Kvinnen bak verdens mest kjente magasin

Magasinet The New Yorker er kanskje verdens mest kjente – og anerkjente – magasin. Mange vet at Harold Ross var mannen bak suksessmagasinet. Få vet at det var en kvinne som var avgjørende for hvordan magasinet ble til slutt.

Jane Grant ble født den 29. mai i 1892, i Joplin Missouri. Hun vokste opp på en gård, men hun ville egentlig bli sanger, og hun bar på en drøm om å bli operasanger. Da hun ar 16 år kom hun til New York City for å trene opp stemmen, men musikklærerne mente hun hadde en «søt» stemme, og en søt stemme holdt dessverre ikke for scenen i verdensmetropolen.

Under første verdenskrig turnerte Grant i Europa som KFUM-underholder. Harold Ross var en av mange unge menn som oppvartet henne der. De to møttes i Frankrike. Han fulgte henne tilbake til New York, hvor de begge ble faste deltagere ved det berømte Algonquin Round Table. Bordet ved Algonquin Hotel var møtestedet for mange berømte forfattere, journalister og skribenter på den tiden.

I 1912 ble den da 18 år gamle Jane Grant tilbudt fast jobb som stenograf i avisen The New York Times. Stillingen kom med en lønnsslipp på ti dollar i uken, et “kunstnerfritak” fra New York Citys midnattsforbud for kvinner. Samtidig fikk hun klar beskjed fra avisens administrerende direktør om at kvinner ikke hadde noen karrieremuligheter i avisen. Men Grant ble snart flyttet over til nyhetsavdelingen, og ble avisens aller første kvinnelige nyhetsjournalist. Hun skrev for avisen i 15 år.

I 1920 giftet hun seg med Harold Ross, og hun underholdt dem begge på lønnen fra The New York Times mens de samlet inn penger til The New Yorker, bemannet det og utviklet det.

Men Jane grant hadde også et varmt engasjement for kvinner midt oppe i det hele. I 1921 ble hun med i Lucy Stone League, som var dedikert til å hjelpe kvinner med å beholde pikenavnene sine etter at de giftet seg. Hun hadde beholdt pikenavnet sitt, men etter at hun ble gift, oppdaget Grant at omverdenen så på henne som noens kone. Folk rundt henne prøvde å unngå å bruke pikenavnet hennes. Menn behandlet henne annerledes. Bankene tillot ikke en gift kvinne å ta ut penger eller søke om kredittkort uten ektemannens tillatelse. Hotellene krevde at gifte kvinner sjekket inn under ektemannens navn. The Library of Congress samlet inn og arkiverte publiserte skrifter som var produsert av kvinner, men arkiverte det under deres gifte navn selv om de aldri hadde brukt dem profesjonelt. Dette ønsket Grant å endre på. Selv beholdt Grant etternavnet sitt hele livet, gjennom to ekteskap. I 1950 vant Grant Census Bureaus avtale om at en gift kvinne kunne bruke sitt eget etternavn som offisielt navn i folketellingen.

Jane grant and Harold Ross.

Grant var også en av grunnleggerne av New York Newspaper Women’s Club, og satt i styre etter oppstarten i 1924.

Med støtte fra Raoul Fleischmann lanserte Grant og Ross endelig The New Yorker i 1925. Som redaktør ble Ross kreditert for å ha gjort bladet til en suksessen, men uten Janes bidrag ville bladet blitt noe helt annet enn det til slutt endte opp som. Hun var hovedsakelig forretnings- og innholdskonsulent for magasinet. Det var for eksempel hun som hyret inn venninnen Janet Flanner til å bli korrespondent, da hun bestilte «brev fra Paris»-spalten fra henne. Denne spalten lever fortsatt den dag i dag, selv om den nå inkluderer flere andre byer. Grant produserte senere en spesiell utgave for væpnede styrker under andre verdenskrig.

Men forholdet mellom Grant og Ross vokste ikke i takt med bladet. Ross var omgitt av modernistiske mennesker, men som person var han en prude. Etter hans død i 1951 innrømmet Grant at hun aldri hadde sett ham naken. Han slo av lysene når de hadde sex, og da lysene var på, var han i en nattskjorte eller, hvis han var rask nok, fullkledd. Ross og Grant skilte seg i 1929 etter ni års ekteskap.

Under andre verdenskrig skrev Grant for flere magasiner, inkludert Ellery Queen’s Mystery Magazine og The New Yorker. I 1943 skrev hun «Confession of a Feminist” for American Mercury. I essayet beskrev hun det å være feminist og hun fortalte om sin tidlige karriere som kvinnelig reporter blant menn i The New York Times. I denne perioden fortsatte Grant å være en aktiv feminist, blant annet reaktiverte hun Lucy Stone League og utvidet formålet for organisasjonen. Hun fortsatte å arbeide for kvinners rettigheter inn i 1960-årene, og bidro blant annet til at loven om likestilling ble vedtatt.

Etter skilsmissen uttalte Ross at ekteskapet mellom han og Grant hadde strandet på skjæret til kvinnens rettigheter.

Hun tilbrakte det neste tiåret med å rapportere i Russland og Nazi-Tyskland. I løpet av perioden hadde hun to avbrekk. Det ene for å gjennomgå kreftbehandling, den andre for å skrive en bok fra krigen kalt «I Saw What I Could», som aldri ble publisert. Manuset ligger i dag bevart ved universitetet i Oregon.

Grants andre ektemann, William B. Harris, oppfordret henne til å kaste inn håndkleet, og i 1968 ga hun ut boken «Ross, The New Yorker and Me». Memoaret kom sent på markedet, var raskt skrevet, tilnærmet uredigert og ble dårlig mottatt. Mange av Ross sine fans og venner avviste boken som en ekskones beretning. The Times viet boken knapt en omtale, og av det lille de skrev unnlot de å nevne at hun var avisens første kvinnelige reporter.

De neste tiårene var ikke mye snillere i å omtale hennes betydning for magasinet. Den beste behandlingen fikk hun i Thomas Kunkels «Genius in Disguise: Harold Ross of The New Yorker», som ble utgitt i 1955, og i Charles McGraths anmeldelse av samme bok. Kunkel siterer Harold Ross, som skal ha uttalt at “Det ville ikke vært noe The New Yorker i dag om det ikke var for henne.”

Men stort sett har Grant sin rolle blitt stilltiende omgått når magasinets tilblivelse og suksess omtales. Da bladets nåværende sjefredaktør, David Remnick, skrev et essay om grunnleggelsesåret for magasinet i 2014, fokuserte han kun på Ross. Grants avgjørende rolle ble ikke nevnt, ei heller navnet hennes.

Ross på sin side erkjente at Grant fortsatte å spille en stor rolle i The New Yorker lenge etter at de to ble skilt. Men han utelot et sentralt faktum: Kunkel skriver at parets splittelse var ganske minnelig, med unntak av noen økonomiske løse ender som tynget Ross i mange år. Disse økonomiske løse endene var Grants andel i The New Yorker, som ofte ble misoppfattet som en form for underholdsbidrag. Ross skyldte også penger til bookmakere, til regjeringen og en annen ekskone som han hadde fått barn med.

Jane Grant døde i 1972, 79 år gammel, på White Flower Farm i Litchfield i Connecticut, en suksessfull planteskole som hun hadde startet med sin ektemann.

Harris, en tidligere Wall Street-investor og redaktør i Fortune, var Ross’ rake motsetning. Han elsket alt ved Grant, inklusivt aktivismen hennes. I 1976 ga han manuskriptene hennes til University of Oregon, sammen med en legat på 3,5 millioner dollar, for å opprette Center for the Study of Women in Society i Jane Grants navn.

(Kilde: Alexis Coe, Wikipedia)

Sideblikk

Urlesbisk transmann ser med smale øyne på det store bildet.

Antonio gir oss sideblikk hver fredag!

Historier om kvinner

Korte artikler om kvinner i historien, som har gjort ekstraordinære ting, men som så altfor ofte glemmes. 

Kvinners Stemmer

Etter at det ble hatefullt å beskrive virkeligheten, ønsker Matriarken å utvide ytringsrommet ved å gi kvinners stemmer en platform.