Det er den mannlige kroppen og menns opplevelser og behov som er den usagte malen i samfunnet. Dette er synlig på alle arenaer, fra produktdesign til kvinnehelse, og ikke minst i utformingen av toaletter. Boken “Invisible women” av Caroline Criado-Perez er en av bøkene som viser dette. 

Ett eksempel på mannen som den usagte malen er toaletter. 

Når køene utenfor kvinnetoaletter er lange, er ikke dette fordi kvinner er så forfengelige, eller at kvinner ikke skjønner hvordan man er effektiv på do. Dette er derimot et resultat av at toaletter er utformet med mannen som malen, og menn har andre fysiologiske og sosiale behov i forbindelse med toalettbesøk.  

Kvinner bruker lenger tid fordi kvinner for eksempel må kle av seg mer. I tillegg har kvinner oftere med seg egne og andres barn, eller følger med andre som trenger assistanse. Når toaletter da utformes likt – eller i likt antall for menn og kvinner med utgangspunkt i menns behov, fører dette til at kvinner får et langt dårligere tilbud enn menn. 

Kvinner diskrimineres allerede i forbindelse med sanitærfasiliteter – men nå skal vi i tillegg både nektes språket som beskriver kvinners realiteter, og vi skal nektes å i det hele tatt ha kjønnssegregerte rom. Dette, og trivialiseringen av kvinners rettigheter og behov, er diskriminering mot kvinner.