Siden Norge har anstrengt seg for å være et foregangsland for den nye LHBT-politikken, ser verden til oss for å vurdere konsekvensene av den nye samfunnsordenen.
Årsaken til at man internasjonalt ser til Norge er at Norge har vært et foregangsland med hensyn til kvinnesak og LHB poltikk.
Konsekvensene de observerer er at kvinners legitime bekymringer blir avskrevet som hatprat eller konspirasjonsteorier, blir tatt til sak, meldt inn til arbeidsgiver og politianmeldt. Dette er diskriminering og trakassering av kvinner.
Hva blir kvinner trakassert og anmeldt for? Jo, for å konstatere objektive fakta: det er fysisk umulig å bytte kjønn og kvinner er hunkjønn.
Norge har verdens mest liberale lov om endring av juridisk kjønn, og vi har i praksis fjernet biologisk kjønn som rettighetsbærende personindikator. I Norge kan hvem som helst over 6 år endre juridisk kjønn – som i praksis betyr at man endrer personnummer – uten legeerklæring og uten å forklare intensjon eller motivasjon.
Videre har flere institusjoner innført selverklæring uten at det en gang er krav om å ha endret juridisk kjønn. Det mest bekymringsverdige eksempelet på dette finner vi i kriminalomsorgen, som har innført retningslinjer hvor menn som sier de er kvinner kan kreve å sone i kvinneavdelinger, og hvor ansatte både har forbud mot å opplyse kvinnene om slike innsattes biologiske kjønn, og er pålagt å forhindre kvinnene fra å ytre at slike innsatte faktisk er menn – uansett hvor åpenbart det måtte være.
Denne praksisen har norske fengsler innført til tross for at de erkjenner at kvinnelige innsatte er sårbare overfor menn, og at kvinner derfor skal holdes adskilt fra mannlige innsatte under soning og varetekt. Dette er grov diskriminering mot kvinner.
Som følge av en radikal endring i LHBT-politikk, hvor definisjonen av kjønn har blitt endret i løpet av det siste tiåret fra å bli forstått som en objektiv og biologisk egenskap til å bli forstått som en medfødt subjektiv “identitet”, inkluderer nå LHBT-satsinger lovendringsforslag og krav som er i konflikt med eksisterende kjønnsbaserte rettigheter. Disse konfliktene er tydeligst i forbindelse med kvinners rettigheter, fordi kvinners rettigheter er basert på biologisk kjønn.
Til tross for dette har politikken og målsettingene som har blitt utformet for den nye LHBT-politikken, blant annet konkretisert i det som kalles yogyakarta-prinsippene, blitt utformet og implementert uten hensyn til kjønnsbaserte rettigheter. Eksempelvis har menneskerettighetsadvokat og en av forfatterne av Yogyakarta-prinsippene, Robert Wintemunte, nylig erkjent at kvinners rettigheter ikke ble tatt med i vurderingen da de forfattet prinsippene i 2006. Det ble ifølge Wintemunte ikke vurdert, fordi ingen kunne forestille seg et scenario der hankjønn som velger bort kirurgiske inngrep allikevel skulle kreve innpass i kvinnerom. Ingen kunne forestille seg at hankjønn skulle kreve å bli inkludert I kvinneidrett, sone i kvinnefengsler eller ta kvinner til sak for diskriminering om de reagerer på mannlige kjønnsorganer i kvinnegarderober.
Yogyakartsprinsippene har allikevel ukritisk blitt tatt i bruk i Norge som rettesnor for LHBT-politikk. Den nye LHBT-politikken inneholder krav som er inkompatible med kvinners rettigheter, og lobbes gjennom av organisasjoner med en uttalt kvinnefiendtlig politikk, og som inkluderer krav om rettigheter som per i dag er lovstridig. I Norge er foreningen FRI spydspissen for denne politikken. Foreningen mottar årlig flere titalls millioner fra offentlige og private investorer for å bedrive lobbyvirksomhet basert på yogyakartaprinsippenes kvinnefiendtlige politikk, som inkluderer legalisering av hallikvirksomhet og surrogati som vi vet fører til grov, kjønnsbasert utnyttelse av kvinner, og er forbudt i Norge. Allikevel gir regjering og storting foreninger som aktivt jobber for dette titalls millioner i året, og benekter resultatet av denne investeringen i kvinneforakt: at kvinners rettsikkerhet svekkes og grov trakassering av kvinner normaliseres.
Norske transaktivister har svermet rundt kvinner som forholder seg til biologiske fakta og som tar avstand fra LHBT-politikkens kvinnefiendtlighet. Stortingspolitiker Jenny Klinges konstatering om at menn ikke kan føde barn, fremstilles som hatefulle ytring. Karoline Skarstein fulgte opp beskrivelsene av Jenny Klinges ytringer med å annonsere at de måtte politianmeldes. Skarsteins tweets var formulert for å fremstille kvinners ytringer om kjønn som straffbare ytringer. I dette tilfellet var det Klinge som skulle anmeldes.
Dette er ikke første gang Skarstein går til ekstremer for å trakassere kvinner som snakker om kjønn. Han har under falskt navn kommet seg inn i lukkede foreldregrupper der han så har posert som en forelder til et barn med kjønnsdysfori hvor han i månedsvis løy og manipulerte kvinner for å kunne oppdrive ytterligere materiale til trakassering-kampanjer.
Vi belyste Skarsteins tweets om politianmeldelse, som Skarstein skrev for å stille Klinge i et kriminelt lys. Vi minnet om at anmeldelser og henleggelse av anmeldelser er taktikker som brukes av transaktivister, og at vi informerte justiskomiteen om disse kjente taktikkene i høst. Transaktivisters anmeldelser, overvåkning og forsøk på å frata kvinner inntektsgrunnlaget, gjorde det rimelig å anta at inklusjonen av kjønnsidentitet i straffeloven, spesielt i paragraf 185, vil føre til at kvinners rettsvern svekkes. Det har det gjort.
Når vi sier at transaktivisme er en dypt kvinnefiendtlig og aggressiv aktivismeform som har utviklet seg de siste årene, og som bruker transpersoner som våpen og skjold i aktivisme som svekker og angriper kvinners rettigheter, er ikke dette uten grunn. I tillegg til nettlesertillegget Shinigami Eyes, som betyr “dødsøyet” og er utviklet for å brennmerke spesielt lesbiske radikalfeminister, har transaktivister også utviklet andre overvåkingsteknologier som brukes for å true, presse og manipulere bort meningsmangfold. Den notoriske transaktivisten Andrea James, som sammen med blant annet Julie Conway lanserte kanskje den første kampanjen for å få en akademiker sparket i 2003, gjennomførte i 2019 den vellykkede kickstarter-kampanjen “the transphobia project”, for å ferdigstille enda en overvåkningsteknologi. Den uttalte hensikten med denne teknologien var, i likhet med Shinigami Eyes, å få kvinner som snakker om kjønn sparket. Prosjektet var i praksis et slags sosialt-kredittsystem, der organisasjoner og individer blir gitt en poengsum – en t-score – som skal reflektere grad av transfobi. Men hvem bestemmer hva som er transfobisk? Ifølge Andrea James, Karoline Skarstein og foreningen FRI, er enhver som forholder seg til biologiske faktum og enhver som vet at kvinner er hunkjønn, transfobiske.
I Norge har transaktivister trakassert kvinner i en årrekke. I kjølvannet av J.K Rowling ble kvinner som deltok i kommentarfeltet og stilte spørsmål om hvorvidt Rowling egentlig hadde sagt noe transfobisk, kalt inn til arbeidsgivere etter at transaktivister kontaktet dem med anklager om at de har hatefulle ansatte. Denne taktikken blant transaktivister er så utbredt, og er så forutsigbar, at kvinner har begynt å oppgi falske arbeidsgivere på sosiale media for å beskytte arbeidsplassen mot spam. Dette er trakassering og diskriminering av kvinner.
I mars prøvde en rekke debattanter å avskrive vår kritikk av forslag om å gjøre barneloven kjønnsnøytral som fake news. Faktisk.no gjorde en faktasjekk, hvor de til tross for å sitere barnelovutvalgets primære innstilling direkte, allikevel konkluderer med å benekte det vi kan lese med våre egne øyne. (Faktisk.no har interessant nok også gjentatte ganger blitt bedt om å faktasjekke påstander om eksistensen av 7 kjønn, men den faktasjekken lar visst vente på seg).
At alle referanser til biologisk kjønn skal erstattes med kjønnsnøytrale begreper er ikke bare en uunngåelig og fullstendig forutsigbar logisk konsekvens av loven om endring av juridisk kjønn, men det er også et uttalt mål, og en av indikatorene på hvor godt et land scorer på livsvilkår for lhbt-personer. Her er Norge “bare” på tredje plass. Vi kommer oss ikke opp på rangstigen før vi enten lar foreldre bruke sine barns fødselsattester som arena for å uttrykke sin kjønnsidentitet, eller, om vi ikke lykkes med dette, gjør som Malta og erstatter begrepene “mor” og “far” med det kjønnsnøytrale alternativet “forelder 1” og “forelder 2”. Malta troner toppen av lhbt-lista. Ikke bare har barn frihet fra å vite hvilket kjønn foreldrene er, men barn kan også bestilles inn i eksistensen gjennom et strålende, diskrimineringsfritt surrogati-marked.
Det vi derimot ikke ser ut til å bry oss noe om, er at Malta har totalforbud mot abort. Dvs, ikke bare noen begrensninger, eller en intimiderende nemnd man må snakke med etter uke 12, eller en gang en begrensning slik at abort kun er tillatt ved voldtekt, incest eller fare for mors liv. Nei, i Malta er abort totalt forbudt. At dette er et land vi prøver å overgå, til tross for den systematiske, usynliggjorte utnyttelsen og diskrimineringen mot kvinner, viser hvordan kvinners rettigheter og behov totalt tilsidesettes i regnbuepolitikk.
Lhbt-rettigheter har for lengst blitt redusert til et aggregat av menns seksuelle rettigheter. Det vi ser er at kvinners behov og rettigheter ignoreres for å gjøre en håndfull av verdens mest privilegerte menn fornøyd. Norske politikere, med Bent Høie og Anette Trettebergstuen i spissen, har fått det for seg at dette er en seierspall de på død og liv og mot all sunn fornuft må stå på.
WHRC er en internasjonal interesseorganisasjon og grasrotbevegelse av kvinner som minner om at kvinner har kjønnsbaserte rettigheter, og som ber politikere, organisasjoner og individer å bekrefte disse rettighetene. Rettigheter forbundet med kjønnsidentitet, som er en subjektiv opplevelse og umulig å verifisere eller måle, fører til konflikter med kjønnsbaserte rettigheter. Disse konfliktene er tydeligst der de overlapper med kvinners rettigheter, som er kjønnsbaserte. WHRC har forklart disse konfliktene og arenaene der det er kritisk å bekrefte kvinners og barns rettigheter i Erklæringen om kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter.
Referanser