Av Gunhild Gjevjon
Jeg gikk inn på Deichmanske bibliotek og hentet en bok som jeg hadde ventet lenge på. Boken var skrevet av den jødiske tenkeren Hannah Arendt. Tittelen var: Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet. Den utkom i 1963, og på norsk i 1965.
Etter å ha fylt en kladdebok med sitater fra boken leverte jeg den tilbake til biblioteket for så å kjøpe den i nærmeste bokhandel. Jeg var 22 år og hadde fått et nytt forbilde, en selvstendig tenker som ikke løp i flokk.
Hvem er så Hannah Arendt? Hun ble født i 1906 og dør i 1975. Foreldrene er velutdannet og tilhører begge velstående jødiske familier. Hun vokser opp i Köningsberg der hun tar studenteksamen for å flytte til Marburg for å studere filosofi under filosofiprofessor Martin Heidegger. En lærer hun innleder et forhold til. Men siden han støtter tankegodset til nazistene ble det brudd mellom dem. Etter et kort ekteskap med Günter Stern treffer Hannah Arendt så Heinrich Blücher. Det er et forhold som varer livet ut .
Når Hitler overtar makten i 1933 flykter hun og moren til Paris. Men Hitler kommer også dit og Hannah er igjen på flukt og hennes 18 års statsløshet har begynt. I 1941 ankommer hun, Heinrich og moren New York. Hun blir amerikansk statsborger i 1951. Og på 1960-tallet er både hun og Heinrich godt etablert i sitt nye hjemland. Så kommer saken mot Eichmann opp i Jerusalem og hun drar for å overhøre rettssaken. Skriver deretter boken: Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet.
«Hennes resonnement om den banale ondskapen, vakte avsky og harme i 1960- årenes intellektuelle kretser. Beskrivelsen av Adolf Eichmann, en av holocausts arkitekter, som en fantasiløs byråkrat som bare gjorde sin plikt, sjokkerte verden. Kritikerne oppfattet Hannahs resonnement som en forringelse av Eichmanns skyld.»Raseriet hun møter etter utgivelsen er enorm. …«Hun blir om og om igjen beskyldt for å være hjerteløs, mangle empati, være følelseskald og likegyldig. Kolleger vender hende ryggen, venner bryter kontakten med henne. ...»
«Pressen beskriver Arendt som antisionist, som en selvhatende jøde og som antiisraelsk. Hun ble beskylt for å forråde det jødiske folk. Hundrevis av hatefulle brev dumpet ned i postkassen hennes, i uker, måneder og år.»
Når hun så i et intervju med Günter Gaus for vesttysk fjernsyn, rett etter at boken er kommet ut, blir spurt om hun ville ha sett boken ugjort er svaret hun gir: «Sannheten må sies, uansett hvilke konsekvenser denne sannheten får». Med disse ordene blir hun min, mitt forbilde.
Og hennes refleksjoner rundt begrepet likegyldighet er med å styrke min tillit: «Likegyldighet kan, være grobunn for ondskap og likegyldighetens motsetning er refleksjonen. Derfor har alle et ansvar for å reflektere over sine handlinger, et ansvar for å velge, et ansvar for ikke bare å adlyde og følge flokken.»
I denne sammenheng bør vi også huske på, at Hannah Arendt ….» Ikke i første instans var aktivist, eller ikke engang politisk. Hun er forsker, og forskerens drivkraft er nettopp å søke sannheten.»
Og jeg gjør Ann Heberleins ord til mine: «Det vi kan lære av denne tenkeren er å elske verden så høyt at vi tror at forandring er mulig, og aldri gi opp.»
Sitatene er hentet fra Ann Heberleins bok: Hannah Arendt. En bok jeg anbefaler på det varmeste.
