Forfølges de antiautoritære nå?

Collage fra skjermdump av Gateavisa og Lavendel-expressen 

Forfølges de antiautoritære nå? 

Av Anne Marve

Hvordan har vi fått et debattklima som gjør at antiautoritære kvinner som beveger seg fritt mellom høyre- og venstresiden i vårt demokratiske samfunn, beskyldes for å være erkekonservative? Er det en form for ekstrem hersketeknikk? 

Et levende demokrati har bruk for den ikke-voldelige anarkismen som skaper mangfold og rom for konstruktiv kritikk av makt, men for den totalitære stat er det selvsagt en trussel. Så hvordan har det seg at radikale feminister som fritt diskuterer kjønn og kjønnspolitikk på tvers av politiske skillelinjer, stemples som kristenkonservative og fascistiske av en venstreside som en gang støttet kvinnefrigjøring? Hva er det med statsfinansierte organisasjoner som Fri, som ikke tåler en åpen debatt, men har en leder som anmelder kvinner til politiet for meninger som ytres i sosiale medier? 

I dag gir loven individ som ennå ikke er kjønnsmodne rett å foreta fysiske og hormonelle inngrep som endrer kjønnsuttrykket fra medfødt til selvidentifisert. 

Spørsmålet er om det er bra eller dårlig? Her skiller feminister seg i noen som vil endre kroppen for å tilpasse seg kjønnsidentitet og andre som vil endre holdning for  å utvide kjønnsrollene. 

Industrien som tjener på innbilte tilstander som «født i feil kropp» er eksperimentell, men kvinners frihetskamp og brudd med kjønnsroller, er velkjent. 

Det er deler av denne frihetskampen som nå kjøpes opp på samme måten som ungdomskultur alltid kjøpes opp fordi det lønner seg. Nå lønner det seg å kjøpe opp kjønnskamp. Biologien har man handlet med lenge. Men i motsetning til ungdom generelt, som vokser seg ut av opprør og kamp, vokser kvinner seg ofte inn i kampen om egne rettigheter mot undertrykkelse. 

Collage fra skjermdump  av Gateavisa og Lavendel-expressen

Og nå burde vi kunnet stå sammen på tvers av generasjoner. Noen av oss har opplevd dette før, og sett hvordan hele ungdomsbevegelsen ble kjøpt og tilpasset økonomiske profittbehov. 

De unge feministene som tror deres motstandere er radikalfeminister, tar feil. Det var blant andre radikale feminister som la grunnlaget for den plattformen de står på i dag. River de den ned, så står de på bar bakke og må begynne på nytt. Så kanskje de unge skal se på sine egne allianser og lese historien om ungdomsopprør og kvinnekamp før de skriver den om. Og kanskje flere av de eldre som engang var aktivister og forkjempere for kvinners rettigheter, skal komme frem og støtte sine frittenkende medsøstre som står på barrikadene mot transaktivismens urimelige krav om  nedbryting av kjønnskategorier knyttet til biologi.

Radikalfeminister har ikke bare sett samfunnsstrukturene med kvinners blikk, men gjort noe for å bedre kvinners situasjon i et massivt veletablert patriarkat. Vi finner radikalfeminister i kunst, i praktisk politikk og i aktivisme. Det er sjeldent å finne noen som definerer seg som radikalfeminist uten å uttale seg, uten å skape noe, uten å jobbe mot undertrykking av kvinner. Men hvordan ble dette en trussel i et ellers fritt samfunn? Hvordan kom vi dit at feminister begynner å kalle seg kvinnesakskvinner for å slippe å bli definert som radikalfeminist? 

Kan det være sånn at når vi skriver 2021 har George Bush-politikk vunnet frem med ideen om en ond akse, og at denne sort/hvitt-tenkingen som skaper polarisering og stilner alle dialoger er implementert i norsk debattklima? Selv anarkistisk-inspirerte miljø som innenfor en religiøs plassering ville være nærmest kvekerne, plasseres nå, av venstresidens koryfeer, blant fascister og de mest konservative kristne. Radikale feminister overøses med grove beskyldninger om hat og transfobi, og selv Wikipedia redigeres etter det som kan se ut som en ond/god-nøkkel utlevert til de amerikatro i kampen mot «de andre» i begynnelsen av dette århundre. 

I Norge har kvinner som var unge på 70-tallet kjempet seg inn i samfunnet, og vi har så langt opplevd hvordan likestilling og kvinners deltagelse har vært til gode for alle, både enkeltindivid og samfunnsklasser. Så det var mange av oss som engang var stolte over å være både lesbiske feminister, radikalfeminister og anarkister som demonstrerte i gatene da loven om selvbestemt abort kom opp til debatt. Og det stoppet ikke der. 

I 2016 kom loven om juridisk kjønn, som tilsynelatende var en etterlengtet og viktig lov, men som slo bena under alle kvinners kjønnsbestemte rettigheter. Det kom frem da lovteksten forelå.

Nå kunne menn identifisere seg som kvinner og få de samme rettighetene som vi hadde slåss for, nettopp for å beskytte kvinner og barn mot menn. I dag ser vi hvordan videre lovgivning om diskrimineringsvern i straffeloven utelater kvinner. Så en mann kan anmelde en kvinne for hensynsløs adferd hvis hun sårer hans følelser gjennom avvisning og uenighet. Men når radikalfeminister trues med drap og voldtekt både på Twitter og i 8. marssammenheng, fins det ikke diskrimineringsvern for kvinner. Kvinner som har fått stempelet TERF er fritt vilt, og det blir oppfordret til masserapportering og politianmeldelser av deres uttrykte meninger. 

Selvsagt reagerer vi som kjempet frem egne rettigheter for kvinner og som var med å slåss for kjønnskvotering for å få kvinner ut i samfunnet når vi ser en politikk som igjen truer kvinners frihet og mulighet til innflytelse. 

Selvsagt vil vi at denne lovgivningen og denne politikken skal snakkes om i offentlighet. Selvsagt vil vi at transfolk skal beskyttes og innlemmes i samfunnslivet. Selvsagt vil vi at individet skal være fritt, selv om noen av oss mener at fellesskapet skal være gjensidig bindende. 

Selvsagt uttaler vi oss. Så hvorfor disse beskyldningene om transfobi for å kneble en antiautoritær gruppe kvinner som hver især deltok i en mengde alternative miljø på 70-tallet og som fortsatte å tro på frihet og solidaritet, selv da både Club7, Kvinnehuset og Gateavisredaksjonen var borte som inspirasjonskilder og møtesteder? 

Er det dette som er tilbakeslaget? Hvor er de unge frie stemmene i dag, de som syr demokratiet sammen ved å tråkle seg gjennom forskjellige miljø og som holder samfunnsdebatten levende ved å stille spørsmål der andre påstår? 

Sideblikk

Urlesbisk transmann ser med smale øyne på det store bildet.

Antonio gir oss sideblikk hver fredag!

Historier om kvinner

Korte artikler om kvinner i historien, som har gjort ekstraordinære ting, men som så altfor ofte glemmes. 

Kvinners Stemmer

Etter at det ble hatefullt å beskrive virkeligheten, ønsker Matriarken å utvide ytringsrommet ved å gi kvinners stemmer en platform.