Gro Finne, Kvinners stemmer

Norsk Kulturråd som pådriver av autoritær identitetspolitikk

Av Gro Finne 

Illustrasjon:«The Theatrehost. A selfportrait» «Teaterverten». Eit Sjølvportrett. 170×90 relieff og silketrykk 2018 /2019. Gro Finne, billedkunstner og publikumsvert.

Høsten 2019 var jeg tilstede på Norsk Kulturråds seminar «Nordic Dialogues» dag 2, på Det Norske Teatret. Konferansen avsluttet et treårig prosjekt om inkludering i nordisk kultursektor. Opplevelsen var selsom, men betegnende for hvordan Kulturrådet under direktør Kristin Danielsen har utviklet seg fra å handle om faglig kvalitet og kunstnerisk mangfold til å handle om representasjon av enhver minoritetsgruppe.

Jeg deltok ikke som kunstner eller representant for en kunstnerorganisasjon. Jeg var på jobb i egenskap av teatervert. Med unntak av en kunstnerkollega som også var på vakt den dagen, registrerte jeg få billedkunstnere.

Kulturrådets nettsider kunne informere om at seminaret var fulltegnet. Det viste seg å ikke stemme. 

Dagens første arbeidsoppgave var «å pakke salen». Sammen med Norsk Kulturråds team, manøvrerte vi publikum framover mot scenen, slik at salen, sett fra scenen, ikke skulle framstå som altfor glissen. Kulturrådet hadde slått på stortromma. Å leie to foajeer og hovedscene med 752 seter på Det Norske, er ikke billig.

 

 

Det var vanskelig å forstå hva som var Nordisk med denne konferansen. Riktignok var representanter fra de nordiske kulturministeriene tilstede, og siden Norge var vertskap, daværende kulturminister Trine Schei Grande i egen person. Men hvorfor var ikke representanter for kunstnerorganisasjonene invitert, hverken som tilhørere eller deltakere?

En gruppe, »Critical Friends», hadde jobbet med inkluderingsprosjektet i 3 år. Fra scenen ble det opplyst at Critical Friends var håndplukket av Norsk Kulturråd. 

Kulturrådet var selv forlegger for en bok, en antologi med tekster fra prosjektets deltakere. «Actualise Utopia» «From dreams to reality» Kritikken fra Kulturrådets venner ble formulert i Editors note:

«It is time to break the white colonial structure of the Nordic cultural cycle».

Det ble senere tatt opp til debatt om det var riktig å inkludere en hvit bidragsyter til boka. At boka ble finansiert av Norsk Kulturråd og prosjektet ledet av tre hvite kulturbyråkrater, ble ikke problematisert.

Hovedtaler på konferansens annen dag var doctor Francis Gladys fra et universitet i USA. Hun holdt en følelsesladd tale om den hvite kolonialistiske majoritet, privilegerte undertrykkere av den melaninrike minoritet.

 

«The Theatrehost. A selfportrait» «Teaterverten».
Eit Sjølvportrett. 170×90 relieff og silketrykk 2018 /2019. 
Gro Finne, billedkunstner.

Norge har ikke hatt kolonier, Norge har vært en koloni. Det Norske Teatret er en bauta over norsk nasjonsbygging som var folkelig og progressiv. Å høre en amerikansk professor fra Det Norske Teatrets hovedscene, beskylde den hvite del av publikum for å være kolonialister og undertrykkere, kun i egenskap av sin hudfarge, ble for meg en demonstrasjon av arrogant kulturimperialisme. Visste hun i det hele tatt hvilket land hun befant seg i og spilte det noen rolle?

Talen førte ikke til engasjert og livlig debatt.

Noen modige sjeler fra en ellers duknakket forsamling av hvite, gråhårete kulturfunksjonærer løftet forsiktig armen i været og kom med spake innvendinger. Opponentene ble kontant satt på plass. For å anskueliggjøre sitt poeng om hvit overhøyhet, ba Gladys Francis alle som var mørkere enn helt hvite i huden, komme opp på scenen og vise seg fram for det resterende publikum.

Hensikten skulle muligens være en anskueliggjøring av ekskludering og påføring av skam. Hvordan seansen kunne være et bidrag til større inkludering i nordisk kultursektor, var vanskeligere å forstå.

Norsk kulturliv skal speile befolkningen i all sin mangfoldighet. Slik bør det være. Da kan kunsten bli dynamisk og levende. Men å beskylde hvite kunstnere i Norge for å være privilegerte bare fordi de er hvite, er en kortslutning. Det er nå en gang slik at majoritets-befolkningen i Norge av naturlige årsaker er hvite.

Norsk Kulturråds konferanse skulle handle om inkludering. 

Det syns jeg ikke den gjorde. Med den sammensatte befolkningen vi har i Norge, er det riktig å utpeke mennesker med forskjelligartet bakgrunn som tilhørende en minoritet i motsetning til en privilegert majoritet?

Et privilegium betyr at en gruppe har en fordel eller særstilling. Kunstnere er ingen homogen gruppe. Noen er privilegerte, men majoriteten er det ikke, uansett hudfarge. Gir det noen mening, fører det til et mer rettferdig samfunn å dele oss mennesker inn i alle disse identitets-kategoriene?

Norsk kulturråds konferanse «Nordic Dialogues» la opp til at Norsk Kulturråd vil legge ansvaret for at ikke kunsten speiler og inkluderer mangfoldet i samfunnet på kunstnerne selv. Men dette er hele samfunnets ansvar. Det er ikke ansvaret til utøvere i et konkurransepreget og underprioritert felt.

I Kulturrådets premisser for et «inkluderende kulturliv» ligger det i kortene at «de privilegerte» skal avstå sine privilegier, det vil si statlige støtteordninger.

Denne politikken vil ikke resultere i større mangfold. La meg ta et eksempel fra gruppen billedkunstner. For 2020 ble det til denne gruppen, delt ut ett seniorstipend (10 årig fra 57 til 67 år). Det gikk til en hvit, heterofil mann (for å bruke identitetspolitisk ideologi). 

Kulturrådet kan gjerne si at i inkluderingens navn skulle dette ene stipendiet heller gått til en LHBTQ person, eller en person med «flerkulturell bakgrunn».  Men ville det gjort noen forskjell? Ville det ikke uansett blitt et nullsumspill?

 

 

             Kristin Danielsen, direktør Norsk Kulturråd

Gro Finne, Kvinners stemmer

Når KVINNEN blir DEN

Når KVINNEN blir DEN.

Barnelovutvalget ble nedsatt 2017 for å tilpasse barneloven til en endret definisjon av kjønn. Utvalget legger fram sine forslag i NOU 2020: «Ny Barnelov – Til barnets beste». Loven om selvvalgt juridisk kjønn ble vedtatt 2016Da ble kjønn omdefinert fra å betegne en  biologisk realitet til å bety et individuelt valg av identitet. Lovendringen har vist seg å få  konsekvenser for den juridiske reguleringen av forholdet mellom barn og foreldre.Tett på lovendringen av 2016 fulgte en  liberalisering av bioteknologiloven. Eggdonasjon ble lovlig.  I tillegg åpnet loven for bruk av sæd fra avdød person, samt egg befruktet med avdød person. Endringene har kommet i rekordfart. Bioteknologilovens endringer trådte i kraft 1. juni 2020 og 1. januar 2021. De to lovendringene har ført til at nye familiekonstellasjoner må reguleres i lovverket.

Reproduksjonsteknologien utfordrer forståelsen av begrepet forelder og krever følgelig et nytt språk, slår utvalget fast. Derfor har ny terminologi for å beskrive forholdet mellom barn og foreldre vært en sentral oppgave. (kapitel 9) Premissleverandører for barnelovutvalget er foreningen FRI og Likestillings- og diskrimineringsombudet. FRI har påpekt at «språket er viktig for dem». Utvalget foreslår å  gå bort fra kjønnsbetegnelser når foreldreskapet skal beskrives i lovverket. Ord som mor, far eller medmor og kvinne og mann, skal ikke brukes. Lovteksten skal framstå som en «tidsriktig» barnelov. Utvalget mener at det er viktig at «alle» kan kjenne seg igjen i ord og uttrykk i loven, men  har ikke klart å finne passende erstatning for mor, far, kvinne og mann. Ett foreløpig forslag er «fødeforelderen» og «den andre forelderen». Barnelovutvalget er klare på at et nytt språk er påkrevd, og anbefaler at ny terminologi som skal betegne forholdet mellom foreldre og barn, bør gjennom en «brukertesting».

Det var tidligere en selvfølge at det er barnets mor som føder. Etter at eggdonasjon ble lovlig, måtte det understrekes i lovteksten at kvinnen som føder er barnets mor.  Dette fordi det fra hendelser i forbindelese med surrogati, har oppstått tvist om hvilken person som er den rette mor, den kvinnen som har levert sitt biologiske arvemateriale, eller kvinnen som har båret fram og født barnet. Loven må forsikre seg om at ikke donor krever rettighetene som mor.

 

Utvalget mener det at det også er påkrevd å fjerne «kvinnen som føder» fra lovteksten. «Når det nå er mulig å skifte juridisk kjønn, ser utvalgets flertall ikke gode begrunnelser for at bestemmelsen skal begrenses til kun å omtale kvinner» For å understreke poenget med kjønnsnøytral betegnelse på foreldre, viser utvalget til Sverige i forhold der foreldrene har endret kjønn. «En mann som føder et barn anses som far, mens en kvinnes sædceller som har befruktet mannen anses som mor.» Med dette eksempelet karakteriserer utvalget ordlyden «Kvinnen som føder» som begrensende.

Utvalget forslår at ordet kvinne erstattes av «den». 
Altså: Fra «Kvinnen som føder… til Den som føder er barnets mor.»

 

Barnelovutvalget behandler også FNs barnekonvensjon artikkel 7. FRI demonstrerer her hvorfor «språk er viktig for dem». Ved en språklig  omdefinering av ordet foreldre, argumenterer utvalget for en ny fortolkning av barnekonvensjonen.

Konvensjonen slår fast at barn, så langt det er mulig, skal kjenne til sine foreldre. Det er barns menneskerett.

Norge er tilsluttet barnekonvensjonen.  Utvalget reiser tvil om hvordan artikkel 7. skal tolkes. Ordet «foreldre» blir gjenstand for en kritisk gjennomgang. «Foreldreskap» defineres som et mangetydig begrep: genetisk, biologisk, sosialt og juridisk.  At barn skal ha rett til å kjenne sine foreldre betegnes av utvalget som «et verdispørsmål». Mener utvalget at et verdispørsmål er noe annet enn en rettighet, og at konvensjonen derfor ikke er juridisk bindende? Det kan se slik ut. Utvalget avviser at FNs artikkel 7. betyr en forpliktelse fra statene til å sørge for at barn får opplysninger om egg og sæddonors identitet. De tolker barnets rett til å vite hvem som er deres foreldre, til å bety kunnskap om «hvem som har vært involvert i dets tilblivelse eller omsorg.» Ordlyden beskriver barns unnfangelse og fødsel som en juridisk og teknologisk transaksjon.

Innspill fra FRI om at barneloven skal inkludere mer enn to foreldre, og at alle foreldrene skal inkluderes i lovverket, kom ikke med i utvalgets formuleringer denne gangen. FRI vil nok ikke unnlate å peke på ekskluderingen og diskrimineringen som ligger i dette, så siste ord i saken om polygami er ikke sagt.

Så er spørsmålet: Hvor er samfunnet vårt på vei? 

Skal lovverk og jus brukes til å omdefinere grunnleggende begreper, mor far, kvinne mann? Skal det at kvinner føder usynliggjøres? Er det etisk å skyve sårbare grupper og enkeltindividers personlige savn og sorg foran seg som begrunnelse for å gjøre unnfangelse og fødsel til en teknologisk og juridisk transaksjon? Er det etisk å omdefinere begreper for å frata barn menneskerettigheter?

Tidligere var det religionens og filosofiens oppgave å svare på menneskehetens store spørsmål. Skal vi la vår grunnleggende virkelighetsforståelse dirigeres av lobbygrupper og interesseorganisasjoner?

 

 

Gro Finne

Billedkunstner

Forfattere, Gro Finne, Kvinners stemmer, Norske artikler

Transhumanismen og bruddet med humanismen

Transhumanismen og bruddet med humanismen

Gro FinneBilledkunstner

    «Vi liker ikke tanken på at skapninger med våre følelser og vår identitet muligens ikke vil eksistere i fremtiden, og at fremmede livsformer med evner som langt overstråler våre, kan ta vår plass.» 

Yval Noah Harari i boka «Sapiens. En kort historie om menneskeheten.»

Transhumanistenes menneskesyn har naturvitenskapens, den biologiske forståelsen av dyrearten Homo Sapiens, som forståelsesramme. Det er mennesket som biologisk vesen transhumanistene ønsker å omdanne. Ved hjelp av bioteknologi og kunstig intelligens vil de forsøke å skape en ny og forbedret utgave.

Forbedringen skal bla. bestå i et lenger liv og fravær av sykdom.

I siste kapittel, «Homosapiens endelikt» beskriver Harari menneskehetens forvandling til en framtidig høyere livsform. Historiens neste stadium vil ikke bare bestå i teknologiske og organisatoriske omstruktureringer, men innebære grunnleggende endringer i menneskelig bevissthet og identitet. Vi kommer muligens til å operere på et annet bevissthetsplan.  Menneskets løsrivelse fra sine biologiske rammer vil føre til en endring i vår grunnleggende forståelse av oss selv. For eksempel vil ikke inndelingen av menneskearten i hankjønn og hunkjønn være av interesse.

Transhumanismens ideer er ikke science fiction, men følges opp av en ideologiproduksjon som skal få oss til å godta, eller aller helst ønske, forvandlingen til det nye menneskevesenet.

Gro Finne

Transhumanismens ideer er ikke science fiction, men følges opp av en ideologiproduksjon som skal få oss til å godta, eller aller helst ønske, forvandlingen til det nye menneskevesenet. Ideene gjør seg gjeldende innen den høyprofilerte samtidskunsten og i diskusjonene omkring kjønnsidentitet.

Berggruen institutt, grunnlagt av milliardæren Nicholas Berggruen, har engasjert filosofer, kunstnere og teknologer til programmet: «The transformation of the human program» Programmet skal utfordre og utforme nye ideer av hva et menneske er.

Et av programmets prosjekter med navnet «Al», skal eksperimentere fram en ny menneskelig selvforståelse, forskjellig fra det mennesker har basert sin selvforståelse på til nå;

forskjellen mellom menneske og maskin, de levende og de døde, det naturlige og det kunstige, og enda mer. Oppgaven skal utføres av en samlet «ekspertgruppe av kunstnere».

 

(Jenna Sutela: I Magma (2019), detalj. Blåst glass, slim, elektronikk. Variable dimensjoner. Bestillingsverk av Serpentine Galleries og Moderna Museet, 2019. Foto: Aage A. Mikalsen / Kunsthall Trondheim.)

Kunst fra slike prosjekter, eller influert av dem, er hot på samtidskunstscenen. Et eksempel er Jenny Sutelas  «NONO NSE NSE» i Trondheim Kunsthall . «Sutela tar språket fra menneskene og gir det til bakteriene og datamaskinene.»  (Billedkunst nr. 3 2020)

 

 

Transhumanismens ideologi settes også i verk på nye områder i politikken; her har norske politikere vært i forkant.

 

 

Hararis visjon om å endre en grunnleggende menneskelig selvforståelse, at vi er inndelt i han og hunkjønn, ble virkeliggjort ved loven om selvbestemt juridisk kjønn, vedtatt i stortinget i 2016. «Lov om endring av juridisk kjønn innebærer at du, basert på egen opplevelse av kjønn og kjønnsidentitet, får bestemme hvilket juridisk kjønn som skal framgå av folkeregisteret og personnummeret.»

 

 

Etter den nye loven skal vi ikke lenger deles inn i mann og kvinne men i et «mangfold av identiteter». Den som ikke godtar dette kan risikere å bli irettesatt fra Stortingets talerstol av Arbeiderpartiets representanter: «Det finnes mer enn to kjønn, president»

 

 

I Norge er Foreningen for kjønns og seksualitetsmangfold, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, FRI,  spydspiss for å omsette transhumanismen til praktisk politikk. Den transhumanistiske ideologien markedsføres ved rettighetsretorikk basert på en humanistisk etisk forståelse av mennesket, selv om foreningens ideologi baseres på et teknologisk, individualisert syn som er i samsvar med transhumanismen..

 

 

Foreningen arbeider mot heteronormen og opphevelse av de to kjønnskategoriene, mann og kvinne. Kjønn blir erstattet med noe som kalles «identitet» og som hvert enkelt individ skaper selv.

 

 

Det kreves at de forskjellige identitetene om ønsket, virkeliggjøres ved hjelp av bioteknologi, kjemi og kirurgi. I FRIs program knyttes seksualiteten utelukkende til egen «kjønnsidentitet og seksuell orientering». Det at kvinner føder barn nevnes ikke. Reproduksjonen framstilles som løsrevet fra biologien og blir en oppgave som skal utføres av medisinske teknologer.

 

Det at kvinner føder barn nevnes ikke. Reproduksjonen framstilles som løsrevet fra biologien og blir en oppgave som skal utføres av medisinske teknologer.

Gro Finne om Foreningen FRIs politiske program

 

I dag er eggdonasjon allerede vedtatt av de fleste politiske partier og surrogati står på trappene. Et vellykket påvirkningsarbeid overfor samfunnet har gitt resultater. At en grunnleggende menneskelig erfaring som den biologiske forbindelsen mellom foreldre og barn blir brutt, er et stort skritt på vei til virkeliggjørelsen av transhumanismens nye mennesketype.

 

 

Det er verd å merke seg at i retorikken omkring kjønnsidentitet brukes gjennomgående ordet «personer», ikke mennesker. En person er benevnelsen på et bestemt individ, forskjellig fra alle andre individer, mennesket betegner vår art. Ved konsekvent å bruke ordet «personer» og ikke mennesker skal våre felles biologiske kjennetegn underslås. Vi skal kun oppfattes som individer uten felles kjennetegn. Friheten skal bestå i at vi skal skape oss selv, uavhengig av alle andre.

 

 

Vårt borgerlige demokrati er basert på humanismens ideer. Opplysningstidens gjennombrudd for naturvitenskapen og læren om det naturlige utvalg, kom i konflikt med kristendommen og troen på Gud som verdens og menneskehetens skaper. Humanismens tro på menneskets egenverdi som ukrenkelig tok allikevel opp i seg både en religiøs og en naturvitenskapelig forståelse av menneskets verdighet. Transhumanismen er et radikalt brudd med humanismen og verdigrunnlaget samfunnet vårt har basert seg på til nå.

 

 

Kronikken ble først publisert på steigan.no