Å tilpasse kroppen kjønnsrollen
Av Tonje Gjevjon
Å TILPASSE KROPPEN
KJØNNSROLLEN
Kjønnsrolle er ifølge Store norske leksikon «en samling av normer og forventninger knyttet til det å være mann eller kvinne, gutt eller jente». Kjønnsrollene gir også forventninger til hva man bør interessere seg for.Familie, skole og venner er viktige formidlere av sosiale normer og forventninger, men media, artister, film og moteindustrien er også sentrale i å etablere rollemønstre. Sistnevnte kan ofte bidra til å danne og opprettholde allerede etablerte kjønnsroller og stereotype oppfatninger av kjønn.
EN MULIGHET TIL Å SKILLE SEG UT
Kjønnsrollene kan virke begrensende på de av oss som ikke ønsker den oppmerksomheten som ofte følger med det å være en som skiller seg ut. Men mange ser også kjønnsrollene som nettopp en mulighet til skille seg ut – tre frem og skape litt bølger.
Jeg ble født i 1967 og vokste opp i en blokk utenfor Oslo. Gjennom TV og radio ble jeg vant til å se og høre store artister og band som utfordret, utforsket, tullet med og strakk de trange kjønnsrollene i alle retninger. Menn med langt hår, smykker som dinglet rundt hals og håndledd, øredobber og slengbukser. Mick Jagger i kjole. Kvinnelige artister med vest, slips, raggete look og et breialt kroppsspråk der artistene tredje mer frem som subjekt heller enn objekt. Og alt fra lesber i kvinnebevegelsen, homofile menn og folk i diverse subkulturer elsket dem, adopterte det androgyne looket og fant sin egen vri oppi dette havet av uttrykk der alt var lov.
Joan Armatrading, Janis Joplin og Patti Smith skilte seg ut. De hadde funnet sitt talent, gjorde sin greie og utviklet sin særegne og personlige stil over tid.
DEL AV EN SUBKULTUR
Å være i opposisjon til det etablerte var en del av ungdomskulturen. Og i lesbiske og homofile miljøer, som var en del av den mangfoldige subkulturen som konsentrerte seg i de større byene, blomstret det.
På nattklubber og i mer lukkede rom utviklet det seg miljøer der alle mulige personligheter kom til uttrykk på alle tenkelige og utenkelige måter. Da 80-tallet ankom var jeg 13 år og bodde i Oslo. Hockeysveis, sikkerhetsnål i øret, selvlysende neonfargede bukser og med en umoden og hormonstyrt kropp som jeg på ingen måter var fortrolig med. Jeg visste ikke hva jeg ville, først og fremst handlet tilværelsen om å gjennomgå og holde ut den forandringen puberteten hadde satt i gang. Det var som om noe hadde tatt bolig i kroppen min og dro den i retninger jeg ikke ville. Følsom, sint, deprimert, kjepphøy, selvsikker og trøtt om hverandre. For en emosjonell karusell. Men jeg fant en subkultur – et sted å være i en periode der jeg trengte å sitte i mørke å se på de andre danse etter Grace Jones’ Slave To The Rythm.
Popmusikk og artistene formelig sloss om å se androgyne ut. Menn med sminke, enda større øredobber og femi kroppsspråk som vi kalte det. Homser som var feminine og litt kraftige lesber med hockeysveis, traktorlesber og butcher så du overalt – også i Oslo. Den lesbiske og homofile subkulturen blomstret – på nattklubber og i mer lukkede rom. Så mange steder der vi utforsket oss selv i ulike varianter.
Vi hadde blant annet en restaurant og nattklubb for homofile som het Metropol og senere på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet Potta – en nattklubb for lesbiske.
I begynnelsen av 1980-tallet var for ung til å komme inn på Metropol, men ga meg ikke. En kveld det var karneval sto jeg i døra og ville inn, men vakten nektet meg inngang; du er ikke gammel nok. Jeg ga meg ikke, dro hjem til en venn, kledde meg ut med svart skokrem i ansiktet og tok på meg en parykk med svarte krøller. Så dro jeg tilbake til Metropol. Vakten slapp meg inn. Og der inne var alle byens utskudd; lesber, prostituerte kvinner og guttehorer (som homsene selv kalte de prostituerte gutta), funksjonshemmede, narkomane, kortvokste og mange andre som følte seg annerledes.
THE SUN ALWAYS SHINES ON MTV
MTV, en amerikansk musikk-TV-kanal ble lansert i 1981. Kanalen spilte musikkvideoer, og vi som hadde puberteten og ungdommen på 80-tallet fikk feminine mannlige artister og maskuline kvinnelige artister servert som perler på en snor. Store feite øreringer og rosa gensere med vid hals som avslørte George Michaels hårete brystkasse. Trange skinnbukser og skinnjakker på tynne feminine Michael Jackson som var den første svarte artisten som viste musikkvideoene sine på MTV. Eurythmics med androgyne Annie Lennox, Slave To The Rhythm med enda mere androgyne Grace Jones, og Do You Really Want To Hurt me med Boy George. Twist in My Sobriety med Tanita Tikaram var populær blant lesbene (mildt sagt) og I musikkvideoen til I Want To To Break Free med Queen ikler Freddy Mercury og resten av bandet seg kvinnerollen. Også Prince med Lisa og Wendy da. Her med Purple Rain.
Behovet for å utfordre og utforske kjønnsrollene var der hele tiden. Vi kledde oss i hva vi ville, sminket oss eller sminket oss ikke – nektet oss ingenting og synes i grunn det var topp om noen ble provosert eller skrek jævla lesbe eller jævla homo etter oss. Vi var unge og fulle av hormoner. Vi ville ikke bli likt eller anerkjent av de «gamle» og etablerte! Vi ville være i opposisjon til det etablerte, ikke bli en del av det. David Bowie, Grace Jones og Annie Lennox tronet på himmelen og vi elsket dem!
Jeg var stuck i 80-tallet og ble værende der da 90-tallet føyk forbi og vi gikk inn i et nytt millennium. Jeg fortsatte å gå på nattklubber for lesbiske og homofile både i Norden og Europa, men det var som om personligheten til de som brukte nattklubbene hadde forsvunnet og blitt erstattet med techno, dop og narsissisme. Metervis med homofile menn som pumpet jern på homobarene. Alle var like. Først var alle barbert på hue, så kom hipsterlooken med alt skjegget. Samtidig kom lipstick lesbians som klaget på lesber som ikke så ut – eller så maskuline ut. Som om de skjemmet ut alle de «pene» lesbene i «familien». Og fra 2000-tallet til i dag forsvant det som startet som en spennende og rik subkultur. Det flyttet seg fra kaotisk til organisert, stivt og kjedelig. Og da de kreative og subkulturelle miljøene døde ut oppsto et vakum der en ny type unge i ungdomsorganisasjonene for homofile og lesbiske så sitt snitt til å «erobre verden».
Ungdomsorganisasjonen tok på seg fars tøfler, satte seg i skinnstolen og røykte pipe. Mor serverte far og hysjet på alle som forstyrret han. Her var det ikke plass til annerledestenkende. Strengt, grått, trist og selvhøytidelig – Den skeive jammerdalen. Der ungdommen fremstilte seg selv som offer, som krevde et mangfold der alt og alle skulle tilpasse seg den formen de tegnet opp og som forlangte at at alle skulle gå i takt. Penger strømmet inn og organisasjonen vokste. Det å være skeiv offerhomo ble en karrierevei. «Det er synd på oss» ble et mantra. Alt som engang tilhørte subkulturen skulle blankpusses og alminneliggjøres. Pornofiseringen, vulgarismen og det umettelige grådige menneske skulle få dekket alle sine behov. Parasittismen slo rot og kravet om økt tilgang til andres kropper, spesielt barn, unge og kvinners kropper ble heiet frem av rikeste selskapene i verden. Legemiddelindustrien, porno og menneskehandel-industrien applauderte, sponset og banet vei for den inhumane transhumanismen som for å få gjennomslag angrep de som alltid beskytter barna – kvinnene. Og det var da jeg bråvåknet fra 80-tallskoma.
BROKEN BODIES
2017: De unge flamboyante homsene, traktorlesbene og de androgyne unge kvinnene og mennene har nesten forsvunnet fra jordas overflate. Eller de har blitt justert. Alle som bryter med et maskulint eller feminint look eller har interesser som ikke sømmer seg for jenter/gutter er potensielle kunder. Kroppene og formene til de feminine guttene er blitt tilpasset den stereotypiske husmora. Menn i 50-60-årene i nylonstrømper, rød leppestift og med skingrende stemmer. Det er som tatt ut av «Snehvit og de syv dvergene». Eldre menn som ser seg i speilet og spør; hvem er vakrest i verden her? Feminine og ikke fullt så feminine menn ser seg selv som Snehvit. Guttejentene med de stutte kroppene som ikke vil utvikle seg til voksne kvinner.
Barn og ungdom med sammensatt psykisk problematikk som tilpasses, jeg vet ikke hva. Broken bodies. Og på SoMe og Youtube kommer fortvilelsen til sårbare unge kvinner som ikke føler seg tilpass i kroppen, til uttrykk. Også de som har fått «veiledning» og råd». Alle vil hjelpe de unge. Dobbel mastektomi, mørke stemmer og pistrete skjeggvekst. Irreversible medisinske inngrep vi som samfunn ikke kan begrunne. På barn, unge og psykisk syke.
Youtube-videoer der unge kvinner som trodde de var menn forteller om hvorfor de trodde det og hvilke irreversible konsekvenser behandlingen de ble utsatt for har medført.
Artikkelen reflekterer skribentens observasjoner, erfaringer og refleksjoner.
Bildene i artikkelen: Printrest, SoMe/gifs.
By tonje gjevjon
Stigmatiserende Oppmerksomhet
Tonje Gjevjon – Om å klage på befolkningen.
Norge er et godt samfunn. Vi har ikke systematisk rasisme eller systematisk homofobi. Vi har et lovverk der vi har de samme rettighetene som heterofile og til og med et spesielt vern fordi vi regnes som en sårbar gruppe. Rettighetskampen våre formødre kjempet er vunnet og holdningen i befolkningen har aldri vært mer tolerant.
Partiet Høyre har og har hatt flere kjente og kjære stortingspolitikere. Og på TV, i radio, media, underholdningsbransjen, kulturfeltet, ja overalt i samfunnet og i viktige posisjoner finner vi homofile mennesker. Vi har lesbiske stortingspolitikere og en homofil helseminister. Homofile, lesbiske og bifile hadde aldri vært i alle disse topposisjonene om det hadde vært diskriminering av betydning i Norge.
Likevel klager de skeive organisasjonen på befolkningen. De vil ha handlingsplaner for homofile og skeive i hver krink og krok. For å underbygge behovet for dette tegner de et bilde av den norske befolkningen som homofob, transfob og rasistisk.
Vi kjenner ikke igjen dette portrettet av den norske befolkningen. I våre hverdagslige møter med norskinger i bygd og by erfarer vi toleranse og generøsitet. Folk er ikke opptatt av vår seksuelle legning eller kjønnsidentitet. De forholder seg til om vi gjør jobben vår på tilfredsstillende vis, og til våre handlinger eller meninger. At det finnes en og annen som reagerer på at vi er lesbiske, bifile, homofile eller opplever å ha en kjønnsidentitet andre ikke kan observere er helt i orden. Vi forventer ikke at alle skal forstå eller verdsette vår homofili, lesbianisme eller vår opplevelse av kjønnsidentitet. Vi trenger heller ikke spesialbehandling, for det feiler oss ikke noe.
Vi ønsker ikke å måles eller verdsettes for vår seksuelle legning eller identitet, men på hvordan vi utfører vårt arbeid eller å våre handlinger. Det er i møte med den enkeltes personlighet, ferdigheter, utøvelse av arbeid og deltakelse i samfunnet vi bygger vennskap og tillit. Vår seksuelle legning eller opplevelse av kjønnsidentitet er ikke relevant for vårt møte med arbeidsgiver eller andre, med mindre vi dytter den opp i trynet på folk i enhver anledning- og hvorfor skal vi det?
Vi tror sutrete og klagende homofile, lesbiske, skeive toppolitikere og lederskapet i skeive organisasjoner som turnerer skoler, utdanningsinstitusjoner og forkynner hvordan vi skal tiltales med mer skaper uro og bekymring hos unge. Har det falt folk inn at det er stigmatiserende å bli utsatt for oppmerksomhet bare fordi man lesbisk, homofil eller bifil, eller om man er ei ung jente eller gutt som bryter med kjønnsrollen eller hvordan man er forventet å se ut eller kler seg?
Kan det hende en del unge vil være i fred for voksne ledere i skeive organisasjoners behov for å sette fokus på unges identitet eller seksuelle legning? Kan det oppleves som invadering? Kan det være at de skeives hyperfokus på «problemer» bidrar til forventning blant unge om at er du lesbisk, homofil eller sliter med din kjønnsidentitet så kan du forvente deg et liv i dyp smerte om du ikke får spesialbehandling og alle i klassen, på skolen og i nabolaget lærer om hvordan de skal hensynta din hypersensitivitet?
Se dere rundt. De som klager og maler dette bildet av at det er vanskelig å være «skeiv» homofil, lesbisk eller bifil, det er jo samfunnstoppene. De som styrer landet, media og kulturfeltet. Toppen av bløtekaka som kontinuerlig maner til at det er behov for mer penger, mer informasjon og mer lover for at alle «skeive» skal føle seg trygge blant verdens mest tolerante befolkning.
Realiteten er at lesbiske, homofile, bifile og de som definerer seg skeive kan bli hva de vil i Norge. De fleste av oss bruker ikke vår seksuelle legning eller personlige opplevelse av identitet som inngangskort for å få spesialbehandling, fordeler eller medlidenhet. De fleste av oss tar utdannelse, søker på de jobbene vi ønsker oss og får den fordi vi er kvalifisert. Vi sitter i styrer, i politikk, – ja overalt og det er ikke en kjeft som påpeker at vi ikke er kvalifisert for jobben vi gjør på grunn av vår legning eller identitet. Vi bor på bygda og blir en del av lokalsamfunnet, ikke fordi vi sutrer og forteller at ingen ser oss hører oss eller aksepterer oss, men fordi vi bidrar med noe vi kan. Vi deltar som voksne mennesker i det lokale kulturlivet eller stiller på dugnad når det trengs.
Vi vil ikke inn i styrer eller få studieplasser på grunn av vår identitet, seksuelle legning, religion eller hudfarge. Å være «skeiv» er ikke et fag.
Er den norske befolkningen hatefull, fordomsfull, homofob, bifilofob, transfob, rasistisk og skyldes det i så fall vår kunnskapsløshet omkring interseksjonalitet eller kolonialisme? Eller er dette bildet av norskinger et fantasifoster bygget opp for å holde liv i den voksende staben i de skeive organisasjonene som har det heteronormative som sin fiende.
Herregud, er vi så bortskjemte at vi klarer ikke ta vare på oss selv? Forventer vi at alle rundt oss skal ha sin oppmerksomhet rettet mot oss og påse at vi har det bra?
Unge trenger positive forbilder. Er du lesbisk, homo, bifil eller har en eller annen kjønnsidentitet så er sannsynligheten for at du skal få deg en toppjobb og ha et liv med gode venner og stifte familie stor. Ansvaret til hver enkelt av oss er å undersøke hva vi liker å drive med og hvor vi har våre talenter, samt oppføre oss så vi får gode venner. For om du finner dine ressurser og ikke blir en klagefant så går det bra. Se deg rundt!
Tonje Gjevjon
By Christina Ellingsen
En Inkluderende Psykose
EN INKLUDERENDE PSYKOSE
DEL 1.
Gråtkvalte stemmer fra de mest undertrykte i verden. Voksne menn i skjørt, nylonstrømper og parykk på Ole Torp sitt intime og nære personshow der halelujastemningen er på topp. Du skal få en pris du kan henge rundt halsen, en professortittel, en tung pris!
Folkevalgte på Stortingets talerstol som konstaterer at det er fler enn to kjønn. Sexologen ser for seg syv kjønn, eller kanskje fler.
Og fler og fler ser inn i identitetskrystallkulen, der to pluss to blir fem, sirkler er firkantet og hvor organisasjoner for skeive voksne har en estetikk tilpasset 6-åringer; pastellfargede enhjørninger, regnbueklatter og annet visuelt sukkertøy.
Verden er for tiden full av ulykkelige menn med kvinnesjel som hevder de er lesbiske. Og det er ikke lett å skjønne seg på, for disse folka med kjønnsidentiteter som ingen kan merke, se eller ane, de presenterer kjønnsidentiteten som en LIDELSE uten at det er en lidelse – eller iallfall ikke en psykisk lidelse.
Vi er i 2020 og den homofile helseministeren synes så synd på sine skeive venner som fortsatt har det vondt. Selv etter at alle rettigheter er på plass og det vaies i hver eneste krink og krok med det sprakende regnbueflagget. Nei forresten ikke hver eneste krink og krok – og det kan vi ikke kan akseptere – alle skal med.
Skeiv skeivere skeivest – vond vondere vondest- hvem i den fargesprakende regnbuefamilien har det egentlig værst? Er det alle de skeive voksne fetisjistene – de som mener at vi andre bør få kunnskap om- og inkluderes i deres svært så rikholdige utvalg av seksuelle fetisjer. De forteller at det så inderlig vondt- stigmaet rundt deres seksuelle fetisjer er tungt å bære. Det tynger de-
og derfor bør vi andre få vite om det. Blir ikke sett nok, hørt nok, elsket nok. Og så dette: Ingen vil ha meg, ingen vil ligge med meg.
Men heldigvis Statsminister Erna Solberg vet råd og gir bdsm-minoriteten en pris. Noe tungt å henge rundt halsen. Alle skal få være seg selv!
Fra talerstolen på Stortinget – dirrende stemmer og hyttende armer som retter pekefingeren mot de hatefulle kristne som ikke vil innordne seg den skeive ideologien. De som ikke vil heise regnbueflagget, eller hylle det psykotiske kjønnsmangfoldet. Her gjelder det å samles om en felles fiende og Bent Høie og Anette Trettergstuen maner frem mørke minner og Vi BLIR trukket inn i en heidundrende tidsreise tilbake til femtitallet.
Beskrivelsen av den norske befolkningen. Jeg visste faktisk ikke at vi var så intolerante, så fordoms – og hatefulle. Plutselig er hele det skeive alfabetet redusert til sårbare, svake mennesker. Og det er spesielt, for Stortinget, Regjeringen, media, sportseliten, popstjerneverdenen og underholdningsbransjen er jo full av homofile, lesbiske eller skeive som en del av de kaller seg. Likevel, det er ikke nok. Vi får aldri nok omsorg eller forståelse.
DEL 2.
Konkurransen er knallhard. Her skal vi telle antall kjønn som ikke finnes, vi skal manes til å tro at babyer blir født i feil kropp, at babyer tildeles feil kjønn og at noen barn er flere enn seg selv.
De lever vist nok mellom to poler og deres kjønnsidentitet er et slags lodd som flyter mellom de to polene – og derfor skal vi bruke pronomenet de/dem når vi tiltaler de. Er det fordi de egentlig er tvillinger gone wrong, eller er det fordi de har flertallssjel spør noen? Vanskelig å si, og ytterst krenkende å spørre. Det eneste vi får vite er at de som tror de er født i feil kropp eller er flere- de er definitivt IKKE psykisk syke.
Snill, snillere snillest og slem slemmere slemmest. Fort, fortere fortest. Nå må vi presse igjennom lover som forbyr «hatprat» og «diskriminering» av kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. Men hva er kjønnsidentitet, hvordan ser det ut, har det et utseende? Hva er kjønnsuttrykk, hvordan kjennes det, hvordan ser det ut?
Er det blått, lilla eller rosa hår, tatovering og ku-ring i nesa? Er det guttejenter eller jentegutter? Er det menn som imiterer kvinner? Ja, hva er kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet?
Er det lykkelige prostituerte guttehorer som opplever det som selvforsterkende og enpowering å suge pikk og få betalt for det? Jeg vet jamen ikke og det gjør nok ikke du eller. For i 2020 er til og med de prostituerte lykkelige, men samtidig så uendelige ulykkelige – fordi feminister ikke anerkjenner de som arbeidere – og det gjør så grusomt vondt når kvinner ikke gir menn den oppmerksomheten de føler de fortjener, eller opplever de har rett på.
Så da setter de i gang, hvert år rundt 8. mars. De fire happyhorene og deres allierte fra partiet Venstre og selvfølgelig representanter for den skeive homolobbyen og noen fra Rødt. For det er ingenting happyhorene vil mer enn å presse seg inn i 8. marstoget på kvinnedagen. For kvinnedagen er den dagen de mener de bør få vise kvinner – en gang for alle – at prostitusjon ER feminisme. Faktisk så er prostitusjon så frigjørende at det nesten er vanskelig å kalle det arbeid, men det er arbeid.
Og sånn er det jo bare, noen av happyhorene blir kåte av å presse seg inn i kvinnetoget på selveste kvinnedagen, og av å stemme ned kvinnesaker på 8. mars parolemøte. Det er noe med det der – å innta kvinnerom og så delta med plakater og historier som forteller om hvor lykkelig de er som horer på selveste kvinnedagen. Enkelte topper det hele med å gni seg i øynene med tigerbalsam. Tårene som renner og den omsorgsfulle applausen fra medfølende allierte med store romslige hjerter av gull – ja er ikke dette er feminisme så vet ikke vi…
Og kanskje er det happyhorene politikerne tenker på når de vil ha inn kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet i lovverket? Eller er det horekundene og horebukkene som bør ha eget diskrimineringsvern? For når alt kommer til alt; er det ikke de som er de stigmatiserte ofrene her?
Vi skal også omfavne de barnelengtene parene som mener det er en menneskerett å få barn. Egne barn som oppofrende kvinner skal bære frem, for det finnes noen av de også – og heldigvis så finner media frem til de disse to villige, oppofrende, selvutslettende og elskelige surrogatmødrene som sier: jeg kan hjelpe – jeg forstår ditt behov. Nestekjærligheten har ingen grenser. Men det er ikke arbeid, det er ekte altruisme. Ja, hvis ikke dette er likestilling, så vet ikke jeg roper Anette Trettebergstuen.
DEL 3.
Foreldre som hevder de har fått en unge i feil kropp. Hvorfor ikke bare si at dere fikk feil unge? Uansett, dette er nok de friskeste foreldrene som finnes. De bøyer seg i støvet for Onkel Bent – vår alles onkel Bent som har gitt oss muligheten til å la barnet styre denne prosessen selv. Det er så bra Bent! Og TENK på barna da, de barna som i 2020 får bekreftet av sine foreldre at ja, du ER født i feil kropp, du BLE tildelt feil kjønn. Den penisen er ikke i overenstemmelse med din jentesjel. Det stemmer det. Du har helt rett lille venn. Vi stoler på deg, selvfølgelig vet du best.
Alt du føler er sant og alt er kjærlighet.
I 2020 betyr inkluderende at hva som helst er sant. For da kan det hende vi redder noen arme sjeler på vei utfor stupet. Det er så mange som er suicidale, men det skyldes IKKE depresjon eller psykiske lidelser – det er bare fordi de er født i feil kropp, er ikke- binære eller flyter frem og tilbake mellom to punkter, og husk at de som er født i feil kropp – de dør litt hver gang de blir feilkjønnet – de er ekstremt sårbare. Men det er ikke psykisk. Selv om de har denne psykiske smerten så er det ikke psykisk. Det beste er å la de endre juridisk kjønn fra de er seks år, for barn ER modne når de er seks år, de er så klar over hvem de er og hvilket kjønn de er – og finnes ikke det kjønnet de føler de er- så finner kreative sexologer og den skeive identitetsfabrikken opp et kjønn – et fargerikt et -og selvfølgelig har barn samtykkekompetanse.
Og politikere tar de nye identitetene inn i lovverket og gir de eget diskrimineringsvern. Men det er ikke en massepyskose, det er inkluderende.
Det var du som hevdet du var født i feil kropp sier far og mor. Det var du som ville endre juridisk kjønn, starte på pubertetsblokkere og fortsette med hormoner. Du var jo helt sikker, vi voksne, vi simpelthen bare tok deg på alvor. Vi gjorde som du sa, for du var jo seks år. Du visste jo best? Herregud hva mener du, skulle vi protestert?
DEL 4.
Velmenende kunnskapsløse og ukritiske voksne politikere har redusert kvinne og mann, hunkjønn og hankjønn til subjektive opplevelser. Du er det kjønnet du vil være. You can be whatever you want, if you can think it you can be it!
Vår medfølelse er endeløs. Vi blir med på hva som helst for at du skal overleve og få det bedre – bli kvitt den smerten som ikke er psykisk, og heller ikke fysisk og som ingen vet hva kommer av for ingen har tenkt på å undersøke hva den kan skyldes.
For i 2020 er denne type smerte som subtil kunst- og den subtile smerten som unge jenter og gutter opplever er blitt varemerke til en internasjonal skeiv politikk der politikere og regjeringen gjennom et sårbart mangfold bestående av de sårbareste av de sårbare forlanger at alle vi andre- hele befolkningen – skal være enige i ALT de sier og mener om kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og ikke-binære poly-personligheter.
Og selvfølgelig gis de fri passasje i alle kvinnerom, for der er det så fryktelig spennende for en del menn å være. Og, nei de som vil inn i kvinnegarderobene er ikke sårbare 14 eller 15 åringer – det er 30, 40 50 og 60 år gamle menn. Og hva så, Onkel Bent sier at jenter og kvinner må klare å sette seg selv til side – for INGEN i hele verdenshistorien har lidd så mye overlast som denne gruppen menn.
2020 og ut av ermet til den skeive fabrikken kommer det dampkjønn og preseksuelle. Hva er det? Spør de skeive, de har svar på alt og kreativiteten har ingen grenser. Ingen grenser, for grenser betyr begrensning. Ingen autentiske sjeler skal begrenses. De skal flyte fritt.
Men ikke fortvil ikke. For om Venstre får det som de vil så legaliseres narkotika, porno, surrogati og kjøp av unge kvinner og menn som suger pikken din så ofte du vil og du kan sikkert skrive det av på skatten også under punktet – mitt autentiske jeg. Og så kan politikerne hente sin daglige dose dop på apoteket og selvmedisinere seg så de får noen timer hver dag hvor de kjenner at livene og kroppene våre er virkelige.
Vagina eller fronthull?
av Tonje Gjevjon, publisert i Dagbladet 15. februar 2017
I artikkelen Vagina eller fronthull, publisert i Dagbladet 14.02.17, reagerer Tonje Gjevjon på hvordan ord og begreper som er spesifikke for kvinner og kvinnekropp, endres til kjønnsnøytrale ord.
Denne reaksjonen er en karakteristisk del av kjønnsdebattene, og er for eksempel sentral i J.K. Rowlings twittermeldinger.
Gjevjons kronikk stiller et kritisk blikk på kravene som stilles fra skeiv teori, og hvilke konsekvenser disse kravene får for begreper, følelser og identitet.
Det kan virke som det er et mål for transaktivister å utslette alle ord og begreper som er spesifikke for kvinner og kvinnekroppen.
Vagina eller fronhull? Dagbladet 15.02.17, Tonje Gjevjon
Ytringsfrihet, men ikke for alle
av Tonje Gjevjon,
NRK 13. januar. 2017
Denne artikkelen markerer starten for Tonje Gjevjons deltakelse i kjønnsdebattene i Norge. Kronikken er skrevet i reaksjon på at Julie Bindel, som har 30 års erfaring fra arbeid med problemstillinger knyttet til vold mot kvinner og prostitusjon, ble nektet plattform etter anklager om transfobi.
Varsellampene burde blinke i SVs hovedkvarter, når noen transaktivister, leder for FRI og Pion ønsker å utestenge Bindel fra en SV-debatt om sexkjøploven, og begrunner det med at de mener hun er transfob.
Ytringsfrihet, men ikke for alle, Tonje Gjevjon
NRK 13. januar. 2017
«No-platforming» handler om å redusere meningsmotstanderes mulighet til å ytre seg gjennom å hevde at personen er for eksempel transfob. «No- platforming» kan sammenliknes med hetse- og svertekampanjer som har som mål å innskrenke meningsmotstanderens ytringsrom. Bindel har mottatt drapstrusler og blir stadig forsøkt nektet taletid på arrangementer.
Ytringsfrihet, men ikke for alle, Tonje Gjevjon,
NRK 13. januar. 2017
Er det transfobt å mene at ytringsfriheten skal gjelde alle, også de vi synes har hårreisende meninger? Er det transfobt å ha andre definisjoner på kjønn og identitet enn det transaktivistene har? Er det transfobt å mene at transaktivister med sin «no-platforming»-aktivisme har bygget opp en fryktkultur som truer folk til taushet?
Ytringsfrihet, men ikke for alle, Tonje Gjevjon
NRK 13. januar. 2017
Er vi der at politiske partier, organisasjoner og enkeltpersoner er redde for å uttrykke uenighet og være kritisk til de teoriene og meningene som råder hos transaktivister, PION og FRI?
Ytringsfrihet, men ikke for alle, Tonje Gjevjon
NRK 13. januar. 2017
By