånn måte at det rammer vår rett til å være frie i det offentlige rommet. Spesifikke kvinnerettigheter fikk vi fordi menneskerettighetene var skrevet av menn for menn, og kvinner manglet, og det er ingen ting hatefullt i at vi ønsker å holde på kjønnsbestemte rettigheter.
Det er en global kamp for alle kvinner. Det kan hevdes å være feil, det kan forsinke en politisk agenda, det kan påstås å være ubegrunnet redsel for tilbakeslag og det kan være helt nødvendig og helt riktig, men hatefullt er det ikke. Kvinnebevegelsen endret samfunnet på 1970-tallet, og vi kan klare det igjen. Men da må vi ikke splittes opp i grupper som skaper fiendebilder i stedet for samhold.
Vi kan ha forskjellige interesser, av og til stridbare, og kjempe på forskjellige områder, men vi må ikke gå med på at interessemotsetninger er det samme som hat og fobier, og vi bekjemper ikke patriarkatet med å angripe kvinner. Dessverre styrker det patriarkatet og forfølgelse av kvinner. Ja, alle kvinner. Og snart halvparten av alt menneskelig.
Det finnes mange typer kvinnfolk, men alle er hunkjønn.
Jenny Klinge, Stortingsrepresentant for Senterpartiet. Foto: Ragne B. Lysaker / Senterpartiet
Det finnes mange typer kvinnfolk,
men alle er hunkjønn.
2021: Jenny Klinge som representerer Senterpartiet i justiskomiteen på Stortinget ser inn i TV-ruta og understreker at det ut fra vitenskapelige og biologiske fakta kun finnes to kjønn; kvinnfolk og kara.
Årsaken til at Klinge må presisere denne grunnleggende kunnskapen om oss mennesker er at hun befinner seg i debatt på Dax18. Tema for debatten er at det i forslag til ny barnelov foreslås at fødeforelder skal erstatte begrepet mor i lovverket.
Begrunnelsen for å endre begrepet mor til fødeforelder i lovverket er noens behov for et mer kjønnsnøytralt språk knyttet til det å være kvinne og mor. Det finnes knapt noe som er mer kjønnsbestemt enn det å bli gravid, føde og bli mor. Så hvorfor skal vi finne et kjønnsnøytralt språk på noe som er så kjønnsspesifikt?
Noen hevder at et kjønnsnøytralt språk er mer inkluderende for den minipromillen kvinner og menn som identifiserer seg som trans. Jeg tror ikke det. Hankjønn som identifiserer seg som transkvinner er biologisk hankjønn. Det eneste kriterier for å kategoriseres som ‘transkvinne’ er altså at du er biologisk mann/hankjønn.
Å endre juridisk kjønn er en teknisk formalitet.
Det er umulig å endre biologisk kjønn. Du er mann eller du er kvinne. Menn blir ikke hunkjønn av å fjerne mannlige kjønnsorganer eller ta østrogen. Og kvinner blir ikke hankjønn av å kirurgisk fjerne brystene sine eller ved å innta testosteron som gir mørkere stemme, skjeggvekst og ofte måne/skallethet. Kvinner er ikke en redusert eller amputert utgave av mannen. Det at menn kan endre sitt juridiske kjønn til kvinne endrer på ingen måte ikke deres biologiske hankjønn. Juridisk kjønn eliminerer ikke biologisk kjønn. Biologisk kjønn kan ikke overskrives.
For 99 prosent av befolkningen er vårt juridiske kjønn i samsvar med vårt biologiske kjønn.
Mye av forvirringen rund kjønn kom etter at Stortinget i 2016 vedtok at de som vil endre sitt juridisk kjønn skal få gjøre det uten noe form for konsultasjon eller kriterier. Dette innebærer at barn som har fylt 6 år, med foreldrenes samtykke, kan endre sitt juridisk kjønn ved noen tastetrykk. Å endre juridisk kjønn er en formalitet. Men hva slags samtykkekompetanse har egentlig en seksåring?
Mitt liv som hunkjønn.
Datter, mor, ektefelle, bestemor, tante og kvinne. Hvorfor ble jeg ikke overrasket over at det var jeg og ikke min ektemann som ble gravid? Selv om jeg er født under annen verdenskrig (1943) erfarte jeg tidlig at det kun er kvinnfolk som blir gravide og føder. Dette er elementærkunnskap. Uten kjønn, kjønnsorganer, sædceller, eggceller og kvinnens reproduktive egenskaper – ingen menneskehet.
Vi kvinner bærer frem og føder nye liv hver dag. Det har vi gjort i flere tusen år. At kvinnekroppen har denne egenskapen har medført kvinneundertrykkelse verden over. Menn som vil kontrollere gravide kvinner. Som for eksempel vil nekte kvinner abort.
Kvinner har fra vi er jenter den levde erfaringen av det å være i verden som hunkjønn. Denne erfaringen har ingen gutter eller menn, heller ikke de karane som ikke vil være kara. Og selv om det finnes mange typer kvinner; korte, lange, tykke, tynn, feminine, maskuline, androgyne og med svært så forskjellig kvinnelighet så har vi det til felles at vi er kvinner. De felles erfaringene jenter og kvinner har er knyttet til at vi er hunkjønn.
Hvordan har vi kommet dit at det regnes som hatefullt, ekskluderende og transfobt å uttrykke noe så elementært som biologiske realiteter?
Du trenger ikke si mer enn dette for å stemples som hatefull, ekskluderende transfob- og hvis du er kvinne som TERF:
1. Det finnes to kjønn, hunkjønn og hankjønn.
2. Bare kvinner er kvinner, bare hunkjønn er kvinner. Bare kvinner er lesbiske.
3. Det er ikke mulig å endre biologisk kjønn.
Kjønn og homofili henger sammen. Kjønn og heterofili henger sammen. Lesbiske og homofiles rettighetskamp handlet nettopp om det; kunnskapen om og retten til å avgrense sin seksuelle legning til likekjønnede. Homofile menn tiltrekkes av menn og lesbiske tiltrekkes av kvinner.
Som så mange som vokste opp i etterkrigstiden deltok jeg i kvinnefrigjøringen på 1970/80 tallet. En av sakene som sto mitt hjerte nærmest var dagehjemsplass til alle så mødre skulle kunne ta utdannelse og delta i arbeidslivet også etter at de hadde født barn.
Muligheten til å ta utdannelse og forsørge seg selv var vesentlig for kvinners frigjøringskamp. Når kvinner fikk muligheten til å studere og forsørge seg selv – avstedkom også muligheten til at kvinner kunne dyrke sine talenter, realisere sitt potensiale og påvirke det samfunnet de virket i. Våre stemmer begynte å telle i samfunnet.
Å endre ordene og språket vi bruker for å beskrive kvinner i ulike faser av livet er ikke inkluderende. Det er bokstavelig talt en usynliggjøring av kvinner.
En del menn og kvinner mener mødre, søstre, tanter, døtre og kvinner som ikke føyer seg etter deres totalitære ideologi bør fratas muligheten til å få sin mening på trykk i media. Aller helst bør vi fratas både arbeid og inntekt.
Min erfaring etter å ha kastet meg inn i debatten om kjønn er at svært mange av de mennene som identifiserer seg som trans har liten eller ingen solidaritet med kvinner og de kjønnsbaserte rettighetene vi gjennom flere generasjoner har kjempet frem. Likevel krever de høylydt kvinners solidaritet. Det blir avkrevd av oss at vi lytte, se, forstå og “educate” oss selv. Kravet fra aktivistene er at vi kvinner skal sette oss selv og våre behov til side. Det synes jeg er urimelig.
Mange gode folk tror at vi som støtter kampen for jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter har noe i mot mennesker som definerer seg som trans. Det er feil. Men den kampen som handler om å endre på unge sårbare menneskers friske kropper, så de skal stemme overens med kjønnsrollen de identifiserer seg som, kan vi ikke stille oss bak.
Kontakter arbeidsgiver.
Dette skjer: Transaktivister tar kontakt med arbeidsgiverne til kvinner og menn som uttrykker at det kun finnes to kjønn, hunnkjønn og hankjønn, og at menn/hankjønn som identifiserer seg som trans ikke er kvinner eller for den saks skyld lesbiske. Flere har har kommunisert til meg og andre at de ikke tør å delta i debatten om jenters og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. De er redde for å miste jobben om de uttaler seg.
Arbeidstakeres ytrings- og organisasjonsfrihet har alltid vært er en viktig sak for LO. Det bør tilsi at det også er en kjernesak for Arbeiderpartiet som kanskje bør trekke litt i røttene sine for å få tak i hvorfor de ble dannet.
Som pensjonist går jeg fri, de kan ikke ta fra meg jobben.
Men heldigvis kan ikke transaktvistene ringe arbeidsgiverne til oss bestemødre å fortelle om hvor transfobe og hatefulle vi er på sosiale medier. Vi bestemødre er såpass gamle at vi har gått av med pensjon – vi har ingen arbeidsgiver og er derfor frie til å si hva vi mener uten å miste arbeid eller inntekten som gjør at vi kan forsørge oss selv. Kvinner på min alder har levd gjennom alle faser fra jente til bestemor. Likevel kategoriseres jeg og mine medsøstre som «transfobe» når vi som Jenny Klinge sier det finnes kvinnfolk og kara.
De streikende fyrstikkarbeiderskene i 1889. foto ukjent copyright arbeiderbevegelsens arkiv.
Å endre ord som beskriver kvinner i ulike faser av livet i lovverket fordi en minipromille av befolkningen ikke føler seg hjemme i sitt biologiske kjønn er, som Klinge ga uttrykk for på Dax18, misforstått toleranse. Mor, far, søster bror, gravid og fødsel er ord som presist beskriver biologiske realiteter. Det forholder de fleste av oss til. Jeg kan ikke huske at vi i Norge har vært redde for en liten minoritet som beskriver seg selv som sårbare, men samtidig skremmer svært mange godt voksne mennesker fra å si hva de tenker og mener på sosiale medier eller i offentligheten.
Og bare så det er sagt: å forsvare jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter er noe alle foreldre bør gjøre om de ønsker seg en god fremtid for sine døtre.
Gunhild Gjevjon
Fotografier i artikkelen er skjermdump fra Facebook/twitter.
Transaktivister brennmerker kritikere i sosiale medier
Transaktivister brennmerker kritikere i sosiale medier.
Christina Ellingsen, Leder for WHRCNorge ( til venstre) og Tonje Gjevjon, billedkunstner og kvinnesakskvinne. Foto, privat
Shinigami Eyes. Lær deg like godt navnet med det samme.
Shinigami Eyes er et program som merker personer og grupper som er såkalt transfobe Terfer (som står for trans-exclusionary radical feminist) på nettet og i sosiale medier.
Ifølge beskrivelsen er målet med programmet å merke transfobe personer og nettsider med ulike farger slik at andre brukere lett kan se hvem som er “venn” eller “kritiker”.
Programmet, om kom i 2019, er i dag kompatibelt med nettleserne Chrome og Firefox, og slik fungerer det: Når man har lastet ned Shinigami Eyes, kan man gå inn på sider som Twitter, Facebook og Reddit, for å nevne noen, og merke siden eller personen som transfob. Når andre kommer til den samme siden eller personen, vil navnet deres vises i rødt, noe som betyr at de er merket transfob. Og det er ikke så mye som skal til heller. Ifølge veilederen holder det at man har trykket «liker» på en side som har transkritisk innhold, eller at man har skrevet at man har uttrykt at det er viktig å «beskytte kvinners trygge rom» (protect womens only spaces).
På samme måter kan transpersoner og allierte merkes med grønt, slik at personer som oppsøker disse kontiene, vil vite at de snakker med en person som befinner seg på det som aktivister mener er “riktig” side av saken/debatten.
Navnet Shinigami Eyes er japansk, og kommer fra en japansk tegneserie som heter «Death Notes». Personer med såkalte Shinigami eyes har øyne som gjør at de kan se en persons navn og hvor lenge de har igjen å leve. Evnen skal gjøre det enklere å skrive personens Death Notes, som er en overnaturlig notatbok.
Flere norske feminister har blitt merket som rødt av aktivister gjennom Shinigami Eyes. To av dem er kunstneren, styremedlem i LLH-2019 og Dagbladet-spaltist og redaktør i matriarken.no, Tonje Gjevjon, samt lederen for Women’s Human Rights Campaign (WHRC), Christina Eline Ellingsen. De to ser svært alvorlig på det som nå skjer.
– Dette er systematisk trakassering av kvinner, mener Christina Eline Ellingsen i WHRC.
– Dette er merking av kvinner som snakker om kjønn. Det skulle i teorien være helt naturlig at kvinner, jenter, lesbiske og mødre kan delta i demokratiske prosesser og offentlige debatter om saker som angår dem. Kjønn angår kvinner. Men det vi ser er at det å ytre seg om kjønn, spesielt om man er kvinne, resulterer i at man merkes som dødsdømt. Vi ser systematisk rapportering til arbeidsgivere, og ser forsøk på å presse pressen til å systematisk sensurere innlegg om kjønnsbaserte rettigheter.
– Dette er trakassering basert på livssyn. Mitt livssyn er at kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, verken mer eller mindre, og at det bryter med FNs kvinnekonvensjon å inkludere hankjønn i kvinnefengsler, kvinneidrett, i midlertidige tiltak for likestilling og liknende, sier Ellingsen.
– Jeg og andre kvinner skal ha rett til å ytre oss uten frykt for å bli satt på svartelister, overvåket med programvarer som er oppkalt etter en karakter som har evne til å se når folk dør, bli omtalt som om vi har oppfordret til drap eller stemplet som hatere, legger hun til.
Hun mener at dette er ett av flere forsøk på å dehumanisere kvinner av som snakker om disse tingene.
– Vi har allerede hatt et voldstilfelle i England. En 60-år gammel kvinne, Maria Maclachlan, ble slått ned av en transkvinne mens hun filmet en demonstrasjon på Speakers corner. Transkvinnen Tara Wolf sammenliknet Maclachlan med en fascist og mente at det rettferdiggjorde angrepet, forteller hun.
Ellingsen er bekymret for sikkerheten til de kvinnene som nå tør å gå inn i debatten.
– En privatperson annonserte i fjor høst at jaktsesongen på kvinner som er kritiske til transaktivistenes krav, såkalte terfer, hadde startet. Det er en skremmende uttalelse. Sentrale personer i transbevegelsen har uttalt at det å snakke om kvinners kjønn og rettigheter er det samme som å oppfordre til drap. Logikken er at transfobien er så grov at det eneste som er verre, er en direkte oppfordring til drap. Det er en retorikk og en legitimering av vold som er svært alvorlig, og som bidrar til å sette kvinners sikkerhet i fare. Dette er de forestillingene vi står opp mot, sier Ellingsen, og varsler at WHRC vil melde saken til Datatilsynet.