Historiens første kvinnelige romfarer
Valentina Vladimirovna Teresjkova er Sovjetisk kosmonaut. Historiens første kvinnelige romfarer og hennes romferd i Vostok 6 var den tolvte bemannede romreisen i historien.
Valentina Teresjkova ble født i 1937 i Bolshoje Mastennikovo, Jaroslav Oblast, og hadde en eldre søster og en yngre bror. Valentinas far jobbet som traktorkjører og moren som tekstilarbeider. Begge foreldre kom fra Hviterussland. Valentina var en ihuga fallskjermhopper som brukte fritiden på fallskjermhopping i den lokale flyklubben. Hun hadde 126 hopp. Som moren jobbet hun som tekstilarbeider og hun var også sekretær i en lokal avdeling av Komsomol, en ungkommunist- organisasjon. Hun ble senere medlem av Kommunistpartiet.
I 1962 ble Valentinas plukket ut som én av tre kvinnelige kosmonaut-kandidater. Hun hadde ikke piloterfaring, men nå fikk hun igjen for å ha drevet i så stor skala med fallskjermhopping som var ett av kravene for opptak. Etter å ha gjennomført en intens treningsperiode på 18 måneder ble Valentina som den eneste klarert og valgt som kosmonaut for Vostok 6.
Vostok 6 gjennomførte fra 16 til 19. juni 1963 en romferd på 2 dager, 22 timer og 50 minutter. Valentina var den tolvte kosmonauten i rommet og det tok 19 år til neste sovjetiske kvinne, kosmonauten Svetlana Savitskaja, fulgte etter. Svetlana ble den første kvinnen som reiste til en romstasjon, Salyut 7 i 1982, og også første kvinnen som i 1984 utførte en romvandring. Valentina er fortsatt den yngste kvinnen som har vært i rommet – hun var 26 år på det aktuelle tidspunktet – og hun er også eneste kvinne som har tatt turen alene. Under ser du en Periscopefilm som viser utdrag fra Valentinas liv og karriere. USA fikk sin første kvinne, Sally Ride i rommet i1983 så lenge som 20 år etter Valentina og ett år etter Svetlana sine romferder.
Det oppsto en feil da Valentina skulle returnere – en feil hun holdt hemmelig i 30 år. Se mer om dette og Vostok 6 reise i rommet i denne filmen “The first women in space”.
For Sovjetunionen var det prestisjetungt å få den første kvinnen i verdensrommet og Valentinas popularitet var stor både nasjonalt og internasjonalt. Hun tok senere kosmonautingeniør-utdannelse med utmerkelse ved det prestisjetunge Zhukovskij Flyvåpen Ingeniørakademiet, der hun også tok en doktorgrad (i 1977).
I 1963 giftet Valentina seg med kosmonauten Andrijan G. Nikolajev, som var del av besetningen ombord på Vostok 3. De fikk datter Elena Andrionova som ble den første personen i verden hvis begge foreldrene har vært i verdensrommet. Valentina og Andrijan skilte seg i 1982.
Valentina ble valgt til flere politiske verv, og var medlem av Kommunistpartiets Sentralkomité (1969-1991). En stund var hun også medlem av regjeringen. Hun mistet flere av sine verv etter Sovjetunionens sammenbrudd.
Valentina er Helt av Sovjetunionen, er tildelt Lenin-ordenen og har fått mange andre utmerkelser og hedersbevisninger. Hun var medlem av Verdens fredsråd i 1966 og Sovjet-representant ved FN-konferansen for Det internasjonale kvinneåret i Mexico City i 1975. Et krater på månens bakside er oppkalt etter henne.
Valentina avanserte til generalmajor i Det sovjetiske flyvåpenet, men forlot Flyvåpenet og Kosmonaut-gruppen i 1997.
Artisten “Komputer” har laget en sang som heter Valentina. Gjennom å skape romfarts-og kvinnehistorie er hun en stor heltinne for mange også i dag.
Under ser vi bilder av Valentina og hennes romfartøy.
Kilder: Norsk Romsenter, Store Norske Leksikon, Wikipedia,
By tonje gjevjon
Ytringskommisjonen, kunstnerforbundene og den rene kunsten
Statsråd Abid Q. Raja og medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen som ble oppnevnt av regjeringen i februar 2020 for å utrede ytringsfrihetens kår i Norge. Foto: Mari Bratten Olafsen/Kulturdepartementet
Tonje Gjevjon, billedkunstner og skribent
De som er med i ytringsfrihetskommisjonen er av de mest privilegerte i landet. De er håndplukket av regjeringen for å inngå i en samtale omkring ytringsfrihetens kår. En samtale som krever at de deltar.
Kunstnere er ikke her for å behage eller gjøre andre kunstnere trygge. Vi er her for å fritt velge hva og hvordan vi skal uttrykke oss gjennom våre ulike media. Kunstneres ytrings- og uttrykksfrihet er noe vi kunstnere er helt avhengige av. Om ikke kunstnere står fritt til å uttrykke seg gjennom sine kunstneriske uttrykk – hva står vi igjen med da?
Kunst er farlig for alle som misliker at vi som befolkning står fritt til å tenke, mene og uttrykke oss. Gjennom kunst har vi utviklet måter å kommunisere på som når det fungerer, treffer rått bra. For befolkningen er den frie kunsten en saga blott hvis visningssteder begrenser sitt program til kun å uttrykke de “riktige” meningene.
Noen må gjerne korrigere meg om jeg tar feil, men jeg finner ikke eksempler på konkrete hendelser som forklarer hvorfor dansekunstnerne boikotter deler av Ytringsfrihetskommisjonens opplegg. Hvilke dansekunstnere er det som har vært utsatt for trakassering, hvem har trakasser t og den påståtte trakasseringen meldt til politiet?
For meg ser det ut som et knippe dansekunstnere har fått istand et opprop 15 kunstnerorganisasjoner har signert uten helt å vite hva de signerte på?
Så har vi kommisjonsmedlem Begrad Reza som trakk seg i protest mot Sløseriombudsmannens deltakelse på innspillsmøtet . «Latterliggjøring av transpersoner og Metoo. Aktivistisk støtte til «Sløseriombudsmannen» og uthenging av kunstnere. Det er blitt umulig for meg å fortsette arbeidet i Ytringsfrihetskommisjonen», skriver Reza i en kronikk i VG. Men igjen, ingen konkete eksempler eller dokumentasjon på den påståtte latterliggjøring av transpersoner og Metoo. Og er det som Reza kaller latterliggjøring forbudt? Er satire, ironi og latterliggjøring av strømninger, bevegelser eller kunstneres arbeider noe man nå ønsker fjernet fra den offentlige sfæren?
Eller, kan vi snu på det å spørre; er det snart tid for å kreve at de som hevder at trakassering har funnet sted, kommer med konkrete eksempler? For er ikke falske eller grunnløse anklager om trakassering/hets et middel som lett kan brukes for å spolere, skape mistillit og spenne bein?
I den grad det er foregått noe straffbart, skal det anmeldes til politiet. Har det ikke foregått noe straffbart, så sitter vi igjen med dansekunstnere som ikke tåler at deres prosjekter og uttrykk blir trakkassert og harselert med – og et kommisjonsmedlem som ikke vil delta i det videre arbeidet til kommisjonen fordi “Sløseriombudsmannen” deltok på innspillsmøte. Hva ønsket Reza og dansekunstnerne egentlig å oppnå?
Jeg har selv opplevd å bli nektet å fremføre en performance fordi noen potensielt kunne bli krenket. Det var til og med en annen kunstner som, på vegne av den potensielt krenkbare gruppen, vurderte å trekke seg fra utstillingen. Museet som hadde kuratert meg til utstillingen innkalte til et ekstraordinært styremøte der de gikk gjennom alle sangtekstene jeg og performancegruppen min skulle fremføre. Fire, fem voksne menn og kvinner satt altså på et styremøte i et kommunalt finansiert kunstmuseum og gikk gjennom Hungry Hearts’ sangtekster med lupe. Så fikk jeg en telefon der kurator sa at det var en av sangene vi ikke fikk lov å fremføre fordi den potensielt var krenkende for transpersoner. Dette var noen få dager før åpningen da vår performance skulle finne sted. Kurator forsvarte avgjørelsen med at denne utstillingen skulle være en hyllest til transpersoner. Det hun sa til meg da jeg ble kuratert inn var at det nettopp var den kritiske stemmen min og det faktum at Hungry Hearts har hatt fokus på kvinnekroppen og kvinneroller som gjorde oss til relevante motstemmer i utstillingen.
Som kunstnere i det frie kunstfeltet inngår vi alle i en diskurs – og den diskursen er vårt verktøy og vår kontrakt med samfunnet. Så når kunstnerforbundene stiller seg bak de som vil renske opp i rekkene og luke ut kunstnere de opplever har ubehagelige politiske ståsteder, så bør alarmen gå. Her står dessverre også altfor mange av politikerne våre. Slik jeg erfarer det, står en urovekkende andel politikere, journalister og aktivister så tett sammen om å redigere vekk, renske ut eller bare overse de stemmene de ikke ønsker, at det gir grunn til å spørre om det er for tette bånd mellom de angitte grupperingene.
Dansekunstnere har full anledning til å danse på bordet og lage forrykende danseforestillinger der de uttrykker sitt perspektiv. Om de virkelig mener at de ikke har mulighet til å forsvare seg mot det de omtaler som trakassering, så er de dårlige kunstnere. Å kommentere samtiden gjennom kunstneriske uttrykk er jo jobben vår – eller hva?
Hva med å lære av J.K. Rowling og hva hun gjorde da hun ble utsatt for voldstrusler og en twitterstorm med rasende transaktivister på grunn av sin berømte tweet. Hun fortsatte å skrive og virke som forfatter. J.K. Rowling har aldri forsøkt å stoppe andre fra å skrive. Mens her på berget står vi igjen med et knippe dansekunstnerne som presenterer seg som ofre fordi noen har latterliggjort deres produkt?
Vi lever i en tid der kulturminister Abid Raja mener det er på sin plass å be Åge Hareide om å si unnskyld for at han kalte Pride for propaganda. Hareides synd var at han sa hva han mente om politiske prosjekter i idretten. Vi har en statsminister som kort tid før Laila Bertheussen i 2019 ble siktet i «Ways of Seeing»-saken, kritiserte Black Box teateret og sa at: «De som har laget stykket, må tenke over at de også bidrar til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser som bidrar til at det er tøffere å være politiker».
Hungry Hearts´ ferske låt og video “Propaganda”. Så mange drømmer, så mange presidenter og ledere som har fulgt sine drømmer. Men ikke alle drømmer er like gode. Ikke alle drømmer er det de gir seg ut for å være, så da er det opp til hver enkelt av oss å bruke vår kritiske sans. Å gå i flokk kan medføre enorm skade.
Erna mener altså at politikere skal beskyttes mot kritikk fra kunstnere, og Abid mener at vi ikke skal kunne si at Pride og flagging med Prideflagget er propaganda. Hysj, hysj, sier statsministeren, kulturministeren og en rekke andre politikere fra Høyre, SV og Arbeiderpartiet. Det de har glemt er at det er hele befolkningens interesser og et stort ytringsrom der vi alle skal kunne delta, som de skal ivareta.
Det påvirker befolkningen og kunstnere når maktpersoner i regjering og storting gjør det skummelt å ytre og uttrykke seg kritisk til identitetspolikken regjering og storting står bak. Vi er mange som har erfart at det medfører represalier av både økonomisk og sosial karakter.I den grad det er foregått noe straffbart skal det anmeldes til politiet.
Har det ikke foregått noe straffbart så sitter vi igjen med dansekunstnere som ikke tåler at deres prosjekter og uttrykk blir trakassert og harselert med og et kommisjonsmedlem som ikke vil delta i det videre arbeidet til kommisjonen. Var det hensikten å svekke befolkningens tillit til kommisjonen? Er anklagene dansekunstnere og Reza kommer med udokumenterte eller falske?
Natasja Askeland som selv er kunstner skriver i sin artikkel Angsten for å snakke høyt at: “Kampen for menneskeverd, menneskerettigheter, retten til å elske den du vil, være den du er, likeverd og likestilling har utartet til å bli en kamp om hvem som skal få snakke, hvor man skal få snakke og hva man kan snakke om.”
Videoen “It’s a beautilful thing” laget av Hungry Hearts og matriarken.no tar utgangspunkt i J.K. Rowling og hennes berømte tweet der hun ironiserte og problematiserte over den fundamentale endringen av språket knyttet til kvinner som transaktivismen står bak. Da debatten pågikk i norske aviser hørte vi ikke et ord hverken fra forfatterforeningen eller forlagsforeningen. At det er et pluss når forfattere deltar i den offentlige samtalen er altså ikke verdt å si noe om?
Vi har nådd et intellektuelt lavmål i kunstnorge når kunstnerorganisasjonene er mer opptatt av å begrense ytringsfriheten enn å gi sin støtte til at forfattere som J.K. Rowling deltar i den offentlige diskursen om hva kjønn og hva en kvinne er. Å innskrenke ytringsfriheten har aldri vært kunstnerorganisjoners anliggende. Hvordan er vi havnet her?
Vi trenger kunstnerforbund som bidrar positivt til arbeidet knyttet til Ytringsfrihetskommisjonen, ikke støtter opp om dem som bryter dialogen og går ut av den.
Jeg avslutter denne artikkelen med videoen “Emo Girls” som tar for seg hvor forvirret man kan bli om man trer ut av virkeligheten.
Fortsatt medisinsk eksperimentering på sårbare mennesker?
–
Bakgrunnen til dannelsen av Thoughtful therapists
Det har i yrkesgruppen psykoterapeuter i løpet av de siste årene dukket opp en misnøye og bekymring for hvordan man behandler kjønnsdysfori og den generelle offentlige diskursen omkring den beste måten å behandle dette – og tilnærme seg de som lider av kjønnsdysfori –samt problematikken som utløses av å skulle forby all form for terapi som ikke er bekreftende med hensyn til transisjon.
James Esses begynte å lete etter andre terapeuter som hadde samme bekymring og interesse for å finne gode måter å behandle kjønnsdysfori på. De fant hverandre via sosiale medier og James ble med i gruppen Thoughtful Therapists.
I Youtubevideoen Thoughtful Therapists ser og hører vi Graham Linehan i samtale med tre psykoterapeuter; Stella O’Malley, James Caspian og James Esses, om hva som har gått galt med Memorandum of Understanding. Memorandum of Understanding er en guide for psykoterapeuter som ble utformet for å forhindre at terapeuter praktiserer konverteringsterapi på homoseksuelle mennesker. Problemet er at en ny oppdatering av guiden blander sammen kjønnsidentitet med seksuell legning, med katastrofale resultater.
Graham Linehan (Glinner) er en irsk tekstforfatter og regissør som sammen med Arthur Mathews, har skrevet materiale for mange populære britiske TV-serier. Han er særlig kjent for sitt arbeid for seriene The IT Crowd, Black Books og Father Ted.
Linehan deltar i den offentlige samtalen om kjønn/kjønnsidentitet og transaktivisme. Han reagerer på hvordan transaktvismen retter seg mot kvinner og kvinners kjønnsbaserte rettigheter. Linehan’s twitterkonto ble stengt permanent etter at han angivelig tweetet “men aren’t women tho” som respons til en post fra Women’s Institute som ønsker sine medlemmer en Happy Pride.
Writer/director Graham Linehan/RTE/Publicity Pictures
Memorandum of Understanding
Memorandum of Understanding mot konverteringsterapi (fullstendig tittel) er i sin originale form en guide som søker å forhindre terapeuter i å praktisere konverteringsterapi på homoseksuelle mennesker.
Memorandum of Understanding ble lansert rundt 2014 og i 2015 ble James Caspian bedt om å delta i styre for å gi råd til en utvidelse av Memorandum of Understanding som skulle inkludere transpersoner.
Caspian ble med og forklarte til gruppen at transperson ikke er det samme som homoseksuell, blant annet fordi behandling av transpersoner ofte innebærer tung medikamentell behandling – og at memorandumet som derfor ble foreslått var farlig fordi det kunne tolkes dithen at terapeuter må bekrefte kjønnsidentitet uten å stille spørsmål eller utrede.
Caspian understreker at ingen erfaren terapeut ønsker å lede klienten mot forhåndsbestemt utfall. Memorandumet var skrevet sånn at det kun var i tilfeller der pasienten selv var i tvil at terapeuten burde åpne samtalerommet for utforsking. Memorandument skulle dermed beskytte homoseksuelle pasienter mot unødvendige samtaler, samtidig som det fremdeles var rom for å utforske spørsmål om seksualitet.
Men i 2018 ble memorandumet skrevet om. Publisert i et medisinske tidsskrift som leses av titusenvis av psykoterapeuter, ble det erklært at også kjønnsidentitet skal inkluderes i memorandumet. I tilfeller som omhandler kjønnsidentitet skal terapeuten bekrefte kjønnsidentitet, og dette er ikke noe man kan diskutere eller forhandle om:
«Memorandum makes it clear that affirmation in cases of gender identity is no-negotiable».
Uansett hva memorandumet i utganspunktet var ment å være, blir det nå brukt til å si at man må bekrefte kjønnsidentitet. Man må altså bekrefte kjønnsidentitet – og problemet med det, i følge Caspian, er at dette er en holdning som kommer fra et særskilt ideologisk ståsted (eller en trosretning). Det er farlig, sier Caspian, fordi det kan, og allerede har ledet til, at pasienter som har fått behandling angrer på det. Disse angrende pasientene har gitt uttrykk for at de skulle ønske at terapeutene hadde en mer undersøkende tilnærming i terapien.
Tidligere advokat/strafferettsekspert.
James Caspian er psykoterapeutog er ekspert på område. Han har sammen med leger jobbet 10 år med mennesker som har gjennomgått medisinsk behandling for sin kjønnsdysfori og forsket på transseksuelle mennesker i Kina, Taiwan og Hong Kong.
Stella O’Malley er psykoterapeut, bestselgende forfatter og har mange års erfaring med rådgivning og psykoterapi.
Voksende gruppe på Reddit for detransitioners/desisters og self-questioners.
Caspian forteller videre at det på Reddit er det startet en internasjonal detrans-gruppe kun for detrans, desisters og de som er tvilende til sin transidentitet. Gruppen ble startet 14. nov. 2017 og har i dag over i 19 000 medlemmer. Ifølge Caspian har gruppen økt med 1000 medlemmer i måneden de to siste månedene og fortsetter å vokse.
Årsaken til at styret ønsket å ha James Caspian med på å videreutvikle Memorandum of Understanding mot konverteringsterapi er at han er ekspert på området. Caspian har sammen med et team med leger jobbet 10 år med mennesker som har gjennomgått medisinsk behandling for sin kjønnsdysfori og også forsket på transseksuelle mennesker i Kina, Taiwan og Hong Kong.
Caspian formidler at han absolutt ikke var den eneste som bekymret seg, alle kollegene hans var bekymret – og at de diskuterte dette. Han poengterer at han på grunnlag av sin lange erfaring på feltet har et pragmatisk og informert perspektiv og understreker at engasjementet han har, ikke handler om å være imot transpersoner, eller å protestere på kjønnsbekreftende behandling, men å finne frem til sikker, trygg og etisk behandling for mennesker med kjønnsdysfori.
Stella O’Malley som lagde dokumentarfilmen Trans Kids mener at noe av problemet med bekreftende behandling er at når du gjennomgår medisinsk behandling for å endre utseende på kroppen, kommer du til å møte på store, mange og alvorlige medisinske – og ofte livslange utfordringer. Så å undersøke og utforske alle andre muligheter sammen men terapeut, slik Debby Hayton (mann med kjønndysfori) gjorde i mange år, er viktig. Debbie Hayton gikk årevis i terapi for å være sikker på at alle andre muligheter enn medisinske inngrep var utforsket, før han gjennomgikk den medisinske behandlingen. Å nekte mennesker med kjønnsdysfori utforskende og undersøkende terapi tjener ikke de som har kjønnsdysfori, sier O’Malley og viser til Debbie Hayton som innimellom tviler, men vet han har snudd hver stein og undersøkt alle de andre mulighetene.
James Esses ville forske på dette for å finne ut mer.
Esses som har vært frivillig rådgiver for barn i fem år, ble oppmerksom på problematikken på grunn av den økende mengden yngre og yngre barn som kom til klinikken og var sikre på at de hadde kjønnsdysfori. I den teknologiske tiden vi lever i hadde de funnet det meste gjennom aktivismen på sosiale medier – og når de først hadde bestemt seg var de overbevist på at de ikke ville ha noe annet enn medisinsk behandling og kirurgiske inngrep. Og det var dette som fikk Esses til å velge forske mer på emnet for å forstå mer. Han tar nå master i psykoterapi og formidler at det ser ut for han som om det, iallfall i hans gruppe, ikke er rom for refleksjon eller undersøkelse omkring tema, at man allerede har bestemt seg for hva som skal være gjeldene praksis. Esses sendte derfor inn en klage til UKCP (UK Council of Psychotherapy). Klagen ble ikke besvart.
– Det eneste svaret jeg fikk, var en trussel om å bli rapportert inn til instituttet. Det eneste jeg gjorde var å gi uttrykk for bekymring til min veileder fordi han var knyttet opp til dette memorandumet – jeg ønsket å snakke om tema i en respektfull dialog og svaret var; nei.
Memorandumet har 20 signaturer fra ulike faggrupper innen psykoterapi og rådgivning. En av gruppene, Psychological Society er meldt til komiteen som overvåker deres arbeid på grunnlag av at det mangler legitimitet, transparens og ignorerer klager fra egne medlemmer, avslutter Esses.
Mekanismen virker å være den samme i nesten alle institusjoner: de som sier fra blir forsøkt stilnet og truet.
Mobbingen pågår fortsatt sier Caspian – og legger til at da han avga sine råd (til memorandumet) som ble godkjent av arbeidsgruppen og deretter selve komitéen som hadde medlemmer fra National Health Senter, England (NHS) The Royal College of GP’s (fastleger), The Royal College of Psyciatrist og The Royal College of Nursing ble hans anbefaling som i bunn og grunn handlet om å gjøre behandling trygt, oversett. Folk var redde for å si fra. Så selv om mine anbefalinger var godkjent av styret ble de ignorert.
Bekymringene jeg kom med baserer seg på en anerkjennelse av at en del mennesker etter å ha gjennomført medisinsk behandling (transisjon) angrer på dette og detransisjonerer. Det bør derfor være greit å utforske og arbeide med mennesker – særlig når vi ser et så stort økende antall unge, og spesielt unge jenter, med sammensatt mental helseproblematikk be om behandling. Jeg foreslo bare å gjøre det trygt. Rådene mine ble tilsidesatt. Jeg hørte fra 3-4 personer at det var mye mobbing som foregikk og at folk var redde for å uttrykke sine meninger og si ifra. Caspian satt i styre til Memorandum i to år fra 2015 til 2017.
En punkt de i utganspunktet hadde med i innstillingen som Caspian Reagerte på var:
“You can not make a clinical judgement when working with these clients”.
At man som terapeut ikke kan foreta en klinisk/vurdering/avgjørelse når man jobber med disse klientene er galskap, mener Caspian, som responderte til komiteen med å spørre: Hvis du undersøker noen for å gi dem tilgang til medisinsk behandling, hvordan kan man da ikke foreta en klinisk vurdering/avgjørelse/begrunnelse? Så det var et av de få rådene fra Caspian som faktisk ble inkludert i memorandumet.
Caspian sier videre at det var tydelig for han at det var en agenda bak memorandumet som ikke kom fra den medisinske eller psykologiske fagekspertisen, men fra folk som kom fra helt andre miljøer med interesse for kjønnsidentitet sett ut ifra et politisk og ideologisk ståsted. De fleste av disse var ikke knyttet til medisinsk behandling (transisjon). De hadde en tro på at det virkelig finnes et stort antall unge mennesker der ute som er trans, hva nå enn det er – for det finnes jo så mange individuelle oppfatninger av det. Fra sin erfaring med praksis i klinikk kan Caspian fortelle at de som søker behandling kommer av mange forskjellige årsaker og at det ikke finnes én type transperson. De er forskjellige individer som prøver å forstå og finne ut av seg selv.
De som var ideologisk aktive virket å ville bryte ned binære kjønnsroller, blant annet ved å hevde at man ikke kan diskutere det folk identifiserer seg som, eller stille spørsmål ved påstander som at det “finnes” 72 ulike kjønnsidentiteter. De ville utdanne oss ignorante terapeuter, men det de ikke har innsett eller tatt innover seg, er hvordan denne behandlingen vil påvirke mennesker medisinsk – og at det er tusenvis av mennesker der ute som angrer på behandlingen.
Eksempel på noen av de mange nye kjønnsidentitetene
James Esses formidler at han har registret at det blant dem som kommer til kjønnsdysfori- klinikker fins en signifikant mengde komorbiditet (samtidige sykdommer) som for eksempel autisme. Mange har også internalisert homofobi, tidligere traumatiske erfaringer eller har vært utsatt for mobbing. Men det mest fundamentale og viktigste folk trenger å forstå og vite er at de fleste barn som opplever problemer eller ubehag knyttet til kjønnsdysfori vil med tid finne seg til rette i sitt biologiske kjønn.
Det er ikke overraskende at barn går gjennom disse fasene, det er en del av tenåringstiden, puberteten og den utviklingen man gjennomgår for å bli voksen. De psykologiske og fysiske endringene, hormoner som raser gjennom kroppen, snur for mange opp ned på alt, som igjen fører til at de stiller mange spørsmål om seg selv og sin plass i verden. Ofte faller dette på plass over litt tid, og det har vist seg at terapi bidrar og er effektivt med hensyn til at det blir enklere å navigere underveis på denne humpete veien man ofte må gå for å bli komfortabel med hvem man er.
Graham Lineham sier han finner det ekstarordinært at det er en hel bevegelse som utnytter og ofrer disse barne for å forfølge et politisk mål. Han trekker frem at selve ideen med å fjerne kjønnsroller som stort sett er sexistisk, ser bra ut på overflaten, men at tilnærmingen ikke tar innover seg det menneskelige og derfor blir destruktiv og dessuten ser ut til å pålegge kjønnsroller og ikke fjerne dem.
Stella O’Malley kommer inn på at hun mener det er viktig at folk forstår at kjønnsidentitet er basert i teori. Om vi ser tilbake til 1950-1960-tallet da John Money og hans team ved Johns Hopkins jobbet med intersex-mennesker med DSD (Development sex Disorders) kom de ikke videre med arbeidet. De utviklet imidlertid en teori om at det fantes et konsept de kalte ‘hermafroditt-identitet’.
John Money var psykologen/sexologen som var ansvarlig for tilfellet David Reimer, som var en gutt (tvilling) som led av fimose, som innebar at forhuden var så trang at han blant annet hadde problemer med å tisse. Det ble foretatt en operasjon av en uerfaren lege som medførte at hans penis ble brent under inngrepet. Skadene var så store at de ikke kunne rettes opp igjen. Foreldrene tok gutten til John Money, som da var en kjent og karismatisk kjønnsforsker som de hadde sett på TV, som i sin ekstraordinære grandiose ide om å være pioner med sin egen kjønnsidentitetsteori formidlet at at dette barnet kan oppdras som en jente. Dr. Money forklarte foreldrene at deres barn (David Rimer) kunne få en helt funksjonell vagina. Han forklarte også at David Rimer, hvis han ble gjort om til en jente, ikke ville kunne få barn, men at han ville utvikle seg psykologisk som en kvinne og bli tiltrukket av menn. Leger ved Johns Hopkins hadde aldri tidligere utført kjønnsoperasjoner på et barn som var født gutt med normale kjønnsorganer og nervesystem. Ut fra Moneys skriftlige uttalelser fra disse møtene med Ron og Janet, er det uklart om de forstod at en slik prosedyre bare var på et eksperimentelt nivå. I dag sier Ron og Janet at dette var noe de ikke skjønte fullt ut der og da. De husker i hovedsak Dr. Moneys overbevisning om at prosedyren ville bli en suksess.
Psykolog og sexolog John Money hevdet hans kjønnseksperiment på David Reimer var en suksess til tross for tidlige tegn/symptomer som viste noe annet.
Så David Rimer ble oppdratt som jente, og det gikk veldig galt. I 30 år var han bilde på en suksesshistorie – om hvordan sosiale roller er pådyttet oss og at hvem som helst av oss kan bli kvinne eller mann. Så begår David Rimer selvmord. Du kan lese historien om David Reimer skrevet av Adele Flakke Johannessen på forsking.no Gutten som ble oppdratt som jente – David Reimer – tok livet av seg som ung mann. Bak den tragiske historien står en ambisiøs sexolog som ville bevise at kjønn var flytende.
Og her i Unethical Psychological Studies: The Case of David Reimer får du en kort gjennomgang av hva John Money utsatte David Rimer og hans tvillingbror for.
Forslag om å forby konverteringsterapi er igjen aktualisert i Norge. Samtidig ser vi at svært mange setter likehetstegn mellom homoseksualitet og kjønnsidentitet. Men kjønnsidentitet og behandling av kjønnsinkongruens medfører svært annerledes kliniske og etiske problemstillinger enn de man ser i spørsmål om legninger. Å ignorere disse problemstillingene kan få katastrofale følger.
Du kan se og høre David Reimer og hans mor på Opera Winfrey Show på “Why The Boy who was raised as a Girl Forgave His Mother.
Lenker:
Youtube samtale mellom tre psykoterapeuter som har dannet en gruppe som heter Thoughtful Therapists
Verdens eldste form for homofobi
Detransgruppe kun for detrans på Reddit
Gutten som ble oppdratt som jente
Debatt om homoterapi/ konsverteringsterapi på dax18. april 2021
Knowing bodies: Making sense of Intersex/DSD a decade post-consensus
Lenker til SVT Uppdrag Gransking sin dokumentarserie Tenåringsjentene og transtoget, nyheter som omhandler feilbehandling og mangel på kunnskapsgrunnlag for den behandlingen som benyttes på mennesker med kjønnsdysfori, samt innslag fra England og dommen i saken mellom Tavistockklinikken NHS og Keria Bell vedrørende barns samtykkekompetanse.
kort video med Sametti som er en av de detransisjonerte i Finland og som snakker åpent om problematikken, her på et møte med Genid.
Uppdrag Granskings episode 1 av tenåringsjentene og transtoget.
Uppdrag Gransking sin episode 2 av tenåringsjentene og transtoget.
Uppdrag Gransking sin episode 3 av tenåringsjentene og transtoget.
Keira Bell saken i England. Kort innslag etter at dom i saken om Keira Bell versus Tavistock var avsagt. Denne dommen fastslår at man i England ikke kan starte behandling av barn under 16 år fordi de ikke har samtykkekompetanse.
Keria Bell intervjuet på BBC, og innslag som forklarer hva saken handler om og hvilke konsekvenser dommen får.
Kvinner i alle land trenger en J.K Rowling
Forfatter J.K Rowling
England er det landet som på få år har klart å mobilisere en ny raskt voksende og handlekraftig kvinnebevegelse som står opp for jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. En viktig grunn er at England har verdens mestselgende forfatter (og filantrop) J.K Rowling, den hjemmeværende tobarnsmoren og kraftinstitusjonen Posie Parker og lesbiske aktivister som Julia Long.
Sammen med andre kvinner som har reist seg mot samtidens massive angrep på jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter, har disse tre kvinnene klart å sette fart på en ny kvinnebevegelse hvis styrke er at den er tverrpolitisk. Og er det noe som skremmer vettet av menn med makt – patriarkatet – så er det en global tverrpolitiske kvinnebevegelse.
J.K.Rowling på twitter
Etter at Maya Forstater, kvinnen som ikke fikk fornyet sin arbeidskontrakt fordi hun ga uttrykk for og tweetet: «Det finnes kun to kjønn. Mann og kvinne, det er umulig å skifte kjønn», reagerte J.K Rowling og publiserte sine nå historiske tweet til støtte for Maya Forstater. Da brøt både himmel og helvete løs. Et helvete som vekket menn fra alle verdens fargerike strøk som mener det å undertrykke kvinner er et gode og menn som identifiserer seg som kvinner og som i sitt fanatiske behov for å bli validert som kvinne vil knuse alle kvinner og kvinneforeninger som ikke anser de som kvinner.
Tweeten J.K Rowling publiserte på twitter 19. desember 2019 resulterte i en twitterstorm.
Dress however you please. Call yourself whatever you like. Sleep with any consenting adult who’ll hav you. Live your best life in peace and security. But force a women out of their jobs for stating that sex is real?
#StandWith;Aya #ThisIsNotADrill
Det eksplisitte kvinnehatet og den grandiose narsissismen blant woke 2.0 og transaktivister J.K Rowling sine tweets utløste, medførte også at vanlige folk som ikke helt har fått med seg hva innholdet i transaktivisme faktisk er- og hva slags form den tar fikk seg en støkk, trøkk og vekker.
Rowling avdekket et oppkom av rasende, narsissistiske, kvinnehatende menn som uten å blunke kaller kvinner som står opp for jenter og kvinners kjønnsbaserte rettigheter for terf, transfober, hatefulle, ekskluderende feminazier. Sjelden om noen gang i sosiale mediers levetid, har misogynien blant menn av alle hudfarger, seksuelle legninger og med alle mulige seksuelle fetisjer fra hele spekteret av partipolitisk tilhørighet kommet så raskt til overflaten.
Transaktivister av begge kjønn, woke- «journalister», liberalfeminister og et hav av skeive menn og kvinner bombarderte nettet med skjellsord, drapstrusler, trusler om vold og seksuell vold. Et mangfoldig og fargerikt kvinnehat kom til syne.
Wow!
Det viser seg at kvinner kan bli kalt hva som helst og trues med hva som helst. Fordi vi fortjener det! Ekskluderende pornohatende moralske fitter og frigide mannehatere som vi er..
Dokumentasjon av tweets fra transaktivister på Terfisaslur – en nettside som samler og arkiverer trusler om vold, drap og seksualisert vold mot kvinner som deltar i debatten om kjønn og kjønnsidentitet.
Dag Øistein Endsjø, den homofile kulturprofessoren og aktivisten som i 2003 fikk medhold i en sak mot Norge i EFTA-domstolen om at øremerking av stillinger for kvinner var diskriminerende, og en av arkitektene bak Lov om likestilling og forbud mot diskriminering, som i 2018 erstattet Lov om likestilling mellom kjønnene, ble av en eller annen grunn invitert til podcasten EKKO 7. januar 2020 for å belyse JK Rowlings støtte til Maya Forstater i fjor. Ikke overraskende var intervjuet et takras av nedlatenhet.
Endsjø får som gjest i EKKO fremstille J.K Rowling og Maya Forstater som transfobiske. Han mistenker at det fra den verdensberømte forfatterinnens side var en forsnakkelse som handlet om at hun var korttenkt i øyeblikket. I sin grandiose tro på seg selv gir Endsjø deretter uttrykk for at hadde han bare tatt en telefon til Rowling og forklart henne ett og to – snakket henne til rette så ville hun nok kommet på bedre tanker. Maya Forstater derimot, er ifølge Ensjø så dårlig opplyst og derfor ikke håp for. «Hun snakker om at det bare er to kjønn, og det er jo ikke tilfelle heller» slår kulturprofessor Endsjø fast.
Ensjø er en av hundrevis av skeive menn og kvinner i maktposisjoner, verv, utvalg og stillinger som jobber i NGOer – om det skulle vise seg at samfunnet vårt var til å leve i for de fleste av oss, ville disse menneskene raskt stå uten arbeid. Å presentere befolkningen i norge som hatefull, fordomsfull og diskriminerende overfor den stadig voksende grupperingen av kjønnsidentiteter og folk med seksuelle orienteringer og fetisjer, er en fulltidsjobb for mange. Arbeidet har resultert i økte bevilgninger, og en rekke lovforslag som i bunn og grunn setter befolkningsgrupper opp mot hverandre og tvinger sunn fornuft og etablerte realiteter ut i randsonen. Det finnes ikke et spekter av kjønn. Det finnes derimot et spekter av årsaker til å reagere – og vi er mange som reagerer på at det å ytre sunn fornuft og grunnleggende fakta skal presenteres som “på kanten” eller som i tilfelle Maya Forstater, “som uverdig menneskerettslig vern”, med den konsekvens at man kan miste jobben for å snakke om virkeligheten.
Hundrevis av fulltidsansatte som Endsjø jobber med andre ord for at vi ikke skal kunne si det vi ser med egne øyne eller det vitenskapen forteller oss. Men løfter vi blikket så finner vi at også i Norge er det er langt flere familier med mødre og fedre som har døtre og sønner de ønsker å beskytte for alt i verden. De ønsker ikke velkommen et samfunn der deres døtre skal måtte dele garderobe og dusjrom med menn. De ønsker ikke at deres barn skal utsettes for skeiv kjønnslære i barnehagen og på skolen eller lære om seksuelle fetisjer av voksne skeive som virker å ha et stort behov for å så tidlig som mulig å stå foran at rom med barn og fortelle om seksualiteten sin.
Foreldre vil beskytte ungene sine mot alle farer. Men hvem er det som representerer de reelle truslene de vil beskytte ungene mot? Hva og hvem er det foreldre frykter? Hva er det foreldre er redd for at skal skje med jentungen eller guttungen sin?
Det er legitimt for foreldre å være bekymret for at barn utsettes for upassende forestillinger om kjønn og seksualitet. Det er også legitimt av foreldre å reagere på at språket som beskriver kjønn og seksualitet gjøres uforståelig, samtidig som det innføres strengere og strengere regler for hvordan dette nyspråket skal brukes.
Tilbakeslaget mot homofile og lesbiske i Polen var en uunngåelig reaksjon på en identitetspolitikk som inneholder utopiske og uvitenskapelige påstander om kjønn. Når slike grunnløse ideologier fremmes som om det er homokamp og feminisme – selv om det i realiteten både er dypt homofobisk og kvinnefiendtlig – rammer tilbakeslaget både kvinner og homofile.
Lenke til nettstedet og artikkelen bildene er hentet fra.
Når grunnleggende sannheter som at det kun eksisterer to kjønn kan medføre at man mister jobben, vil det naturligvis også bli stigmatisert å påpeke en hver sitasjon der kjønn er en faktor.
Det er ikke bærekraftig å frarøve foreldre det språket de trenger for å kunne holde barna sine trygge. Om man ser til land som Polen og Ungarn, ser man at tilbakeslaget mot en utopisk kjønnsideologi kan bli stort, og at mye kan blitt dratt med ned i dragsuget. Dette inkluderer ikke minst alle fremskrittene som har blitt gjort for homofile og lesbiske, som i dagens samfunn nyter godt av fortidens homokamp. Men hvor lenge vil den generelle aksepten for lhbt vare om foreldre ikke kan føle seg trygge på at jenter på skolen ikke må dusje med nakne menn i svømmetimen? Eller at gutter på skolen blir sendt til rektor for å si at det kun eksisterer to kjønn?
J.K Rowlings deltakelse i det britiske ordskiftet har gjort mer enn å simpelthen belyse kvinners rettigheter – det har tilført debatten viktige nyanser som gjør at det tilbakeslaget vi har sett mot LHBT-miljøene – og mot feminisme – i land som Polen og Ungarn, også har blitt møtt med nyanser.
Men vi har ingen J.K Rowling i Norge. Så hvordan vil det uunngåelige tilbakeslaget mot utopisk kjønnsideologi utspille seg her?
Kvinners evne til selvundertrykkelse
“Never doubt that a small group of thoughtful, committed citizens can change the world; indeed, it’s the only thing that ever has”.
– Maragaret Meed –
Det er noen år siden Bøllekurs sto på menyen og mye har endret seg siden den gang. Foreninger for såkalte medfødte kvinner og deres kjernesaker har innsett at det å være ydmyk og litt selvutslettende gjør livet enklere.
Kvinners evne til selvundertrykkelse skaper et godt utgangspunkt for samhandling mellom menn og kvinner, og det er jo viktig. Å få menn til å føle seg verdsatt er kvinners kall her i livet. Et kall vi påtar oss for å slippe å stå alene – på en øde øy.
Vi kvinner kler jo å føre oss med bøyd nakke og lut rygg. Vi vet også, gjennom århundrer med erfaring fra kvinners levde liv, at det lønner seg å legge bånd på seg og ikke stille krav. Kanskje heller arbeide i områder der sulten herjer og skogene brenner. U-hjelp og annet der vi privilegerte kan hjelper de ikke-privilegerte. Hvor vi kan tilby både penger og misjonere vår ideologi så de får samme syn som oss på hva det nå skal være. Da er rollene så avklarte. De trenger hjelp, vi hjelper. Det er jo også ansett som så mye mer edelt å hjelpe de andre enn å kjempe en kamp for seg selv.
For hvem liker selvstendige privilegerte kvinner som forventer likebehandling og krever sin naturlige plass? Når i historien har den type kvinner ikke blitt oppfattet som urimelig, brautende, bortskjemt og bøllete? Folk blir sjokkert og synes det er ekkelt. Kvinner som ikke lurer på om noen andre burde få deres oppmerksomhet og engasjement? Særlig hvis de i tillegg er ledere.
For en del kvinner er det å se andre kvinner går fremover, mens man selv står på stedet hvil traumatisk. Det vekker liv drømmer de for lenge siden ga slipp på. Det gjør vondt i både hofte og skinn. Hei, vent på oss, vi trenger mer tid, vi er ikke klare!
I “kvinneforeninger” rundt om i Norge er det funn som tyder på at kvinner som strutter av selvtillit og gjennomføringsevne er ødeleggende for sårbare kvinner. Så da må vi velge. Skal vi ta hensyn til de sårbare eller skal vi move on?
Akk og ve. Vi kvinner har det nok best i sumpen, denne hengemyra der vi kan baksnakke de som er for egenrådige. Kvinnekamp handler jo om solidaritet med sårbare kvinner – ikke sterke kvinner som er selvgående. Gud forby.
KjerringRåd og gubbevelde i NIF
Skjermdump fra illustrasjonsfoto til Bente Ottersens artikkel Muskler med mening i KjerringRåd nr. 3-4 1983.
Av Tonje Gjevjon
I forarbeidet til boken «Vi spiste, sov og drakk feminisme» pløyde jeg meg gjennom en del numre av Kjerringråd, et kvinnepolitisk tidsskrift for, om og av kvinner. Det endte med at jeg leste side opp og side ned i nummer for nummer. Hvert nummer hadde et tema. Heldigvis har jeg siden fått tak enda flere av numrene og akkurat nå leser jeg nr. 3-4 fra 1983 som har tema kvinner og idrett. Elise Christie har layout på dette nummeret som er like relevant i dag som i 1983.
At det å lese et blad laget av kvinner fra 1983 skal kunne sette samtidens angrep på jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter i en historisk kontekst, bør kanskje ikke overraske noen. Likevel, det å få innsyn i og bli minnet på hvordan kvinner har kjempet for kunne ta del i hver minste lille idrettsgren burde tilføre noen og enhver kunnskap om hvor mye som skal til for at kvinner skal kunne få delta i samfunnet på lik linje med menn.
Tenk dere et scenario der det er motsatt. At menn med talent innen diverse sportsgrener ikke får tillatelse til å utøve idretten de elsker fordi de kan bli skadet eller dø av det. Tenk dere mannlige skihoppere som ikke får hoppe i stor bakke fordi de kan skade seg.
Det er nesten så man får lyst til spørre om det kun er menn som skal få lov til å dø når de holder på med det de elsker mest av alt.
Media og Norges Idrettsforbund (NIF) har på primitivt vis motarbeidet kvinneidrett og talentfulle idrettskvinner sin mulighet til å utøve sin sport. Samtidig er historien full av kvinner som har trosset gubbeveldet og fått gjennomslag for å kunne drive med det de elsker og har talent for. Så mange pionerer, så mange ressurssterke og kule kvinner.
Hvert år kommer det noen nyhetssaker som på en usedvanlig lat måte peker på hvor ulike vilkår mannlige og kvinnelige idrettsuttøvere står overfor. Det er som om noen journalister eller redaksjoner i media tenker at ja, ja, vi må jo kunne vise til at vi har “problematisert” tematikken.
Men det blir ingen skikkelig debatt, det får ikke konsekvenser. Det følges ikke opp.
Urettferdigheten er et mønster. Et gjenkjennbart mønster som vi som samfunn med enkle grep kan endre. Men når de som sitter med makt ikke vil bedre forholdet for jenter og kvinner i idretten, er det grasrota som må trå til. Feminister på 1970-tallet trådte til, men også kvinnebevegelsen har vært litt bakpå her.
Tilbake til Kjerringråd. Forsiden til Kjerringråd nr. 3-4 fra 1983 er et bilde av ei skihopper i svevet tatt fra bakken. Skihopperen er omgitt av fjell, skog og vinternatur. Fotografiet er håndkolorert av Elise Christie som sammen med Runa Haukaa, Anne Britt Lindsøe, Anne Lise Nestande, Anka Ryall og Ina Tin er ansvarlige redaktører for dette nummret av Kjerringråd. Fotografiet er et NTB-foto av en ukjent sveitsisk kvinne. I Elise Christie sitt intervju med Laila Schou Nilsen får vi vite at Schou Nilsen hadde sitt internasjonale konkurransegjennombrudd i midten av tredveårene. Schou Nilsen vant etter dette svært mye av det som var å vinne innenfor skøyter, utfor, slalåm, håndball og spesielt tennis hvor hun ble norgesmester i både single double og mixed double fra 1937 til 1961- et spenn over en hel generasjon.
Forsiden til KjerrinRåd nr. 3-4 1983. Håndkolorert av Elise Christie.
Schou Nilsen har tilsammen 103 norgesmesterskap og er også tildelt Egebergs Ærespris. Hennes rolle som forbilde, kan som det står i Kjerringråd, neppe overvurderes. Både som idrettsuttøver og gjennom sitt arbeid i Norges Idrettsforbund har hun vært med på å bryte ned noen av de barrierene som fantes mot kvinneidrett.
Schou Nilsen forteller i intervjuet om innbitt motstand mot kvinneidrett fra media, der man for eksempel under fjernsynets dekning av skikonkurranser valgte å sette kamera på de jentene som var helt utslitt når de gikk over mål, som en slags demonstrasjon. Hun trekker frem at skihopping for jenter var tabu den gangen hun holdt på, og at det fortsatt var det da intervjuet ble foretatt i 1983.
At menn med tilsynelatende svært mangelfulle kunnskaper om kvinners biologi og fysikk har klart å hindre jenter som vil sveve høyt og langt i store bakker helt frem til 2020 bør være en vekker for alle som tror Norges idrettsforbund taler kvinneidrettens sak.
Faktum er vel heller at de fleste menn er for store og tunge til å sveve skikkelig langt i skibakken – og at kvinner på grunn av sin fysikk kanskje er bedre egnet til skihopping. Når vi vet at det en ganske stor andel menn innen skihopping har utviklet spiseproblemer? Likevel, det er ingen menn eller kvinner som sier at menn ikke burde får drive med skihopping.
Kanskje vil kvinner om noen år sveve lengre enn menn? Kanskje er skiflyging en av de idrettene der menn om de skal kunne hevde seg i toppen vil trenger egne klasser for menn?
Altfor mange menn er engstelige for at kvinner skal skinne. Kvinner skal iallfall ikke skinne mer enn mannlige idrettsutøvere. Men ofte gjør kvinner nettopp det. Se på kvinnehåndballen. Norges kvinnelandslag har underholdt og gledet store deler av norges befolkning med sine bragder i EM, VM og OL. Vi kjenner de, elsker de og heier på de sammen. At det var en kvinnelig leder, Marit Breivik, som reiste kjerringa og tok håndballjentene til topps er verdt å merke seg. Hun la grunnlaget og tok den store jobben. I begynnelsen ble også kvinnehåndballen latterliggjort av media og menn som mente kvinnehåndball var for sidrumpa.
Martina Navratilova var pionér innen tennis for kvinner. Hun var også forbilde for lesbiske som drev med idrett.
Det kan virke som om NIF og den internasjonale olympiske komiteen har vært og fortsatt er arnested for menn som gjør det de kan for å ødelegge for kvinneidretten.
I 2020 og 2021 topper NIF sin historie med kvinneundertrykkelse ved å gå i front for å la gutter som identifiserer seg som jenter og menn som identifiserer seg som kvinner delta i jente- og kvinneidrett.
Ikke en kvinnelig stortingspolitiker har reagert på dette. Ikke en politiker har reist debatt omkring tematikken. Hva feiler det dere? Hva feiler det våre folkevalgte politikere som ikke reagerer. Hvor er Annikken Huitfeldt, Hadia Tajik, Anette Trettebergstuen og Tonje Brenna? Hvor er Audun Lysbakken og Jona Gahr Støre. Har dere ikke ryggrad eller integritet. Er dere dotter alle som en?
Det er Stortingsvalg i år, og om Arbeiderpartiet, SV og Rødt tror de skal slippe denne debatten, tar de feil. Vi kommer til å møte opp hver dag i valgbodene deres for å kreve svar på hvor dere står. Vi tar med oss døtrene våre, mødrene våre, bestemødrene og tantene våre og alle eksemplene på hvordan jenter og kvinner i 2021 angripes fordi vi kjemper for å beholde de rettighetene får formødre vant frem med. Vi går ikke før vi får svar, vi gir oss ikke før dere setter jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter på dagsorden.
Og om det er noen der ute som har hele samlingen av Kjerringråd og lurer på hvor de skal gjøre av det, så ta kontakt med oss.
Født i feil kropp?
Nyfødt, velskapt, men feil?
Jeg var den jenta som var bedre enn gutta i fotball, som spilte ishockey, gikk på lengdeløskøyter, ville være med i bryteklubben og diltet etter faren min med verktøykasse, speiderkniv og snekkerbelte. Hva hadde skjedd med meg om jeg hadde vokst opp i dag?
Denne artikkelen følger opp Guttejenta som ble publisert på matriarken.no i går. Artikkelen er en justert utgave av et tilsvar publisert i Sykepleien desember 2019.
Kvinnefrigjøringen på 1970–1980-tallet bidro til å bryte ned de stereotypiske kjønnsrollene. Det oppsto grupper som «Kvinner i mannsyrker», og det ble gjennomført aksjoner for at kvinner for eksempel skulle kunne løpe Holmenkollstafetten. Det er kvinnefrigjøringen fra denne tidsepoken som bidro til at det ble rom for at jenter kunne få utfolde seg og drive med det de hadde talent for. I samme epoke ble homofili avkriminalisert. Jeg er utrolig takknemlig for de rettighetskampene mine formødre og forfedre var del av.
Kjønnsreise eller tidsreise?
Nå er vi i 2021, men det kan virke som om en del helsesykepleier som for eksempel Stine Holm Sætervik og helsesøster og sexolog Ingun Wik ved Helsestasjon for Kjønn og seksualitet i Oslo vil tilbake til 1950–1960-tallet, da man så rart på jenter som, om man skal følge Sæterviks logikk, «oppførte» seg som gutter. Ingun Wik er en av de som mener det å gi friske barn kjønnshormoner er helt innafor. Sætervik gir i ett innlegg i Sykepleien den 25.11.19 uttrykk for at barn som uttrykker seg «kjønnskreativt» er barn som «transer». Dette er som tatt ut av munnen på sexolog Espen Esther Pirelli Benestad som er den norske transaktivismens legealibi i Norge.
Når en som har legeutdannelse snakker om at vi mennesker er kjønnskreative, har kjønnstalent og finner opp ord som kjønnseufori forventer iallfall jeg at man kan underbygge påstandene. Men det kan se ut som om menn som ikler seg en stereotypisk kvinnerolle kan si hva som helst og likevel blir tatt på alvor. De er jo tross alt menn. Jeg klarer ikke se for meg at en kvinnelig lege ville kommet unna med å si at det finnes 7 kjønn som Pirelli Benestad gjør på NRK TV.
Sætervik beskriver at dette er barn som «kler» seg eller ikke «oppfører seg» i «samsvar med det kjønnet de hadde ved fødselen». Kjønn er ikke en leirklump du kan forme som du vil, det er en realitet. Å lære barn og andre at de kan endre kjønn eller identitet er i beste fall villedende, i verste fall svært skadelig.
Det er ikke barna det er noe feil på
Hvorfor problematiserer Sætervik, Pirelli Benestad, Ingun Wik og skeive oganisasjoner at jenter foretrekker aktiviteter flere gutter enn jenter driver med? Hva er det som gjør så de som fronter skeiv kjønnsideologi kategoriserer og diagnostiserer det å bryte med et stereotypisk kjønnsrollemønster som å «ikke oppføre seg i samsvar med det kjønnet de er»? Det er vel ikke barna som bryter med normen det er noe feil på. Har skeive organisasjoner og sexologer foretatt en tidsreise? Vel, kan de, kan jeg og: Hva om Sætervik eller Ingun Wik var helsesøster på min skole?
Noe galt
Hva ville det gjort med min selvfølelse å bli fortalt av selveste helsesøster at jeg kanskje egentlig var gutt? Hvordan hadde det påvirket meg? For når andre barn og voksne tror du er en gutt, så føler du at det er noe galt med deg. Jenter skal jo ikke se ut som gutter? De skal ikke spille fotball, ishockey, bryte, ha kort hår eller kle seg i «gutteklær»
Som jentunge var jeg redd for at det var noe galt med meg – at jeg var feil. For når andre barn og voksne tror du er gutt, så føler du at det er noe galt med deg. Å få uønsket oppmerksomhet fordi man skiller seg ut kan føre med seg alvorlige psykiske problemer. Jeg ville bare være i fred og få holde på med de aktivitetene jeg elsket å holde på med. Barn er følsomme, de lager sine egne forklaringer som absolutt ikke trenger å ha rot i realiteter.
Barn som skiller seg ut
Sætervik, Pirelli Benestad, skeive organisasjoner, Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) og Ung.no tillegger barn som bryter forventninger, en kjønnsforvirring de ikke har. Når ble det stuerent at voksne problematiserer og stigmatiserer barn som skiller seg ut?
«Nettverket til barnet kan forstyrres av at det uttrykker seg kjønnskreativt», skriver hun. Jeg er uenig. Det er Sætervik og de mange skeive organsiasjonen med flere som forstyrres av barn som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre. Så til de grader at hun innbiller seg at vi mennesker kan ta kjønnsreiser. I guttejenta som ble publisert på matriarken i går fortalte jeg en lengre historie om mitt møte med verden som guttejente.
Utsatt for stigmatisering
I 2021 blir barn og unge som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre, utsatt for massiv stigmatisering. Sætervik forkynner rett og slett at barn som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre, kan være født i feil kropp eller ha en kjønnsidentitet som ikke passer den kroppen de har. Dette budskapet kan påføre barn traumer, depresjon, forvirring og angst. Barn som bryter med normen, trenger beskyttelse fra voksne som fremmer skadelige og uvitenskapelige ideer basert i fantasiteori og fra budskap om at barn kan bli mer seg selv om de får bekreftet en ny identitet som visstnok skal tre frem med pubertetsblokkere og kirurgi.
Uønsket oppmerksomhet
Det er mye vi kan gjøre som kan bidra til at de som skiller seg ut, ikke blir stigmatisert eller mobbet. Men å få uønsket oppmerksomhet og bli fortalt at man ikke er den man trodde man var, er ikke det barn som skiller seg ut, trenger. Barn er umodne, små mennesker som skal utvikle seg og bli modne mennesker. De trenger å vite at verden er rund, ikke flat.
Forklaring på smerten
Når barn presenteres for narrativet «født i feil kropp» åpner det for at de barna som opplever seg feil, tror de har funnet en forklaring på smerten og utenforskapet de føler. Andre barn vil kunne tenke at alle barn som bryter med kjønnsrollemønsteret, er født i feil kropp. Barn har ikke modenhet eller kapasitet til å forstå at kjønnsnarrativet Sætervik presenterer, ikke er mulig. Barn blir et lett bytte for voksne som forteller de at de kan ha en identitet som ikke passer kroppen deres.
Alias
En lesbisk venn av meg fortalte at da hun var liten, trodde hun at hun måtte bli gutt for å kunne være sammen med jenter. Så hun lagde seg et alias som var gutt. Barn gjør sånn, i barnesinn er alt mulig. Ei lærerinne jeg kjenner, fortalte meg at hun hadde en elev som insisterte på at han var katt i to år. Han mjauet, krøyp på alle fire i klasserommet og ville at alle skulle kalle han katt.
Utover det at folk trodde jeg var gutt, tenkte jeg ikke noe særlig på hvem eller hva jeg var da jeg var barn, jeg bare gjorde ting, lekte og var i aktivitet. Alle jenter er skapt forskjellige, og vi uttrykker oss forskjellig, selv om vi er samme kjønn, det samme gjelder alle gutter. Barn trenger ikke å få høre at de kan være skrudd sammen feil –eller er født i feil kropp – de skal bare være seg selv og bli elsket for den de er, ikke for den de tror du burde bli.
Meg som kjønnskreativt? barn med et kjønnsbrytende kjønnsuttrykk og en normbrytende identitet? Eller bare ei jente som var seg selv? Hvordan hadde jeg reagert om skeive organisasjoner eller helsesøstre som tror barn kan være født i feil kropp hadde kommet påminnelse skole? Hvor stigmatisert hadde jeg blitt og hva slags konsekvenser ville det fått?
17 år og usikker på hvem jeg var. Det eneste jeg var sikker på var at det var noe galt med meg.
I slutten av tyveårene og med ny hårsveis
De fleste finner ut av seg selv med tid og stunder. Formen tok det tid, men det ordnet seg. Her cirka 30 år. Det var vel først da jeg kom sånn ordentlig på plass.
Guttejenta
Da jeg var 10 år fikk jeg fikk min første sykkel. Jeg syklet som en gal opptil flere mil om dagen i Mao Tse Tung skyggelue, arbeidshansker og ofte med et frottéhåndkle samlet i en klesklype i rundt halsen. Jeg var inspirert av Prins Valiant og Robin Hood. Foto: Privat
Som 1967-modell kom jeg til verden i en brytningstid. Likestilling, selvbestemt abort, barnehageplasser, abortkampen, boligbygging og ja eller nei til EU (EF som det het da) var eksempler på saker som sto høyt på den politiske dagsordenen.
Jeg vokste opp på Kolbotn i Oppegård kommune. Moren min ble av en del sett på som «bråkete» og faren min som «dott» fordi de var opptatt av at kvinner skulle få utdannelse og bestemme over egen kropp og eget liv. Det var faren min som sto for matlagingen i heimen og han så det som en selvfølgelighet at han tok del i alt som hadde med husarbeid å gjøre. Når foreldre til venner jeg var med hjem spurte hva jeg het, la jeg merke til at noen av de rynket på nesa når de hørte etternavnet mitt. Å merke at foreldrene mine ble mislikt av enkelte voksne som mente kvinnesak var noe tøys, lærte meg at det å være annerledes og ta i bruk ytringsrommet har både positive og negative konsekvenser.
Første skoledag gikk jeg i skjorte, blå olabukse med sleng, et bredt svart belte med stor beltespenne (jeg var hektet på sånne belter) og fotballsko. Jeg hadde funnet min klesstil og den har strengt tatt ikke endret seg.
Fra venstre: Tonje på kontoret til sin pappa, første skoledag og etter et bad i sjøen
Som barn og ungdom var jeg sent utviklet både fysisk og psykisk og filosoferte lite over tilværelsen. Jeg reflekterte aldri over hvem eller hva jeg var. Jeg elsket å spille fotball med guttene i nærområdet, det gjorde meg lykkelig og jeg kunne spille i timevis uten å kjede meg et sekund. Det fantes ikke noe jentelag i fotball på Kolbotn på den tiden så etterhvert startet faren min og jeg Kolbotn Pikelag. På kamper insisterte jeg på å ha drakt nummer 7,9 eller 11, fordi de beste engelske fotballspillerne (spissene) hadde ett av disse hummerne på drakten sin. Jeg samlet på frimerker og likte å sortere. Det var noe den prosessen som startet med å dampe frimerkene av konvolutter, tørke dem på lampa og plassere dem systematisk i lommene i frimerkeboken etter land og størrelse. Jeg samlet også på fotballkort og hadde en liten kommode der jeg sorterte kortene etter lag og årgang.
Jeg var en blanding av sterk og smidig, og ønsket å begynne med bryting. Fordi det var første gang en jente ville bli med i Kolbotn bryteklubb, måtte det opp på et møte i klubben før det eventuelt kunne skje. Moren min dro dit og det gikk greit, men jeg ønsket ikke oppmerksomhet rundt meg selv som person og særdeles ikke den type oppmerksomhet der jeg ble den ene rare jenta som ville bryte. Jeg sa derfor til foreldrene mine at jeg ikke ønsket å bryte lenger.
Tonje 8 år.
Fordi jeg insisterte på å være kortklipt og hadde «guttesveis» som det het da, gikk i fotballshorts og ofte løp rundt i bar overkropp, ble jeg ofte tatt for å være var gutt. På den tiden (1974-1980) ble jeg kalt guttejente. Fra jeg var fire til jeg var 13 år brukte jeg det meste av tiden på å spille fotball med guttene i området der jeg vokste opp. I tillegg til å «se ut» som en gutt var jeg såpass god i fotball at det ikke falt noen inn at jeg kunne være jente. Vi snakker tross alt om 70-tallet da ikke så mange jenter spilte eller var spesielt gode i fotball. Jeg hadde spilt fotball med gutta siden jeg var tre år og når noen pekte på meg og sa «vi velger han» skjønte jeg at det var meg de mente. Når jeg en sjelden gang gikk i skjørt ble jeg ikke tatt for å være gutt, så akkurat som i dag leste folk kjønn når de så plagget skjørt.
Da vi begynte med engelsk i fjerdeklasse forelsket jeg og en gutt i klassen min oss i engelsklærerinnen vår. Vi gikk sammen til blokka der hun bodde og ringte på døren. Hun åpnet og ba oss inn. Vi fikk noe å drikke, satt en halvtime i sofaen hennes og så på henne, og gikk derfra i svimmel lykkerus.
Det var to lesbiske på Kolbotn. De var noen år eldre enn meg. Jeg tror ikke jeg hørte noen bruke ordet lesbisk om dem, men jeg visste at de likte jenter og det tror jeg alle andre visste også. Barn vet det meste, vi visste også hvilke fedre som slo ungene og kona si, hvem som drakk for mye og hvem hvilke som var utro. Etter krøsjen på engelsklærerinnen, forelsket jeg meg i en ung kvinne som var tettbygd, hadde sterke kraftige lår og store pupper. Jeg ble svimmel og ør av å være sammen med henne for jeg syntes hun var så pen. Hun var noen år eldre enn meg og jeg var avstandsforelsket i henne i flere år.Jeg er kanskje født med en større dose selvtillit enn gjennomsnittet. Men selv om jeg alltid har hatt god selvfølelse og mye selvtillit var jeg nok like redd og følsom som andre unger.
Da jeg var 10 år fikk jeg fikk min første sykkel. Jeg syklet som en gal opptil flere mil om dagen i Mao Tse Tung skyggelue, arbeidshansker og ofte med et frottéhåndkle samlet i en klesklype i rundt halsen. Jeg var inspirert av Prins Valiant og Robin Hood.
Tonje med en av sine første sykler
Klassebilde fr Tårnåsen skole. Tonje første fra nummer fire fra venstre
Jeg var det mange i dag ville kunne misforstå som en jente født i feil kropp. Men selv om det nok var noen som reagerte på at jeg var guttete, og til og med trodde jeg var gutt så var det ingen som lurte på om jeg var født i feil kropp. Heller ikke jeg. Som «guttejente» skilte jeg meg ut fysisk og gjennom min aktivitet og mine interesser. Det var ikke noe jeg tenke mye på, men innimellom skjønte jeg det fordi det oppsto situasjoner hvor det ble tydelig. Situasjonene var uskyldige og handlet om at enkelte ikke trodde på at jeg var jente, og at jeg da ikke skjønte hva jeg skulle si eller gjøre for å overbevise de. Eller så kunne det handle om at jeg ikke skjønte kodene, fellesskapet, interessene eller klarte å fatte interesse for det mange jenter på min alder var opptatt av.
De fleste av jentene kom i puberteten flere år før meg. Det medførte at de ble klar over kroppen sin på en måte jeg ikke kjente til enda. Jeg registrerte at kroppen min «sto stille», og at de andre var på vei til å bli kvinner med hofter og andre mer voksne former. Når jeg spilte kamper og dusjet med fremmede jenter hendte det at jeg ble engstelige for at de skulle si at jeg ikke hørte til i jentegarderoben fordi jeg kunne ut som en gutt på overkroppen.
I 13-14 års-alderen fikk jeg beskjed av en voksen person om at jeg begynte å få antydning til bryster, og derfor måtte ta på meg t-skjorte. Jeg rødmet og ble flau. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg reagerte sånn, men jeg tenkte at det var noe galt med meg og at jeg burde ha merket at jeg hadde begynt å utvikle bryster. Men det hadde jeg ikke, eller kanskje jeg hadde registrert det. Jeg hadde ikke reflektert over det, eller tenkt at det skulle medføre til at jeg måtte ta på klær for å skjule dem. Så ble jeg 15 år og en dag jeg var på toalettet så jeg at det var blod i trusen min. Jeg ble redd og ropte på moren min som forklarte meg greia. Så fikk jeg et par Saba Self-sit bind, høye som høyblokker, og jeg tenkte at hva faen er dette for jævelskap. Puberteten var i gang. Fra jeg var 14 -18 år var jeg som mange ute av meg selv, inni meg selv, ute av balanse og jeg skiftet på å være sint, deprimert, apatisk, frustrert uten å skjønne hvorfor.
Noen dager ville jeg bare sove, andre dager viste jeg fingeren til alle som så på meg. Jeg sleit for første gang med å ha en kropp som jeg opplevde som stygg og mislykket. Jeg følte meg som et misfoster og trodde alle andre opplevde meg som det også. «Der går misfosteret» var en sånn setning jeg bare ventet på at noen skulle rope etter meg. Men det skjedde ikke. Prosessen fra å ha barnekropp til å få kvinnekropp er smertefull. Hoftepartiet endret seg, valpefettet la seg i ansiktet og hormonene som herjet i kroppen min var ikke på min side. Hår her og der fulgte også med. Da jeg som 15-åring fikk meg helgejobb på et Bed & Breakfast hotell, fikk jeg beskjed om å enten barbere leggene mine eller gå med strømpebukse fordi jeg hadde fine lyse dunhår på leggene. Det virket som om hotellgjester kunne bli skremt av det, og jeg husker jeg tenkte at «faen er det og feil nå». Men jeg ville tjene penger og gjorde som jeg hadde fått beskjed om.
Tonje 16 år
Jeg vet ikke hvorfor, men mange lesbiske spilte fotball, noe som medførte at vi møttes på turneringer rundt om i Norge og Sverige. Vi fant hverandre om kveldene. Få av oss hadde erfaring så vi kysset og prøvde oss frem. Keitete beføling, sjenanse og mye spenning. På den tiden fantes ikke sosiale medier eller internett så vi visste ikke hva man kunne gjøre med hverandres kropper. Det medførte at vi måtte prøve oss frem, kjenne etter og la kroppen reagere på nærheten og det vi foretok oss. Gjennom klønete utprøving fant jeg ut hva jeg likte og ikke likte av berøring. Det tok tid, men det var en fin tid og jeg traff mange jenter som elsket jenter. Miljøet utviklet seg og etterhvert var vi en ganske stor gjeng med lesbiske jenter som møttes for å drikke øl, høre på musikk og feste. Vi holdt på med vårt og fikk utløp for en del av den frustrasjonen puberteten bringer med seg.
Da jeg var 17 begynte jeg å vanke på Metropol som var mekka for alle «freaksa», som man kunne si den gangen. Her gikk lesbene, homsene transvesittene, drag-queensa, de kortvokste, de hørselshemmede, NRK-profiler i eksentriske klær og prostituerte. Metropol var himmelen og jeg var der så ofte jeg kunne, både alene og med andre. Vi danset til Annie Lennox, Prince, George Michael, David Bowie, og vi drakk øl. Metropol var en planet der man kunne være seg selv og hvor homofile menn og lesbiske kvinner kunne danse og kline sammen.
‘En del år etter at Metropol ble lagt ned kom Potta, et legendarisk utested for lesber drevet av to lesber. I døren på Potta sto Tina. Hun elsket rollen som dørvakt og gikk alltid i militærbukser, kakigrønn t-skjorte og sorte militærboots. Hun var stor og sterk, en skikkelig plugg. Jeg ble med henne hjem et par ganger uten at det skjedde noe, vi bare likte hverandre. Det medførte det privilegiet at hun alltid vinket meg frem så jeg slapp å stå i køen på Potta. Inne sto DJ Julie som var så lys at jeg først trodde hun var albino. Hun var tøff som få i trynet, men det var ikke vanskelig å få med seg at hun var mer sårbar og følsom enn gjennomsnittet.
Fra Butch/femmes kveld på Potta 2001
Å komme inn på Potta var som å komme inn i en verden full av lesbisk DNA. Rett innenfor døren i sofabåsene satt de klassiske butchene (maskuline lesber) med kort hår, rutete skjorte og som ofte var litt overvektige. De drakk øl eller spilte biljard, var rolige og coole og lagde ikke noe bråk. Guttejentene «tomboysa» gikk i singlet eller t- skjorte, olabukse, hadde kort hår og var ofte litt yngre og lettere enn butchene. Når jeg bruker begrepet butch så er det en betegnelse som i denne konteksten kun rommer det fysiske uttrykket de hadde – altså de som ble ansett som maskuline lesber. Den klassiske butchen, som også omfatter en rolle for adferd, var ikke utbredt på Potta eller i Norge forøvrig. Lesbene gikk stort sett i skinnjakke eller olajakke. Det var også lesber som var mer feminine, men de var ikke så mange.Skammen over å høre til en gruppe med så «karslige» kvinner var utbredt og selvhat ikke uvanlig. De som presenterte seg som bifile ble av og til oppfattet som litt slitsomme og kjedelige fordi de ofte klagde på lesbenes utseende. Likevel vanket de på Potta der guttejentene og butchene dominerte. Enkelte av de bifile klagde over at lesbiske ikke ville ha dem fordi de var bifile. Jeg har ikke peiling på hvor de fikk det fra, men som en regel så vil ikke lesber har andre enn de kvinnene de forelsker seg i eller tenner på seksuelt. Lesber har opp gjennom tidenes løp blitt anklaget og hakket på av både menn og bifile kvinner som mener seg oversett. Og som for tredve og førti år siden blir vi også i dag kritisert for å være stygge. Fra jeg var fire har jeg vært avstandsforelsket i jenter, men om jeg er født sånn eller blitt sånn vet jeg ikke. Det bryr jeg meg ikke om. Jeg bryr meg heller ikke om at en del mener lesbiske ikke burde se så lesbiske ut. Jeg har som andre hatt problemer, særlig i 14 -18 års alderen. Men det handlet ikke om at jeg var lesbisk. Det handlet om at puberteten er hard og vanskelig å komme seg gjennom for alle, også for meg. Prosessen der jentekropp utvikles til kvinnekropp er skummel, slitsom og for mange kan denne fasen oppleves som å miste seg selv. Å gå fra barnekropp til voksenkropp er en dramatisk prosess.
Jeg var det man kalte en guttejente. Hadde jeg vokst opp i dag, ville nok en del kunne misforstå meg som en jente født i feil kropp. En del lesbiske jenter ønsker av ulike årsaker ikke å være lesbiske. Det bør vi være klar over og finne årsakene til.
Om jeg som barn hadde blitt utsatt for FRI eller Rosa Kompetanse sine ideer om «kjønnsidentitet», «kjønnsuttrykk» og konseptet «født i feil kropp» hadde jeg rett og slett ikke vært intellektuelt klar for det tankegodset de presenterer. Jeg var ikke moden nok for de tankene før jeg var over 20 år. Faren for at guttejenter tolkes som jenter «født i feil kropp» og deretter påføres FRI og Rosa Kompetanse sine tanker og forventninger om kjønn og kjønnsroller er tilstede og noe vi bør snakke om. Det bør være del av diskursen om kjønn. Unger trenger ikke vite hvem eller hva de er – de utvikler seg over tid og finner ut av det tidsnok. Og med mindre de viser tegn på at de er psykisk syke eller trenger hjelp, så bør vi voksne la dem være i fred fra våre ideer om kjønn, seksualitet og utfoldelse. La unger vokse opp uten politisk dagsorden fra den noe påtrengende «regnbuefamilen».
Tonje Gjevjon 2017
Jeg var det man kalte en guttejente. Hadde jeg vokst opp i dag, ville nok en del kunne misforstå meg som en jente født i feil kropp. En del lesbiske jenter ønsker av ulike årsaker ikke å være lesbiske. Det bør vi være klar over og finne årsakene til.
Om jeg som barn hadde blitt utsatt for FRI eller Rosa Kompetanse sine ideer om «kjønnsidentitet», «kjønnsuttrykk» og konseptet «født i feil kropp» hadde jeg rett og slett ikke vært intellektuelt klar for det tankegodset de presenterer. Jeg var ikke moden nok for de tankene før jeg var over 20 år. Faren for at guttejenter tolkes som jenter «født i feil kropp» og deretter påføres FRI og Rosa Kompetanse sine tanker og forventninger om kjønn og kjønnsroller er tilstede og noe vi bør snakke om. Det bør være del av diskursen om kjønn. Unger trenger ikke vite hvem eller hva de er – de utvikler seg over tid og finner ut av det tidsnok. Og med mindre de viser tegn på at de er psykisk syke eller trenger hjelp, så bør vi voksne la dem være i fred fra våre ideer om kjønn, seksualitet og utfoldelse. La unger vokse opp uten politisk dagsorden fra den noe påtrengende «regnbuefamilen».
På bildene over ser vi eksempler på Hvordan samfunnet løser problematikken med unge jenter som identifiserer se som gutter i 2021.
Denne artikkelen ble første gang publisert 28. juni 2018 i Dagbladet under tittelen “Fra en guttejente som har det bra”. I artikkelen på matriarken.no erdet er lagt til flere fotografier.
Historieløs kjønnsforskning
Av Tonje Gjevjon
Hvor er motkulturene spurte Elisabeth Lund Engebretsen i en artikkel i 2020
Hun skrev da på en populær-vitenskapelig debattbok om norsk Pride-aktivisme i Norge fra 1970-tallet.
Det er ikke så greit å skrive om motkulturer i historien når du ikke vil forholde deg til de motkulturene og motkreftene som fantes og som alltid har vært der.
Kjønnsforskere Elisabeth Lund Engebretsen ble intervjuet i forbindelse med et en debattbok om Pride. Pride, som har røtter i motkultur, har i vestlige land i det siste tiåret endret funksjon fra protestarena til glitterfest. Pride har blitt spesielt populært som en arena for merkevarebygging blant verdens ledende profitt-orienterte selskaper. Bruk av regnbueflagget i kampanjer for å selge alt fra brødskiver til aksjer preger opptaktene til juni, måneden hvor Pride markeres internasjonalt, I tillegg til de lokale glitterparadene som holdes i by etter by resten av året. Engebretsen stiller seg kritisk til hvordan pride ble en folkefest, og lurer på hvor motkulturene innad i bevegelsen har blitt av, når man f.eks slipper konservative politikere til for å lede paraden. Engebretsens kritiske blikk på paradens funksjon er høyst relevant, men hun ser ikke hva som befinner seg rett foran øynene hennes. Pride har ikke motkultur, for Skeiv teori har ikke rom for motkultur. Pride og skeiv er overfladiske merkevarer for mangfold, men har like mye med mangfold å gjøre som det Monsanto kan sies å ha noe med naturvern å gjøre. I denne artikkelen trekker vi frem det mangfoldet og motkulturen som Engebretsen overser, fordi hun leter på feil sted.
Utenfor den skeive kulten eksisterer all slags meningsmangfold og motkrefter, men de finner du ikke hvis du ikke ser utenfor tryggheten som kommer med å sentrere menn og menns seksualkultur. Det skeive patriarkatet er også et patriarkat, og hvis du trodde skeiv kultur og skeive menn har for vane å slippe motstemmer til – spesielt kvinner – er det mulig forskningen din har noen metodiske svakheter.
Men det er heldigvis hjelp å få, for det har levd kvinner før oss og de kan formidle historiene du trodde ikke fantes.
I kunst og sakprosaboken “Vi spiste, sov og drakk feminisme” formidler Inge Ås med flere historien om hva som utløste dannelsen av Lesbisk Bevegelse. Dette var en organisasjon helt fri for menn. Boken kan vise deg motkulturen du ikke finner i de mannssentrerte boblene du leter i. Den forteller for eksempel om hvordan sinte og ofte svært så forurettede homofile menn, behandlet lesbiske kvinner når de krevde plass. Motkulturen og menings-motstanderne du sier du ikke finner, men som så absolutt finnes, ble angrepet både fysisk og med skjellsord. Men hvilke kvinner gidder vel å henge rundt kvinnehatende mannfolk om de ikke absolutt må? Du finner ikke meningsmotstandere der du leter, for menn og skeiv teori har ikke rom for meningsmotstandere – spesielt ikke kvinner.
Lesbenes opprør startet i 1973 med en aksjon på Venstres Hus, der homsenes årlige missekonkurranse skulle finne sted. En aksjon som vekket hvin og hyl fra sarte menn som ble rystet over at deres årlige storshow ble avbrutt av kvinner som påpekte kvinneundertrykkelsen i konseptet «missekonkurranse».
Jeg er initiativtaker og redaktør for denne “kvinnesaksbibelen” og etter tre års samarbeid med Inge Ås og utallige intervjuer med et hav av lesbiske feminister, ble den 352 siders boken i 30 x 30 cm format (LP-format) lansert i september 2020. Boken bæres frem av en rikholdig fotodokumentasjon fra Kvinnehuset i Oslo, kunstnerkollektivet Sfinxa, teatergruppen Livets Mangfold, Litterært Kvinneforum, hekseaksjoner, bindaksjon og annet sprell.
Tre. Tegning av Elise Christie som var med i Seriøsgruppa (performancegruppe) og kvinneverkstedet Sfinxa.
Lesbiske feministers politiske historie og ståsted, representerer alle motstemmene man kan drømme om. Denne boken burde derfor stå på listen over obligatorisk litteratur for enhver kjønnsforskere som etterlyser motkulturer. For dette er en del av vår historie, enten man liker det eller ikke.
Også kunsthistoriker, journalister, politikere og historikere vil få tilført perspektiver de vil kunne få glede av, og som bidrar til et større perspektiv om de leser denne boken – og ikke minst ser bildene – som forteller om noe av det desidert mest motkulturelle man kan komme over. Jeg sier ikke dette fordi jeg er redaktør for boken, men fordi jeg inntil for fire års siden var like blåst hva angår lesbiske aktivisme og feminisme som det Engebretsen virker å være den dag i dag.
Boken vil vise deg det du sier du leter etter – her finner du tankegodset, argumentasjonen, eksempler på motstand, medgang og ikke minst alle erfaringene du trenger for å forstå hva kvinnesak og feminisme handler om.
Under tittelen “Unikt portrett av kvinnefellesskap” signert kunstkritiker Ketil Røed kan vi lese hans anmeldelse av “Vi spiste sov og drakk feminisme” i siste nummer av Prosa.
Røed skriver: “Den enorme Coffeetable- boka Vi spiste sov og drakk feminisme springer ut fra et behov for å fortelle en utførlig historie om de feministiske kvinnefelleskapenes gullalder. Men det er på ingen måte en tørr fagbok. Ønsket om å fange inn en underkommunisert periode i norsk historie har tvert i mot et menneskelig driv som merkes gjennom hele utgivelsen (…) Boka viser frem en gruppe kvinner og aktivister som ofte har blitt tidd i hjel og forsøkt latterliggjort. Det er et både sympatisk og viktig verdighets- og anerkjennelsesprosjekt.”
Engebretsen sier hun jobber med kjønnsforskning, men reflekterer en historisk gjenganger, der lesbiskes bidrag – ikke minst til motkultur – usynliggjøres. Kvinners roller i homofile kvinner og menns historie blir på denne måten redusert til det arbeidet (og det er ikke rent så lite) lesbiske har gjort for at homsene skal få sine behov dekket. I skeiv historie skal lesbiske helst bare være homsenes husmødre. Verdens dårligste ekteskaps-arrangement, spør du oss. Selvfølgelig stakk alle kvinner som kunne, fra menns parasittiske utnyttelse av kvinner i det organiserte homomiljøet.
Vi var unge og fulle av futt er tittelen på Inge Ås sitt forord. Og at disse kvinnene hadde det gøy og opplevde tilhørighet, søsterskap og felleskap er det ikke tvil om. De fant kreative og kunstneriske måter å kommentere sin samtid på. De dannet egne grupper uten menn. Det var et kollektivt samhold og lykke forent rundt både sak og sosialt samvær, noe som nok kan skape savn hose flere enn kvinnesakskvinner og lesbiske aktivister.
Et annet sted i anmeldelsen skriver Ketil Røed om kvinnesaksbibelen vår:
“Dette er viktig norgeshistorie, fordi kontakten med grasrotnivå i historisk aktivisme viser oss røttene til forandring” (..) “Bredden og detaljrikdommen springer rett og slett ut fra en nerve, en inderlighet, et levende fellesskap båret oppe av politiske ambisjoner, som avdekker en svikt i dagens virkelighet, av både menneskelig og politisk art: Evnen til å finne sammen i kollektiver og kjempe for verdier som samler, snarere en splitter. På dette punktet er denne boka virkelig en bibel som fortjener lesere langt utover “menigheten”.”
Boken byr dessuten på en kulturhistorisk foto-dokumentasjon som ikke før har sett dagens lys. Flere hundre fotografier tatt av Marianne Rovas Olsen og andre, dokumenterer blant annet dannelsen av Lesbisk Bevegelse på Gerd Brantenberg sin hytte på Tjøme. De hittil usette fotografiene dokumenterer også historiske begivenheter som Bindaksjonen, Hekseaksjoner, aksjonen utenfor Irans Ambassade, 27. juni demonstrasjoner, 8. mars demonstrasjoner, okkupasjon av Vandrehallen på Stortinget, Hyrdebrevaksjonen, av JURK og av Kvinner i kamp og kvinnesolidaritet i aksjonen der samekvinnene satte seg ned på statsminister Gro Harlem Brundtland sitt kontor for å snakke kvinne til kvinne.
Engebretsen må nesten ha anstrengt seg for å ikke ha funnet motkulturen hun påstår å ha lett etter. Men det er kanskje ikke så lett å se motstrømmer når man omgir seg med død fisk som følger strømmen og kanskje til og med er en selv. Død fisk ignorer lesbisk historie.
Kjønnsforskere med et reelt ønske og behov for å bli kjent med motstanden lesbiske både ga og fikk, fra Jon Michelet, Kvinnefronten; AKP-ml, homsene og media, inviteres til å bli kjent med dette i vår kvinnesaksbibel.
De lesbiske aktivistene som virker på Kvinnehuset på 1970-tallet er ikke til å unngå om man på alvor lurer på hvor motkulturene var.
Og hovedårsaken til at det oppsto en gruppe med lesbiske feminister /aktivister
Og som det vil komme frem for de som leser boken er kvinnesakene og feminismen så langt unna det som i dag kalles skeiv dagsorden som det er mulig å komme. For skeiv dagsorden har alltid handlet om menns behov.
Slik jeg ser det er det godt grunnlag for å hevde at de organisasjonene som i dag kaller seg skeive, i praksis har vært og er organisasjoner for menn, homofile menn og den dagsordenen menn i grunn alltid har fremmet. Det har aldri vært et kjønnsmangfold i skeive organisasjoner. De er ett-kjønns-organisasjoner, og det kjønnet de fokuserer på er menn.
Det er heller ikke meningsmangfold i skeive organisasjoner. Det eneste mangfoldet man finner i skeiv kultur et frodig, blomstrende og rikt mangfold av kvinneforakt.
Jada, det er mange lesbiske som har jobbet for at homofile handlinger skulle avkriminaliseres (og godt er det at det ble avkriminalisert) – men hvor er kvinnesaken i homofile organisasjoners historie? Hva annet gjør de for kvinner, enn å forsøke å legalisere forbudte praksiser som surrogati og hallikvirksomhet?
Da jeg med flere dannet Lesbisk Forbund hadde vi et møte med FRI ( FRI byttet navn fra LLH – Landsorganisasjonen for lesbiske og homofile til FRI i 2016). Vi spurte i det møte etter hva FRI gjør for lesbiske. Svaret vi fikk var at de holdt på med noe arbeid i Afrika. Jaha, Afrika.
Enhver lesbe som reagerer på at FRI arbeider for bruk av kvinners kropper (surrogati og prostitusjon) blir angrepet av rasende menn. Dette er en felles erfaring mange lesbiske har.
Så om Engebretsen leter etter motkulturer i de såkalt skeive organisasjonen eller miljøene- så vil hun ikke finne de. For kvinner som ikke ønsker å jobbe for det som alltid har være menns dagsorden går ut av Fri eller går aldri inn i denne mannebula.
Som sagt, kanskje leter du på feil sted, Engebretsen?
Lesbiske feminister var en viktig og virkelig del av kvinnebevegelsen. Og i møte med disse kvinnene fant jeg mine formødre og så mye mer enn det jeg lette etter. For jeg visste ikke helt hva jeg lette etter. Jeg bare visste at det må være flere lesber enn meg som reagerer på kvinneundertrykkelsen og menneskesynet i de skeive organisasjonene.
Og ja, vi må snakke om at det finnes kvinnekultur og kunstuttrykk laget av kvinner, at livet vi lever og har levd preges av vårt kjønn, våre kropper og den rollen vi som kvinner tar og tillegges. Denne kunsten laget av kvinner som er så innvevd i kvinners liv, hverdagsliv at det tar tid å gjenkjenne det som kunst. Og vi må dokumentere og anerkjenne kløften mellom lesbiske og homofile menn som alltid har vært der, som er en viktig og virkelig del av historien, og som kommer til utrykk i «Vi spiste sov og drakk feminisme».
Motkulturen har vært dere hele veien. Og det har vært motkulturer og motstemmer etter 1970-tallet også. Kvinner som ikke jatter med det skeive patriarkatet, som ikke ser på surrogati som likestilling, og som har erfart kvinneforakten i de skeive miljøene.
Og ja, lesbiske er like uglesett av det skeive patriarkatet i dag som for 40 og 50 år siden. Brysomme kvinner som ikke underordner seg skeive menn sin agenda, hva skal vi med dem? De står jo i veien for den skeive dagsordenen. Ser du ikke motkulturen sa du?
De såkalt skeive organisasjonene har utviklet seg til organisasjoner for skeive og straighte menn og kvinner som vil ha økt tilgang til andres kropper, sex, porno, surrogatmødre, “chemsex”, horebukker, halliker, unge gutteprostituerte, osv. De kaller det å bryte normer. Og de har stor toleranse for kvinner som setter skeive menn i sentrum.
De fleste lesbene med futt i har hoppet av det skeive konseptet for lenge siden. De lagde sin egen kultur på 1970 og 1980-tallet og de lager sin egen kultur i dag. Men Engebretsen har tydeligvis ikke tilgang til denne kulturen. Det kan hun få om hun tar et steg utenfor den bobla hun befinner seg i. Lar den døde fisken flyte videre, og vokser seg litt ryggrad. Å lese en kvinnesaksbibel kan hjelpe.
Lenke: Hvor er motkulturene?
Å tilpasse kroppen kjønnsrollen
Av Tonje Gjevjon
Å TILPASSE KROPPEN
KJØNNSROLLEN
Kjønnsrolle er ifølge Store norske leksikon «en samling av normer og forventninger knyttet til det å være mann eller kvinne, gutt eller jente». Kjønnsrollene gir også forventninger til hva man bør interessere seg for.Familie, skole og venner er viktige formidlere av sosiale normer og forventninger, men media, artister, film og moteindustrien er også sentrale i å etablere rollemønstre. Sistnevnte kan ofte bidra til å danne og opprettholde allerede etablerte kjønnsroller og stereotype oppfatninger av kjønn.
EN MULIGHET TIL Å SKILLE SEG UT
Kjønnsrollene kan virke begrensende på de av oss som ikke ønsker den oppmerksomheten som ofte følger med det å være en som skiller seg ut. Men mange ser også kjønnsrollene som nettopp en mulighet til skille seg ut – tre frem og skape litt bølger.
Jeg ble født i 1967 og vokste opp i en blokk utenfor Oslo. Gjennom TV og radio ble jeg vant til å se og høre store artister og band som utfordret, utforsket, tullet med og strakk de trange kjønnsrollene i alle retninger. Menn med langt hår, smykker som dinglet rundt hals og håndledd, øredobber og slengbukser. Mick Jagger i kjole. Kvinnelige artister med vest, slips, raggete look og et breialt kroppsspråk der artistene tredje mer frem som subjekt heller enn objekt. Og alt fra lesber i kvinnebevegelsen, homofile menn og folk i diverse subkulturer elsket dem, adopterte det androgyne looket og fant sin egen vri oppi dette havet av uttrykk der alt var lov.
Joan Armatrading, Janis Joplin og Patti Smith skilte seg ut. De hadde funnet sitt talent, gjorde sin greie og utviklet sin særegne og personlige stil over tid.
DEL AV EN SUBKULTUR
Å være i opposisjon til det etablerte var en del av ungdomskulturen. Og i lesbiske og homofile miljøer, som var en del av den mangfoldige subkulturen som konsentrerte seg i de større byene, blomstret det.
På nattklubber og i mer lukkede rom utviklet det seg miljøer der alle mulige personligheter kom til uttrykk på alle tenkelige og utenkelige måter. Da 80-tallet ankom var jeg 13 år og bodde i Oslo. Hockeysveis, sikkerhetsnål i øret, selvlysende neonfargede bukser og med en umoden og hormonstyrt kropp som jeg på ingen måter var fortrolig med. Jeg visste ikke hva jeg ville, først og fremst handlet tilværelsen om å gjennomgå og holde ut den forandringen puberteten hadde satt i gang. Det var som om noe hadde tatt bolig i kroppen min og dro den i retninger jeg ikke ville. Følsom, sint, deprimert, kjepphøy, selvsikker og trøtt om hverandre. For en emosjonell karusell. Men jeg fant en subkultur – et sted å være i en periode der jeg trengte å sitte i mørke å se på de andre danse etter Grace Jones’ Slave To The Rythm.
Popmusikk og artistene formelig sloss om å se androgyne ut. Menn med sminke, enda større øredobber og femi kroppsspråk som vi kalte det. Homser som var feminine og litt kraftige lesber med hockeysveis, traktorlesber og butcher så du overalt – også i Oslo. Den lesbiske og homofile subkulturen blomstret – på nattklubber og i mer lukkede rom. Så mange steder der vi utforsket oss selv i ulike varianter.
Vi hadde blant annet en restaurant og nattklubb for homofile som het Metropol og senere på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet Potta – en nattklubb for lesbiske.
I begynnelsen av 1980-tallet var for ung til å komme inn på Metropol, men ga meg ikke. En kveld det var karneval sto jeg i døra og ville inn, men vakten nektet meg inngang; du er ikke gammel nok. Jeg ga meg ikke, dro hjem til en venn, kledde meg ut med svart skokrem i ansiktet og tok på meg en parykk med svarte krøller. Så dro jeg tilbake til Metropol. Vakten slapp meg inn. Og der inne var alle byens utskudd; lesber, prostituerte kvinner og guttehorer (som homsene selv kalte de prostituerte gutta), funksjonshemmede, narkomane, kortvokste og mange andre som følte seg annerledes.
THE SUN ALWAYS SHINES ON MTV
MTV, en amerikansk musikk-TV-kanal ble lansert i 1981. Kanalen spilte musikkvideoer, og vi som hadde puberteten og ungdommen på 80-tallet fikk feminine mannlige artister og maskuline kvinnelige artister servert som perler på en snor. Store feite øreringer og rosa gensere med vid hals som avslørte George Michaels hårete brystkasse. Trange skinnbukser og skinnjakker på tynne feminine Michael Jackson som var den første svarte artisten som viste musikkvideoene sine på MTV. Eurythmics med androgyne Annie Lennox, Slave To The Rhythm med enda mere androgyne Grace Jones, og Do You Really Want To Hurt me med Boy George. Twist in My Sobriety med Tanita Tikaram var populær blant lesbene (mildt sagt) og I musikkvideoen til I Want To To Break Free med Queen ikler Freddy Mercury og resten av bandet seg kvinnerollen. Også Prince med Lisa og Wendy da. Her med Purple Rain.
Behovet for å utfordre og utforske kjønnsrollene var der hele tiden. Vi kledde oss i hva vi ville, sminket oss eller sminket oss ikke – nektet oss ingenting og synes i grunn det var topp om noen ble provosert eller skrek jævla lesbe eller jævla homo etter oss. Vi var unge og fulle av hormoner. Vi ville ikke bli likt eller anerkjent av de «gamle» og etablerte! Vi ville være i opposisjon til det etablerte, ikke bli en del av det. David Bowie, Grace Jones og Annie Lennox tronet på himmelen og vi elsket dem!
Jeg var stuck i 80-tallet og ble værende der da 90-tallet føyk forbi og vi gikk inn i et nytt millennium. Jeg fortsatte å gå på nattklubber for lesbiske og homofile både i Norden og Europa, men det var som om personligheten til de som brukte nattklubbene hadde forsvunnet og blitt erstattet med techno, dop og narsissisme. Metervis med homofile menn som pumpet jern på homobarene. Alle var like. Først var alle barbert på hue, så kom hipsterlooken med alt skjegget. Samtidig kom lipstick lesbians som klaget på lesber som ikke så ut – eller så maskuline ut. Som om de skjemmet ut alle de «pene» lesbene i «familien». Og fra 2000-tallet til i dag forsvant det som startet som en spennende og rik subkultur. Det flyttet seg fra kaotisk til organisert, stivt og kjedelig. Og da de kreative og subkulturelle miljøene døde ut oppsto et vakum der en ny type unge i ungdomsorganisasjonene for homofile og lesbiske så sitt snitt til å “erobre verden”.
Ungdomsorganisasjonen tok på seg fars tøfler, satte seg i skinnstolen og røykte pipe. Mor serverte far og hysjet på alle som forstyrret han. Her var det ikke plass til annerledestenkende. Strengt, grått, trist og selvhøytidelig – Den skeive jammerdalen. Der ungdommen fremstilte seg selv som offer, som krevde et mangfold der alt og alle skulle tilpasse seg den formen de tegnet opp og som forlangte at at alle skulle gå i takt. Penger strømmet inn og organisasjonen vokste. Det å være skeiv offerhomo ble en karrierevei. “Det er synd på oss” ble et mantra. Alt som engang tilhørte subkulturen skulle blankpusses og alminneliggjøres. Pornofiseringen, vulgarismen og det umettelige grådige menneske skulle få dekket alle sine behov. Parasittismen slo rot og kravet om økt tilgang til andres kropper, spesielt barn, unge og kvinners kropper ble heiet frem av rikeste selskapene i verden. Legemiddelindustrien, porno og menneskehandel-industrien applauderte, sponset og banet vei for den inhumane transhumanismen som for å få gjennomslag angrep de som alltid beskytter barna – kvinnene. Og det var da jeg bråvåknet fra 80-tallskoma.
BROKEN BODIES
2017: De unge flamboyante homsene, traktorlesbene og de androgyne unge kvinnene og mennene har nesten forsvunnet fra jordas overflate. Eller de har blitt justert. Alle som bryter med et maskulint eller feminint look eller har interesser som ikke sømmer seg for jenter/gutter er potensielle kunder. Kroppene og formene til de feminine guttene er blitt tilpasset den stereotypiske husmora. Menn i 50-60-årene i nylonstrømper, rød leppestift og med skingrende stemmer. Det er som tatt ut av “Snehvit og de syv dvergene”. Eldre menn som ser seg i speilet og spør; hvem er vakrest i verden her? Feminine og ikke fullt så feminine menn ser seg selv som Snehvit. Guttejentene med de stutte kroppene som ikke vil utvikle seg til voksne kvinner.
Barn og ungdom med sammensatt psykisk problematikk som tilpasses, jeg vet ikke hva. Broken bodies. Og på SoMe og Youtube kommer fortvilelsen til sårbare unge kvinner som ikke føler seg tilpass i kroppen, til uttrykk. Også de som har fått “veiledning” og råd”. Alle vil hjelpe de unge. Dobbel mastektomi, mørke stemmer og pistrete skjeggvekst. Irreversible medisinske inngrep vi som samfunn ikke kan begrunne. På barn, unge og psykisk syke.
Youtube-videoer der unge kvinner som trodde de var menn forteller om hvorfor de trodde det og hvilke irreversible konsekvenser behandlingen de ble utsatt for har medført.
Artikkelen reflekterer skribentens observasjoner, erfaringer og refleksjoner.
Bildene i artikkelen: Printrest, SoMe/gifs.