Av Tonje Gjevjon

Hvor er motkulturene spurte Elisabeth Lund Engebretsen i en artikkel i 2020

Hun skrev da på en populær-vitenskapelig debattbok om norsk Pride-aktivisme i Norge fra 1970-tallet.

Det er ikke så greit å skrive om motkulturer i historien når du ikke vil forholde deg til de motkulturene og motkreftene som fantes og som alltid har vært der.

Kjønnsforskere Elisabeth Lund Engebretsen ble intervjuet i forbindelse med et en debattbok om Pride. Pride, som har røtter i motkultur, har i vestlige land i det siste tiåret endret funksjon fra protestarena til glitterfest. Pride har blitt spesielt populært som en arena for merkevarebygging blant verdens ledende profitt-orienterte selskaper. Bruk av regnbueflagget i kampanjer for å selge alt fra brødskiver til aksjer preger opptaktene til juni, måneden hvor Pride markeres internasjonalt, I tillegg til de lokale glitterparadene som holdes i by etter by resten av året. Engebretsen stiller seg kritisk til hvordan pride ble en folkefest, og lurer på hvor motkulturene innad i bevegelsen har blitt av, når man f.eks slipper konservative politikere til for å lede paraden. Engebretsens kritiske blikk på paradens funksjon er høyst relevant, men hun ser ikke hva som befinner seg rett foran øynene hennes. Pride har ikke motkultur, for Skeiv teori har ikke rom for motkultur. Pride og skeiv er overfladiske merkevarer for mangfold, men har like mye med mangfold å gjøre som det Monsanto kan sies å ha noe med naturvern å gjøre. I denne artikkelen trekker vi frem det mangfoldet og motkulturen som Engebretsen overser, fordi hun leter på feil sted.

Utenfor den skeive kulten eksisterer all slags meningsmangfold og motkrefter, men de finner du ikke hvis du ikke ser utenfor tryggheten som kommer med å sentrere menn og menns seksualkultur. Det skeive patriarkatet er også et patriarkat, og hvis du trodde skeiv kultur og skeive menn har for vane å slippe motstemmer til – spesielt kvinner – er det mulig forskningen din har noen metodiske svakheter. 

Men det er heldigvis hjelp å få, for det har levd kvinner før oss og de kan formidle historiene du trodde ikke fantes. 

I kunst og sakprosaboken “Vi spiste, sov og drakk feminisme” formidler Inge Ås med flere historien om hva som utløste dannelsen av Lesbisk Bevegelse. Dette var en organisasjon helt fri for menn. Boken kan vise deg motkulturen du ikke finner i de mannssentrerte boblene du leter i. Den forteller for eksempel om hvordan sinte og ofte svært så forurettede homofile menn, behandlet lesbiske kvinner når de krevde plass. Motkulturen og menings-motstanderne du sier du ikke finner, men som så absolutt finnes, ble angrepet både fysisk og med skjellsord. Men hvilke kvinner gidder vel å henge rundt kvinnehatende mannfolk om de ikke absolutt må? Du finner ikke meningsmotstandere der du leter, for menn og skeiv teori har ikke rom for meningsmotstandere – spesielt ikke kvinner.

Lesbenes opprør startet i 1973 med en aksjon på Venstres Hus, der homsenes årlige missekonkurranse skulle finne sted. En aksjon som vekket hvin og hyl fra sarte menn som ble rystet over at deres årlige storshow ble avbrutt av kvinner som påpekte kvinneundertrykkelsen i konseptet «missekonkurranse».

Jeg er initiativtaker og redaktør for denne “kvinnesaksbibelen” og etter tre års samarbeid med Inge Ås og utallige intervjuer med et hav av lesbiske feminister, ble den 352 siders boken i 30 x 30 cm format (LP-format) lansert i september 2020. Boken bæres frem av en rikholdig fotodokumentasjon fra Kvinnehuset i Oslo, kunstnerkollektivet Sfinxa, teatergruppen Livets Mangfold, Litterært Kvinneforum, hekseaksjoner, bindaksjon og annet sprell.

Tre. Tegning av Elise Christie som var med i Seriøsgruppa (performancegruppe) og kvinneverkstedet Sfinxa. 

Lesbiske feministers politiske historie og ståsted, representerer alle motstemmene man kan drømme om. Denne boken burde derfor stå på listen over obligatorisk litteratur for enhver kjønnsforskere som etterlyser motkulturer. For dette er en del av vår historie, enten man liker det eller ikke.

Også kunsthistoriker, journalister, politikere og historikere vil få tilført perspektiver de vil kunne få glede av, og som bidrar til et større perspektiv om de leser denne boken – og ikke minst ser bildene  – som forteller om noe av det desidert mest motkulturelle man kan komme over. Jeg sier ikke dette fordi jeg er redaktør for boken, men fordi jeg inntil for fire års siden var like blåst hva angår lesbiske aktivisme og feminisme som det Engebretsen virker å være den dag i dag.

Boken vil vise deg det du sier du leter etter – her finner du tankegodset, argumentasjonen, eksempler på motstand, medgang og ikke minst alle erfaringene du trenger for å forstå hva kvinnesak og feminisme handler om. 

Under tittelen “Unikt portrett av  kvinnefellesskap” signert kunstkritiker Ketil Røed kan vi lese hans anmeldelse av “Vi spiste sov og drakk feminisme” i siste nummer av Prosa. 

Røed skriver: “Den enorme Coffeetable- boka Vi spiste sov og drakk feminisme springer ut fra et behov for å fortelle en utførlig historie om de feministiske kvinnefelleskapenes gullalder. Men det er på ingen måte en tørr fagbok. Ønsket om å fange inn en underkommunisert periode i norsk historie har tvert i mot et menneskelig driv som merkes gjennom hele utgivelsen (…) Boka viser frem en gruppe kvinner og aktivister som ofte har blitt tidd i hjel og forsøkt latterliggjort. Det er et både sympatisk og viktig verdighets- og anerkjennelsesprosjekt.”

Engebretsen sier hun jobber med kjønnsforskning, men reflekterer en historisk gjenganger, der lesbiskes bidrag – ikke minst til motkultur – usynliggjøres. Kvinners roller i homofile kvinner og menns historie blir på denne måten redusert til det arbeidet (og det er ikke rent så lite)  lesbiske har gjort for at homsene skal få sine behov dekket. I skeiv historie skal lesbiske helst bare være homsenes husmødre. Verdens dårligste ekteskaps-arrangement, spør du oss. Selvfølgelig stakk alle kvinner som kunne, fra menns parasittiske utnyttelse av kvinner i det organiserte homomiljøet. 

Vi var unge og fulle av futt er tittelen på Inge Ås sitt forord. Og at disse kvinnene hadde det gøy og opplevde tilhørighet, søsterskap og felleskap er det ikke tvil om. De fant kreative og kunstneriske måter å kommentere sin samtid på. De dannet egne grupper uten menn. Det var et kollektivt samhold og lykke forent rundt både sak og sosialt samvær, noe som nok kan skape savn hose flere enn kvinnesakskvinner og lesbiske aktivister.

Et annet sted i anmeldelsen skriver Ketil Røed om kvinnesaksbibelen vår: 
Dette er viktig norgeshistorie, fordi kontakten med grasrotnivå i historisk aktivisme viser oss røttene til forandring” (..) Bredden og detaljrikdommen springer rett og slett ut fra en nerve, en inderlighet, et levende fellesskap båret oppe av politiske ambisjoner, som avdekker en svikt i dagens virkelighet, av både menneskelig og politisk art: Evnen til å finne sammen i kollektiver og kjempe for verdier som samler, snarere en splitter. På dette punktet er denne boka virkelig en bibel som fortjener lesere langt utover “menigheten”.”

Boken byr dessuten på en kulturhistorisk foto-dokumentasjon som ikke før har sett dagens lys. Flere hundre fotografier tatt av Marianne Rovas Olsen og andre, dokumenterer blant annet dannelsen av Lesbisk Bevegelse på Gerd Brantenberg sin hytte på Tjøme. De hittil usette fotografiene dokumenterer også historiske begivenheter som Bindaksjonen, Hekseaksjoner, aksjonen utenfor Irans Ambassade, 27. juni demonstrasjoner, 8. mars demonstrasjoner, okkupasjon av Vandrehallen på Stortinget, Hyrdebrevaksjonen, av JURK og av Kvinner i kamp og kvinnesolidaritet i aksjonen der samekvinnene satte seg ned på statsminister Gro Harlem Brundtland sitt kontor for å snakke kvinne til kvinne.

Engebretsen må nesten ha anstrengt seg for å ikke ha funnet motkulturen hun påstår å ha lett etter. Men det er kanskje ikke så lett å se motstrømmer når man omgir seg med død fisk som følger strømmen og kanskje til og med er en selv. Død fisk ignorer lesbisk historie.  

Kjønnsforskere med et reelt ønske og behov for å bli kjent med motstanden lesbiske både ga og fikk, fra Jon Michelet, Kvinnefronten; AKP-ml, homsene og media, inviteres til å bli kjent med dette i vår kvinnesaksbibel. 

De lesbiske aktivistene som virker på Kvinnehuset på 1970-tallet er ikke til å unngå om man på alvor lurer på hvor motkulturene var. Og hovedårsaken til at det oppsto en gruppe med lesbiske feminister/aktivister 

Og som det vil komme frem for de som leser boken er kvinnesakene og feminismen så langt unna det som i dag kalles skeiv dagsorden som det er mulig å komme. For skeiv dagsorden har alltid handlet om menns behov.  

Slik jeg ser det er det godt grunnlag for å hevde at de organisasjonene som i dag kaller seg skeive, i praksis har vært og er organisasjoner for menn, homofile menn og den dagsordenen menn i grunn alltid har fremmet. Det har aldri vært et kjønnsmangfold i skeive organisasjoner. De er ett-kjønns-organisasjoner, og det kjønnet de fokuserer på er menn.

Det er heller ikke meningsmangfold i skeive organisasjoner. Det eneste mangfoldet man finner i skeiv kultur et frodig, blomstrende og rikt mangfold av kvinneforakt.

Jada, det er mange lesbiske som har jobbet for at homofile handlinger skulle avkriminaliseres (og godt er det at det ble avkriminalisert) – men hvor er kvinnesaken i homofile organisasjoners historie? Hva annet gjør de for kvinner, enn å forsøke å legalisere forbudte praksiser som surrogati og hallikvirksomhet?

Da jeg med flere dannet Lesbisk Forbund hadde vi et møte med FRI ( FRI byttet navn fra LLH – Landsorganisasjonen for lesbiske og homofile til FRI i 2016). Vi spurte i det møte etter hva FRI gjør for lesbiske. Svaret vi fikk var at de holdt på med noe arbeid i Afrika. Jaha, Afrika. 

Enhver lesbe som reagerer på at FRI arbeider for bruk av kvinners kropper (surrogati og prostitusjon) blir angrepet av rasende menn. Dette er en felles erfaring mange lesbiske har.

Så om Engebretsen leter etter motkulturer i de såkalt skeive organisasjonen eller miljøene- så vil hun ikke finne de. For kvinner som ikke ønsker å  jobbe for det som alltid har være menns dagsorden går ut av Fri eller går aldri inn i denne mannebula.

Som sagt, kanskje leter du på feil sted, Engebretsen? 

Lesbiske feminister var en viktig og virkelig del av kvinnebevegelsen. Og i møte med disse kvinnene fant jeg mine formødre og så mye mer enn det jeg lette etter. For jeg visste ikke helt hva jeg lette etter. Jeg bare visste at det må være flere lesber enn meg som reagerer på kvinneundertrykkelsen og menneskesynet i de skeive organisasjonene.

Og ja, vi må snakke om at det finnes kvinnekultur og kunstuttrykk laget av kvinner, at livet vi lever og har levd preges av vårt kjønn, våre kropper og den rollen vi som kvinner tar og tillegges. Denne kunsten laget av kvinner som er så innvevd i kvinners liv, hverdagsliv at det tar tid å gjenkjenne det som kunst. Og vi må dokumentere og anerkjenne kløften mellom lesbiske og homofile menn som alltid har vært der, som er en viktig og virkelig del av historien, og som kommer til utrykk i «Vi spiste sov og drakk feminisme».

Motkulturen har vært dere hele veien. Og det har vært motkulturer og motstemmer etter 1970-tallet også. Kvinner som ikke jatter med det skeive patriarkatet, som ikke ser på surrogati som likestilling, og som har erfart kvinneforakten i de skeive miljøene.

Og ja, lesbiske er like uglesett av det skeive patriarkatet i dag som for 40 og 50 år siden. Brysomme kvinner som ikke underordner seg skeive menn sin agenda, hva skal vi med dem? De står jo i veien for den skeive dagsordenen. Ser du ikke motkulturen sa du?

De såkalt skeive organisasjonene har utviklet seg til organisasjoner for skeive og straighte menn og kvinner som vil ha økt tilgang til andres kropper, sex, porno, surrogatmødre, “chemsex”, horebukker, halliker, unge gutteprostituerte, osv. De kaller det å bryte normer. Og de har stor toleranse for kvinner som setter skeive menn i sentrum. 

De fleste lesbene med futt i har hoppet av det skeive konseptet for lenge siden. De lagde sin egen kultur på 1970 og 1980-tallet og de lager sin egen kultur i dag. Men Engebretsen har tydeligvis ikke tilgang til denne kulturen. Det kan hun få om hun tar et steg utenfor den bobla hun befinner seg i. Lar den døde fisken flyte videre, og vokser seg litt ryggrad. Å lese en kvinnesaksbibel kan hjelpe.