Av Anne Kalvig

I debatten om kjønn og etterforskningen av WDI Norges leder Christina Eline Ellingsen, er det påfallende hvilke medieplattformer som gir denne svært viktige saken plass. I Norge gjelder det primært den voksende kulturavisa Subjekt, regionale media som Stavanger Aftenblad og Sunnmørsposten, og kristne aviser som Norge i dag og Dagen. Alternative media som Steigan.no, Resett.no og Document.no rapporterer også.

Internasjonalt er feministiske media selvsagt opptatt av det viktige som skjer i Norge, som i gravejournalistikkavisa Reduxx.info og diverse podkaster. Og, ikke minst, høyredreide media i USA, som Fox News og Tucker Carlson Tonight på samme kanal, har gitt Ellingsen plass for å fortelle verden at man i Norge risikerer 3 års fengsel for å fastholde at menn ikke kan være lesbiske.

Mellom 3 og 5 millioner ser Tucker Carlson, og et youtubeklipp av innslaget er pr nå sett 1,2 millioner ganger. Dette er oppsiktsvekkende tall for en norsk radikalfeminist, ja, for hvem som helst i Norge. Mange norske seere var ikke klar over straffetrusselen Ellingsen står overfor, før de så det via Tucker Carlson. Det bør være et problem for norske, især statseide, media.

NRK og TV2 tier nemlig om både etterforskningen av og den internasjonale interessen for Ellingsen. Hvorfor? På hvilken måte er politietterforskning av og straffetrussel mot en kvinne som forteller objektiv sannhet, uvesentlig å opplyse og bidra til debatt om, for statsfinansierte og -støttede allmennkringkastinger?

Anmelder av Ellingsen, Christine Jentoft, er en mann som «identifiserer seg» som lesbisk kvinne og er rådgiver i den statsfinansierte Foreningen Fri. Nylig la han ut offentlig facebookoppslag om at han selvsagt fortalte NRK at han hadde anmeldt Ellingsen før han møtte henne til programmet Debatten i januar. Verken NRK eller Jentoft opplyste Ellingsen om at hun var politianmeldt og skulle debattere med anmelder. Dette bryter med Vær varsom-plakaten. I debatten hevdet Jentoft at Ellingsen selvsagt hadde rett til meningene sine – blank løgn fra den kanten både om hvordan han vurderer ytringer han ikke liker, og hvilke grep han allerede hadde gjort i så måte.

Både høringssvar fra WDI ved Ellingsen til Prop 66-L (der hatparagrafen er inkludert) og debattprogrammet inngår i Jentofts anmeldelse, sistnevnte «dokumentasjon» ettersendt. Å bidra i demokratiet med høringssvar og debattdeltakelse som feminister, blir altså brukt mot kvinner som etterforskningsmateriale. Dette er fakta. Det er fakta at Ellingsens tweets om at menn ikke kan være kvinner, lesbiske eller mødre, inngår i anmeldelsen. Fordi Jentoft lyver til offentligheten om hva han har anmeldt Ellingsen for, så WDI Norge seg nødt til å publisere anmeldelsen. Dette handler om kvinners rett til å ytre seg, og at vi står i en storm på sosiale media der norske mediefolk og transaktivister hevder at vi lyver om hva Ellingsen er anmeldt for, at vi er hatefulle og fascister.

NRK ser det ikke som sin oppgave å rapportere om at norske kvinner mister jobb og levebrød, blir etterforsket, truet med drap på 8. mars og ikke lenger får lov til å bruke norsk språk til å fortelle om virkeligheten. Dette er et demokratisk problem, især når kanalen gladelig gir årelang sendeflate til for eksempel transaktivist Esben Esther Benestad til å «opplyse» folket om at det fins 7 kjønn. Det gjør det ikke. VG på sin side, ser ingen problemer med å publisere «satirefilm» om «homolobbyen» – et grapsete «forsvar» for lobbyen signert Harm og Hegseth, der minister Anette Trettebergstuen og statsforvalter Bent Høie deltar, og der den røde tråden er kvinneforakt og raseri mot personer som er kritiske til kjønnsidentitetsideologi. Både pressens og politikernes fag- og rolleforståelse er her under enhver kritikk.

I kommentarfelt på Facebook og twitter sitter norske journalister og mediefolk og forteller hverandre at Ellingsen lyver om egen etterforskning, selv om de samme medgir at de ikke har satt seg inn i saken. Det forsøkes å knytte kvinnesak til høyreekstremisme, selv om feminisme er en hovedmotstander for sistnevnte. Samtidig forbigår mediehusene som kommentatorene tilhører, at internasjonal gravejournalistikk har funnet fram til de mørkeste forbindelser mellom Foreningen Fri, en fengslet, norsk penis og balleavkutter («evnukkmaker») i London, endring av helsefaglige retningslinjer hos WHO og WPATH og Fris rolle der, samt forbindelser til sadistiske kastraksjonsnettverk. Alt dette er dokumentert, men blir ikke fulgt opp av norske media, med unntak av en kort sak i Subjekt i februar (uten at mannens identitet og forbindelse til Fri kom fram), og en enslig sak nylig i Dagbladet. Dagbladet lenker til The Telegraph som kilde, med deres sak fra februar, men heller ikke den avisa nevner navn (det gjør imidlertid irske The Independent i samme tidsrom). Vi mistenker at avisa har navnet fra gravejournalistikkstedet Reduxx.info som nylig avslørte navn og kobling til Fri, en sak delt av norske feminister. Dagbladet unnlater å lenke til denne.

Dagbladet-saken følger ikke opp forbindelsen mellom Fri og lobbyarbeidet rundt «kjønnsidentitet» og fetisjer som beskyttete størrelser i ovennevnte internasjonale helsefaglige sammenslutninger. Fris leder Inge Gjestvang sier i nevnte sak at de tar avstand fra evnukkmakeren i London, men det er jo selvmotsigende, all den tid transaktivister vil at «evnukkidentitet» skal være beskyttet på linje med «transkvinne» og «ikke-binær», og de penis- og balleavkuttede samtykket til lemlestingen. NRKs Benestad-video framholder også at «evnukk» er et eget kjønn. Så hva mener Foreningen Fri? At penis- og balleavkutting for «nullo-identifiserte» og «evnukker» kun skal utføres av helsepersonell, på skattebetalernes regning? Det er kanskje neste krav? Prosedyren blir jo allerede gjort av det offentlige, selv om de fleste transkvinner med glede beholder utstyret, og gjerne viser det fram i kvinnegarderober og -dusjer. Dette kaller vi ellers blotting. Vi vet at Store norske leksikon, eid av hele universitets- og høyskolesektoren, samt Fritt ord og andre aktører, over tid har blitt overtatt av transaktivister, og slik har kunnet forme norsk offentlighet. Vi registrerer med bekymring at det samme gjelder for de store mediehusene, ikke minst vårt statseide NRK, hva gjelder transaktivismen som trussel mot kvinner og jenter. Truslene mot kvinner som insisterer på materiell virkelighet, blir ikke rapportert av statskanalen, verken når det gjelder hat og trusler i kommentarfelt på nett, publiserte voldsfantasier mot oss (spillutvikler her er samme person som ble varmt støttet av LDO og JURK i den såkalte garderobesaken, en sak LDO løy om 4 år senere), press mot arbeidsgivere for at vi skal miste levebrødet, eller som i Ellingsens tilfelle, politietterforskning for å ytre fakta i en debatt over tid med en profesjonell lobbyist, Jentoft.

 

Vi ber pressen, især statens NRK, om å sette seg opp, følge med og gjøre jobben sin. Svar gjerne på disse vesentlige spørsmålene: Hva er en kvinne? Hvordan definere kjønnsidentitet, om ikke på sirkulært vis som begynner og slutter med kjønnsstereotyper, og som er ugyldig som annet enn trosoppfatning? Kan man lage lover av subjektive trosoppfatninger? Hva er konsekvensene for jenter og kvinner, som har behov for beskyttelse som kjønnsklasse?

Hvorfor skal kjønnsidentitet hjemles som faktisitet i lovverket, i stedet for å vernes som trosoppfatning gjennom trosfriheten? Trosfriheten gir også frihet fra å delta i andres trosoppfattelser. Denne friheten krever vi, og vi trodde det var en sentral verdi og rettighet også for pressestanden.