Cathinka Guldberg – Norges Florence Nightingale

Cathinka Guldberg var den første norske diakonisse og grunnlegger av sykepleierutdannelsen i Norge. Norsk sykepleierutdanning startet i 1868 med Guldberg og én elev. Cathinka Guldberg hadde vært leder for en voksende stiftelse med arbeid over hele landet i 45 år da kvinner fikk stemmerett i Norge (1913).

I biografien Et livskall, (2012), kan vi lese at Cathinka Guldberg ble født i Christiania 3. januar 1840. Dette var en tid uten telefoner fotokameraer eller datamaskiner. Vi snakker hest, kjerre og utedo. Norge var i union med Sverige og i den norske hovedstaden holdt kong Karl Johan på å bygge et slott.

Likevel, da som nå ble man født inn i en familie som tilhørte et sjikt i samfunnet og i Christiania tilhørte Guldbergfamilen et bedre samfunnslag. Men Cathinka observerte fattigdommen på nært hold da hun sammen med moren ga mat til fattige og syke i de altfor trange boligene på Vaterland. 

Da Guldberg var 15 år gammel døde moren, og som eldste jente i søskenflokken fikk hun et stort omsorgsansvar i familien. I de årene hun stelte hjemme, var hun aktiv i menigheten. Hun hadde stor omsorg for fattige og syke og drev etter hvert et utstrakt privat hjelpearbeid.  Cathinka Guldberg hadde et sterkt kristent engasjement fra ungdommen av og var i kontakt med den pietistiske “johnsonske vekkelse”. Faren giftet seg i 1857 på nytt med Cathinkas fem år eldre venninne Kaja Stenersen, som dør etter bare to års ekteskap. Det er først ved inngåelsen av farens tredje ekteskap Guldberg følte at hun var fri til å forlate familien. 24 år gammel flytter hun hjemmefra.

Hennes frivillige omsorgsarbeid i menigheten hjemme skapte et behov for bedre fagkunnskap, og i 1866 reiste hun til diakonisseanstalten Kaiserswerth i Tyskland – samme sted som Florence Nightingale tidligere hadde vært elev.

Diakoni betyr tjeneste på gresk og er kirkens arbeide for mennesker i nød. Med arbeid fra klokken fem morgengry til langt på kveld, seks dager i uken ble det lange dager. Det var mange regler og de måtte snakke tysk.

I utdanningstiden tjenestegjorde hun ved feltlasaretter i Dresden og Berlin under den østerriksk-prøyssiske krig, og ved feltsykehus i Alexandria. Under hennes opphold i Tyskland kom forespørselen om hun ville tiltre som forstanderinne ved opprettelsen av en diakonisseanstalt i Christiania. Hun svarte ja og ble vigslet til diakonisse før hun forlot Kaiserswerth.

20. november 1868 flyttet Cathinka Guldberg og den første eleven inn i den gamle “kommunalgården” på Grønland. Arbeidet ekspanderte raskt, og allerede etter to år flyttet virksomheten til Ullevålsveien 5. Etter en tid ble også dette for lite, og like før jul 1887 flyttet søstrene inn i sitt nye “moderhus” på Lovisenberg. Dette 112 dekar store området hadde de fått som gave av kjøpmann Oluf Kiær, og her ble det i løpet av Cathinka Guldbergs tid bygd gamlehjem, sykehus, alderdomshjem for søstrene, barnehjem og kirke. I løpet av den tiden hun satt som leder, økte søsterflokken fra 1 til cirka 550.

Diakonissehuset i Lovisenberggata, bygget i 1894. Tegnet av Victor Nordan.
Foto: ukjent/Nasjonalbiblioteket

Ved oppbyggingen av Diakonisseanstalten fulgte Cathinka Guldberg langt på vei det mønsteret hun hadde sett i Kaiserswerth, men hun forenklet reglene. Søstrene som kom til Diakonissanstalten ble som døtre i huset. Cathinka Guldberg hadde et nært forhold til søstrene og gikk under navnet “Mor Guldberg”. Etter en tid ved anstalten ble elevene opptatt som prøvesøstre før de ble innviet til diakonisse. De levde i sølibat, gikk med diakonissedrakt, fikk kun lommepenger og ble sendt ut i tjeneste. De var også fri til å bryte ut av tjenesten og fellesskapet om de ønsket det, f.eks. ved ekteskapsinngåelse. Kvinner som sluttet seg til Diakonisseanstalten fikk en yrkesutdannelse og et selvstendig liv utenom det patriarkalske familieliv som var rådende på den tiden.

Guldberg satte sin signatur både på formingen av de unge elevene og kulturen og tradisjonen som utviklet seg ved anstalten. En kultur med sterke fellesskapsverdier og en uttalt Kristus-forankring. Sosialiseringen for felles mål gjorde at diakonissene utrettet mye og satte sterke spor etter seg i sykehus, menighetenes fattigpleie og sykepleie – samt det mangfoldet av kristent sosial- og omsorgsarbeid de gikk inn i.

I de første 18 årene var Cathinka Guldberg eneleder for anstalten. I 1886 ble det ansatt en forstander og anstalten fikk dermed en todelt ledelse. Som forstanderinne og “Mor” utøvde hun utstrakt personalansvar for søstrene og den landsdekkende arbeidsmarken hun sendte dem ut til. Hun stod for kulturoppbygging, tradisjonsformidling og normgiving innad i Moderhuset. Hun hadde det øverste faglige ansvar for sykepleietjenesten ved sykehuset og tillot seg å overprøve overlegens bestemmelser.

Diakonien, det kirkelige omsorgsarbeid, fikk en fornyelse på 1800-tallet. Cathinka Guldberg og Diakonissehuset ble sammen med andre organisasjoner pionérer på området. Spesielt viktig ble innføringen av en ordnet kvinnelig tjeneste innen kirken, og man så seg klart i sammenheng med nytestamentlige forbilder. Fra gudstjeneste og åndelig fellesskap ble de sendt ut, både til kirke og samfunn. Guldberg var en sterk åndelig leder og symbolbærer for det kristne engasjementet som preget det hele. Rundt midten av 1800-tallet var det et stort kvinneoverskudd i byene. I Norge var Gina Krogh en fremtredende middelklassekvinne og en markant feministisk stemme i samfunnsdebatten. Kampen sto om kvinners rettigheter og i klimaet fram mot 1900 åpnet det seg en mulighet for et uavhengig og selvstendig yrke for ugifte middelklassekvinner. Så dannelsen av sykepleiefaget hadde både en sosial og kjønnsmessig dimensjon

At sykepleien ble valgt som faglig verktøy i innføringen av diakonien var ikke tilfeldig. Hospitalene før 1850 lignet mer oppbevaringsplasser enn behandlingssteder. På Rikshospitalet var ikke pleierne utdannet i noe fag. Det var gangkoner som stod for renhold, vask, og skuring. De luftet, og bar mat til og fra sengene. Etter hvert som moderne sykehus vokste frem, fikk gangkonene også dele ut medisiner i pasientpleien. Det var i medisinske kretser ønsker om å få etablert moderne sykepleie i Norge.

I 22 år var det kun Diakonisseanstalten som utdannet faglig kvalifiserte sykepleiere her i landet. Det ble raskt opprettet avtaler med Rikshospitalet om at diakonisser skulle ta ansvaret for sykepleien der, og etter hvert ble slike avtaler inngått med sykehus over hele landet. Diakonisser ble også sendt til privatpleie, som menighetssøstre, og til et mangfold av andre pleie- og omsorgsinstitusjoner. På den måten var Cathinka Guldberg med på å spre faglig kvalifisert sykepleie over hele landet og til en variert målgruppe.

Cathinka Guldberg var leder for Diakonisseanstalten i Kristiania fra den ble etablert og i 51 år. Det har vært utdannet sykepleiere på samme sted siden Guldberg etablerte utdanningen i 1868, i dag under navnet Lovisenberg diakonale høgskole. Cathinka Guldberg innførte moderne sykepleie i Norge og var en pioner i oppbyggingen av kvinnelig diakoni generelt og diakonissesaken spesielt. Hun var fremdeles aktiv som forstanderinne da hun døde 79 år gammel. Hun ligger gravlagt på Diakonissenes gravsted på Nordre Gravlund i Oslo.

Guldberg drev banebrytende sykepleie. Hennes virksomhet hadde betydning for utviklingen av en helseprofesjon, som en kirkelig tjeneste, og som en selvbevisst profesjonsutdanning for kvinner. Hun ble, som første kvinne, ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1915.
Hun er malt av Emmanuel Vigeland i 1918, og en statue utført av Nic Schiøll ble avduket i 1966. 

Hun ble avbildet på frimerke i 1968 ved Diakonissehusets 100-årsjubileum. 

Statuen av Cathinka Guldberg som ble gitt av alle landets sykepleieskoler og -organisasjoner 1966, var et uttrykk for at hun ble regnet som alle norske sykepleieres forbilde.

«Man skal ikke forakte noen, om de enn ligger i rennesteinen»
Sitat Cathinka Gullberg

Kilde: wikepedia, DNL, Sykepleien, Mitt Oslo:  
https://vartoslo.no/cathinka-guldberg-hele-oslo-kvinnene-med-hjerte-for-oslos-svakeste/man-skal-ikke-forakte-noen-om-de-enn-ligger-i-rennesteinen/170345 Stalsberg

Sideblikk

Urlesbisk transmann ser med smale øyne på det store bildet.

Antonio gir oss sideblikk hver fredag!

Historier om kvinner

Korte artikler om kvinner i historien, som har gjort ekstraordinære ting, men som så altfor ofte glemmes. 

Kvinners Stemmer

Etter at det ble hatefullt å beskrive virkeligheten, ønsker Matriarken å utvide ytringsrommet ved å gi kvinners stemmer en platform.