I 1862 utga Aasta Hansteen Skrift og umskrift i landsmaalet anonymt.  Heftet inneholdt egne dikt og oversettelser til landsmål av fortellinger og dikt av kjente forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Wergeland, og eventyr fra Asbjørnsen & Moes samlinger. I diktet Visa um harpa hyller ho Ivar Aasen for arbeidet hans.  Ho publiserte seinere dikt i aviser og tidsskrifter, det siste i Nylænde bare to uker før sin død. Tjuefem av diktene hennes ble trykt samlet i Syn og Segn februar 1908.  Mange av diktene hyller kvinner som ho beundret og svermet for, men også store mannlige kunstnere som Henrik Wergeland og Ole Bull får hennes hyllest.  Ho bruker det opprinnelige familienavnet Verkland om Wergeland, og sjøl fornorska ho navnet sitt fra Asta til Aasta 40 år gammel.  Embetsmannsdattera fra Christiania ble den tredje som skrev på landsmål (nynorsk) etter Ivar Aasen og Aasmund Olavsson Vinje.

Aasta Hansteen reagerte tidlig sterkt på kvinneundertrykking. Ho beskriver situasjonen for kvinner slik i et tilbakeblikk fra 1870:

”Vor tilværelse var udtrykt ved: ikke: Du maa ikke tale, ikke skrive, ikke arbeide, ikke spadsere, ikke spise, ikke drikke o.s.v.  Fremfor alt ikke være person.  Jeg følte trykket av tilstanden saaledes: Om ogsaa alt kan forandres, saa kan dog dette aldrig forandres.  Denne haabløse følelse fremkaldte hos mig en stemning – saa revolutionær:  Jo mer haabløst man føler undertrykkelsen. … jo større nydelse er det at gaa frem, lige imod magtuhyret, og slaa det mit i ansigtet, og sige:  Nu er din tid forbi, nu er din magt til ende!”

Anne Wichstrøm antyder i Furier er også kvinner at maleriet med bibelsk motiv og tittel Jael som dræber Sisera, malt under Aastas andre Paris-opphold i 1860, uttrykker hennes ønske om å drepe det patriarkalske ”maktuhyret”. Aasta var svært fornøyd med å være født på Judiths dag 10. desember og skriver i etterlatte papirer:  ”Jeg vilde ogsaa hugge hovedet av Holofernes”.

Som en protest mot boka On the Subjection of Woman av John Stuart Mill (1869) på dansk ved Georg Brandes samme år, ble det trykt et anonymt innlegg i Morgenbladet som provoserte Aasta Hansteen til å skrive fire store artikler i Dagbladet til støtte for Mill. Disse artiklene la grunnlaget for hennes oppgjør med konservativ kristendom, og i februar 1871 hadde ho sin første artikkel på trykk under eget navn i et kristelig tidsskrift. Aasta Hansteen angrep kirken som institusjon og den maskuline maktutøvelsen den representerte i skrift og tale. Ho engasjerte seg bl.a. sterkt mot revisjonen av det svenske vigselsritualet i 1873, der formuleringa om at mannen skulle ære sin hustru, ble strøket og ordet ”tilgifvenhet” ble endra til ”undergifvenhet” i likhet med ordlyden i det norske vigselsritualet. Med andre ord skulle nå kvinna være mannen underdanig også i Sverige. Aasta Hansteen gav ut et eget hefte om saken: Det svenske Præsteskabs nyeste Bedrift.

Første kvinne på en offentlig talerstol i Norge

Aasta Hansteen arbeidet framfor alt for kvinners åndelige frigjøring. Ho utforma en særegen teologi og filosofi i boka Kvinden skabt i Guds billede, skrevet i begynnelsen av 1870-åra og utgitt på eget forlag 1878. Ho ville der vise at siden mennesket (mann og kvinne) er skapt i Guds bilde, i følge Bibelen, må de være likeverdige. Med utgangspunkt i Treenigheten tolket ho Den hellige ånd som uttrykk for den kvinnelige ånd, mens Gud fader representerte den mannlige sida ved guddommen, og Jesus Kristus representerte det felles menneskelige. Aasta reiste på foredragsturné i 1876-78 for å utbre tankene sine, og ble da den første kvinne på en offentlig talerstol i Norge. Ho ble utsatt for spott og latter, men gjennomførte turneen til ei rekke byer i Norge og Sverige og til København.  Som svar på latterliggjøringa, brukte ho strategien å le en såkalt ”homerisk latter”, dvs. en skoggerlatter fra talerstolen. Mange av tilhørerne møtte nok opp motivert av det skandaløse i foretaket, snarere enn interesse for temaet..

Etter hvert førte Aasta Hansteen et korstog mot usedelighet og dobbeltmoral.  Engasjementet starta med den såkalte ”Baronessesaken”, som handlet om baronesse Jaquette von Liljencrantz som hadde blitt gravid med en norsk legestudent i København, og krevde at han tok ansvar og giftet seg med henne.  Foreningen Nemesis til beskyttelse av kvindens rettigheder ble stifta med Aasta Hansteen som formann og president. Liljencrantz holdt offentlig diktopplesning 11. april 1875.  Aastas anonyme hyllest til henne ble distribuert i salen.  Det var 800 tilhørere, derav 300 sjømenn.  De støtta saken i solidaritet med arbeiderklassens kvinner som også var ofre for dobbeltmoralen til borgerskapets menn. Da studenten ikke tok ansvar for farskapet, krevde Nemesis at han ble utvist fra Universitetet.  Aasta organiserte bl.a. gategutter til å rope da studentene reiste til Uppsala for å delta i det årlige ”studentertoget”, men ho ble sjøl forfulgt av gategutter som spente bein og kasta stein på henne i forbindelse med denne saken.

Etter mye motbør, bl.a. regelrett mobbing i Aftenposten, men også under inspirasjon av amerikansk kvinnebevegelse, emigrerte Aasta Hansteen til Amerika i 1880. Sammen med henne reiste adoptivdattera, Theodora Nielsen Hansteen, som var 17/18 år. Aasta forsørga seg og Theodora ved portrettmaling, artikler til Verdens Gang og foredrag, ved siden av det knappe bidraget etter faren. De var imidlertid ofte i pengeknipe, da Aastas manglende engelsk-kunnskaper begrenset mulighetene hennes.  Til tross for vanskelighetene sørga ho for at Theodora fikk ei god utdanning som stemmebrukslærer. I følge Anne Wichstrøm malte Aasta Hansteen over hundre portretter i løpet av oppholdet i USA. Ho malte bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson etter bestilling fra Den norske forening i Boston da Bjørnson var i USA på foredragsturné i 1880.

Aasta Hansteen ble i USA i 9 år. I mellomtida var Norsk kvinnesaksforening stifta, Nylænde hadde kommet ut, første kvinne var tatt opp ved Universitetet og gifte kvinner hadde fått samme eiendomsrett som menn. Aasta syntes Norge hadde gjennomgått forbausende framskritt og gleda seg til å delta i den norske kvinnebevegelsen igjen. Ho ble en flittig deltaker i offentlig debatt. Jeg siterer fra ”Prutningsmon” den første artikkelen på trykk i Nylænde etter hjemkomsten:

”Programmet er altså nu: Ligestillethed, ikke lighed … Det er jo det, som vi nu er komne ut over, at det højeste maal for kvindens frigørelse, er at blive en copi efter manden … Vi fordre nu … at være originalbilleder…”

Arbeidere og andre undertrykte grupper hadde Aasta Hansteens sympati, men ho kom i heftig sammenstøt med redaktør Carl Jeppesen på et møte i Socialdemokratisk Forening 8.okt. 1889, etter at Internasjonalens kongress om sommeren hadde vedtatt at den ikke anerkjente noe særegent kvinnespørsmål.  Ho presenterte synspunktene sine mer utfyllende i artikkelen Kvindesagen og arbejdersagen i Dagbladet 2 uker seinere og i artikler i Nylænde.  I artikkelen En fare for kvindesagen advarte ho mot det nye ”mandsvælde” som sosialdemokratiet representerte:

”Men naar social-demokraterne erklærer deres sag at være menneskerettens sag, saa maa de netop af den grund overlade til kvinderne at afgjøre, om der findes et særeget kvindespørgsmaal eller ei. (…) Idet de vil tiltage sig kommando over kvinderne, viser socialisterne, at deres sag ikke er menneskerettens sag. De viser derved, at de har gaaet i skole hos deres gamle undertrykkere, idet de vil gjøre seg til ”herrer” over kvindernes sag. Arbeidersagen blir altsaa mandssag. Vi faar et nyt mandsvælde;  hvor vi før havde hundretusende af ”herrer”, faar vi da millioner ”herrer”.”

Tilbake i Kristiania ble Aasta Hansteen igjen forfulgt av gategutter som ho hadde blitt under kampanjen for Jaquette von Liljencranz.  Ho brukte ridepisk og paraply for å skremme dem.  Gunnar Heibergs skuespill Tante Ulrikke (1884) har Aasta Hansteen som modell, men det har  også Henrik Ibsens Lona Hessel  i Samfunnets støtter (1887), som gir et helt annerledes positivt bilde av en kvinneforkjemper.  Aasta Hansteen ble advart av Camilla Collett mot å rase fram slik at hun gav mennene grunn til å tvile på kvinnesakskvinnenes ekte kvinnelighet: ”… man maa være vis paa at det virkelig er kvinder”. ”E v v l” (tøv) kommenterer Aasta i dagboka og refererer hva ho svarte: ”Furierne er også kvinder, hugs det Camilla Collett.”  De to hadde ellers et godt forhold og beundret hverandre gjensidig.