Heksene som utfordret Hitler

Nattheksene og Stalingrads hvite rose til venstre

Da nazistene stormet mot Moskva, sto Stalin rådløs. Han hadde drept mange av kampflypilotene sine etter et utslag av paranoia, og han trengte hjelp. Redningen kom i form av unge jenter som var mer enn villige til å komme seg på vingene for å  slåss mot fienden. De fikk kallenavnet «Nattheksene».

En av disse pilotene var Lydia Vladimirovna Litvyak, eller Stalingrads hvite rose, som hun også ble kalt. Lityak ble født i Moskva i 1921, og interessen for fly ble vekket tidlig. Moren hennes jobbet som butikkassistent, mens faren var togfører. Under den store terroren ble faren pågrepet etter påstander om at han var en fiende av folket. Han ble arrestert av Stalins menn, og kom aldri hjem igjen. Da hun var 14 år, ble hun medlem av en flyklubb, og hun fløy sin første soloflyvning som 15-åring. Etter å ha tatt eksamen ved Kherson militære flyskole, begynte hun som flyinstruktør ved Kalinin flyklubb, og da andre verdenskrig brøt ut, hadde hun allerede trent opp 45 piloter.

Hun var en av 300 frivillige russiske kvinner som meldte seg som krigsflyvere under andre verdenskrig. I utgangspunktet ville ikke det russiske forsvaret ha dem, men i takt med at tyske styrker nærmet seg Moskva, så ble gode råd dyre og kvinnene slapp til slutt inn. Det skjedde etter at èn kvinne hadde dratt ut på tokt på egen hånd i et stjålet fly. Man tuller som kjent ikke med russiske kvinner.

I løpet av sine to år som pilot i forsvaret var hun den første kvinnelige piloten som skjøt ned et fly fra fiendens side.

På basen var hun kjent som både rebell og romantiker. Når hun vendte tilbake til basen etter et vellykket oppdrag, gikk hun ikke av veien for å unne seg litt uautorisert luftakrobatikk, noe som irriterte sjefene hennes. Selv om hun jobbet i et maskulint miljø, beholdt hun og dyrket sin feminine side. Hun elsket blomster, spesielt roser, og hadde gjerne en bukett med seg i cockpiten når hun fløy ut på tokt. Bukettene ble promte fjernet av de mannlige pilotene som hun delte fly med og som tok over skiftene etter henne.

Lydia Litvyak

De sovjetiske nattheksene var fryktet for sin djervhet, men i krig er det ingen som er udødelig i møte med fienden. Stalingrads hvite rose ble første kvinnelige piloten som drepte en fiende i luftkamp. I nærkamp med seks Messerschmitt-fly skjøt hun ned to, unnslapp tre, men ble truffet av det siste. Litvyak forsvant 18 dager før hun fylte 22 år.

Den 1. august 1943, under sitt fjerde tokt den dagen, ble hun ifølge en av de andre pilotene, Ivan Borisenko, overmannet av så mange som åtte tyske bombefly, og hun returnerte aldri til basen. Sovjetiske myndigheter trodde en stund at hun kunne ha blitt pågrepet av nazistene og holdt i fangenskap, men ingen hadde sett henne hoppe ut av flyet. Den dag i dag er historikere usikre på om hun ble tatt av nazister og satt i fangenskap og at hun hoppet av til vesten etter krigen, eller om hun døde da flyet ble skutt ned. I 1979 ble det funnet levninger etter en kvinne sør i Ukraina der hvor flyet hennes skal ha styrtet, men undersøkelsene bekreftet aldri at kroppen tilhørte Litvyak. Den 6. mai 1990 tildelte Sovjetpresident Mikhail Gorbatsjov henne posthumt tittelen «Helt av Sovjetunionen».

Flere av nattheksene døde I strid og fikk aldri oppleve fredsdagene i 1945, men en av de som overlade, var Nadja Popova.

Popova ble født i Shabanovka den 17. desember i1921. I likhet med Litvyak, jobbet faren hennes ved jernbanen. Hun forelsket seg i luftsport da et lite fly landet i nærheten av landsbyen hun bodde i, og da hun var 15 år meldte hun seg på et kurs i seilflyving uten at foreldrene visste om det.

I 1937, i en alder av seksten år, gjorde hun sitt første fallskjermhopp og sin første soloflyging. Til tross for foreldrenes motstand fulgte hun sin nye lidenskap og fikk flybevis.

Hun søkte på pilotskole og ble avvist fordi hun var kvinne, men etter at luftfartsinspektøren i Moskva militærdistrikt hadde anbefalt henne, fikk hun lov til å melde seg på flyskolen i Kherson. Da hun var 18 år ble hun uteksaminert og ble flygelærer.

 Popova meldte seg frivillig til å være militærpilot da krigen kom, men myndighetene hadde bestemt seg for at kvinner ikke skulle delta i kamper, og avviste henne.              I oktober 1941 ga Joseph Stalin etter, og tillot at det ble opprettet tre luftfartsregimenter bestående av kvinner. I løpet av et halvt år lærte Nadja og de andre kvinnene seg å skyte, de fikk luftkamptaktikk samt fly- og motorlære. Og det skulle vise seg at kvinnene ikke sto tilbake for de mannlige soldatene. En gang returnerte Popova til basen med 42 kulehull i flyskroget, flere av dem i kartet hun hadde hatt i fanget, men hun lot seg ikke stoppe. I løpet av èn natt utførte hun atten bombetokt sammen med navigatoren Yekaterina Ryabova.

Nattheks Nadja Papova unde rkrigen

Nattbomberegiment, som var det offisielle navnet på denne skvadronen, fikk tildelt veteranflyet Po-2 som besto av en treramme med en seilduk over. Flyet ble brukt til nattlige tokter, fordi det kunne fly svært lavt og under de tyske radarene. Nazistene ga dem etterhvert tilnavnet “Nattheksene” fordi lyden av flyene i nattemørket minnet dem om lyden av hekser som fløy på et kosteskaft.

Det tok de russiske kvinnene som et kompliment. 

I løpet av fire år utførte nattheksene mer enn 23 000 tokt og slapp over 3000 tonn bomber over nazistene. Kvinnene fløy i mørket og hadde verken fallskjermer, radioer eller radar ombord i flyene. De måtte nøye seg med oljelamper, kart og kompass. På tross av dette klarte de å gjøre stor skade på fienden. Alle tyske piloter som skjøt ned en nattheks ble forøvrig tildelt Jernkorset for bragden.

Kvinnene i Nattbomberegimentet besto stort sett av kvinner i slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene. De fikk legendestatus under krigen, men i dag er historien om dem stort sett glemt.

Nadja Popova fløy 852 tokt i løpet av krigen. Hun døde i 2013, 91 år gammel.

Nadja Popova til venstre og i midten. Lydia Vladimirovna Litvyak til høyre.

(Kilde: CubaInsider, Wikipedia, Economist, NYTimes).

Sideblikk

Urlesbisk transmann ser med smale øyne på det store bildet.

Antonio gir oss sideblikk hver fredag!

Historier om kvinner

Korte artikler om kvinner i historien, som har gjort ekstraordinære ting, men som så altfor ofte glemmes. 

Kvinners Stemmer

Etter at det ble hatefullt å beskrive virkeligheten, ønsker Matriarken å utvide ytringsrommet ved å gi kvinners stemmer en platform.