Ytringskommisjonen, kunstnerforbundene og den rene kunsten

Statsråd Abid Q. Raja og medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen som ble oppnevnt av regjeringen i februar 2020 for å utrede ytringsfrihetens kår i Norge. Foto: Mari Bratten Olafsen/Kulturdepartementet

Tonje Gjevjon, billedkunstner og skribent

De som er med i ytringsfrihetskommisjonen er av de mest privilegerte i landet. De er håndplukket av regjeringen for å inngå i en samtale omkring ytringsfrihetens kår. En samtale som krever at de deltar. 

Kunstnere er ikke her for å behage eller gjøre andre kunstnere trygge. Vi er her for å fritt velge hva og hvordan vi skal uttrykke oss gjennom våre ulike media. Kunstneres ytrings- og uttrykksfrihet er noe vi kunstnere er helt avhengige av. Om ikke kunstnere står fritt til å uttrykke seg gjennom sine kunstneriske uttrykk – hva står vi igjen med da? 

Kunst er farlig for alle som misliker at vi som befolkning står fritt til å tenke, mene og uttrykke oss. Gjennom kunst har vi utviklet måter å kommunisere på som når det fungerer, treffer rått bra. For befolkningen er den frie kunsten en saga blott hvis visningssteder begrenser sitt program til kun å uttrykke de “riktige” meningene. 

Noen må gjerne korrigere meg om jeg tar feil, men jeg finner ikke eksempler på konkrete hendelser som forklarer hvorfor dansekunstnerne boikotter deler av Ytringsfrihetskommisjonens opplegg. Hvilke dansekunstnere er det som har vært utsatt for trakassering, hvem har trakasser t og den påståtte trakasseringen meldt til politiet? 

For meg ser det ut som et knippe dansekunstnere har fått istand et opprop 15 kunstnerorganisasjoner har signert uten helt å vite hva de signerte på?

Så har vi kommisjonsmedlem Begrad Reza som trakk seg i protest mot Sløseriombudsmannens deltakelse på innspillsmøtet . «Latterliggjøring av transpersoner og Metoo. Aktivistisk støtte til «Sløseriombudsmannen» og uthenging av kunstnere. Det er blitt umulig for meg å fortsette arbeidet i Ytringsfrihetskommisjonen», skriver Reza i en kronikk i VGMen igjen, ingen konkete eksempler eller dokumentasjon på den påståtte latterliggjøring av transpersoner og Metoo. Og er det som Reza kaller latterliggjøring forbudt? Er satire, ironi og latterliggjøring av strømninger, bevegelser eller kunstneres arbeider noe man nå ønsker fjernet fra den offentlige sfæren? 

Eller, kan vi snu på det å spørre; er det snart tid for å kreve at de som hevder at trakassering har funnet sted, kommer med konkrete eksempler? For er ikke falske eller grunnløse anklager om trakassering/hets et middel som lett kan brukes for å spolere, skape mistillit og spenne bein? 

I den grad det er foregått noe straffbart, skal det anmeldes til politiet. Har det ikke foregått noe straffbart, så sitter vi igjen med dansekunstnere som ikke tåler at deres prosjekter og uttrykk blir trakkassert og harselert med –  og et kommisjonsmedlem som ikke vil delta i det videre arbeidet til kommisjonen fordi “Sløseriombudsmannen” deltok på innspillsmøte. Hva ønsket Reza og dansekunstnerne egentlig å oppnå? 

Jeg har selv opplevd å bli nektet å fremføre en performance fordi noen potensielt kunne bli krenket. Det var til og med en annen kunstner som, på vegne av den potensielt krenkbare gruppen, vurderte å trekke seg fra utstillingen. Museet som hadde kuratert meg til utstillingen innkalte til et ekstraordinært styremøte der de gikk gjennom alle sangtekstene jeg og performancegruppen min skulle fremføre. Fire, fem voksne menn og kvinner satt altså på et styremøte i et kommunalt finansiert kunstmuseum og gikk gjennom Hungry Hearts’ sangtekster med lupe. Så fikk jeg en telefon der kurator sa at det var en av sangene vi ikke fikk lov å fremføre fordi den potensielt var krenkende for transpersoner. Dette var noen få dager før åpningen da vår performance skulle finne sted. Kurator forsvarte avgjørelsen med at denne utstillingen skulle være en hyllest til transpersoner. Det hun sa til meg da jeg ble kuratert inn var at det nettopp var den kritiske stemmen min og det faktum at Hungry Hearts har hatt fokus på kvinnekroppen og kvinneroller som gjorde oss til relevante motstemmer i utstillingen. 

Som kunstnere i det frie kunstfeltet inngår vi alle i en diskurs – og den diskursen er vårt verktøy og vår kontrakt med samfunnet. Så når kunstnerforbundene stiller seg bak de som vil renske opp i rekkene og luke ut kunstnere de opplever har ubehagelige politiske ståsteder, så bør alarmen gå. Her står dessverre også altfor mange av politikerne våre. Slik jeg erfarer det, står en urovekkende andel politikere, journalister og aktivister så tett sammen om å redigere vekk, renske ut eller bare overse de stemmene de ikke ønsker, at det gir grunn til å spørre om det er for tette bånd mellom de angitte grupperingene.

Dansekunstnere har full anledning til å danse på bordet og lage forrykende danseforestillinger der de uttrykker sitt perspektiv. Om de virkelig mener at de ikke har mulighet til å forsvare seg mot det de omtaler som trakassering, så er de dårlige kunstnere. Å kommentere samtiden gjennom kunstneriske uttrykk er jo jobben vår – eller hva? 

Hva med å lære av J.K. Rowling og hva hun gjorde da hun ble utsatt for voldstrusler og en twitterstorm med rasende transaktivister på grunn av sin berømte tweet. Hun fortsatte å skrive og virke som forfatter. J.K. Rowling har aldri forsøkt å stoppe andre fra å skrive. Mens her på berget står vi igjen med et knippe dansekunstnerne som presenterer seg som ofre fordi noen har latterliggjort deres produkt? 

Vi lever i en tid der kulturminister Abid Raja mener det er på sin plass å be Åge Hareide om å si unnskyld for at han kalte Pride for propaganda. Hareides synd var at han sa hva han mente om politiske prosjekter i idretten. Vi har en statsminister som kort tid før Laila Bertheussen i 2019 ble siktet i «Ways of Seeing»-saken, kritiserte Black Box teateret og sa at: «De som har laget stykket, må tenke over at de også bidrar til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser som bidrar til at det er tøffere å være politiker».

Hungry Hearts´ ferske låt og video “Propaganda”. Så mange drømmer, så mange presidenter og ledere som har fulgt sine drømmer. Men ikke alle drømmer er like gode. Ikke alle drømmer er det de gir seg ut for å være, så da er det opp til hver enkelt av oss å bruke vår kritiske sans. Å gå i flokk kan medføre enorm skade. 

Erna mener altså at politikere skal beskyttes mot kritikk fra kunstnere, og Abid mener at vi ikke skal kunne si at Pride og flagging med Prideflagget er propaganda. Hysj, hysj, sier statsministeren, kulturministeren og en rekke andre politikere fra Høyre, SV og Arbeiderpartiet. Det de har glemt er at det er hele befolkningens interesser og et stort ytringsrom der vi alle skal kunne delta, som de skal ivareta.

Det påvirker befolkningen og kunstnere når maktpersoner i regjering og storting gjør det skummelt å ytre og uttrykke seg kritisk til identitetspolikken regjering og storting står bak. Vi er mange som har erfart at det medfører represalier av både økonomisk og sosial karakter.I den grad det er foregått noe straffbart skal det anmeldes til politiet. 

Har det ikke foregått noe straffbart så sitter vi igjen med dansekunstnere som ikke tåler at deres prosjekter og uttrykk blir trakassert og harselert med og et kommisjonsmedlem som ikke vil delta i det videre arbeidet til kommisjonen. Var det hensikten å svekke befolkningens tillit til kommisjonen? Er anklagene dansekunstnere og Reza kommer med udokumenterte eller falske? 

Natasja Askeland som selv er kunstner skriver i sin artikkel Angsten for å snakke høyt at: “Kampen for menneskeverd, menneskerettigheter, retten til å elske den du vil, være den du er, likeverd og likestilling har utartet til å bli en kamp om hvem som skal få snakke, hvor man skal få snakke og hva man kan snakke om.”

Videoen “It’s a beautilful thing” laget av Hungry Hearts og matriarken.no tar utgangspunkt i J.K. Rowling og hennes berømte tweet der hun ironiserte og problematiserte over den fundamentale endringen av språket knyttet til kvinner som transaktivismen står bak. Da debatten pågikk i norske aviser hørte vi ikke et ord hverken fra forfatterforeningen eller forlagsforeningen. At det er et pluss når forfattere deltar i den offentlige samtalen er altså ikke verdt å si noe om?  

Vi har nådd et intellektuelt lavmål i kunstnorge når kunstnerorganisasjonene er mer opptatt av å begrense ytringsfriheten enn å gi sin støtte til at forfattere som J.K. Rowling deltar i den offentlige diskursen om hva kjønn og hva en kvinne er. Å innskrenke ytringsfriheten har aldri vært kunstnerorganisjoners anliggende. Hvordan er vi havnet her? 

Vi trenger kunstnerforbund som bidrar positivt til arbeidet knyttet til Ytringsfrihetskommisjonen, ikke støtter opp om dem som bryter dialogen og går ut av den. 

Jeg avslutter denne artikkelen med videoen “Emo Girls” som tar for seg hvor forvirret man kan bli om man trer ut av virkeligheten.

Sideblikk

Urlesbisk transmann ser med smale øyne på det store bildet.

Antonio gir oss sideblikk hver fredag!

Historier om kvinner

Korte artikler om kvinner i historien, som har gjort ekstraordinære ting, men som så altfor ofte glemmes. 

Kvinners Stemmer

Etter at det ble hatefullt å beskrive virkeligheten, ønsker Matriarken å utvide ytringsrommet ved å gi kvinners stemmer en platform.