Kvinnen som dokumenterte sine medsøstres liv for ettertiden

Kvinnen som dokumenterte sine medsøstres liv for ettertiden

Hun var en av de aller første fotografene som dokumenterte livet til kvinner på 1900-tallet.

Grace Robertson ble født i 1930 i Manchester i England. Foreldrene var journalisten Fyfe Robertson og hans kone, Elizabeth. Begge foreldrene ble født i Skottland, og Robertson selv kalte seg skotsk helt frem til hun døde.

Robertson visste allerede i tenårene at hun ikke ønsket seg det konvensjonelle livet som kvinner på den tiden hadde. Da hun ble eldre, skrev hun at middelklassepiker med hennes bakgrunn stort sett hadde tre yrker å velge mellom og som samfunnet anså som passende: Undervisning, sekretærarbeid eller sykepleie. Og de jobbene hadde man bare til man ble gift.

Heldigvis for ettertiden, valgte Robertson yrke etter hjertet.

Etter grunnskolen hoppet hun av utdanningen for å pleie sin mor, som hadde leddgikt. Da hun var 18 år begynte hun og interessere seg for fotografi, og året etter fikk hun et Leica-kamera av faren. Dermed var stien lagt for Robertson.

Selv om det fantes flere kvinnelige fotografer på den tiden, som Lee Miller, Margaret Bourke-White, Dickey Chapelle, Thérèse Bonney og Sabine Weiss for å nevne noen, var yrket fortsatt ansett som et yrke for menn. Men faren til Robertson støttet valget hennes, og hun sendte håpefullt inn bilder til Picture Post under pseudonymet «Dick Muir». Hun ønsket å unngå å bruke farens navn. Muir var pikenavnet til hennes mor.

-Hold ut, unge mann, sto det i brevet hun fikk fra Picture Post, som ikke publiserte bildene hennes. Men det fikk ikke Robertson til å miste motet. Hun fortsatte å fotografere, og ganske snart fikk hun publisert bildene sine, men nå under sitt eget navn. I 1951 fikk hun publisert en bildeserie hun hadde kalt «En skolejente gjør lekser», som var bilder av hennes egen søster. Samme år fikk hun sitt første oppdrag, som gikk ut på å dokumentere livene til walisiske saueklippere på en gård i Snowdonia. Robertson kalte oppdraget «idyllisk», og når man ser på bildene, så skjønner man hvorfor. Den walisiske landsbygda kan være utrolig forførende når den fremstår i all sin prakt.

I 1952 tok hun på seg et oppdrag som skulle komme til å karakterisere resten av hennes yrkeskarriere. Oppdraget var å dokumentere livet til en gruppe kinner, en kjent dansetrupp som kalte seg Bluebell Girls. Robertson fulgte dem på en turne til Italia, og senere skrev hun at hun følte at hun var en observatør i samfunnet. Hun tenkte aldri på sin egen rolle. Hennes motivasjon når hun fotograferte kvinner, var å finne ut hva som motiverte dem.

På den tiden hun jobbet var de aller fleste fotojournalister menn, og hun ble ofte tildelt de feminine historiene. Hennes mest kjente serie, “Mother’s Day Off”, dokumenterte arbeiderklassekvinner fra Bermondsey i London mens de nyter en dag ute i Margate. Serien ble publisert i Picture Post i 1954.

Robertson fant stor glede i å dokumentere livet til vanlige arbeiderkvinner, og hun møtte en gruppe venninner som ofte samlet seg på en pub i Bermondsey. En dag organiserte de en dagstur til Margate og inviterte med seg sin nye fotografvenn. Robertson husket senere at det var to ting hun spesielt la merke til den dagen. Kvinnene forberedte seg til en dagstur, og rundt henne snakket yngre mennesker, eks-soldater, om nye høyhus og eiendommer utenfor London. Hun visste i det øyeblikket at hun var i ferd med å fange historien, og at hele området kom til å endre seg. Så hun dro ut med kvinnene, og i følge Robertson var energien fantastisk.

– Disse kvinnene var overlevere. Det var kvinner i femti, seksti- og syttiårene. De hadde vært gjennom to kriger og depresjonen. De sprudlet, fortalte Robertson etterpå.

Bildene er av kvinner som danser, drikker og koser seg mens de er på tivoli ble enormt populære, og noen av motivene har blitt ikoniske. To år etterpå, i 1956, fikk hun i oppdrag å lage en liknende serie med kvinner fra Clapham for det berømte bladet Life.

A womens pub outing av Grace Robertson

I 1955 giftet hun seg med Picture Post-fotografen Thurston Hopkins. De fikk to barn sammen. Bildene deres, som med bildene til mange av de andre som jobbet for bladet, viste etterkrigstiden i England. Det var en dokumentasjon av et samfunn som gjenoppbygget seg selv etter en kostbar og ødeleggende krig. Samme år, i 1955, lagde Robertsons en serie om fødsler og unge mødre. Den intime serien ble sett på som banebrytende, og viste en råhet og virkelighet som aldri før var blitt vist i bilder.

Da Picture Posts ble avviklet i 1957, ble Robertson frilansfotograf, men hun fortsatte karrieren med å ha et sterkt fokus på kvinners liv.

Rundt denne tiden tilbød Life henne en jobb i USA, men Robertson ville ikke flytte fra England. Hun fortsatte likevel å ta mange oppdrag for magasinet.  Etter å ha fått barn tok hun utdanning og jobbet som grunnskolelærer fra 1966 til 1978, men hun fortsatte å ta bilder. I 1986 sendte Channel 4 en dokumentar om Robertson, og flere av bildene hennes ble inkludert i en utstilling på National Museum of Photography, Film & Television i Bradford. Senere fulgte flere andre utstillinger i Storbritannia og USA.

Skribenten Sean O’Hagan i The Guardian, karakteriserte Robertsons arbeid med å dokumentere kvinneliv i etterkrigstidens Storbritannia som tidlig-feminisme.

Robertsons bilder har bevart en viktig flik av kvinnehistorien for ettertiden, en historie som neppe ville blitt fortalt og bevart om hun og andre kvinnelige fotografer på den tiden ikke hadde turt å bryte ut av kjønnsrollemønsteret.

 Bluebell Girls leaving for Milan og Kvinner som henter vann i en italiensk landsby av Grace Robertson. 

Mother and child av Grace Robertsono.

Young couple av Grace Robertson.

I 1989 ga Robertson ut en selvbiografisk monografi med tittelen Grace Robertson – Photojournalist of the 50s. I 1992 bestilte BBC et program fra henne om nittiåringer. Hun holdt også flere foredrag om kvinnelige fotografer.

Hun fortsatte å ta bilder, og i 1999 ble hun tildelt en Order of the British Empire (OBE) for sitt arbeid innen foto, samt et Wingate-stipend for å finansiere sitt pågående prosjekt om Working Mothers in Contemporary Society.

På 1980-tallet, etter at mannen hennes ble pensjonert, flyttet paret til Seaford i East Sussex, hvor de bodde til hans død i 2014. Thurston Hopkins ble 101 år.

Grace Robertsons bilder henger i dag i følgende museer og gallerier:

National Galleries of Scotland, Scotland, Science Museum Group, UK,Tate, London

The Aldrich Collection, University of Brighton School of Art, Brighton and Hove

Victoria and Albert Museum, London

Et portrett av Robertson, fotografert av Rena Pearl, er dessuten en del av samlingen ved National Portrait Gallery i London.

Grace Robertson døde i januar i 2021. Hun ble 90 år.

Kilder: The Guardian, Wikipedia, The eye of photography, Britishphotography

Sideblikk

Urlesbisk transmann ser med smale øyne på det store bildet.

Antonio gir oss sideblikk hver fredag!

Historier om kvinner

Korte artikler om kvinner i historien, som har gjort ekstraordinære ting, men som så altfor ofte glemmes. 

Kvinners Stemmer

Etter at det ble hatefullt å beskrive virkeligheten, ønsker Matriarken å utvide ytringsrommet ved å gi kvinners stemmer en platform.