Å tilpasse kroppen kjønnsrollen

Av Tonje Gjevjon

Å TILPASSE KROPPEN
KJØNNSROLLEN

Kjønnsrolle er ifølge Store norske leksikon «en samling av normer og forventninger knyttet til det å være mann eller kvinne, gutt eller jente». Kjønnsrollene gir også forventninger til hva man bør interessere seg for.Familie, skole og venner er viktige formidlere av sosiale normer og forventninger, men media, artister, film og moteindustrien er også sentrale i å etablere rollemønstre. Sistnevnte kan ofte bidra til å danne og opprettholde allerede etablerte kjønnsroller og stereotype oppfatninger av kjønn.

EN MULIGHET TIL Å SKILLE SEG UT

Kjønnsrollene kan virke begrensende på de av oss som ikke ønsker den oppmerksomheten som ofte følger med det å være en som skiller seg ut. Men mange ser også kjønnsrollene som nettopp en mulighet til skille seg ut – tre frem og skape litt bølger.

Jeg ble født i 1967 og vokste opp i en blokk utenfor Oslo. Gjennom TV og radio ble jeg vant til å se og høre store artister og band som utfordret, utforsket, tullet med og strakk de trange kjønnsrollene i alle retninger. Menn med langt hår, smykker som dinglet rundt hals og håndledd, øredobber og slengbukser. Mick Jagger i kjole. Kvinnelige artister med vest, slips, raggete look og et breialt kroppsspråk der artistene tredje mer frem som subjekt heller enn objekt. Og alt fra lesber i kvinnebevegelsen, homofile menn og folk i diverse subkulturer elsket dem, adopterte det androgyne looket og fant sin egen vri oppi dette havet av uttrykk der alt var lov.

Joan Armatrading, Janis Joplin og Patti Smith skilte seg ut. De hadde funnet sitt talent, gjorde sin greie og utviklet sin særegne og personlige stil over tid.

DEL AV EN SUBKULTUR

Å være i opposisjon til det etablerte var en del av ungdomskulturen. Og i lesbiske og homofile miljøer, som var en del av den mangfoldige subkulturen som konsentrerte seg i de større byene, blomstret det. 

På nattklubber og i mer lukkede rom utviklet det seg miljøer der alle mulige personligheter kom til uttrykk på alle tenkelige og utenkelige måter. Da 80-tallet ankom var jeg 13 år og bodde i Oslo. Hockeysveis, sikkerhetsnål i øret, selvlysende neonfargede bukser og med en umoden og hormonstyrt kropp som jeg på ingen måter var fortrolig med. Jeg visste ikke hva jeg ville, først og fremst handlet tilværelsen om å gjennomgå og holde ut den forandringen puberteten hadde satt i gang. Det var som om noe hadde tatt bolig i kroppen min og dro den i retninger jeg ikke ville. Følsom, sint, deprimert, kjepphøy, selvsikker og trøtt om hverandre. For en emosjonell karusell. Men jeg fant en subkultur – et sted å være i en periode der jeg trengte å sitte i mørke å se på de andre danse etter Grace Jones’ Slave To The Rythm.

Popmusikk og artistene formelig sloss om å se androgyne ut. Menn med sminke, enda større øredobber og femi kroppsspråk som vi kalte det. Homser som var feminine og litt kraftige lesber med hockeysveis, traktorlesber og butcher så du overalt – også i Oslo. Den lesbiske og homofile subkulturen blomstret – på nattklubber og i mer lukkede rom. Så mange steder der vi utforsket oss selv i ulike varianter.

Vi hadde blant annet en restaurant og nattklubb for homofile som het Metropol og senere på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet Potta – en nattklubb for lesbiske.

I begynnelsen av 1980-tallet var for ung til å komme inn på Metropol, men ga meg ikke. En kveld det var karneval sto jeg i døra og ville inn, men vakten nektet meg inngang; du er ikke gammel nok. Jeg ga meg ikke, dro hjem til en venn, kledde meg ut med svart skokrem i ansiktet og tok på meg en parykk med svarte krøller. Så dro jeg tilbake til Metropol. Vakten slapp meg inn. Og der inne var alle byens utskudd; lesber, prostituerte kvinner og guttehorer (som homsene selv kalte de prostituerte gutta), funksjonshemmede, narkomane, kortvokste og mange andre som følte seg annerledes. 

THE SUN ALWAYS SHINES ON MTV 

MTV, en amerikansk musikk-TV-kanal ble lansert i 1981. Kanalen spilte musikkvideoer, og vi som hadde puberteten og ungdommen på 80-tallet fikk feminine mannlige artister og maskuline kvinnelige artister servert som perler på en snor. Store feite øreringer og rosa gensere med vid hals som avslørte George Michaels hårete brystkasse. Trange skinnbukser og skinnjakker på tynne feminine Michael Jackson som var den første svarte artisten som viste musikkvideoene sine på MTV. Eurythmics med androgyne Annie Lennox, Slave To The Rhythm med enda mere androgyne Grace Jones, og Do You Really Want To Hurt me med Boy George. Twist in My Sobriety med Tanita Tikaram var populær blant lesbene (mildt sagt) og I musikkvideoen til I Want To To Break Free med Queen ikler Freddy Mercury og resten av bandet seg kvinnerollen. Også Prince med Lisa og Wendy da. Her med Purple Rain.

Behovet for å utfordre og utforske kjønnsrollene var der hele tiden. Vi kledde oss i hva vi ville, sminket oss eller sminket oss ikke – nektet oss ingenting og synes i grunn det var topp om noen ble provosert eller skrek jævla lesbe eller jævla homo etter oss. Vi var unge og fulle av hormoner. Vi ville ikke bli likt eller anerkjent av de «gamle» og etablerte! Vi ville være i opposisjon til det etablerte, ikke bli en del av det. David Bowie, Grace Jones og Annie Lennox tronet på himmelen og vi elsket dem!

Jeg var stuck i 80-tallet og ble værende der da 90-tallet føyk forbi og vi gikk inn i et nytt millennium. Jeg fortsatte å gå på nattklubber for lesbiske og homofile både i Norden og Europa, men det var som om personligheten til de som brukte nattklubbene hadde forsvunnet og blitt erstattet med techno, dop og narsissisme. Metervis med homofile menn som pumpet jern på homobarene. Alle var like. Først var alle barbert på hue, så kom hipsterlooken med alt skjegget. Samtidig kom lipstick lesbians som klaget på lesber som ikke så ut – eller så maskuline ut. Som om de skjemmet ut alle de «pene» lesbene i «familien».  Og fra 2000-tallet til i dag forsvant det som startet som en spennende og rik subkultur. Det flyttet seg fra kaotisk til organisert, stivt og kjedelig. Og da de kreative og subkulturelle miljøene døde ut oppsto et vakum der en ny type unge i ungdomsorganisasjonene for homofile og lesbiske så sitt snitt til å “erobre verden”. 

Ungdomsorganisasjonen tok på seg fars tøfler, satte seg i skinnstolen og røykte pipe. Mor serverte far og hysjet på alle som forstyrret han. Her var det ikke plass til annerledestenkende. Strengt, grått, trist og selvhøytidelig – Den skeive jammerdalen. Der  ungdommen fremstilte seg selv som offer, som krevde et mangfold der alt og alle skulle tilpasse seg den formen de tegnet opp og som forlangte at at alle skulle gå i takt. Penger strømmet inn og organisasjonen vokste. Det å være skeiv offerhomo ble en karrierevei. “Det er synd på oss” ble et mantra. Alt som engang tilhørte subkulturen skulle blankpusses og alminneliggjøres. Pornofiseringen, vulgarismen og det umettelige grådige menneske skulle få dekket alle sine behov. Parasittismen slo rot og kravet om økt tilgang til andres kropper, spesielt barn, unge og kvinners kropper ble heiet frem av rikeste selskapene i verden. Legemiddelindustrien, porno og menneskehandel-industrien applauderte, sponset og banet vei for den inhumane transhumanismen som for å få gjennomslag angrep de som alltid beskytter barna – kvinnene. Og det var da  jeg bråvåknet fra 80-tallskoma.  

BROKEN BODIES

2017: De unge flamboyante homsene, traktorlesbene og de androgyne unge kvinnene og mennene har nesten forsvunnet fra jordas overflate. Eller de har blitt justert. Alle som bryter med et maskulint eller feminint look eller har interesser som ikke sømmer seg for jenter/gutter er potensielle kunder. Kroppene og formene til de feminine guttene er blitt tilpasset den stereotypiske husmora. Menn i 50-60-årene i nylonstrømper, rød leppestift og med skingrende stemmer. Det er som tatt ut av “Snehvit og de syv dvergene”. Eldre menn som ser seg i speilet og spør; hvem er vakrest i verden her? Feminine og ikke fullt så feminine menn ser seg selv som Snehvit. Guttejentene med de stutte kroppene som ikke vil utvikle seg til voksne kvinner. 

Barn og ungdom med sammensatt psykisk problematikk som tilpasses, jeg vet ikke hva. Broken bodies. Og på SoMe og Youtube kommer fortvilelsen til sårbare unge kvinner som ikke føler seg tilpass i kroppen, til uttrykk. Også de som har fått “veiledning” og råd”. Alle vil hjelpe de unge. Dobbel mastektomi, mørke stemmer og pistrete skjeggvekst. Irreversible medisinske inngrep vi som samfunn ikke kan begrunne. På barn, unge og psykisk syke.

Youtube-videoer der unge kvinner som trodde de var menn forteller om hvorfor de trodde det og hvilke irreversible konsekvenser behandlingen de ble utsatt for har medført.

Artikkelen reflekterer skribentens observasjoner, erfaringer og refleksjoner.

Bildene i artikkelen: Printrest, SoMe/gifs.

Sideblikk

Urlesbisk transmann ser med smale øyne på det store bildet.

Antonio gir oss sideblikk hver fredag!

Historier om kvinner

Korte artikler om kvinner i historien, som har gjort ekstraordinære ting, men som så altfor ofte glemmes. 

Kvinners Stemmer

Det er ikke hatefullt å beskrive virkeligheten. Verken med innestemme eller utestemme.