Kvinnen som gikk i krigen

Kvinnen som gikk i krigen.

Hun kledde seg i mannsklær og kastet seg ut i borgerkrigen. Hun bodde alene og jobbet som vaktmester og kirketjener. Men gjennom det meste av livet bar hun på en stor hemmelighet, en hemmelighet som ikke ble avslørt før på slutten av livet hennes.

Jennie Irene Hodgers ble født i nord- Irland I 1843. Da hun var 16 år forlot hun hjembyen Clogherhead og reiste med båt til Liverpool, og derfra tok hun båten til  New York. Da hun omsider gikk i land i 1859, hadde hun tatt navnet Albert Cashier.

Det er ingen kilder som er bevart, som forteller hvorfor Hodgers bestemte seg for å utgis seg for å være mann da hun kom til USA, men kanskje skjønte hun allerede på båtturen over Atlanterhavet at hun som ung jente fra arbeiderklassen, som verken kunne skrive eller lese, trolig ville få jobb som tjener, vaskehjelp eller ende opp på gata som prostituert. Som ung jente i en stor by ville hun dessuten være utsatt, og kanskje trodde hun at aliaset som mann ville gi henne ekstra beskyttelse.

Som Fiona Ní Eidhin, som produserte TG4s dokumentar om Jennie Hodgers, sier det:

– Den eneste personen som kan svare på spørsmålet, er død. Men det alle ser ut til å være enige om, er at det å være soldat var en godt lønnet jobb.  Det betydde at hun hadde beskyttelse, tre ordentlige måltider om dagen, 13 dollar i lønn i måneden, og en trygg pensjon dersom hun overlevde krigen.

Tre år etter at hun kom til USA, meldte hun seg til tjeneste for Lincolns hær, og i august samme år ble hun innlemmet i det 95. infanteriregimentet i Illionois. Hun besto den medisinske testen med glans, en test som omfattet undersøkelse av hendene hennes, tennene og en generell forståelse for om hun kunne håndtere skytevåpen og bære utstyr.

Hodgers ble fort kjent som en kort og lett men fryktløs soldat. I Ní Eidhin’s dokumentar gjengis en historie fra Vicksburg hvor Hodgers ble tatt til fange av en soldat fra sørstatene. For å slippe fri slo hun han ned og deretter løp hun ubevæpnet tilbake til leiren.

Hun var tre år i krigen, men holdt seg stort sett for seg selv. Hun gikk aldri på do og skiftet aldri klær foran andre medsoldater, selv om hun ikke var den eneste kvinnen som hadde vervet seg. Historiske arkiver viser at rundt 400 kvinner vervet seg til borgerkrigen som menn, men Hodgers er den eneste som valgte å fortsette med sitt alias etter krigen. Menn hadde flere muligheter på denne tiden enn det kvinner hadde, og Hodgers forsto trolig at de fleste kvinnejobbene ville føre henne ut i fattigdom. Hun fortsatte livet som Albert Cashier etter at hun gikk ut av hæren i 1865. Dermed nøt hun også alle godene som fulgte med, goder som på den tiden ikke var tilgjengelige for kvinner. Blant dem var retten til å stemme ved valg og langt flere jobber å velge mellom. 

Etter krigen slo hun seg ned I Saunemin i Illionois, hvor hun fikk jobb som vaktmester samtidig som hun hadde ansvaret for å tenne gatelysene og hun vedlikeholdte byens kirke.

Hodgers holdt seg mest for seg selv. Hun begynte å jobbe for senator Ira Lish. En dag ble Hodgers påkjørt av Lish, og legen som undersøkte henne oppdaget at hun ikke var den mannen hun utga seg for å være. Hodgers tryglet legen om å ikke avsløre identiteten hennes, men etterhvert ble helsen hennes så dårlig at hun ble flyttet til veteranhjemmet i Quincy, Illionois. Lish ba legene på stedet om å holde kjønnet hennes hemmelig, men en dag i 1913 lekket to mannlige ansatte saken til pressen, og nyheten eksploderte i pressen. Da pensjonsrådet fikk høre historien om Hodgers, anklaget de henne for svindel og ba om at pensjonen hennes ble tilbakebetalt da de ikke trodde at den eldre og svake kvinnen kunne ha vært soldat i krigen siden hun var kvinne. Heldigvis trådte medsoldatene hennes fra det 95. infanteriregimentet frem og bekreftet at de hadde slåss side om side med henne under krigen. Dermed bestemte pensjonsrådet seg for å fortsette med pensjonsutbetalingene.

På slutten av livet ble Hodgers mentale helsetilstand så dårlig at hun ble erklært sinnsyk og flyttet til et psykiatrisk sykehus. Hun ble lagt inn på kvinneavdelingen og ble kledd i skjørt og kjoler. Hodgers festet opp skjørtene med nåler slik at de skulle etterlikne bukser, men en dag snublet hun og falt, og brakk hoftebenet. Etter benbruddet ble hun sengeliggende, og hun døde i en alder av 71 år, i 1915.

Som takk for innsatsen i krigen ble navnet hennes inngravert i monumentet ved Vicksburg.

Hodgers fikk en militær begravelse, og ble begravd i full uniform. På gravstøtten hennes står begge navnene inngravert.

De siste årene har debatten om Hodgers valg om å leve som Albert Cashier blusset opp igjen, og mange mener at Hodgers kan ha vært en transmann. Men den konklusjonen har mange logiske brister.

Det er gjort en sentral feil i denne omskrivningen av historien. I stedet for å feire prestasjonene og motet til en kvinne som var tvunget til å bekjempe sexistiske begrensninger under patriarkatet, blir historien skrevet om og tar samtidig bort en av de få sidene kvinner har i historiebøker.

Jennie Hodgers sprengte alle rammene for kvinner på sin tid, hun fortjener den heder og ære for alt hun utrettet gjennom sitt liv, som kvinne.

“Jennie Hodgers, aka Albert Cashier, is a symbol of defiance and bravery—She dreamed bigger than the world would allow. Rewriting Jennie Hodgers as a “man,” does a great disservice to her legacy, and erases the sexism that led her to make the choices she did.”

Albert Cashier was not a man, she was a brave woman, fighting to escape restrictive gender roles.

Born in 1844, Jennie Hodgers wanted to serve her country. Like many women in those times, she was suffocated by the limitations of patriarchy, which sent the message that the only thing a woman was fit to serve was dinner. So she tossed her sewing needles aside and bid farewell to the restrictive roles offered to women, like becoming a wife and mother. Rather than face a life of poverty, Jennie Hodgers chose a path of independence and adventure, ultimately becoming the bravest soldier in her company.

“At the time, women weren’t perceived as equals by any stretch of the imagination. It was the Victorian era and women were mostly confined to the domestic sphere. Both the Union and Confederate armies actually forbade the enlistment of women.” —Smithsonian Magazine

Unable to read or write, she’d ‘passed’ as Albert Cashier in order to survive and work in fields she would not have been permitted to otherwise, as a woman.

In The New York Times, history and women’s studies professor, Jean R. Freedman, explained the impact of such restrictive clothing.

“Unused to walking in the long, cumbersome garments deemed appropriate for her sex, she tripped and fell, breaking a hip that never properly healed. Bedridden and depressed, her health continued to decline, and she died on Oct. 11, 1915.” —The New York Times

If women wanted a life beyond confinement to the house, with no autonomy — financial or otherwise — they had to get creative. Women bound their breasts, wore loose, layered clothing, cut their hair short and rubbed dirt on their faces, in order to look more like young male soldiers. 

Women like Jennie chose a life of empowerment, honor, and adventure… Historians have uncovered accounts of hundreds of women who ‘passed’ as men to fight in wars.

“The female Civil War soldiers were not the first American women to fight on the battlefield; Deborah Sampson of Massachusetts served for nearly two years during the Revolution before her sex was discovered in a military hospital. (After being honorably discharged, Sampson received a veteran’s pension for her Revolutionary service, which went to her children upon her death.)” —The New York Times

Oftentimes, women who lived ‘as men,’ just wanted the freedom to do the things only males were legally allowed to do.

Some women, like Francis Clayton, who enlisted as “‘Jack Williams”’ to fight alongside her husband, wanted to go to war to be with family members. There were also women who began ‘passing’ prior to enlisting, as a practical way to avoid poverty (or, in the case of lesbians, psychiatric imprisonment and torture). Oftentimes, women who lived ‘as men,’ just wanted the freedom to do the things only males were legally allowed to do.

“Some women dressed like men and marched off to war with a relative. Others enlisted because they had no means to support themselves after their loved one left home. More than a few were enticed by the wages promised by the army, because money meant freedom from their old roles and the ability to start a new, more independent life. And some female soldiers of the Civil War were simply patriotic and wanted to serve their country.” —Civil War Women

No one questioned a single man’s right to make a living. A woman doing the same thing, would’ve been labeled a spinster, and likely subjected to a terrible fate — ostracized, abused, exploited and living in poverty.

In the town where Hodgers finally settled as Albert Cashier, people wondered why “Albert” never married, but no one thought it was strange for a man to live alone. No one questioned a single man’s right to make a living. A woman doing the same thing, would’ve been labeled a spinster, and likely subjected to a terrible fate — ostracized, abused, exploited and living in poverty.

Women who rejected heterosexuality and marriage, were often subjected to barbaric “remedies,” such as “the application of cocaine solutions, saline cathartics, the surgical ‘liberation’ of adherent clitorises, or even the administration of strychnine by hypodermic.”

Equating a woman’s decision to survive, to not being a woman at all, is about as sexist as it gets. As is equating womanhood to a particular set of clothes, haircuts, names and interests.

Equating a woman’s decision to survive, to not being a woman at all, is about as sexist as it gets. As is equating womanhood to a particular set of clothes, haircuts, names, and interests. These women were not male… They were brave, pioneering women,who were willing to do whatever they had to, in order to experience and accomplish things only men were allowed to do, at the time — Women who have been largely erased from history.

Albert Cashier var ikke en mann, hun var en modig kvinne som kjempet for å slippe restriktive kjønnsroller.

Å likestille en kvinnes beslutning om å leve som en mann, er å sidestille det å være kvinne med et sett med klær, en hårklipp, navn og interesser. Kvinnene som kjempet i krigen var ikke menn. De var modige, banebrytende kvinner som var villige til å gjøre hva som måtte til for å oppleve det som bare menn fikk lov til å gjøre på den tiden.

Jennie Hodgers å tjene landet sitt. Som mange kvinner på denne tiden ble hun kvalt av patriarkatets begrensninger, et patriarkat som mente at det eneste en kvinne var i stand til å servere, var middag. De eneste rollene Hodgers og andre kvinner ble tilbudt på den tiden, var rollene som kone og mor. I stedet for et liv i fattigdom, valgte Hodgers uavhengighet og eventyr, og hun ble til slutt den modigste soldaten i sitt regiment.

Jennie Hodgers er et symbol på tapperhet – hun drømte større enn det verden rundt henne tillot. Omskriving av Jennie Hodgers historie som en mann, gjør historien om henne en stor bjørnetjeneste. Den fjerner den kvinnediskrimineringen som lå til grunn for de valgene som hun gjorde.  Både Unionens og de konfødererte hærene forbød verving av kvinner. Hodgers kunne verken lese eller skrive, men som Albert Cashier fikk hun muligheten til å jobbe på felt hun ellers ikke hadde fått lov til som kvinne.

Hvis kvinner ønsket et liv utenfor hjemmet og samtidig være økonomisk selvstendige, så måtte de bli kreative. Kvinner bandt brystene, iførte seg løse klesplagg, klippet håret og smurte smuss i ansiktet for å se ut som unge mannlige soldater. Historikere har siden avdekket beretninger om hundrevis av kvinner som passerte som menn for å kjempe i kriger.

– De kvinnelige borgerkrigssoldatene var ikke de første amerikanske kvinnene som kjempet på slagmarken. Deborah Sampson fra Massachusetts tjente i nesten to år under revolusjonen før hennes egentlige kjønn ble oppdaget på et militærsykehus.. Etter å ha blitt utskrevet med heder, mottok Sampson en veteranpensjon for sin revolusjonære tjeneste, som gikk til barna hennes etter hennes død, skrev The New York Times.

Ofte ønsket kvinner som levde som menn bare friheten til å gjøre de tingene som bare menn hadde lov til å gjøre. Andre ønsket bare å være sammen med familien sin. Francis Clayton, for eksempel, vervet seg som «Jack Williams» for å kjempe ved siden av mannen sin.

Andre vervet seg fordi de ikke hadde midler til å forsørge seg selv etter at deres kjære forlot hjemmet. Enkelte ble lokket av lønnene som hæren hadde lovet, fordi penger betydde frihet og muligheten til å starte et nytt og mer uavhengig liv. Og noen kvinnelige soldater fra borgerkrigen var rett og slett patriotiske og ønsket å tjene landet sitt.

I byen hvor Hodgers til slutt bosatte seg som Albert Cashier, lurte folk på hvorfor Albert aldri giftet seg, men ingen syntes det var rart at en mann bodde alene. Ingen satte spørsmålstegn ved mannens rett til å tjene til livets opphold. En kvinne som gjorde det samme, ville sannsynligvis blitt utsatt for en forferdelig skjebne – utstøtt, misbrukt, utnyttet og hensatt til et liv i fattigdom.

Kvinner som avviste heterofili og ekteskap ble ofte utsatt for barbariske medisinske behandlingsmetoder, slik som kokainløsninger, saltvannsoppløsninger, såkalt kirurgisk frigjøring av sammenhengende klitoriser, eller til og med stryknin ved hypotermi.

Gjennom livet sprengte Jennie Hodgers alle rammene som kvinner levde under på den tiden, og hun fortjener derfor heder og ære for det hun hun utrettet, som kvinne.

 

(Kilde: Wikipedia, Irish Times, The Velvet Chronicle, New York Times, Civil War Women.

Les også: To kvinner to liv

Sideblikk

Urlesbisk transmann ser med smale øyne på det store bildet.

Antonio gir oss sideblikk hver fredag!

Historier om kvinner

Korte artikler om kvinner i historien, som har gjort ekstraordinære ting, men som så altfor ofte glemmes. 

Kvinners Stemmer

Det er ikke hatefullt å beskrive virkeligheten. Verken med innestemme eller utestemme.