To kvinner, to liv.

Middelalderen sett gjennom Eleanor av Aquitaine og Hildegard von Bingen

Middelalderen har tradisjonelt vært sett på som den mørke epoken av historien. Epoken, som varte fra 500 – til 1500-tallet, var preget av sult, folkevandringer og konflikter mellom grupper.

Den store hungersnøden i 1315-1317 var den første i serien av de store krisene. Avlingene slo feil gjentatte ganger frem til 1317, og førte til en periode preget av høy kriminalitet, sykdommer og dødsfall i stor skala, barnemord og kannibalisme..

25 år etter den store hungersnøden kom Svartedauden, som rammet Europa og deler av Asia fra 1346 til 1353. Flere millioner mennesker døde som følge av pesten, og mange gårdsbruk ble lagt øde.

Midt oppe i dette vokste det frem to sterke kvinneskikkelser som begge skrev seg inn i historien.

Eleanor av Aquitaine  ble født omtrent år 1122. Årstallet er ikke kjent, men hun døde 1. april 1204. Hun blir av mange historikere omtalt som 1200-tallets mektigste kvinne.

Eleanor var datter og arving av William X, hertugen av Aquitaine og greve av Poitiers, som døde da hun bare var 15 år gammel. Eleanor arvet dermed en av de største eiendommene i Frankrike, en eiendom som til og med var større enn eiendommen til den franske kongen. Sommeren 1137 giftet hun seg med arvingen til den Franske tronen, Louis VII, og ble dermed dronning av Frankrike, en tittel hun hadde frem til ekteskapet ble oppløst 15 år senere.

Som arving til House of Poitiers var hun en av de rikeste og mektigste kvinnene i Vest-Europa i løpet av høymiddelalderen .

I løpet av sine yngre år deltok hun aktivt i administrasjonen av riket og enda mer aktivt i forvaltningen av sine egne eiendommer. Hun var medvirkende til å gjøre Poitiers-hoffet til et poesi-senter og en modell for kurtise og gode manerer. Hun var den store beskytteren av de to dominerende poetiske bevegelsene i tiden: den høflige kjærlighetstradisjonen, og den historiske matière de Bretagne, eller “legender fra Bretagne”.

Fra 1147 til 1149 fulgte Eleanor Louis på det andre korstoget for å beskytte det skjøre latinske kongeriket Jerusalem mot tyrkisk angrep. Eleanors oppførsel under denne ekspedisjonen vekket Louis sjalusi og markerte begynnelsen på slutten for ekteskapet. Etter at de kom tilbake til Frankrike og etter en kortvarig forsoning, ble ekteskapet deres annullert i mars 1152.

To måneder senere giftet hun seg med barnebarnet til Henry I av England. I 1154 ble han, som Henrik II, konge av England, med det resultat at Eleanor nok en gang ble dronning. De fikk flere barn sammen, men et opprør mot Henry II i 1173 førte til at hun havnet i fengsel. Eleanor hadde sett seg lei på mannens utroskap og hadde støttet opprørerne, som for øvrig var ledet av hennes egne sønner.

Da hun ble løslatt i 1189, spilte Eleanor en større politisk rolle enn noen gang før. Hun var med i forberedelsene da sønnen Richards skulle krones som konge, hun var administrator av riket under korstoget til Det hellige land, og etter at han ble tatt av hertugen av Østerrike, samlet hun sammen løsepenger og reiste personlig for å eskortere ham hjem til England. I løpet av Richards fravær lyktes hun å holde kongeriket intakt fra angrep utenfra. 

 

Stillbilde fra “The Lion in winter” (2003)  hvor Glenn Close spiller Eleanor av Aquitaine.

I 1199 døde Richard uten å etterlate seg en tronarving, og sønnen John ble derfor kronet til ny konge. Eleanor, som på dette tidspunktet var nesten 80 år gammel, fryktet for oppløsningen av Plantagenet-domenet og krysset Pyreneene i år 1200 for å hente barnebarnet Blanche fra Castilla slik at hun kunne gifte seg med sønnen til den franske kongen. Gjennom dette ekteskapet håpet hun å sikre fred mellom Plantagenets, altså familien til Henry II i England, og de kongene i Frankrike. Samme år var hun med på å forsvare områdene Anjou og Aquitaine mot barnebarnet Arthur av Bretagne, og sikret dermed sønnen Johns franske eiendommer.

To år senere sto John igjen i gjeld til henne fordi hun klarte å holde igjen området Mirebeau mot Arthur til han selv kunne komme og ta ham til fange. Johns eneste seire på kontinentet skyldtes derfor Eleanor.

Eleanor døde i 1204 i klosteret i Fontevrault i Anjou, hvor hun hadde pensjonert seg etter kampen om Mirebeau.

Hun har blitt feilvurdert av mange franske historikere som kun har lagt merke til hennes ungdommelige lettsindighet, og ignorert den utholdenheten, politiske visdommen og energien som preget årene med modenhet. “Hun var vakker og rettferdig, imponerende og beskjeden, ydmyk og elegant”; og, som nonnene ved Fontevrault skrev i sin nekrolog; en dronning “som overgikk nesten alle dronninger i verden.”

I middelalderbyen var det klare, tradisjonelle forskjeller mellom kjønnene, både i privatlivet og i arbeidslivet. Utgangspunktet for arbeidsdelingen var bondegården hvor husfruen hadde nøklene til alle hus og rom og hadde ansvaret for forsyninger, mat og drikke, samt for barna. Mannen hadde hovedansvaret for jordbruksproduksjonen og binæringer som jakt og fiske. Han var også familiens overhode utad.

Middelalderens syn på kjønn og forholdet mellom kvinner og menn ble dominert av kirken og dens ledende menn, kirkefedrene. Kirkefedrene forbandt kvinner med synd og seksualitet, og så på dem som noe mannen måtte beskytte seg mot. Kvinner var «djevelens port», sa Tertullian (165–225), og Thomas Aquinas (1225–1274) mente at kvinner var «mangelfulle menn». Utgangspunktet var Bibelens skapelsesberetning. Adam ble skapt først, deretter Eva. Eva fikk dessuten skylden for syndefallet. Dette ble så til en kollektiv skyld tillagt alle kvinner.

Ikke alle hadde et slikt negativt kvinnesyn. Det fantes prester som forsvarte kvinner i sine prekener, og som samtidig kritiserte menn. Teologer og mystikere knyttet til nonneklostre, som Hildegard von Bingen (1098–1179) og Mechthild von Magdeburg (1208–cirka 1282), trakk kjønnshierarkiet i tvil i et bibelsk og spirituelt språk.

Hildegard beskrev «Guds moderlige kjærlighet», og skrev positivt om kvinnelig seksualitet. På 1200-tallet dyrket franske og tyske trubadurer skjønne adelskvinner i sine kjærlighetssanger.

Hildegard von Bingen

Hildegard von Bingen ble født en gang på sommeren 1098. Hildegard var et sykelig barn. Moren sverget at om datteren fikk leve, skulle hun gis til Kirken som «tiende» (hun var det tiende barnet i barneflokken). Hildegard levde opp og ble et følsomt, fjernt barn som fikk sin første visjon allerede som treåring. Moren var redd for at synene skulle bli kjent ettersom de kunne være fra djevelen selv, og for å beskytte henne, brakte foreldrene i 1106 den åtteårige Hildegard som oblata til hennes sekstenårige slektning, den salige Jutta av Sponheim.

Det å sende barn til et kloster var for ikke uvanlig på den tiden. Jutta hadde samme år slått seg ned som frivillig innemurt nonne i en celle inntil kirken i klosteret som var grunnlagt av den hellige Disibod på Disibodenberg (Diessenberg) i Pfälzerwald, og der levde hun resten av livet med en tung lenke om livet.

Hildegard delte først celle med enken Uda av Göllheim, men fra den 1. november 1112 ble hun muret inne sammen med Jutta, som fra da av var hennes læremester. Jutta lærte henne å lese og skrive, litt latin, håndarbeid og musikk. Med årene kom flere unge jenter og sluttet seg til dem, og stedet utviklet seg snart til et benediktinsk dobbeltkloster med Jutta som abbedisse for nonnene.

Det finnes ingen skriftlige opplysninger om de 24 årene av Hildegards liv da hun var i klosteret sammen med Jutta. Det er mulig at Hildegard kan ha vært kantor og ha arbeidet i herbariet og infirmariet. Jutta var en visjonær i likhet med Hildegard, og derfor tiltrakk hun seg mange disipler som kom for å besøke henne i hennes celle. Hildegard forteller at selv om Jutta lærte henne å lese og skrive, var hun ulærd og derfor ute av stand til å lære Hildegard bibeltolkning. Det kan også ha vært i denne perioden at Hildegard lærte å spille på det tistrengede psalteret.

Volmar, en hyppig besøkende, kan ha lært Hildegard enkel salmenotasjon. Den tiden hun studerte musikk, kan også ha vært begynnelsen på de komposisjonene hun senere skapte. For Hildegard viste seg å være en fremdragende komponist. 

Da Jutta døde i 1136 valgte de andre nonnene enstemmig Hildegard til sin nye abbedisse.  Abbeden ba også Hildegard om å bli priorinne. Men flere ganger kom det til motsetninger mellom abbeden og Hildegard, fordi Hildegard modererte askesen, som er et av munkevesenets prinsipper. For eksempel løsnet hun på spisebestemmelsene i sin kommunitet og kortet ned på de svært lange bønnene og gudstjenestene som Jutta hadde fastlagt.

Fra Hildegard var tre år gammel hadde hun regelmessig fått visjoner, eller «sett skyggen av det levende lys», som hun kalte dem, og fra hun var fem år gammel begynte hun å forstå at det var visjoner hun opplevde. Hun brukte uttrykket visio på latin om dette trekket ved sine erfaringer, og hun innså at det var en gave hun ikke kunne forklare til andre.

Gjennom hele livet fortsatte hun å ha mange visjoner, som blant annet handlet om Kristi kjærlighet, varigheten av Guds rike, de hellige engler, djevelen og helvete. Men i 1141, da hun var 42 år gammel, ble visjonene ifølge hennes egen fremstilling uimotståelig sterke. Hun fikk da en visjon som hun mente var en instruksjon fra Gud om «å skrive ned det du ser og hører».

Abbeden ga hennes skrifter til erkebiskopen av Mainz, Heinrich I Felix von Harburg (1142-53), som undersøkte dem sammen med sine teologer og avga en positiv kjennelse. Fordi Hildegard ikke behersket latin så godt, fikk hun fra 1141 hjelp til å skrive ned visjonene.

Hun begynte straks å diktere sitt hovedverk, det store mystiske verket «Scivias», «Boken om den som kjenner Herrens veiBoken består av 26 visjoner som blant annet behandlet forholdet mellom Gud og mennesker.  

Mange mente at Hildegard hadde evnen til å se inn i fremtiden, og hun beholdt denne evnen livet ut. Hun kalte sine fargerike og mystiske visjoner Umbra lucis viventis, som betyr «Det levende lys’ skatter». Mens mange trodde fullt og fast på henne, var det andre som betraktet henne som en svindler. På bakgrunn av hennes beskrivelser har nevrologen Oliver Sacks beskrevet dem som symptomer på en alvorlig migrene, spesielt på grunn av de lysåpenbaringene hun skildrer.

Men Hildegard hadde så vidt begynt sin åndelige reise. Den pave Eugenius III (kom til Trier i 1147-1148, benyttet erkebiskopen av Mainz anledningen til å referere Hildegards skrifter for ham. Paven utnevnte en kommisjon som skulle undersøke Hildegard og hennes skrifter. Etter å ha mottatt en positiv rapport, leste han skriftene hennes selv og diskuterte dem med sine rådgivere. Paven skrev deretter til Hildegard og uttrykte undring og lykke over de tjenester som himmelen ga henne. Deretter ga han henne tillatelse til å publisere alt som Den Hellige Ånd ba henne om å publisere. Han formante henne til å leve med sine søstre på det stedet hun hadde sett i en visjon.

Det stedet som paven refererte til som «hun hadde sett i en visjon», var det nye stedet som Hildegard hadde valgt for sin kommunitet, etter at tilstrømmingen til klosteret på Diessenberg hadde blitt så stor at det ikke var plass til flere personer der. Hildegard ba abbeden om å la dem få flytte til Rupertsberg ved Bingen. 

I år 1147 flyttet Hildegard og atten nonner til Rupertsberg, en værhard og ufruktbar høyde på venstre side av Nahe ovenfor Rhinen. Der bygde hun et stort kloster over den hellige Rupert av Bingens grav. De bevarte kunstgjenstandene fra Rupertsberg, fremfor alt antependiet i gull og purpur, er et vitnesbyrd om klosterets daværende rikdom.

Pavens tillatelse til at Hildegard kunne offentliggjøre sine skrifter styrket hennes politiske betydning. På dette tidspunktet var hun høyt skattet for sine visjoner og korresponderte med mange geistlige og verdslige maktpersoner.

Det nye klosteret hadde plass til femti nonner. For deres rekreasjon sørget den allsidige Hildegard for et stort antall nye hymner og sanger, og hun skrev både tekst og melodi. Hun skrev også Ordo Virtutum, et slags moralsk skuespill med musikk (en slags opera), og for lesning i kapittelhuset og refektoriet skrev hun femti allegoriske prekener. Hun førte også en omfattende korrespondanse. I likhet med så mange visjonære følte Hildegard seg kalt til å irettesette herskere, og hun korresponderte med fire paver, to keisere, kong Henrik II av England (Eleanor av Aquitain’s andre ektemann) og flere andre.

Hildegards helse var alltid dårlig, og hun hadde et temmelig oppfarende temperament. Men til tross for sin dårlige helse reiste hun mellom 1152 og 1162 rundt i hele Tyskland og prekte for folk og presteskap. 300 av hennes brev er utgitt, og de grep også inn i dagsaktuelle hendelser

Hennes selvbevisste og karismatiske opptreden førte til stor berømmelse. Også i høy alder foretok hun fortsatt reiser til ulike klostre. Hennes moralske lære fascinerte ikke bare nonnene på hennes tid, men også munker, adelige og legfolk.

Hildegards ry i samtiden bygde fremfor alt på hennes tre teologiske verker. Hennes hovedverk Scivias («Viten om veien») er en troslære hvor verdensbildet og menneskebildet er uatskillelig sammenvevd med Gudsbildet. De to andre bøkene med visjoner er Liber vitae meritorum («Boken om livets belønninger») og Liber divinorum operum («Boken om guddommelige arbeider»).

I boken Liber Vitae Meritorum blir 35 laster og dyder blir stilt mot hverandre. Liber Divinorum Operum er Hildegards syn på verden og mennesket.

Hun skrev også bøkene Physica og Causae et Curae, som sammen utgjør verket Liber subtilitatum diversarum naturarum («Boken om de naturlige skapningers finhet»).

Hennes skrifter viser at hun var en begavet mystiker, visjonær og botspredikant. Hun skrev i tillegg kommentarer til evangeliene, den athanasiske trosbekjennelse og Benedikts regel, hun skrev helgenbiografier og hun komponerte og illustrerte egne verker. I tillegg skrev hun dikt, hymner og mysteriespill.

Hildegard var godt bevandret i datidens naturvitenskap og medisin, og skrev flere medisinske og andre naturvitenskapelige skrifter, for eksempel om mineralogi. Det medisinske verket behandler blodsirkulasjonen, hodepine, melankoli og svimmelhet, anfall, galskap og besettelse.

Tusener av menn og kvinner fra alle samfunnslag kom til Hildegard for å få råd i åndelige og medisinske spørsmål, og det kom bud fra paver, keisere, fyrster, biskoper, abbeder og abbedisser som ønsket svar på sine spørsmål.

Hildegard hadde i tillegg ansvaret for klosterets apotek og urtehage.  

Ettersom antallet nonner i Rupertsberg stadig økte, kjøpte Hildegard i 1165 augustinerklosteret i Eibingen og grunnla et filialkloster der hvor ikke-adelige kunne tre inn. Hun innsatte en priorinne der og tok selv rollen som abbedisse.

Mot slutten av livet var Hildegards helse ødelagt av sykdom og botsøvelser, og hun måtte bæres fra sted til sted. Men til det siste sto hun til disposisjon for alle, ga råd til dem som søkte det, svarte på innviklede spørsmål, hun skrev, ga instruksjoner til sine nonner, oppmuntret syndere som kom til henne og hvilte aldri.

Hildegard av Bingen døde fredelig den 17. september 1179 i Rupertsberg, 81 år gammel. Da hadde hun ledet kommuniteten i over førti år. Hun ble gravlagt foran høyalteret i klosterkirken, og det ble sagt at de mange miraklene som hadde skjedd mens hun levde, fortsatte ved hennes grav.

Som en av de betydeligste kvinnene i middelalderen samlet Hildegard et stort antall relikvier som hun fikk som gaver. Disse kalles Eibinger Reliquienschatz og befinner seg i likhet med Hildegards skrin, i sognekirken St. Hildegard und St. Johannes der Täufer i Eibingen. Relikvieskatten oppbevares i et glassalter i den sørlige delen av hovedskipet. Hildegards skrin befinner seg i en grav i kirkens alterrom.

Hildegard av Bingens betydning er vanskelig å plassere i noen enkeltkategorier, ettersom verdensbildet har endret seg sterkt etter opplysningstiden. Hennes verker befatter seg med teologi, visjoner, naturvitenskap, medisin, musikk, etikk og kosmologi. Hildegard regnes som den første representanten for den tyske mystikken i middelalderen. I tillegg har man bevart hennes skarpe formaninger overfor høyt rangerte samtidspersoner, og beretninger om omfattende sjelesørgeriske reiser inkludert offentlig prekenvirksomhet. At dette var mulig for en kvinne i det middelalderske samfunnet, lar seg bare forklare med at hennes profetiske selvforståelse ble delt av hennes omverden.

Rundt åtti av Hildegards komposisjoner er bevart for ettertiden, noe som er uvanlig mange for en komponist fra 1100-tallet.

Det er også kjent at Hildegard på 1150-tallet også skrev medisinske avhandlinger, men i motsetning til de religiøse skriftene er det ikke bevart noen eksemplarer av disse. Alle siterte tekster stammer fra senere tider (1200-1400-tallet).

Men hennes avhandlinger om planter og sykdommer er interessante. En av hennes naturhistoriske verker heter Liber subtilitatum diversarum naturarum creaturarum («Boken om de ulike skapningenes innerste vesen»), et verk som gjør at Hildegard i dag delvis betegnes som første tyske kvinnelige lege. Verkene hennes regnes blant annet blant standardverkene innen den mer esoterisk orienterte alternative naturmedisinen. Hun utviklet fremfor alt et eget perspektiv på sykdommer, kroppslighet og seksualitet, og i Scivias befinner seg formodentlig den første beskrivelsen av en orgasme fra et kvinnelig synspunkt. Videre fordømmer hun alle seksuelle handlinger som etter den daværende teologiske forståelsen støtte mot den guddommelige skaperorden. Til disse hørte mannlig og kvinnelig homoseksualitet, heteroseksuell analkoitus, selvtilfredsstillelse og seksuell omgang med dyr og så videre. Hun utviklet ingen egne medisinske metoder, men brakte sammen allerede kjente behandlinger fra ulike kilder. Hun trakk også inn edelsteiner og metaller inn i sine anbefalinger. Tanken om enhet og helhet er nøkkelen til Hildegards natur- og medisinske skrifter. Disse er fullstendig preget av at frelse og helbredelse av syke mennesker bare kan utgå fra en henvendelse til troen, som alene kan frembringe gode gjerninger og en måteholden levemåte.

Hildegard av Bingen ble æret som helgen allerede mens hun levde, men den offisielle helligkåringen lot vente på seg. Siden 1940 har Hildegard hatt en avgrenset status som «St. Hildegard» innenfor benediktinerordenen. Men i desember 2011 meldte den italienske avisen La Stampa at paven vil utnevne Hildegard av Bingen til kirkelærer i oktober 2012. Hildegard ble den fjerde kvinne og andre tysker som fikk denne ærestittelen. Den eneste tyske kirkelæreren fra før var den hellige Albert den store (ca 1200-80).

Det lille barnet som ingen trodde skulle overleve, er i dag skytshelgen for naturvitenskapsmenn, språkforskere og esperantister.

Kilder: Wikipedia, Britannica og Katolske kirke

Sideblikk

Urlesbisk transmann ser med smale øyne på det store bildet.

Antonio gir oss sideblikk hver fredag!

Historier om kvinner

Korte artikler om kvinner i historien, som har gjort ekstraordinære ting, men som så altfor ofte glemmes. 

Kvinners Stemmer

Det er ikke hatefullt å beskrive virkeligheten. Verken med innestemme eller utestemme.