Hun var en av lederne i motstandsbevegelsen Milorg under andre verdenskrig, men da heder og ære skulle deles ut etter krigen, fikk hun ikke delta. Fordi hun var kvinne.

Eva Antonie Kløvstad ble født den 10. juli 1921 på Hjellum i Vang i Hedmark.

Foreldrene var Frithjof Georg Jørgensen og Thorbjørg Jenny Godager. Kløvstad var 19 år da tyskerne invaderte Norge den 9.april 1940. Hun gikk på Hamar gymnas da krigen startet, men året etter, i 1941, begynte hun på handelsskole. Utdanningen gjorde at hun fikk jobb som stenograf og bokholder ved samferdselskontoret på Hamar i 1943, og det var her hun kom i kontakt med motstandsarbeidet. På denne tiden var hun medlem av Røde Kors, som bisto med å sy uniformer til motstandsfolk. Hun var også forlovet med Tor Kløvstad, og hun skjønte etter hvert at han drev med motstandsarbeid.

En dag på senhøsten i 1944 ble Eva Jørgensen oppsøkt av sjefen i Milorgdistrikt 25, Hamar-advokaten Christian Juell Sandberg, som ba henne om å bli hans hemmelige sekretær. I ukene som fulgte ble hun satt inn i en rekke saker for ledelsen av det militære beredskapsarbeidet i distriktet. Etter at hun gikk aktivt inn i motstandsarbeidet, begynte hun å underslå rasjoneringskort for kjøp av bensin som de hadde på samferdselskontoret. Kortene ble brukt av motstandsfolk til å frakte flyktninger over til Sverige.

Kløvstad og Sandberg møttes hver dag på posthuset hvor de hentet post til hvert sitt kontor. Av den grunn vekket ikke møtene mistanke. Men den 5. desember samme høst ble Sandberg skutt på åpen gate av gestapo, da han prøvde å flykte fra en ransakelse. 

Arbeidet i distriktet stoppet nå helt opp, og flere av Sandbergs nærmeste medarbeidere rømte til Sverige. Kløvstad selv gikk i dekning hos en venninne i to uker, men bestemte seg for å bli værene for å reorganisere motstandsarbeidet i distriktet. Forbindelsen til Milorgs sentralledelse (SL) ble gjenopprettet da hun møtte SLs kurer på Hamar Sykehus. I tillegg tok hun på seg ansvaret for driften av distriktets to flyktningruter til Sverige.

Sandberg hadde fortalt henne om en kurer som hadde dekknavnet «Blom». Gjennom denne personen fikk Kløvstad tak i en pistol samt penger, rasjoneringskort og en radio.

Kløvstad ble helt sentral i gjenoppbyggingen av distriktskontoret. Da hun etter hvert fikk tilbud om å lede kontoret, takket hun imidlertid nei, da hun mente at en mann ville bli mer respektert som distriktssjef enn en kvinne. Kontakten hennes i Oslo, Kolbjørn Henriksen, ble derfor innsatt som distriktssjef, men i realiteten var det Kløvstad som fungerte som leder og styrte motstandsgruppen som besto av 1200 menn og kvinner.

Eva Jørgensen fungerte i denne perioden i realiteten som distriktssjef for Hedmarken under dekknavnet «Jakob».

De som kom fra Oslo, Sverige og Storbritannia ble overrasket da de skjønte at “Jakob” var en kvinne. Hennes forlovede, Tor Kløvstad, mottok selv ordre fra «Jakob» da han kom fra Sverige. Da han skjønte at det var kjæresten som skjulte seg bak dekknavnet skal han ha blitt opprørt, men hun trakk seg ikke fra vervet. Derimot fortsatte hun frem til 2. mai 1945, da hun gikk i dekning. Gjennom hele perioden hadde Kløvstad beholdt jobben ved samferdselskontoret som en dekkhistorie.

Da krigen endte, var hun blant Milorg-jegerne som marsjerte inn i Hamar den 9. mai, i uniform og med pistol i beltet. Men da distriktet skulle sende en avdeling til Oslo den 9. juni som del av Hjemmestyrkenes defilering for Kongefamilien, fikk hun imidlertid ikke delta. Det passet seg ikke med jenter i denne markeringen, var den korte begrunnelsen. Hun reiste likevel til Oslo for å se paraden, og uttalte senere i et intervju i Dagsavisen at hun syntes det var bittert å bli utelatt.

Etter frigjøringen startet Eva Kløvstad unglotteavdelingen i Hamar lotteforening, med 80 unglotter. 1953 sluttet hun ved Samferdselskontoret og begynte ved Hamar sykehus, hvor hun var tilsatt frem til 1978, de siste fire år som sekretær for direktøren.