Norsk Kulturråd som pådriver av autoritær identitetspolitikk

Av Gro Finne 

Illustrasjon:“The Theatrehost. A selfportrait” “Teaterverten”. Eit Sjølvportrett. 170×90 relieff og silketrykk 2018 /2019. Gro Finne, billedkunstner og publikumsvert.

Høsten 2019 var jeg tilstede på Norsk Kulturråds seminar «Nordic Dialogues» dag 2, på Det Norske Teatret. Konferansen avsluttet et treårig prosjekt om inkludering i nordisk kultursektor. Opplevelsen var selsom, men betegnende for hvordan Kulturrådet under direktør Kristin Danielsen har utviklet seg fra å handle om faglig kvalitet og kunstnerisk mangfold til å handle om representasjon av enhver minoritetsgruppe.

Jeg deltok ikke som kunstner eller representant for en kunstnerorganisasjon. Jeg var på jobb i egenskap av teatervert. Med unntak av en kunstnerkollega som også var på vakt den dagen, registrerte jeg få billedkunstnere.

Kulturrådets nettsider kunne informere om at seminaret var fulltegnet. Det viste seg å ikke stemme. 

Dagens første arbeidsoppgave var «å pakke salen». Sammen med Norsk Kulturråds team, manøvrerte vi publikum framover mot scenen, slik at salen, sett fra scenen, ikke skulle framstå som altfor glissen. Kulturrådet hadde slått på stortromma. Å leie to foajeer og hovedscene med 752 seter på Det Norske, er ikke billig.

 

Det var vanskelig å forstå hva som var Nordisk med denne konferansen. Riktignok var representanter fra de nordiske kulturministeriene tilstede, og siden Norge var vertskap, daværende kulturminister Trine Schei Grande i egen person. Men hvorfor var ikke representanter for kunstnerorganisasjonene invitert, hverken som tilhørere eller deltakere?

En gruppe, »Critical Friends», hadde jobbet med inkluderingsprosjektet i 3 år. Fra scenen ble det opplyst at Critical Friends var håndplukket av Norsk Kulturråd. 

Kulturrådet var selv forlegger for en bok, en antologi med tekster fra prosjektets deltakere. «Actualise Utopia» «From dreams to reality» Kritikken fra Kulturrådets venner ble formulert i Editors note:

«It is time to break the white colonial structure of the Nordic cultural cycle».

Det ble senere tatt opp til debatt om det var riktig å inkludere en hvit bidragsyter til boka. At boka ble finansiert av Norsk Kulturråd og prosjektet ledet av tre hvite kulturbyråkrater, ble ikke problematisert.

Hovedtaler på konferansens annen dag var doctor Francis Gladys fra et universitet i USA. Hun holdt en følelsesladd tale om den hvite kolonialistiske majoritet, privilegerte undertrykkere av den melaninrike minoritet.

 

“The Theatrehost. A selfportrait” “Teaterverten”.
Eit Sjølvportrett. 170×90 relieff og silketrykk 2018 /2019. 
Gro Finne, billedkunstner.

Norge har ikke hatt kolonier, Norge har vært en koloni. Det Norske Teatret er en bauta over norsk nasjonsbygging som var folkelig og progressiv. Å høre en amerikansk professor fra Det Norske Teatrets hovedscene, beskylde den hvite del av publikum for å være kolonialister og undertrykkere, kun i egenskap av sin hudfarge, ble for meg en demonstrasjon av arrogant kulturimperialisme. Visste hun i det hele tatt hvilket land hun befant seg i og spilte det noen rolle?

Talen førte ikke til engasjert og livlig debatt.

Noen modige sjeler fra en ellers duknakket forsamling av hvite, gråhårete kulturfunksjonærer løftet forsiktig armen i været og kom med spake innvendinger. Opponentene ble kontant satt på plass. For å anskueliggjøre sitt poeng om hvit overhøyhet, ba Gladys Francis alle som var mørkere enn helt hvite i huden, komme opp på scenen og vise seg fram for det resterende publikum.

Hensikten skulle muligens være en anskueliggjøring av ekskludering og påføring av skam. Hvordan seansen kunne være et bidrag til større inkludering i nordisk kultursektor, var vanskeligere å forstå.

Norsk kulturliv skal speile befolkningen i all sin mangfoldighet. Slik bør det være. Da kan kunsten bli dynamisk og levende. Men å beskylde hvite kunstnere i Norge for å være privilegerte bare fordi de er hvite, er en kortslutning. Det er nå en gang slik at majoritets-befolkningen i Norge av naturlige årsaker er hvite.

Norsk Kulturråds konferanse skulle handle om inkludering. 

Det syns jeg ikke den gjorde. Med den sammensatte befolkningen vi har i Norge, er det riktig å utpeke mennesker med forskjelligartet bakgrunn som tilhørende en minoritet i motsetning til en privilegert majoritet?

Et privilegium betyr at en gruppe har en fordel eller særstilling. Kunstnere er ingen homogen gruppe. Noen er privilegerte, men majoriteten er det ikke, uansett hudfarge. Gir det noen mening, fører det til et mer rettferdig samfunn å dele oss mennesker inn i alle disse identitets-kategoriene?

Norsk kulturråds konferanse «Nordic Dialogues» la opp til at Norsk Kulturråd vil legge ansvaret for at ikke kunsten speiler og inkluderer mangfoldet i samfunnet på kunstnerne selv. Men dette er hele samfunnets ansvar. Det er ikke ansvaret til utøvere i et konkurransepreget og underprioritert felt.

I Kulturrådets premisser for et «inkluderende kulturliv» ligger det i kortene at «de privilegerte» skal avstå sine privilegier, det vil si statlige støtteordninger.

Denne politikken vil ikke resultere i større mangfold. La meg ta et eksempel fra gruppen billedkunstner. For 2020 ble det til denne gruppen, delt ut ett seniorstipend (10 årig fra 57 til 67 år). Det gikk til en hvit, heterofil mann (for å bruke identitetspolitisk ideologi). 

Kulturrådet kan gjerne si at i inkluderingens navn skulle dette ene stipendiet heller gått til en LHBTQ person, eller en person med «flerkulturell bakgrunn».  Men ville det gjort noen forskjell? Ville det ikke uansett blitt et nullsumspill?

 

 

Kristin Danielsen, direktør Norsk Kulturråd

Sideblikk

Urlesbisk transmann ser med smale øyne på det store bildet.

Antonio gir oss sideblikk hver fredag!

Historier om kvinner

Korte artikler om kvinner i historien, som har gjort ekstraordinære ting, men som så altfor ofte glemmes. 

Kvinners Stemmer

Det er ikke hatefullt å beskrive virkeligheten. Verken med innestemme eller utestemme.