Hun var en av de aller første fotografene som dokumenterte livet til kvinner på 1900-tallet.

Grace Robertson ble født i 1930 i Manchester i England. Foreldrene var journalisten Fyfe Robertson og hans kone, Elizabeth. Begge foreldrene ble født i Skottland, og Robertson selv kalte seg skotsk helt frem til hun døde.

Robertson visste allerede i tenårene at hun ikke ønsket seg det konvensjonelle livet som kvinner på den tiden hadde. Da hun ble eldre, skrev hun at middelklassepiker med hennes bakgrunn stort sett hadde tre yrker å velge mellom og som samfunnet anså som passende: Undervisning, sekretærarbeid eller sykepleie. Og de jobbene hadde man bare til man ble gift.

Heldigvis for ettertiden, valgte Robertson yrke etter hjertet.

Etter grunnskolen hoppet hun av utdanningen for å pleie sin mor, som hadde leddgikt. Da hun var 18 år begynte hun og interessere seg for fotografi, og året etter fikk hun et Leica-kamera av faren. Dermed var stien lagt for Robertson.

Selv om det fantes flere kvinnelige fotografer på den tiden, som Lee Miller, Margaret Bourke-White, Dickey Chapelle, Thérèse Bonney og Sabine Weiss for å nevne noen, var yrket fortsatt ansett som et yrke for menn. Men faren til Robertson støttet valget hennes, og hun sendte håpefullt inn bilder til Picture Post under pseudonymet «Dick Muir». Hun ønsket å unngå å bruke farens navn. Muir var pikenavnet til hennes mor.

-Hold ut, unge mann, sto det i brevet hun fikk fra Picture Post, som ikke publiserte bildene hennes. Men det fikk ikke Robertson til å miste motet. Hun fortsatte å fotografere, og ganske snart fikk hun publisert bildene sine, men nå under sitt eget navn. I 1951 fikk hun publisert en bildeserie hun hadde kalt «En skolejente gjør lekser», som var bilder av hennes egen søster. Samme år fikk hun sitt første oppdrag, som gikk ut på å dokumentere livene til walisiske saueklippere på en gård i Snowdonia. Robertson kalte oppdraget «idyllisk», og når man ser på bildene, så skjønner man hvorfor. Den walisiske landsbygda kan være utrolig forførende når den fremstår i all sin prakt.

I 1952 tok hun på seg et oppdrag som skulle komme til å karakterisere resten av hennes yrkeskarriere. Oppdraget var å dokumentere livet til en gruppe kinner, en kjent dansetrupp som kalte seg Bluebell Girls. Robertson fulgte dem på en turne til Italia, og senere skrev hun at hun følte at hun var en observatør i samfunnet. Hun tenkte aldri på sin egen rolle. Hennes motivasjon når hun fotograferte kvinner, var å finne ut hva som motiverte dem.

På den tiden hun jobbet var de aller fleste fotojournalister menn, og hun ble ofte tildelt de feminine historiene. Hennes mest kjente serie, “Mother’s Day Off”, dokumenterte arbeiderklassekvinner fra Bermondsey i London mens de nyter en dag ute i Margate. Serien ble publisert i Picture Post i 1954.

Robertson fant stor glede i å dokumentere livet til vanlige arbeiderkvinner, og hun møtte en gruppe venninner som ofte samlet seg på en pub i Bermondsey. En dag organiserte de en dagstur til Margate og inviterte med seg sin nye fotografvenn. Robertson husket senere at det var to ting hun spesielt la merke til den dagen. Kvinnene forberedte seg til en dagstur, og rundt henne snakket yngre mennesker, eks-soldater, om nye høyhus og eiendommer utenfor London. Hun visste i det øyeblikket at hun var i ferd med å fange historien, og at hele området kom til å endre seg. Så hun dro ut med kvinnene, og i følge Robertson var energien fantastisk.

– Disse kvinnene var overlevere. Det var kvinner i femti, seksti- og syttiårene. De hadde vært gjennom to kriger og depresjonen. De sprudlet, fortalte Robertson etterpå.

Bildene er av kvinner som danser, drikker og koser seg mens de er på tivoli ble enormt populære, og noen av motivene har blitt ikoniske. To år etterpå, i 1956, fikk hun i oppdrag å lage en liknende serie med kvinner fra Clapham for det berømte bladet Life.