Mann dømt for hatefulle ytringer – er begrunnelsen for dommen god?

av Christina Ellingsen

Jeg har blitt oppfordret til å kommentere bedre på bakgrunnen for domsavgjørelsen der en mann har blitt dømt til 15 dagers fengsel for å kalle en annen mann “pervers mannegris som permalaiver å være småjenter”. Det er en del folk som mener at dommen har gode begrunnelser og trekker opp mer avklarte grenser for hvordan 185 kan anvendes. En del ser ut til å tro at den forsvarer det å forholde seg biologisk kjønn, samtidig som den oppnår formålet med å forsvare utsatte grupper.

Bakgrunnen for denne domsavgjørelsen er at konseptet “kjønnede identiteter” i løpet av de siste 10 årene har blitt innført gjennom hastevedtak etter hastevedtak. Konseptet beskriver gjennom en sirkeldefinisjon en type subjektiv trosoppfattelse, hvor den konkrete gjenstanden for tro er “hvilket eller hvilke kjønn man føler seg som”.

Konseptet ble først innført i diskrimineringsloven i 2013, så i skatteetatens vedtak om nye kjønnsnøytrale personnummer i 2015 (med begrunnelse om at det ville være bra for – og jeg siterer – “transseksuelle, transvestitter og interkjønn-personer”), så i loven om endring av juridisk kjønn i 2016, og i 2020 i straffeloven, deriblant 185.

Innførselen av konseptet innebærer blant annet at vi alle nå tilsynelatende har en iboende “kjønnet identitet”, selvom konseptet ikke gir mening, og at kjønn ikke lenger defineres i juridiske sammenhenger som en objektiv størrelse, men via trosbekjennelse og selverklæring.

Dette er problematisk for kvinner av to grunner: for det første er kvinners rettigheter utformet for å forhindre diskriminering og utnyttelse på grunnlag av biologisk kjønn. Selvidentifisering av juridisk kjønn gjør at det er teknisk umulig å differensiere mellom biologisk kjønn og konseptet “kjønnede identiter”. Diskrimineringsloven gjør at det er forbudt å skille mellom biologisk kjønn og konseptet “kjønnede identiteter”.

For det andre: at alle kvinner nå tilsynelatende har en iboende “kjønnet identitet” innebærer at med mindre man erklærer at man ikke identifiserer seg som kvinne, så identifiserer man seg visstnok med “identiteten” kvinne. Hva innebærer det å “identifisere” seg som kvinne, når denne kvinne-ideen er noe menn skal kunne identifisere seg som? Vi snakker åpenbart ikke lenger om kjønn – for kjønn er en fysisk og uforandelig egenskap, og menn er fysisk og uforandelig menn. Så hva er tilgjengelig for menn, som beskriver kvinner, og som er løsrevet nok fra virkeligheten til at menn også kan identifisere seg med dette? Jo, hva bedre enn menns fantasier om hva kvinner er. Menn er det de sier de er, kvinner er det menn sier de er. Og nå skal altså alle kvinner tilsynelatende gå rundt og identifisere seg med menns forestillinger om hva kvinner er.

Men ikke nok med det – det å identifisere seg med menns forestillinger om hva kvinner er, setter kvinner i et undertrykkende overmaktsforhold overfor menn som påstår å være kvinner, som nå skal forstås som en sårbar og utsatt minoritet. Kvinner skal nå forstås som en priviligert underkategori av seg selv, som undertrykker menn. Som en kvinne som lever i en tid der menns forakt og utnyttelsecav kvinner og jenter aldri har vært mer åpenbar og profitabel, er det å identifisere meg med menns forestillinger om hva kvinner er, fullstendig uaktuelt.

Domsavgjørelsen er en måneformørkelse av to sett med juridisk arbeid som har store svakheter. Det ene er selvfølgelig dette med at subjektive opplevelser av kjønn nå legger føringer for hva som kan ansees som straffbart. Det andre er at diskrimineringslovene i norge, istedet for å identifisere og beskytte karakteristikker, utløser rettigheter for mennesker basert på gruppetilhørighet. Problemene med dette kunne vært en masteroppgave og egner seg ikke for et kommentarfelt. Men at en mann med én eneste uttalelse kan påberope seg et rettsvern ikke engang gruppene han imiterer har, viser slik jeg ser det at vi har med en alvorlig logisk og juridisk svikt å gjøre.

Domsavgjørelsen henviser også til ytringsfrihet. Mitt fokus i vurderingene av konsekvensene konseptet “kjønnede identiteter ” har for andre rettigheter er ikke på ytringsfrihet. Det er ikke ytringsfriheten som primært er under angrep når én konkret subjektiv trosoppfattelse – troen på “kjønnede identiteter” – innføres i straffeloven. Den rammes selvfølgelig også, men ytringsfriheten har begrensninger, av grunner som jeg er enig i både i menneskerettighetene og i andre formålsbeskrivelser forbundet med å direkte eller indirekte forebygge mot folkemord – som jo er den ytterste konsekvensen menneskerettighetene er utformet for å forhindre. Man kan ikke oppnå de nivåene av massegalskap og dehumanisering som er nødvendig for å utføre folkemord – noe folk helt beviselig er i stand til – uten å først starte med et språk som normaliserer dehumaniseringen av målgruppen. Å kunne gjenkjenne og slå ned på slikt språk er en helt nødvendig del av å forhindre dødelig massegalskap. At ytringsfriheten har begrensninger er ikke det jeg synes er mest relevant med denne dommen.

Mitt fokus er helt enkelt på kvinners rettigheter og barns rett til beskyttelse. Og i løpet av de 10 siste årene har altså konseptet “kjønnede identiteter” blitt hasteinnført uten en eneste konsekvensutredning for hvordan det å erstatte kjønn med dette konseptet vil påvirke de eksisterende rettighetene forbundet med kjønn. Av disse rettighetene omhandler den store majoriteten kvinners rettigheter. Kvinners rettigheter er ikke ekstra rettigheter kvinner får fordi de har en “gruppetilhørighet” – kvinners rettigheter er et diskrimineringsvern som skal forhindre at *biologisk kjønn* blir en kilde til å unndra kvinner og jenter tilgang til de universale menneskerettighetene. Og det denne domsavgjørelsen demonstrerer er at menn har et vern mot å bli kalt perverse mannegriser, mens min egen likestillingsminister aktivt støtter opp under at jeg og kvinner som deler mine bekymringer kalles “rabiesbefengte” og åndsvake, mens fitte, fettberg, hore, drittkjerring, “har du pult deg til toppen”, “du burde voldtas”, hevnporno og voldtektsfilmer – altså – åpenbare hatyringer mot kvinner fordi de er kvinner – visstnok skjer mot en “priviligert gruppe” som dermed er diskvalifisert fra rettsvernet. Og dermed også diskvalifisert fra innsatsene for å forebygge folkemord mot kvinner. Osv osv.

Jeg ser ingen grunn til å berømme begrunnelsene i denne domsavgjørelsen, for den pirker ikke engang borti det justismordet innførselen av “kjønnede identiteter” i norsk lovverk og retningslinjer faktisk er. Hele premisset for inklusjonen av konseptet har skjedd på feil grunnlag. Og med utviklingen av gruppetilhørighet som kriterie for hvilket rettsvern man har, virker det som om diskrimineringslovene og 185 også er utformet på feil premiss. Dette dessuten ting vi må kunne diskutere og debattere fritt.