En falsk likhet som undertrykker alle
Av Anne Marve
Kvinner er ikke menn og kvinner er på veldig mange måter annerledes enn menn. Hvorfor er likegyldig. Det er sånn, og menneskeheten har bruk for kvinner. For tiden beskyldes gamle feminister for alt fra transfobi til hat og kristenkonservativisme av de samme som vi åpnet samfunnet for. De aner ikke hvem vi er. I den grad de ser gamle bilder av oss, tror de en del av oss var transfolk fordi mange nonchalant brøt med alle kjønnsroller. De aner tilsynelatende ikke hvem vi er i dag heller. Og de, er ikke bare en liten gruppe transfolk som ikke finner seg til rette i seg selv, men også ressurssterke deltagere i både statsfinansierte organisasjoner og politiske parti på stortinget. Og ingen, absolutt ingen, fra regjeringen i «verdens mest likestilte land» har så langt tatt kvinner som kjemper for kvinners rettigheter, i forsvar. Men det handler om mer. Det handler om kvinners tilstedeværelse og virkelighet i verden
Da vi på 70-tallet sloss for å skille kjønnsrollene fra det reproduktive, handlet det aldri om å fornekte biologi, men om å endre kvinnerollen til noe mer enn hustruen som fødte sine menns barn. For at vi skulle få selvbestemmelse over våre liv, måtte vi få frigitt en rolle vi kunne kjempe i; den uavhengige kvinnen. Vi kjempet for å bli sett som en halv verden av individ som var annerledes enn mannen, og mannen var malen for mennesket i vitenskap og lovgivning.
Vi utvidet kjønnsrollene og fikk plass til identitet løsrevet fra både rolle og biologi. Vi kjempet en kamp som åpnet samfunnet, også for andre roller enn de daværende, og som også åpnet for større aksept av andre måter å leve liv på.Mange menn var støttespillere, men de var ikke inkludert i kvinnefellesskapet.
I dag opplever vi krav om inkludering som utelukker all uenighet og alt mangfold, samtidig som hele historien skrives om fordi holdninger fra forrige århundrer ikke må inkluderes i forståelsen av hvem vi er. Unge mennesker får ikke vite hvilke rettighetskamper som ble kjempet og som førte oss hit.
Kvinnekampen har aldri handlet om minoriteter, men om halve verden, også inkludert i minoritetssamfunn, ikke omvendt. Vi så aldri minoriteter inkludert i kvinnekampen, men vi så kvinnekampen som nødvendig også i minoritetssamfunn, og det var det vi kalte et feministisk perspektiv.
Til dem som mener de rettighetskampene som foregår i dag, er de samme som kvinners rettighetskamper, vil jeg gjerne få bruke en parole fra 70-tallet som synliggjøring av forskjellen. «En kvinne uten er mann, er som en fisk uten en sykkel». Den parolen kan ikke endres til «en farget uten en mann […]» eller «en transperson uten en mann […]» uten at all mening blir borte.
Det som er felles for kvinnekampen både nå og før, er at vi blir angrepet av menn i forskjellige roller. Nå også i rollen som kvinner.
Fra menns verden, som er så splittet at det alltid pågår en krig et sted, kommer krav om samling av alle kvinner og latterliggjøring over splittelse blant feminister. På seg selv kjenner man ikke andre. Og det later til å være liten forståelse for den kampen kvinner har kjempet for å få egne rettigheter og for å få en internasjonal lovgivning som blant annet beskytter mot vold fra menn.Det har aldri vært sånn at kvinnekamp har vært løsrevet fra samfunnsutviklingen. Kvinner kjempet for stemmerett fordi vi ville være med å styre retning og bestemme hvilken verden vi skulle være i.
Menneskeheten har utviklet seg blant annet gjennom at vi har skapt kultur som i neste omgang har formet oss. Vi har utviklet oss gjennom å ta vare på hverandre uavhengig av den enkeltes bidrag, og vi har skapt nye generasjoner som har kunnet ivareta fellesskap fordi vi gjennom evolusjon har vokst på at et ivaretakende samfunn er et godt samfunn å vokse opp i.
Vi har forstått verdien av å beskytte mor og barn, og vi har forstått at vi har bruk for regler for å ansvarliggjøre enkeltindivid til fellesskapets beste. Vi har løftet hele samfunn og vi har frigjort oss selv fra undertrykkelse. Når vi nå står overfor en teknologisk utvikling som endrer vår felles kultur fortere enn før, bør vi ikke fjerne alle spor av sivilisering og historie. Det nye vi møter, kan være transhumanisme uten regulering og lovgivning som ivaretar biologi.
Vi vil endre oss, og med oss kulturen, som vi alltid har gjort, men denne gangen kan vi komme til å fjerne oss fra humanismen og idealisere likhet og ensretting uten at mennesket er i sentrum. Og hva har dette med kvinnekamp å gjøre? Kanskje alt. Det ropes om hatefulle ord og ekskludering når kvinner vil inn i samfunnsdebatten på egne premisser, og når kvinner snakker om vår virkelighet som handler om å være kvinne, blir vi beskyldt for å ekskludere menn og å være transfobe. Kvinner ser hva som skjer, og er redd for en utvikling der biologi underordnes teknologiske og medisinske eksperiment. Vi vet hvordan natur kan undertrykkes og komodifiseres. Deler av den utviklingen vi ser kan tyde på at mennesker skal tilpasses en ny utvikling der alt og alle er like undertrykt, og livet er patentert av noen få menn som tror de eier universet. Menneskeheten har gått feil før, og vi bør ikke miste hverken ærefrykten for livet eller klassekampen av synet i denne utviklingen mot en falsk likhet. Det går ikke an å være levende og lik.
Og når denne nye utviklingen der teknologien kan brukes til å skape orden og «likhet», møter protester fra kvinner og krav om respekt for biologi, da kommer redsel for kvinner og kvinneforakt frem. Det tas i bruk som et godt gammelt våpen som alle kan bruke, og som nå brukes under påskudd av at man er både fremtidsrettet, radikal og liberal.
Vi vil ikke se på at de rettighetene vi fikk som kvinner, blir tatt fra oss. Vi vil ikke tie når vår virkelighet trues på en sånn måte at det rammer vår rett til å være frie i det offentlige rommet. Spesifikke kvinnerettigheter fikk vi fordi menneskerettighetene var skrevet av menn for menn, og kvinner manglet, og det er ingen ting hatefullt i at vi ønsker å holde på kjønnsbestemte rettigheter.
Det er en global kamp for alle kvinner. Det kan hevdes å være feil, det kan forsinke en politisk agenda, det kan påstås å være ubegrunnet redsel for tilbakeslag og det kan være helt nødvendig og helt riktig, men hatefullt er det ikke. Kvinnebevegelsen endret samfunnet på 1970-tallet, og vi kan klare det igjen. Men da må vi ikke splittes opp i grupper som skaper fiendebilder i stedet for samhold.
Vi kan ha forskjellige interesser, av og til stridbare, og kjempe på forskjellige områder, men vi må ikke gå med på at interessemotsetninger er det samme som hat og fobier, og vi bekjemper ikke patriarkatet med å angripe kvinner. Dessverre styrker det patriarkatet og forfølgelse av kvinner. Ja, alle kvinner. Og snart halvparten av alt menneskelig.
By tonje gjevjon
Det finnes mange typer kvinnfolk, men alle er hunkjønn.
Jenny Klinge, Stortingsrepresentant for Senterpartiet. Foto: Ragne B. Lysaker / Senterpartiet
Det finnes mange typer kvinnfolk,
men alle er hunkjønn.
2021: Jenny Klinge som representerer Senterpartiet i justiskomiteen på Stortinget ser inn i TV-ruta og understreker at det ut fra vitenskapelige og biologiske fakta kun finnes to kjønn; kvinnfolk og kara.
Årsaken til at Klinge må presisere denne grunnleggende kunnskapen om oss mennesker er at hun befinner seg i debatt på Dax18. Tema for debatten er at det i forslag til ny barnelov foreslås at fødeforelder skal erstatte begrepet mor i lovverket.
Begrunnelsen for å endre begrepet mor til fødeforelder i lovverket er noens behov for et mer kjønnsnøytralt språk knyttet til det å være kvinne og mor. Det finnes knapt noe som er mer kjønnsbestemt enn det å bli gravid, føde og bli mor. Så hvorfor skal vi finne et kjønnsnøytralt språk på noe som er så kjønnsspesifikt?
Noen hevder at et kjønnsnøytralt språk er mer inkluderende for den minipromillen kvinner og menn som identifiserer seg som trans. Jeg tror ikke det. Hankjønn som identifiserer seg som transkvinner er biologisk hankjønn. Det eneste kriterier for å kategoriseres som ‘transkvinne’ er altså at du er biologisk mann/hankjønn.
Å endre juridisk kjønn er en teknisk formalitet.
Det er umulig å endre biologisk kjønn. Du er mann eller du er kvinne. Menn blir ikke hunkjønn av å fjerne mannlige kjønnsorganer eller ta østrogen. Og kvinner blir ikke hankjønn av å kirurgisk fjerne brystene sine eller ved å innta testosteron som gir mørkere stemme, skjeggvekst og ofte måne/skallethet. Kvinner er ikke en redusert eller amputert utgave av mannen. Det at menn kan endre sitt juridiske kjønn til kvinne endrer på ingen måte ikke deres biologiske hankjønn. Juridisk kjønn eliminerer ikke biologisk kjønn. Biologisk kjønn kan ikke overskrives.
For 99 prosent av befolkningen er vårt juridiske kjønn i samsvar med vårt biologiske kjønn.
Mye av forvirringen rund kjønn kom etter at Stortinget i 2016 vedtok at de som vil endre sitt juridisk kjønn skal få gjøre det uten noe form for konsultasjon eller kriterier. Dette innebærer at barn som har fylt 6 år, med foreldrenes samtykke, kan endre sitt juridisk kjønn ved noen tastetrykk. Å endre juridisk kjønn er en formalitet. Men hva slags samtykkekompetanse har egentlig en seksåring?
Mitt liv som hunkjønn.
Datter, mor, ektefelle, bestemor, tante og kvinne. Hvorfor ble jeg ikke overrasket over at det var jeg og ikke min ektemann som ble gravid? Selv om jeg er født under annen verdenskrig (1943) erfarte jeg tidlig at det kun er kvinnfolk som blir gravide og føder. Dette er elementærkunnskap. Uten kjønn, kjønnsorganer, sædceller, eggceller og kvinnens reproduktive egenskaper – ingen menneskehet.
Vi kvinner bærer frem og føder nye liv hver dag. Det har vi gjort i flere tusen år. At kvinnekroppen har denne egenskapen har medført kvinneundertrykkelse verden over. Menn som vil kontrollere gravide kvinner. Som for eksempel vil nekte kvinner abort.
Kvinner har fra vi er jenter den levde erfaringen av det å være i verden som hunkjønn. Denne erfaringen har ingen gutter eller menn, heller ikke de karane som ikke vil være kara. Og selv om det finnes mange typer kvinner; korte, lange, tykke, tynn, feminine, maskuline, androgyne og med svært så forskjellig kvinnelighet så har vi det til felles at vi er kvinner. De felles erfaringene jenter og kvinner har er knyttet til at vi er hunkjønn.
Hvordan har vi kommet dit at det regnes som hatefullt, ekskluderende og transfobt å uttrykke noe så elementært som biologiske realiteter?
Du trenger ikke si mer enn dette for å stemples som hatefull, ekskluderende transfob- og hvis du er kvinne som TERF:
1. Det finnes to kjønn, hunkjønn og hankjønn.
2. Bare kvinner er kvinner, bare hunkjønn er kvinner. Bare kvinner er lesbiske.
3. Det er ikke mulig å endre biologisk kjønn.
Kjønn og homofili henger sammen. Kjønn og heterofili henger sammen. Lesbiske og homofiles rettighetskamp handlet nettopp om det; kunnskapen om og retten til å avgrense sin seksuelle legning til likekjønnede. Homofile menn tiltrekkes av menn og lesbiske tiltrekkes av kvinner.
Som så mange som vokste opp i etterkrigstiden deltok jeg i kvinnefrigjøringen på 1970/80 tallet. En av sakene som sto mitt hjerte nærmest var dagehjemsplass til alle så mødre skulle kunne ta utdannelse og delta i arbeidslivet også etter at de hadde født barn.
Muligheten til å ta utdannelse og forsørge seg selv var vesentlig for kvinners frigjøringskamp. Når kvinner fikk muligheten til å studere og forsørge seg selv – avstedkom også muligheten til at kvinner kunne dyrke sine talenter, realisere sitt potensiale og påvirke det samfunnet de virket i. Våre stemmer begynte å telle i samfunnet.
Å endre ordene og språket vi bruker for å beskrive kvinner i ulike faser av livet er ikke inkluderende. Det er bokstavelig talt en usynliggjøring av kvinner.
En del menn og kvinner mener mødre, søstre, tanter, døtre og kvinner som ikke føyer seg etter deres totalitære ideologi bør fratas muligheten til å få sin mening på trykk i media. Aller helst bør vi fratas både arbeid og inntekt.
Min erfaring etter å ha kastet meg inn i debatten om kjønn er at svært mange av de mennene som identifiserer seg som trans har liten eller ingen solidaritet med kvinner og de kjønnsbaserte rettighetene vi gjennom flere generasjoner har kjempet frem. Likevel krever de høylydt kvinners solidaritet. Det blir avkrevd av oss at vi lytte, se, forstå og «educate» oss selv. Kravet fra aktivistene er at vi kvinner skal sette oss selv og våre behov til side. Det synes jeg er urimelig.
Mange gode folk tror at vi som støtter kampen for jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter har noe i mot mennesker som definerer seg som trans. Det er feil. Men den kampen som handler om å endre på unge sårbare menneskers friske kropper, så de skal stemme overens med kjønnsrollen de identifiserer seg som, kan vi ikke stille oss bak.
Kontakter arbeidsgiver.
Dette skjer: Transaktivister tar kontakt med arbeidsgiverne til kvinner og menn som uttrykker at det kun finnes to kjønn, hunnkjønn og hankjønn, og at menn/hankjønn som identifiserer seg som trans ikke er kvinner eller for den saks skyld lesbiske. Flere har har kommunisert til meg og andre at de ikke tør å delta i debatten om jenters og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. De er redde for å miste jobben om de uttaler seg.
Arbeidstakeres ytrings- og organisasjonsfrihet har alltid vært er en viktig sak for LO. Det bør tilsi at det også er en kjernesak for Arbeiderpartiet som kanskje bør trekke litt i røttene sine for å få tak i hvorfor de ble dannet.
Som pensjonist går jeg fri, de kan ikke ta fra meg jobben.
Men heldigvis kan ikke transaktvistene ringe arbeidsgiverne til oss bestemødre å fortelle om hvor transfobe og hatefulle vi er på sosiale medier. Vi bestemødre er såpass gamle at vi har gått av med pensjon – vi har ingen arbeidsgiver og er derfor frie til å si hva vi mener uten å miste arbeid eller inntekten som gjør at vi kan forsørge oss selv. Kvinner på min alder har levd gjennom alle faser fra jente til bestemor. Likevel kategoriseres jeg og mine medsøstre som «transfobe» når vi som Jenny Klinge sier det finnes kvinnfolk og kara.
De streikende fyrstikkarbeiderskene i 1889. foto ukjent copyright arbeiderbevegelsens arkiv.
Å endre ord som beskriver kvinner i ulike faser av livet i lovverket fordi en minipromille av befolkningen ikke føler seg hjemme i sitt biologiske kjønn er, som Klinge ga uttrykk for på Dax18, misforstått toleranse. Mor, far, søster bror, gravid og fødsel er ord som presist beskriver biologiske realiteter. Det forholder de fleste av oss til. Jeg kan ikke huske at vi i Norge har vært redde for en liten minoritet som beskriver seg selv som sårbare, men samtidig skremmer svært mange godt voksne mennesker fra å si hva de tenker og mener på sosiale medier eller i offentligheten.
Og bare så det er sagt: å forsvare jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter er noe alle foreldre bør gjøre om de ønsker seg en god fremtid for sine døtre.
Gunhild Gjevjon
Fotografier i artikkelen er skjermdump fra Facebook/twitter.
Transaktivister brennmerker kritikere i sosiale medier
Transaktivister brennmerker kritikere i sosiale medier.
Christina Ellingsen, Leder for WHRCNorge ( til venstre) og Tonje Gjevjon, billedkunstner og kvinnesakskvinne. Foto, privat
Shinigami Eyes. Lær deg like godt navnet med det samme.
Shinigami Eyes er et program som merker personer og grupper som er såkalt transfobe Terfer (som står for trans-exclusionary radical feminist) på nettet og i sosiale medier.
Ifølge beskrivelsen er målet med programmet å merke transfobe personer og nettsider med ulike farger slik at andre brukere lett kan se hvem som er «venn» eller «kritiker».
Programmet, om kom i 2019, er i dag kompatibelt med nettleserne Chrome og Firefox, og slik fungerer det: Når man har lastet ned Shinigami Eyes, kan man gå inn på sider som Twitter, Facebook og Reddit, for å nevne noen, og merke siden eller personen som transfob. Når andre kommer til den samme siden eller personen, vil navnet deres vises i rødt, noe som betyr at de er merket transfob. Og det er ikke så mye som skal til heller. Ifølge veilederen holder det at man har trykket «liker» på en side som har transkritisk innhold, eller at man har skrevet at man har uttrykt at det er viktig å «beskytte kvinners trygge rom» (protect womens only spaces).
På samme måter kan transpersoner og allierte merkes med grønt, slik at personer som oppsøker disse kontiene, vil vite at de snakker med en person som befinner seg på det som aktivister mener er «riktig» side av saken/debatten.
Navnet Shinigami Eyes er japansk, og kommer fra en japansk tegneserie som heter «Death Notes». Personer med såkalte Shinigami eyes har øyne som gjør at de kan se en persons navn og hvor lenge de har igjen å leve. Evnen skal gjøre det enklere å skrive personens Death Notes, som er en overnaturlig notatbok.
Flere norske feminister har blitt merket som rødt av aktivister gjennom Shinigami Eyes. To av dem er kunstneren, styremedlem i LLH-2019 og Dagbladet-spaltist og redaktør i matriarken.no, Tonje Gjevjon, samt lederen for Women’s Human Rights Campaign (WHRC), Christina Eline Ellingsen. De to ser svært alvorlig på det som nå skjer.
– Dette er systematisk trakassering av kvinner, mener Christina Eline Ellingsen i WHRC.
– Dette er merking av kvinner som snakker om kjønn. Det skulle i teorien være helt naturlig at kvinner, jenter, lesbiske og mødre kan delta i demokratiske prosesser og offentlige debatter om saker som angår dem. Kjønn angår kvinner. Men det vi ser er at det å ytre seg om kjønn, spesielt om man er kvinne, resulterer i at man merkes som dødsdømt. Vi ser systematisk rapportering til arbeidsgivere, og ser forsøk på å presse pressen til å systematisk sensurere innlegg om kjønnsbaserte rettigheter.
– Dette er trakassering basert på livssyn. Mitt livssyn er at kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, verken mer eller mindre, og at det bryter med FNs kvinnekonvensjon å inkludere hankjønn i kvinnefengsler, kvinneidrett, i midlertidige tiltak for likestilling og liknende, sier Ellingsen.
– Jeg og andre kvinner skal ha rett til å ytre oss uten frykt for å bli satt på svartelister, overvåket med programvarer som er oppkalt etter en karakter som har evne til å se når folk dør, bli omtalt som om vi har oppfordret til drap eller stemplet som hatere, legger hun til.
Hun mener at dette er ett av flere forsøk på å dehumanisere kvinner av som snakker om disse tingene.
– Vi har allerede hatt et voldstilfelle i England. En 60-år gammel kvinne, Maria Maclachlan, ble slått ned av en transkvinne mens hun filmet en demonstrasjon på Speakers corner. Transkvinnen Tara Wolf sammenliknet Maclachlan med en fascist og mente at det rettferdiggjorde angrepet, forteller hun.
Ellingsen er bekymret for sikkerheten til de kvinnene som nå tør å gå inn i debatten.
– En privatperson annonserte i fjor høst at jaktsesongen på kvinner som er kritiske til transaktivistenes krav, såkalte terfer, hadde startet. Det er en skremmende uttalelse. Sentrale personer i transbevegelsen har uttalt at det å snakke om kvinners kjønn og rettigheter er det samme som å oppfordre til drap. Logikken er at transfobien er så grov at det eneste som er verre, er en direkte oppfordring til drap. Det er en retorikk og en legitimering av vold som er svært alvorlig, og som bidrar til å sette kvinners sikkerhet i fare. Dette er de forestillingene vi står opp mot, sier Ellingsen, og varsler at WHRC vil melde saken til Datatilsynet.
Black Lives Matter
Black Lives Matter
Stormé De Larverie
Grace Tabea Tenga, styremedlem i FRI Oslo og Viken, skriver i Klassekampen 12. februar blant annet: «Svarte transkvinner har vært og er ledende figurer i borgerrettighetskamper: mest kjent er nok Marsha P. Johnson, som igangsatte Stonewall-opprøret i 1969.»
Det er to ting som er helt nødvendig å få fram:
1. Marsha igangsatte ikke Stonewall-opprøret. Mest sannsynlig var den svarte, butche, lesbiske kvinnen Stormé DeLarverie den første til å gjøre fysisk motstand mot politiet, og hun kan dermed gis æren for å ha vært den som igangsatte opprøret. Marsha benektet alltid å ha vært til stede da opptøyene startet. Stonewall sto i brann og gatekampene pågikk da Marsha ankom.
Why don’t you do something?
2. Marsha P. Johnson var verken transkvinne eller kvinne. Marsha identifiserte seg alltid tydelig og høylytt som «mann», som «homoseksuell mann» og som «drag-queen». Dette understreker Marsha flere ganger i intervjuer, som også er filmet. Blant annet forteller Marsha om den gangen en horekunde ble voldelig, og kaller kunden «en idiot som ikke skjønte at jeg er en mann».
Det forbauser oss ikke at et styremedlem i FRI vil viske ut svarte lesbiske kvinner og svarte homofile menn fra historien.
Stormé og Marsha levde ulike, men tøffe liv, og var tvunget til å kjempe – også fysisk – for å overleve som seg selv. Dessverre fortsetter trakasseringen av Stormé og Marsha inn i døden, og nå er det de i queerbevegelsen som står for trakasseringen. Det sies å være politisk vedtatt at queerbevegelsen skal underslå Stormés rolle i Stonewall, og stemple Marsha som kvinne. Det er ikke plass til stolte lesbiske kvinner og homofile menn i queerbevegelsen.
Det er en krenkelse av minnet etter to svarte, avdøde homoaktivister at en representant for FRI snakker usant om hva de gjorde og hvem de var.
Vi vil oppfordre Tenga og resten av FRI til å beklage offentlig. Hvis ikke, bløffer de når de sier «Black lives matter». For hvis svarte liv er viktige, så kan ikke svarte lesber og homsers levde liv viskes ut av historien av ideologiske årsaker.
Tonje Gjevjon, LLH-2019 -WHRCmedlem
Ola Movinkel, LLH-2019
Christina Ellingsen, Leder for WHRCNorge
En justert versjon av artikkelen ble publisert i Klassekampen 18.02.2021. Se lenger ned på denne siden.
Marsha P. Johnson var
en homofil mann.
Vendetta betyr blodhevn. Er det slik en diskusjon om uenighet skal føres?
- Anonymt innlegg
Pga av den aggressive tonen tør jeg ikke bruke mitt eget navn i innlegget. Jeg frykter uønskede reaksjoner for meg og mine fra transaktivistmiljøet.
Klassekampen 19.desember 2019 skriver Jan Elisabeth Lindvik at ”Gjevjon skyter med vått krutt”og noen setninger lengre ned ” hun har lenge vært kjent for sine personlige vendettaer»… Vendetta betyr blodhevn. Er det slik en diskusjon om uenighet skal føres?
Så kommer fire akademikere i Klassekampen 28. desember 2019 med ”Skummel ideologi, Gjevjon”.
Tonje Gjevjon mener at det finness to kjønn. Dette er ingen ideologi – det er et faktum for de fleste. Dersom noen er uenige kan det kan kalles en teori og den må kunne diskuteres fritt og åpent.
Hva har Gjevjon skrevet som avstedkommer slike reaksjoner? Hun mener at det finnes to kjønn, han og hun, men forskjellige kjønnsuttrykk. Kjønnsuttrykk er noe annet enn kjønn.
Jeg ble virkelig skremt av akademikerne som hevder at ”biologisk sett befinner vi oss alle på et spekter av kjønn, der mann og kvinne er ytterpunktene”. Dette er virkelig en ”skummel ideologi”.
Hvor mange kjønn mener akademikerne at det finnes?
Dersom dette er ”fakta” – er alle forskere i hele verden enige dette? – uansett land, kultur og religion? Hvis dette medfører riktighet må det ha eksistert til alle tider i de årene mennesker har eksistert. Det er underlig at dette ikke er nevnt i noen skapelsesberetninger , myter eller eventyr?
Dersom det er uenighet i forskerverdenen, så er påstandene i Klassekampen 28.12 kun en teori. Teorier må kunne diskuteres og etterprøves.
Jan Elisabeth Lindvik skriver bl.a. …”Så vidt jeg vet har ingen, verken Gjevjon eller andre, copyright på begrepet kvinne. Opphavsretten til begrepet stammer lenger tilbake enn Adam og Eva, men jeg er ingen språk-eller religionsforsker. Det samme begrepet finnes i alle religioner, myter og sagn. Begrepet blir brukt over hele verdenen uavhengig av språk, kultur eller religion og gir en allmenn forståelse av at en kvinne har eggstokker, livmor, kan føde barn og har bryster som kan gi melk til barnet sitt.
Jenter og gutter skal få lov å utvikle seg i forhold til hvem de er. Har en gutt lyst til å gå i kjole og ha langt hår – så er det ok. Har en jente lyst til å ha kort hår og gå i bukser så må det også være greit. Det endrer ikke noe på deres kjønn, bare kjønnsuttrykket.’’
Så, Jan Elisabeth – hvorfor ikke bare kle seg i kjole og fortsatte kalle seg Jan? Hvorfor må du bruke Elisabeth?
Hilsen kvinne i bukser og kort hår.
By Christina Ellingsen