Av Anne Marve
Kvinner er ikke menn og kvinner er på veldig mange måter annerledes enn menn. Hvorfor er likegyldig. Det er sånn, og menneskeheten har bruk for kvinner. For tiden beskyldes gamle feminister for alt fra transfobi til hat og kristenkonservativisme av de samme som vi åpnet samfunnet for. De aner ikke hvem vi er. I den grad de ser gamle bilder av oss, tror de en del av oss var transfolk fordi mange nonchalant brøt med alle kjønnsroller. De aner tilsynelatende ikke hvem vi er i dag heller. Og de, er ikke bare en liten gruppe transfolk som ikke finner seg til rette i seg selv, men også ressurssterke deltagere i både statsfinansierte organisasjoner og politiske parti på stortinget. Og ingen, absolutt ingen, fra regjeringen i «verdens mest likestilte land» har så langt tatt kvinner som kjemper for kvinners rettigheter, i forsvar. Men det handler om mer. Det handler om kvinners tilstedeværelse og virkelighet i verden
Da vi på 70-tallet sloss for å skille kjønnsrollene fra det reproduktive, handlet det aldri om å fornekte biologi, men om å endre kvinnerollen til noe mer enn hustruen som fødte sine menns barn. For at vi skulle få selvbestemmelse over våre liv, måtte vi få frigitt en rolle vi kunne kjempe i; den uavhengige kvinnen. Vi kjempet for å bli sett som en halv verden av individ som var annerledes enn mannen, og mannen var malen for mennesket i vitenskap og lovgivning.
Vi utvidet kjønnsrollene og fikk plass til identitet løsrevet fra både rolle og biologi. Vi kjempet en kamp som åpnet samfunnet, også for andre roller enn de daværende, og som også åpnet for større aksept av andre måter å leve liv på.Mange menn var støttespillere, men de var ikke inkludert i kvinnefellesskapet.
I dag opplever vi krav om inkludering som utelukker all uenighet og alt mangfold, samtidig som hele historien skrives om fordi holdninger fra forrige århundrer ikke må inkluderes i forståelsen av hvem vi er. Unge mennesker får ikke vite hvilke rettighetskamper som ble kjempet og som førte oss hit.
Kvinnekampen har aldri handlet om minoriteter, men om halve verden, også inkludert i minoritetssamfunn, ikke omvendt. Vi så aldri minoriteter inkludert i kvinnekampen, men vi så kvinnekampen som nødvendig også i minoritetssamfunn, og det var det vi kalte et feministisk perspektiv.
Til dem som mener de rettighetskampene som foregår i dag, er de samme som kvinners rettighetskamper, vil jeg gjerne få bruke en parole fra 70-tallet som synliggjøring av forskjellen. «En kvinne uten er mann, er som en fisk uten en sykkel». Den parolen kan ikke endres til «en farget uten en mann […]» eller «en transperson uten en mann […]» uten at all mening blir borte.
Det som er felles for kvinnekampen både nå og før, er at vi blir angrepet av menn i forskjellige roller. Nå også i rollen som kvinner.
Fra menns verden, som er så splittet at det alltid pågår en krig et sted, kommer krav om samling av alle kvinner og latterliggjøring over splittelse blant feminister. På seg selv kjenner man ikke andre. Og det later til å være liten forståelse for den kampen kvinner har kjempet for å få egne rettigheter og for å få en internasjonal lovgivning som blant annet beskytter mot vold fra menn.Det har aldri vært sånn at kvinnekamp har vært løsrevet fra samfunnsutviklingen. Kvinner kjempet for stemmerett fordi vi ville være med å styre retning og bestemme hvilken verden vi skulle være i.
Menneskeheten har utviklet seg blant annet gjennom at vi har skapt kultur som i neste omgang har formet oss. Vi har utviklet oss gjennom å ta vare på hverandre uavhengig av den enkeltes bidrag, og vi har skapt nye generasjoner som har kunnet ivareta fellesskap fordi vi gjennom evolusjon har vokst på at et ivaretakende samfunn er et godt samfunn å vokse opp i.
Vi har forstått verdien av å beskytte mor og barn, og vi har forstått at vi har bruk for regler for å ansvarliggjøre enkeltindivid til fellesskapets beste. Vi har løftet hele samfunn og vi har frigjort oss selv fra undertrykkelse. Når vi nå står overfor en teknologisk utvikling som endrer vår felles kultur fortere enn før, bør vi ikke fjerne alle spor av sivilisering og historie. Det nye vi møter, kan være transhumanisme uten regulering og lovgivning som ivaretar biologi.
Vi vil endre oss, og med oss kulturen, som vi alltid har gjort, men denne gangen kan vi komme til å fjerne oss fra humanismen og idealisere likhet og ensretting uten at mennesket er i sentrum. Og hva har dette med kvinnekamp å gjøre? Kanskje alt. Det ropes om hatefulle ord og ekskludering når kvinner vil inn i samfunnsdebatten på egne premisser, og når kvinner snakker om vår virkelighet som handler om å være kvinne, blir vi beskyldt for å ekskludere menn og å være transfobe. Kvinner ser hva som skjer, og er redd for en utvikling der biologi underordnes teknologiske og medisinske eksperiment. Vi vet hvordan natur kan undertrykkes og komodifiseres. Deler av den utviklingen vi ser kan tyde på at mennesker skal tilpasses en ny utvikling der alt og alle er like undertrykt, og livet er patentert av noen få menn som tror de eier universet. Menneskeheten har gått feil før, og vi bør ikke miste hverken ærefrykten for livet eller klassekampen av synet i denne utviklingen mot en falsk likhet. Det går ikke an å være levende og lik.
Og når denne nye utviklingen der teknologien kan brukes til å skape orden og «likhet», møter protester fra kvinner og krav om respekt for biologi, da kommer redsel for kvinner og kvinneforakt frem. Det tas i bruk som et godt gammelt våpen som alle kan bruke, og som nå brukes under påskudd av at man er både fremtidsrettet, radikal og liberal.
Vi vil ikke se på at de rettighetene vi fikk som kvinner, blir tatt fra oss. Vi vil ikke tie når vår virkelighet trues på en sånn måte at det rammer vår rett til å være frie i det offentlige rommet. Spesifikke kvinnerettigheter fikk vi fordi menneskerettighetene var skrevet av menn for menn, og kvinner manglet, og det er ingen ting hatefullt i at vi ønsker å holde på kjønnsbestemte rettigheter.
Det er en global kamp for alle kvinner. Det kan hevdes å være feil, det kan forsinke en politisk agenda, det kan påstås å være ubegrunnet redsel for tilbakeslag og det kan være helt nødvendig og helt riktig, men hatefullt er det ikke. Kvinnebevegelsen endret samfunnet på 1970-tallet, og vi kan klare det igjen. Men da må vi ikke splittes opp i grupper som skaper fiendebilder i stedet for samhold.
Vi kan ha forskjellige interesser, av og til stridbare, og kjempe på forskjellige områder, men vi må ikke gå med på at interessemotsetninger er det samme som hat og fobier, og vi bekjemper ikke patriarkatet med å angripe kvinner. Dessverre styrker det patriarkatet og forfølgelse av kvinner. Ja, alle kvinner. Og snart halvparten av alt menneskelig.