Det er umulig å skrive historien om kvinner uten å komme innom bueskyting. Sporten har lenge vært feiret som en av idrettene som har gått foran når det gjelder likestilling i konkurranser.
Sporten var blant de første som inkluderte et eget kvinnearrangement i OL. Det skjedde i OL i Tokyo i 1904, og senere var World Archery det første internasjonale forbundet som fikk en kvinnelig president. Det skjedde riktignok ikke før i 1961, da danske Inger Frith ble valgt som president. Forbundet, Federation Internationale de Tir a L’Arc (FITA), holdt kongressen sin i Oslo det året, og Inger Frith vant valget med 11 mot 7 stemmer.
Inger Frith ble født i januar i 1909 i Danmark. Selv fikk hun aldri en champion-medalje, men hun bidro til å løfte sportens anseelse. Firth hadde en tøff lederstil som gjorde henne upopulær blant enkelte menn. I 1967 trakk visepresident i FITA, svenske Lars Ekergren seg fra vervet, i protest mot hennes lederstil. Som en anekdote kan man fortelle at hun aldri ble sett offentlig uten hatt på hodet, og en av sekretærene hennes hadde jobben med å bære hatteboksen for henne.
Men sportsgrenen har også en annen historisk milepæl som er verd å merke seg:
Neroli Fairhall fra New Zealand ble den første funksjonshemmede atleten som deltok i OL da hun konkurrerte i bueskyting for kvinner under OL i Los Angeles 1984. Fairhall begynte med bueskyting etter at en motorsykkelulykke gjorde henne lam fra livet. Hun deltok i fire paraolympiske leker (i 1972, 1980, 1988, og i 2000), og fortsatte som trener for unge bueskyttere hjemme i Christchurch etter at hun la opp.
Det sies at bueskyting krever mange av de samme egenskapene som man må ha som kvinne: Tålmodighet, utholdenhet og lidenskap er en fordel både i bueskyting og moderskap. Og kvinner har i flere hundre år brukt pil og bue når de har gått i krig, til å jakte på mat og konkurrere i sport.