Det er noe annet vi må spørre om nå

Av Anne Marve

Hvis noen skulle mene at menn kan bli kvinner, så er det en åpenbar forskjell i adferd som selv hormonbehandling ikke klarer å endre, hvis transaktivister er representative talspersoner for transkvinner.

De som snakker om å endre kjønn, snakker ofte om kjønn som en sosial konstruksjon, uten å se at enkeltindividet ikke kan endre nettopp det; en sosial konstruksjon.

Man kan gjennom politikk og utdanning forsøke å endre noe av måten folk fungerer sammen, men uavhengig av politikk og gjennom hele vår kjente historie er det former for adferd som går igjen og som er vanskelig å finne hos kvinnegrupper og lett å finne hos grupper av menn: Det å gå etter andre når man selv er misfornøyd og å angripe det man selv ikke er. Dette har vært utnyttet før og kan utnyttes igjen. 

Hvor ofte har vi sett grupper av frustrerte menn som ikke finner seg til rette hverken i samfunnet eller i seg selv, gå til angrep på minoriteter og sårbare grupper? Og hvor ofte har vi sett en tilsvarende mobb av kvinner? Hvor ofte har vi sett en liten gruppe menn forårsake store ødeleggelser i egne samfunn og hvor ofte har vi sett det samme av kvinner? 

Kvinner samles og organiserer seg og jobber frem fellesskap. Menn samles og starter kriger og beriker seg. Det velferdssamfunnet vi har i Norge i dag er bygd på tuftene av fyrstikkarbeiderskenes tog gjennom Kristiania i 1889, kvinnene som samlet seg og krevde rimelige arbeidsforhold og streiket mot at en fra før dårlig lønn ble satt ned. Menn er kommet etter i kamp for velferd, og de har stått på barrikadene for sine egne krav og gjennom makt tatt æren for velferdsstaten, men de fraskriver seg ansvaret for sine egne grupper av mistilpassede individ som skaper monster i egne samfunn, destabiliserer og slipper mobben løs, alltid mot de svakeste gruppene helt til det blir krig. Det kan ikke være kontroversielt å mene at i krig vinner de sterkeste. Det vet de sterkeste også.

Og hvordan kan de sterkeste i siviliserte vestlige samfunn klare å destabilisere samfunn for å samle mer makt og få større kontroll over stadig mer ettertraktede ressurser? Først må de ta tilbake kontroll og makt over kvinnene. Kvinner kontrollerer i dag så mye av menneskehetens reproduksjon og arbeidsressurs at de kan true menn med makt. Kvinner kan stoppe hele verden ved ikke å betale, ved å legge ned arbeidet og ved ikke å føde barn. Så i den vestlige verden har en gruppe på rundt tredve menn, gjennom noen nedskrevne påfunn kalt Yogyakartaprinsippene, pustet på glødende kvinneforakt. Under dekke av å ville hjelpe minoriteter, har de gått til et subtilt og farlig angrep på kvinner ved å få kategorien kvinne til å bli diskriminerende dersom den ikke inkluderer menn. At verdens politiske elite i fullt alvor viser til disse påfunnene, også kalt prinsipper, er ubegripelig, men de argumenteres for og de brukes når det for eksempel påstås at transkvinner er kvinner. Ingen spør hvordan det da henger sammen at kvinner ikke kan være transkvinner. Men flere og flere kvinner spør hvordan det ikke er diskriminering mot kvinner at lovverk fjerner ordet kvinne og at språket kjønnsnøytaliseres. Så lenge mannen er malen for mennesket og menneskerettighetene er basert på den frie mannen, vil all fjerning av kvinne i lovverk være diskriminering mot halve menneskeheten.

I kjølvannet av angrep på alle kvinner presser det seg frem en teori om uendelig mange kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som i likestillingens navn skal kunne kalles kvinner. Men menn endrer ikke adferd med et pennestrøk, og teoriene som skal underbygge angrepet mot kategorien kvinne, definerer ikke måten begrepene brukes, de baserer seg på subjektive følelser og er ulogiske og skaper støy. 

Endringen kvinner ser, består bare i at offentligheten igjen blir menns rom, og kvinner igjen må tilpasse seg menns verden og menns rettigheter, fordi menn krever det. At evnen til hensynsløshet og kravstorhet kan være gode egenskaper for å komme til makt og få det som man vil, er mulig, men i kamp om kvinners rettigheter står kvinner bare overfor en ny type menn som kaller seg kvinner og som oppfører seg som menn.

Benestad er en av mange norske forkjempere for at menn kan være kvinner, og man behøver ikke høre så mye om hans syv kjønn som sitter mellom ørene og hans visdomsord om at man ikke må «føle vondt av noe som kjennes godt» før hans meninger for noen av oss bare blir støy. 

Det han er tydelig på er en adferd av krav og hensynsløshet. Når han innlegges på sykehus, skal han velge om han vil være Ester eller Espen, og ingen kvinner blir spurt om de vil dele rom med Ester. Det er likegyldig så lenge Benestad får bestemme. Dette er adferd.

Kvinner som lever i en virkelighet der menn er menn og kvinner er kvinner og det er kjønnsroller og ikke kjønn som er i endring, beskyldes for å forårsake selvmord hos transfolk gjennom sin virkelighetsbeskrivelse. Foreldre beskyldes for barnemishandling hvis de nekter en seksåring å «skifte kjønn», og i Kanada, som har lignende lovgivning som oss, sitter en far i fengsel for å ha forsøkt å stoppe sin datter fra å starte på hormoner som hindrer utvikling og pubertet.

At det tydelige hos vår nye lille misfornøyde gruppe menn er krav og hensynsløshet er ikke det eneste som skiller dem fra kvinner. Det verste er når det målrettet skapes fiendebilder av kvinner som isoleres og forfølges en og en, og det rettferdiggjøres å sjikanere og ødelegge livene deres gjennom løgner og falske beskyldninger. 

Når i historien gjorde kvinner noe lignende for så å hisse mobben opp mot enkeltgrupper av menn? Ville kvinner sendt en mengde anklager og trusler til arbeidsgivere og truet arrangører med demonstrasjoner over en mann som sa at «bare menn er menn»? Det er vel ikke helt urimelig å tro at det er menn som kan få kvinner oppsagt og avinvitert til arrangement over utsagn som «bare kvinner er kvinner»? Andre veien ville vært utenkelig. Kvinner blir ikke engang hørt når de krever samme lønn som menn. Når vi krever samme kjønn som menn får vi ingen spesielle rettigheter blant dem, og vi får ikke hindret en mann i å holde et foredrag ved å hevde at han er kvinnefiendtlig.

Siden det er rimelig å tro at oppegående politikere både ser urimeligheten i at kvinner skal miste tilkjempede kjønnsbaserte rettigheter og absurditetene i å hevde at det finns et ukjent antall kjønn man kan velge mellom ettersom det passer subjektive følelser, burde vi slutte å krangle om absurditeter og kjempe for kvinner. Det har vist seg før å komme mange til gode. Hvis vi spør hvorfor det gjøres endringer som fjerner kvinner i lovverk og forandrer kategoriseringer og språk globalt og får til svar at det er av hensyn til en liten sårbar gruppe, så vet vi at det må finnes et annet spørsmål. Og da må vi finne det og stille det før det er for sent. 

Tredve menn og noen få sårbare individ med kroppsdissonans spredt over hele verden kan ikke uten videre få satt igang globale endringer i identitetsforståelse og kategorisering av mennesker. Ja, det kan være filosofisk interessant å lage teorier om likestilling mellom alle individ. Man kan forestille seg, iallfall hvis man bor i San Francisco, at i et LHBTI-samfunn vil så mange forskjellige avvik være samlet, at en politikk med dette miljøet i bresjen ville være en åpen og inkluderende politikk uten særlige forbehold i noen retning. 

Men for å endre en hel verdens registrering av mennesker, må det ligge noe annet til grunn enn denne ideen, frembrakt av dekonstruktivisme på syre, eller en liten sårbar gruppe som mener de er født i feil kropp og truer med å ta livet av seg selv hvis ikke alle er enige med dem i det. 

I Norge er vi allerede i full gang med endring av lovgivning og språk, og en ny personidentifikator som skal erstatte personnummer, inngår i et større prosjekt om modernisering av Folkeregisteret. Her sies lite om hvilke opplysninger som skal følge et individ, og mye om at kjønn ikke skal vises på denne personidentifikatoren. Men handler dette virkelig om kjønn?

Og nå skal vi spørre. Hva er det menneskeheten står overfor og som skaper behov for endring av vår a priori forståelse av hvem og hva vi er? Og hvorfor skulle kvinner over hele verden protestere hvis det bare handler om at noen få sårbare individ får hjelp? Hvordan kan de samme kvinnene som alltid har stilt opp for samfunnets svakeste, plutselig ha blitt monster som «kaster transfolk under bussen»?

Den adferden vi ser i dag blant transaktivister som aggressivt truer kvinner, er menns adferd. Det er sånn menn oppfører seg når det er mer de vil ha tilgang til av naturens ressurser, kvinner og barn inkludert. Dette er menns måte å bruke mistilpassede grupper til å splitte og skape frykt for å presse gjennom endringer for å få makt og kontroll i en verden i kaos. Mens kvinner bærer frem nye verdensborgere, patenterer menn livet bit for bit og sikrer seg rettigheter til alt som er. De unge radikale som en gang støttet kvinners krav om å få del i menneskerettighetene og om å få egne rom og plass i offentligheten, kjemper nå en kamp som undergraver kvinners kjønnsbaserte rettigheter uten å stille noen spørsmål ved det. 

Hvis man kjemper en frihetskamp, krever man også frihet til å stille spørsmål ved alt, og det må finnes et annet spørsmål å stille enn «hvilket kjønn er jeg?» når man er ung og villig til å kjempe for alles rett til et levelig liv. Skal en ny generasjon hente noe konstruktivt fra hippiebevegelsen og fra frigjøringen fra roller og makt, så må de unge gå til kildene og ikke til statsfinansierte interesseorganisasjoner i stadig finere bygninger. Når de revolusjonære og de visjonære lever av statsstøtte og driver propaganda for veletablerte politikere mens gamle menn slåss for å få adgang til kvinners rom og rettigheter, da må de unge stille nye spørsmål.

Sideblikk

Urlesbisk transmann ser med smale øyne på det store bildet.

Antonio gir oss sideblikk hver fredag!

Historier om kvinner

Korte artikler om kvinner i historien, som har gjort ekstraordinære ting, men som så altfor ofte glemmes. 

Kvinners Stemmer

Etter at det ble hatefullt å beskrive virkeligheten, ønsker Matriarken å utvide ytringsrommet ved å gi kvinners stemmer en platform.