Kvinners stemmer

Det tok tid å gjenkjenne det som kunst

Det tok tid å gjenkjenne det som kunst.

Fordi kvinners liv og deres møte med samfunnet er så innvevd i kunstuttrykket.

Men etter å ha blitt eksponert for dette materialet over en lengre periode gikk det opp for meg

at særlig de lesbiske aktivistene hadde utviklet et eget kunst- og kulturuttrykk.

De tre på bildet er Inge Ås, Elise Christie og Marianne Rovas Olsen. De var med i Seriøsgruppa.

Et kunstnerkollektiv basert i Oslo som uttrykte seg gjennom fotografi, grafikk, tegning, collager og performance.

Inspirert av Three wise monkeys utviklet de en performativ fotoserie som senere ble til silketrykk-plakaten:

Synes ikke

høres ikke

snakkes ikke om

men de lukter

Om å gjenkjenne kunstuttrykk

av Tonje Gjevjon

Vi trenger alle forbilder

Og vi trenger kunnskap om hvordan kvinnekampen har vokst frem, blitt argumentert for, motarbeidet og fått gjennomslag. 

Min motivasjon bak bokprosjektet: «Vi spiste, sov og drakk feminisme» utgitt på Sfinxa Forlag var en søken og et savn etter kvinner som ser kvinnesak og kvinnefellesskap som en verdi i seg selv. Siden jeg ikke hadde vært eksponert for det jeg skulle finne, visste ikke hvor jeg skulle lete.
Det var først da jeg traff billedkunstner Inge Ås og ble kjent med historien fra de mange feministiske aktivistene på 1970-1980-tallet at det gikk opp for meg hvor mangelfull norsk kvinnesakshistorie er. Og hvor mangelfull kjennskapen til og kunnskapen om kunstuttrykk laget av kvinner er. Sammen pløyde vi oss gjennom hennes og andres arkiver bestående av plakater, fotografier, grafikk, tegneserier, og annet visuelt materiale.

Da jeg ble kjent med Marianne Rovas Olsen og fikk tilgang til hennes fotosamling, var det som om en usynlig dør åpnet seg. En verden full av kvinner, kunst, aktivisme og feminisme – en særegen kvinnekultur ble synlig og tilgjengelig gjennom hennes bilder.

Hundrevis av svart/hvitt-fotografier av kvinnefelleskap, kvinnekollektiver, kunstnerkollektiver, kvinner i natur, portretter, dobbeltportretter, lesbiske aktivister i aksjon, sommerleirer med hundrevis og tusenvis av kvinner. Som gjennom kunst, litteratur, sang og musikk lagde en politisk bølge og bidro til omformulerte kvinners rolle i verden.

Det å bli eksponert for Mariannes fotografier og Sfinxa Kvinneverksted ga meg tilgang til historien vår. Til et miljø og en verden der kvinner i 20-årsalderen fant seg selv, hverandre og gjennom det ble del av en av de to største internasjonale frigjøringsbølgene for kvinner i vår historie. 

Å møte kvinner som har stått opp for andre kvinner, kvinnesaken og seg selv, har berørt meg. Det har forandret livet mitt og måten jeg ser verden og samfunnet vi lever i på.

I Mariannes fotosamling kan vi se disse kvinnene i aksjon, avbildet av en som selv var del av miljøet på Kvinnehuset i Oslo.

Hvor ofte finner man en fotosamling der det utelukkende er kvinner på bildene, der kvinner er i sentrum for alt, og i en sammenheng der de er selvgående subjekter som utfører handlinger? Hvor ofte finner vi en samling der en ung kvinnelig fotograf  i den mest intense perioden i sitt liv har fotografert sitt og sine venninners levde hverdag og liv?

Marianne har med sitt kamera og sin kunstneriske signatur formulert miljøet, tidsånden og kvinnenes overskudd, kjærlighet til og respekt overfor hverandre. Vi kan se med egne øyne hva egne møtesteder for kvinner kan føre med seg, og at egen kvinneorganisering gir positive ringvirkninger for kvinner.

Hennes fotosamling rommer bilder av et særegent miljø bestående av kvinner som brøt med kvinnerollen. Så vidt jeg vet er dette den eneste fotosamlingen som over en 10-års periode dokumenterer aktiviteten og livene til lesbiske aktivister tilknyttet Kvinnehuset i Oslo.

Og det er jo akkurat det kunst gjør, den gir oss tilgang til erfaringer og øker vår bevissthet om det å være menneske i verden. 

Tekst om om Marianne Rovas Olsens bakgrunn og kunstnerskap finner du her.

CopyrightMarianneRovasOlsen2021

Hunkjønn, Kvinners stemmer

Det finnes mange typer kvinnfolk, men alle er hunkjønn.

Jenny Klinge, Stortingsrepresentant for Senterpartiet. Foto: Ragne B. Lysaker / Senterpartiet

Det finnes mange typer kvinnfolk,
men alle er hunkjønn.

2021: Jenny Klinge som representerer Senterpartiet i justiskomiteen på Stortinget ser inn i TV-ruta og understreker at det ut fra vitenskapelige og biologiske fakta kun finnes to kjønn; kvinnfolk og kara. 

Årsaken til at Klinge må presisere denne grunnleggende kunnskapen om oss mennesker er at hun befinner seg i debatt på Dax18. Tema for debatten er at det i forslag til ny barnelov foreslås at fødeforelder skal erstatte begrepet mor i lovverket. 

Begrunnelsen for å endre begrepet mor til fødeforelder i lovverket er noens behov for et mer kjønnsnøytralt språk knyttet til det å være kvinne og mor. Det finnes knapt noe som er mer kjønnsbestemt enn det å bli gravid, føde og bli mor. Så hvorfor skal vi finne et kjønnsnøytralt språk på noe som er så kjønnsspesifikt? 

Noen hevder at et kjønnsnøytralt språk er mer inkluderende for den minipromillen kvinner og menn som identifiserer seg som trans. Jeg tror ikke det. Hankjønn som identifiserer seg som transkvinner er biologisk hankjønn. Det eneste kriterier for å kategoriseres som ‘transkvinne’ er altså at du er biologisk mann/hankjønn. 

Å endre juridisk kjønn er en teknisk formalitet. 

Det er umulig å endre biologisk kjønn. Du er mann eller du er kvinne. Menn blir ikke hunkjønn av å fjerne mannlige kjønnsorganer eller ta østrogen. Og kvinner blir ikke hankjønn av å kirurgisk fjerne brystene sine eller ved å innta testosteron som gir mørkere stemme, skjeggvekst og ofte måne/skallethet. Kvinner er ikke en redusert eller amputert utgave av mannen. Det at menn kan endre sitt juridiske kjønn til kvinne endrer på ingen måte ikke deres biologiske hankjønn. Juridisk kjønn eliminerer ikke biologisk kjønn. Biologisk kjønn kan ikke overskrives.

For 99 prosent av befolkningen er vårt juridiske kjønn i samsvar med vårt biologiske kjønn. 

Mye av forvirringen rund kjønn kom etter at Stortinget i 2016 vedtok at de som vil endre sitt juridisk kjønn skal få gjøre det uten noe form for konsultasjon eller kriterier. Dette innebærer at barn som har fylt 6 år, med foreldrenes samtykke, kan endre sitt juridisk kjønn ved noen tastetrykk. Å endre juridisk kjønn er en formalitet. Men hva slags samtykkekompetanse har egentlig en seksåring?

Mitt liv som hunkjønn. 

Datter, mor, ektefelle, bestemor, tante og kvinne. Hvorfor ble jeg  ikke overrasket over at det var jeg og ikke min ektemann som ble gravid? Selv om jeg er født under annen verdenskrig (1943) erfarte jeg tidlig at det kun er kvinnfolk som blir gravide og føder. Dette er elementærkunnskap. Uten kjønn, kjønnsorganer, sædceller, eggceller og kvinnens reproduktive egenskaper – ingen menneskehet. 

Vi kvinner bærer frem og føder nye liv hver dag. Det har vi gjort i flere tusen år. At kvinnekroppen har denne egenskapen har medført kvinneundertrykkelse verden over. Menn som vil kontrollere gravide kvinner. Som for eksempel vil nekte kvinner abort. 

Kvinner har fra vi er jenter den levde erfaringen av det å være i verden som hunkjønn. Denne erfaringen har ingen gutter eller menn, heller ikke de karane som ikke vil være kara. Og selv om det finnes mange typer kvinner; korte, lange, tykke, tynn, feminine, maskuline, androgyne og med svært så forskjellig kvinnelighet så har vi det til felles at vi er kvinner. De felles erfaringene jenter og kvinner har er knyttet til at vi er hunkjønn.

Hvordan har vi kommet dit at det regnes som hatefullt, ekskluderende og transfobt å uttrykke noe så elementært som biologiske realiteter? 

Du trenger ikke si mer enn dette for å stemples som hatefull, ekskluderende transfob- og hvis du er kvinne som TERF:

1. Det finnes to kjønn, hunkjønn og hankjønn.

2. Bare kvinner er kvinner, bare hunkjønn er kvinner. Bare kvinner er lesbiske.

3. Det er ikke mulig å endre biologisk kjønn. 

Kjønn og homofili henger sammen. Kjønn og heterofili henger sammen. Lesbiske og homofiles rettighetskamp handlet nettopp om det; kunnskapen om og retten til å avgrense sin seksuelle legning til likekjønnede. Homofile menn tiltrekkes av menn og lesbiske tiltrekkes av kvinner. 

Som så mange som vokste opp i etterkrigstiden deltok jeg i kvinnefrigjøringen på 1970/80 tallet. En av sakene som sto mitt hjerte nærmest var dagehjemsplass til alle så mødre skulle kunne ta utdannelse og delta i arbeidslivet også etter at de hadde født barn.

Muligheten til å ta utdannelse og forsørge seg selv var vesentlig for kvinners frigjøringskamp. Når kvinner fikk muligheten til å studere og forsørge seg selv – avstedkom også muligheten til at kvinner kunne dyrke sine talenter, realisere sitt potensiale og påvirke det samfunnet de virket i. Våre stemmer begynte å telle i samfunnet. 

Å endre ordene og språket vi bruker for å beskrive kvinner i ulike faser av livet er ikke inkluderende. Det er bokstavelig talt en usynliggjøring av kvinner.  

En del menn og kvinner mener mødre, søstre, tanter, døtre og kvinner som ikke føyer seg etter deres totalitære ideologi bør fratas muligheten til å få sin mening på trykk i media. Aller helst bør vi fratas både arbeid og inntekt. 

Min erfaring etter å ha kastet meg inn i debatten om kjønn er at svært mange av de mennene som identifiserer seg som trans har liten eller ingen solidaritet med kvinner og de kjønnsbaserte rettighetene vi gjennom flere generasjoner har kjempet frem. Likevel krever de høylydt kvinners solidaritet. Det blir avkrevd av oss at vi lytte, se, forstå og «educate» oss selv. Kravet fra aktivistene er at vi kvinner skal sette oss selv og våre behov til side. Det synes jeg er urimelig. 

Mange gode folk tror at vi som støtter kampen for jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter har noe i mot mennesker som definerer seg som trans. Det er feil. Men den kampen som handler om å endre på unge sårbare menneskers friske kropper, så de skal stemme overens med kjønnsrollen de identifiserer seg som, kan vi ikke stille oss bak. 

Kontakter arbeidsgiver.

Dette skjer: Transaktivister tar kontakt med arbeidsgiverne til kvinner og menn som uttrykker at det kun finnes to kjønn, hunnkjønn og hankjønn, og at menn/hankjønn som identifiserer seg som trans ikke er kvinner eller for den saks skyld lesbiske. Flere har har kommunisert til meg og andre at de ikke tør å delta i debatten om jenters og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. De er redde for å miste jobben om de uttaler seg. 

Arbeidstakeres ytrings- og organisasjonsfrihet har alltid vært er en viktig sak for LO. Det bør tilsi at det også er en kjernesak for Arbeiderpartiet som kanskje bør trekke litt i røttene sine for å få tak i hvorfor de ble dannet.

Som pensjonist går jeg fri, de kan ikke ta fra meg jobben.

Men heldigvis kan ikke transaktvistene ringe arbeidsgiverne til oss bestemødre å fortelle om hvor transfobe og hatefulle vi er på sosiale medier. Vi bestemødre er såpass gamle at vi har gått av med pensjon – vi har ingen arbeidsgiver og er derfor frie til å si hva vi mener uten å miste arbeid eller inntekten som gjør at vi kan forsørge oss selv. Kvinner på min alder har levd gjennom alle faser fra jente til bestemor. Likevel kategoriseres jeg og mine medsøstre som «transfobe» når vi som Jenny Klinge sier det finnes kvinnfolk og kara.  

De streikende fyrstikkarbeiderskene i 1889. foto ukjent copyright arbeiderbevegelsens arkiv.

Å endre ord som beskriver kvinner i ulike faser av livet i lovverket fordi en minipromille av befolkningen ikke føler seg hjemme i sitt biologiske kjønn er, som Klinge ga uttrykk for på Dax18, misforstått toleranse. Mor, far, søster bror, gravid og fødsel er ord som presist beskriver biologiske realiteter. Det forholder de fleste av oss til. Jeg kan ikke huske at vi i Norge har vært redde for en liten minoritet som beskriver seg selv som sårbare, men samtidig skremmer svært mange godt voksne mennesker fra å si hva de tenker og mener på sosiale medier eller i offentligheten. 

Og bare så det er sagt: å forsvare jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter er noe alle foreldre bør gjøre om de ønsker seg en god fremtid for sine døtre. 

Gunhild Gjevjon

Fotografier i artikkelen er  skjermdump fra Facebook/twitter. 

Anonyme Stemmer, Kvinners stemmer

Kvinner trues med drap

En lite tilslørt drapstrussel dukket opp på Twitter for noen dager siden. En gruppe transaktivister som kaller seg UK Transgender Alliance, postet en melding hvor det levnes liten tvil om at transkritiske kvinner ønskes døde: 

«Alle sivilrettsbevegelser har endt i blodsutgytelser, grupper gir ikke fra seg plass og aksepterer. Så snart man begynner å drepe terfer (trans-exclusionary radical feminis) vil lovene endre seg», het det i meldingen. 

Meldingen ble raskt fanget opp av andre twitterbrukere, som meldte fra til Twitter. Like etter ble alle meldingene som alliansen har lagt ut, skjult for omverdenen. Kontoen er fortsatt lukket.

Christina Eline Ellingsen i WHRC Norge er ikke overrasket over at det kommer trusler mot kvinner som taler kvinnesak.

– Dette er ikke det minste overraskende. Det finnes flere slagord blant transaktivister som referer til drap og vold mot kvinner, for eksempel «kill the terf» som selges som t-skjorte, eller «terf in my mentions» som trendet på Twitter i fjor. Transaktivisme er en aggressiv aktivismeform som ikke har noe med verken kjønn eller transpersoner å gjøre, men som ved å imitere alle andres menneskerettighetskamper gir frikort for nye høyder kvinneforakt. Dette er kvinneforakt på steroider, sier hun, og legger til:

– Allikevel er det urovekkende at dette brutale og tonedøve utsagnet kommer fra en støttegruppe for foreldre.

Les mer her

Anonyme Stemmer, Hunkjønn, Kvinners stemmer

Transaktivister brennmerker kritikere i sosiale medier

Transaktivister brennmerker kritikere i sosiale medier. 

Christina Ellingsen, Leder for WHRCNorge ( til venstre) og Tonje Gjevjon, billedkunstner og kvinnesakskvinne. Foto, privat

Shinigami Eyes. Lær deg like godt navnet med det samme. 

Shinigami Eyes er et program som merker personer og grupper som er såkalt transfobe Terfer (som står for  trans-exclusionary radical feminist) på nettet og i sosiale medier.

Ifølge beskrivelsen er målet med programmet å merke transfobe personer og nettsider med ulike farger slik at andre brukere lett kan se hvem som er «venn» eller «kritiker».

Programmet, om kom i 2019, er i dag kompatibelt med nettleserne Chrome og Firefox, og slik fungerer det: Når man har lastet ned Shinigami Eyes, kan man gå inn på sider som Twitter, Facebook og Reddit, for å nevne noen, og merke siden eller personen som transfob. Når andre kommer til den samme siden eller personen, vil navnet deres vises i rødt, noe som betyr at de er merket transfob. Og det er ikke så mye som skal til heller. Ifølge veilederen holder det at man har trykket «liker» på en side som har transkritisk innhold, eller at man har skrevet at man har uttrykt at det er viktig å «beskytte kvinners trygge rom» (protect womens only spaces). 

På samme måter kan transpersoner og allierte merkes med grønt, slik at personer som oppsøker disse kontiene, vil vite at de snakker med en person som befinner seg på det som aktivister mener er «riktig» side av saken/debatten.

Navnet Shinigami Eyes er japansk, og kommer fra en japansk tegneserie som heter «Death Notes». Personer med såkalte Shinigami eyes har øyne som gjør at de kan se en persons navn og hvor lenge de har igjen å leve. Evnen skal gjøre det enklere å skrive personens Death Notes, som er en overnaturlig notatbok.

Flere norske feminister har blitt merket som rødt av aktivister gjennom Shinigami Eyes. To av dem er kunstneren, styremedlem i LLH-2019 og Dagbladet-spaltist og redaktør i matriarken.no, Tonje Gjevjon, samt lederen for Women’s Human Rights Campaign (WHRC), Christina Eline Ellingsen. De to ser svært alvorlig på det som nå skjer.

– Dette er systematisk trakassering av kvinner, mener Christina Eline Ellingsen i WHRC.

– Dette er merking av kvinner som snakker om kjønn. Det skulle i teorien være helt naturlig at kvinner, jenter, lesbiske og mødre kan delta i demokratiske prosesser og offentlige debatter om saker som angår dem. Kjønn angår kvinner. Men det vi ser er at det å ytre seg om kjønn, spesielt om man er kvinne, resulterer i at man merkes som dødsdømt. Vi ser systematisk rapportering til arbeidsgivere, og ser forsøk på å presse pressen til å systematisk sensurere innlegg om kjønnsbaserte rettigheter. 

– Dette er trakassering basert på livssyn. Mitt livssyn er at kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, verken mer eller mindre, og at det bryter med FNs kvinnekonvensjon å inkludere hankjønn i kvinnefengsler, kvinneidrett, i midlertidige tiltak for likestilling og liknende, sier Ellingsen.

– Jeg og andre kvinner skal ha rett til å ytre oss uten frykt for å bli satt på svartelister, overvåket med programvarer som er oppkalt etter en karakter som har evne til å se når folk dør, bli omtalt som om vi har oppfordret til drap eller stemplet som hatere, legger hun til.

Hun mener at dette er ett av flere forsøk på å dehumanisere kvinner av som snakker om disse tingene.

– Vi har allerede hatt et voldstilfelle i England. En 60-år gammel kvinne, Maria Maclachlan, ble slått ned av en transkvinne mens hun filmet en demonstrasjon på Speakers corner. Transkvinnen Tara Wolf sammenliknet Maclachlan med en fascist og mente at det rettferdiggjorde angrepet, forteller hun.

Ellingsen er bekymret for sikkerheten til de kvinnene som nå tør å gå inn i debatten.

– En privatperson annonserte i fjor høst at jaktsesongen på kvinner som er kritiske til transaktivistenes krav, såkalte terfer, hadde startet. Det er en skremmende uttalelse. Sentrale personer i transbevegelsen har uttalt at det å snakke om kvinners kjønn og rettigheter er det samme som å oppfordre til drap. Logikken er at transfobien er så grov at det eneste som er verre, er en direkte oppfordring til drap. Det er en retorikk og en legitimering av vold som er svært alvorlig, og som bidrar til å sette kvinners sikkerhet i fare. Dette er de forestillingene vi står opp mot, sier Ellingsen, og varsler at WHRC vil melde saken til Datatilsynet.

 

 

Anonyme Stemmer, Kvinners stemmer

Feminist «hengt» av transaktivister

Feminist «hengt» av transaktivister. 

Vold og trusler har ingen plass i et demokrati.

Det skriver den spanske politikeren Carmen Calvo på Twitter, etter at en dukke i full størrelse og med bilde av henne selv klistret foran ansiktet til dukken, ble funnet hengt i et tre søndag. 

Saken har fått stor oppmerksomhet i Spania, hvor Calvos er en kjent politiker og feminist. Calvos «forbrytelse» er at hun har stilt spørsmål ved om menn skal ha anledning til å selvidentifisere seg som kvinne, en debatt som nå pågår med full styrke i mange vestlige land. 

«Kvinner som sier nei til menn er sjofle og grusomme». Det er stempelet spanske kvinner får når de kritiserer menns mulighet til å selvidentifisere seg som kvinne. 

Debatten har hardnet til, og virkemidlene som nå tas i bruk er ikke til å misforstå. Iran og Saudi-Arabia er de landene i verden som henretter flest mennesker ved henging. 

I 2019 ble 435 personer henrettet i de to landene. Et voksende antall personer blir henrettet på grunn av sine meninger. Ifølge Amnesty brukes avretting stadig oftere som et politisk virkemiddel for å skremme opponenter til taushet. 

Nå brukes den samme skremselspropagandaen i transdebatten. Det er verd å merke seg at disse angrepene kun kommer fra den ene siden av denne debatten. 

Den kommer ikke fra kvinner, men fra menn. Menn som ønsker å legge lokk på debatten om kvinners rett til å omtale seg selv med de ordene de selv ønsker, og kvinners rett til egne, trygge rom. 

WHRC håper at spansk politi og spanske myndigheter ser alvorlig på denne hendelsen og at gjerningspersonene blir funnet og straffet. For dette er ikke et virkemiddel som bidrar til å fremme offentlig debatt og demokrati. Dette er hat.

Kvinners stemmer

Transaktivister raser mot kvinners rett til å velge lege

Transaktivister raser mot kvinners rett til å vege lege. 

Sak fra Women are Human. 

Hvert år blir det anmeldt over 1500 voldtekter i Norge. Selv om antallet voldtekter har vært stabilt de siste årene, har antallet overgrep mot barn under 14 år økt markant (En vekst på17 prosent siden 2015). 

I de fleste vestlige land kan jenter som oppsøker voldtektsmottakene selv velge om de vil bli undersøkt av en mannlig eller kvinnelig lege og gynekolog. Årsaken til dette er at man ikke ønsker å påføre offeret et større traume for å samle inn bevis. 

De siste årene har loven om selvidentifisering utfordret dette prinsippet i flere land, blant annet i Skottland. Like før jul vedtok derfor skotske myndigheter en ny lov som skal sikre at kvinner som er utsatt for voldtekt, skal ha rett til å bli undersøkt av leger og gynekologer som er biologiske kvinner om de selv ønsker det. Denne loven har fått massiv motstand fra transbevegelsen og spesielt menn som selvidentifiserer seg som kvinner, fordi transkvinner ikke lenger har en automatisk rett til å utføre gynekologiske undersøkelser av jenter og kvinner som er voldtektsofre. 

Loven har fått kraftig kritikk av aktivistene, som mener at den nye loven kun er vedtatt for å terrorisere transkvinner.

Les mer her: Law Lets Female Rape Victims Select Female Forensic Examiners; Trans Activists React With Outrage

#matriarken #whrc 

Kvinners stemmer, Tonje Gjevjon

Å tilpasse kroppen kjønnsrollen

Av Tonje Gjevjon

Å TILPASSE KROPPEN
KJØNNSROLLEN

Kjønnsrolle er ifølge Store norske leksikon «en samling av normer og forventninger knyttet til det å være mann eller kvinne, gutt eller jente». Kjønnsrollene gir også forventninger til hva man bør interessere seg for.Familie, skole og venner er viktige formidlere av sosiale normer og forventninger, men media, artister, film og moteindustrien er også sentrale i å etablere rollemønstre. Sistnevnte kan ofte bidra til å danne og opprettholde allerede etablerte kjønnsroller og stereotype oppfatninger av kjønn.

EN MULIGHET TIL Å SKILLE SEG UT

Kjønnsrollene kan virke begrensende på de av oss som ikke ønsker den oppmerksomheten som ofte følger med det å være en som skiller seg ut. Men mange ser også kjønnsrollene som nettopp en mulighet til skille seg ut – tre frem og skape litt bølger.

Jeg ble født i 1967 og vokste opp i en blokk utenfor Oslo. Gjennom TV og radio ble jeg vant til å se og høre store artister og band som utfordret, utforsket, tullet med og strakk de trange kjønnsrollene i alle retninger. Menn med langt hår, smykker som dinglet rundt hals og håndledd, øredobber og slengbukser. Mick Jagger i kjole. Kvinnelige artister med vest, slips, raggete look og et breialt kroppsspråk der artistene tredje mer frem som subjekt heller enn objekt. Og alt fra lesber i kvinnebevegelsen, homofile menn og folk i diverse subkulturer elsket dem, adopterte det androgyne looket og fant sin egen vri oppi dette havet av uttrykk der alt var lov.

Joan Armatrading, Janis Joplin og Patti Smith skilte seg ut. De hadde funnet sitt talent, gjorde sin greie og utviklet sin særegne og personlige stil over tid.

DEL AV EN SUBKULTUR

Å være i opposisjon til det etablerte var en del av ungdomskulturen. Og i lesbiske og homofile miljøer, som var en del av den mangfoldige subkulturen som konsentrerte seg i de større byene, blomstret det. 

På nattklubber og i mer lukkede rom utviklet det seg miljøer der alle mulige personligheter kom til uttrykk på alle tenkelige og utenkelige måter. Da 80-tallet ankom var jeg 13 år og bodde i Oslo. Hockeysveis, sikkerhetsnål i øret, selvlysende neonfargede bukser og med en umoden og hormonstyrt kropp som jeg på ingen måter var fortrolig med. Jeg visste ikke hva jeg ville, først og fremst handlet tilværelsen om å gjennomgå og holde ut den forandringen puberteten hadde satt i gang. Det var som om noe hadde tatt bolig i kroppen min og dro den i retninger jeg ikke ville. Følsom, sint, deprimert, kjepphøy, selvsikker og trøtt om hverandre. For en emosjonell karusell. Men jeg fant en subkultur – et sted å være i en periode der jeg trengte å sitte i mørke å se på de andre danse etter Grace Jones’ Slave To The Rythm.

Popmusikk og artistene formelig sloss om å se androgyne ut. Menn med sminke, enda større øredobber og femi kroppsspråk som vi kalte det. Homser som var feminine og litt kraftige lesber med hockeysveis, traktorlesber og butcher så du overalt – også i Oslo. Den lesbiske og homofile subkulturen blomstret – på nattklubber og i mer lukkede rom. Så mange steder der vi utforsket oss selv i ulike varianter.

Vi hadde blant annet en restaurant og nattklubb for homofile som het Metropol og senere på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet Potta – en nattklubb for lesbiske.

I begynnelsen av 1980-tallet var for ung til å komme inn på Metropol, men ga meg ikke. En kveld det var karneval sto jeg i døra og ville inn, men vakten nektet meg inngang; du er ikke gammel nok. Jeg ga meg ikke, dro hjem til en venn, kledde meg ut med svart skokrem i ansiktet og tok på meg en parykk med svarte krøller. Så dro jeg tilbake til Metropol. Vakten slapp meg inn. Og der inne var alle byens utskudd; lesber, prostituerte kvinner og guttehorer (som homsene selv kalte de prostituerte gutta), funksjonshemmede, narkomane, kortvokste og mange andre som følte seg annerledes. 

THE SUN ALWAYS SHINES ON MTV 

MTV, en amerikansk musikk-TV-kanal ble lansert i 1981. Kanalen spilte musikkvideoer, og vi som hadde puberteten og ungdommen på 80-tallet fikk feminine mannlige artister og maskuline kvinnelige artister servert som perler på en snor. Store feite øreringer og rosa gensere med vid hals som avslørte George Michaels hårete brystkasse. Trange skinnbukser og skinnjakker på tynne feminine Michael Jackson som var den første svarte artisten som viste musikkvideoene sine på MTV. Eurythmics med androgyne Annie Lennox, Slave To The Rhythm med enda mere androgyne Grace Jones, og Do You Really Want To Hurt me med Boy George. Twist in My Sobriety med Tanita Tikaram var populær blant lesbene (mildt sagt) og I musikkvideoen til I Want To To Break Free med Queen ikler Freddy Mercury og resten av bandet seg kvinnerollen. Også Prince med Lisa og Wendy da. Her med Purple Rain.

Behovet for å utfordre og utforske kjønnsrollene var der hele tiden. Vi kledde oss i hva vi ville, sminket oss eller sminket oss ikke – nektet oss ingenting og synes i grunn det var topp om noen ble provosert eller skrek jævla lesbe eller jævla homo etter oss. Vi var unge og fulle av hormoner. Vi ville ikke bli likt eller anerkjent av de «gamle» og etablerte! Vi ville være i opposisjon til det etablerte, ikke bli en del av det. David Bowie, Grace Jones og Annie Lennox tronet på himmelen og vi elsket dem!

Jeg var stuck i 80-tallet og ble værende der da 90-tallet føyk forbi og vi gikk inn i et nytt millennium. Jeg fortsatte å gå på nattklubber for lesbiske og homofile både i Norden og Europa, men det var som om personligheten til de som brukte nattklubbene hadde forsvunnet og blitt erstattet med techno, dop og narsissisme. Metervis med homofile menn som pumpet jern på homobarene. Alle var like. Først var alle barbert på hue, så kom hipsterlooken med alt skjegget. Samtidig kom lipstick lesbians som klaget på lesber som ikke så ut – eller så maskuline ut. Som om de skjemmet ut alle de «pene» lesbene i «familien».  Og fra 2000-tallet til i dag forsvant det som startet som en spennende og rik subkultur. Det flyttet seg fra kaotisk til organisert, stivt og kjedelig. Og da de kreative og subkulturelle miljøene døde ut oppsto et vakum der en ny type unge i ungdomsorganisasjonene for homofile og lesbiske så sitt snitt til å «erobre verden». 

Ungdomsorganisasjonen tok på seg fars tøfler, satte seg i skinnstolen og røykte pipe. Mor serverte far og hysjet på alle som forstyrret han. Her var det ikke plass til annerledestenkende. Strengt, grått, trist og selvhøytidelig – Den skeive jammerdalen. Der  ungdommen fremstilte seg selv som offer, som krevde et mangfold der alt og alle skulle tilpasse seg den formen de tegnet opp og som forlangte at at alle skulle gå i takt. Penger strømmet inn og organisasjonen vokste. Det å være skeiv offerhomo ble en karrierevei. «Det er synd på oss» ble et mantra. Alt som engang tilhørte subkulturen skulle blankpusses og alminneliggjøres. Pornofiseringen, vulgarismen og det umettelige grådige menneske skulle få dekket alle sine behov. Parasittismen slo rot og kravet om økt tilgang til andres kropper, spesielt barn, unge og kvinners kropper ble heiet frem av rikeste selskapene i verden. Legemiddelindustrien, porno og menneskehandel-industrien applauderte, sponset og banet vei for den inhumane transhumanismen som for å få gjennomslag angrep de som alltid beskytter barna – kvinnene. Og det var da  jeg bråvåknet fra 80-tallskoma.  

BROKEN BODIES

2017: De unge flamboyante homsene, traktorlesbene og de androgyne unge kvinnene og mennene har nesten forsvunnet fra jordas overflate. Eller de har blitt justert. Alle som bryter med et maskulint eller feminint look eller har interesser som ikke sømmer seg for jenter/gutter er potensielle kunder. Kroppene og formene til de feminine guttene er blitt tilpasset den stereotypiske husmora. Menn i 50-60-årene i nylonstrømper, rød leppestift og med skingrende stemmer. Det er som tatt ut av «Snehvit og de syv dvergene». Eldre menn som ser seg i speilet og spør; hvem er vakrest i verden her? Feminine og ikke fullt så feminine menn ser seg selv som Snehvit. Guttejentene med de stutte kroppene som ikke vil utvikle seg til voksne kvinner. 

Barn og ungdom med sammensatt psykisk problematikk som tilpasses, jeg vet ikke hva. Broken bodies. Og på SoMe og Youtube kommer fortvilelsen til sårbare unge kvinner som ikke føler seg tilpass i kroppen, til uttrykk. Også de som har fått «veiledning» og råd». Alle vil hjelpe de unge. Dobbel mastektomi, mørke stemmer og pistrete skjeggvekst. Irreversible medisinske inngrep vi som samfunn ikke kan begrunne. På barn, unge og psykisk syke.

Youtube-videoer der unge kvinner som trodde de var menn forteller om hvorfor de trodde det og hvilke irreversible konsekvenser behandlingen de ble utsatt for har medført.

Artikkelen reflekterer skribentens observasjoner, erfaringer og refleksjoner.

Bildene i artikkelen: Printrest, SoMe/gifs.

Hankjønn, Hunkjønn, Kjønn, Kvinners stemmer

Black Lives Matter

Black Lives Matter
Stormé De Larverie 

Grace Tabea Tenga, styremedlem i FRI Oslo og Viken, skriver i Klassekampen 12. februar blant annet: «Svarte transkvinner har vært og er ledende figurer i borgerrettighetskamper: mest kjent er nok Marsha P. Johnson, som igangsatte Stonewall-opprøret i 1969.»

Det er to ting som er helt nødvendig å få fram:

1. Marsha igangsatte ikke Stonewall-opprøret. Mest sannsynlig var den svarte, butche, lesbiske kvinnen Stormé DeLarverie den første til å gjøre fysisk motstand mot politiet, og hun kan dermed gis æren for å ha vært den som igangsatte opprøret. Marsha benektet alltid å ha vært til stede da opptøyene startet. Stonewall sto i brann og gatekampene pågikk da Marsha ankom.

Why don’t you do something?

 

 

2. Marsha P. Johnson var verken transkvinne eller kvinne. Marsha identifiserte seg alltid tydelig og høylytt som «mann», som «homoseksuell mann» og som «drag-queen». Dette understreker Marsha flere ganger i intervjuer, som også er filmet. Blant annet forteller Marsha om den gangen en horekunde ble voldelig, og kaller kunden «en idiot som ikke skjønte at jeg er en mann». 

Det forbauser oss ikke at et styremedlem i FRI vil viske ut svarte lesbiske kvinner og svarte homofile menn fra historien.

Stormé og Marsha levde ulike, men tøffe liv, og var tvunget til å kjempe – også fysisk – for å overleve som seg selv. Dessverre fortsetter trakasseringen av Stormé og Marsha inn i døden, og nå er det de i queerbevegelsen som står for trakasseringen. Det sies å være politisk vedtatt at queerbevegelsen skal underslå Stormés rolle i Stonewall, og stemple Marsha som kvinne. Det er ikke plass til stolte lesbiske kvinner og homofile menn i queerbevegelsen.

Det er en krenkelse av minnet etter to svarte, avdøde homoaktivister at en representant for FRI snakker usant om hva de gjorde og hvem de var.

Vi vil oppfordre Tenga og resten av FRI til å beklage offentlig. Hvis ikke, bløffer de når de sier «Black lives matter». For hvis svarte liv er viktige, så kan ikke svarte lesber og homsers levde liv viskes ut av historien av ideologiske årsaker.

Tonje Gjevjon, LLH-2019 -WHRCmedlem
Ola Movinkel, LLH-2019
Christina Ellingsen, Leder for WHRCNorge

En justert versjon av artikkelen ble publisert i Klassekampen 18.02.2021. Se lenger ned på denne siden.

Marsha P. Johnson var
en homofil mann.

Se

Anbefalte serier og filmer

Serier og filmer

Queen Gambit

/Queen Gambit – serie på Netflix
En serie som starter med en jente som plasseres på barnehjem. Møte med en kjeller, vaktmester, et sjakkbrett og piller. Suggererende fortelling der bilder, farger, lyd og replikker er satt sammen på mesterlig vis. Dette er filmhåndverk av ypperste klasse. Beth Harmon spiller hovedrollen og Castingen er slående. Alle skuespillerne skinner sammen og hver for seg. 

Queen’s Gambit er lagt til 1950 og 1960-tallet. Åtte år gammel sendes  Beth Harmon på barnehjem etter å ha overlevd  morens forsøk på å ta livet av de begge.

Beth som absolutt får med seg det som skjer i omgivelsene er knapp med ord. Hun får en god venn i den mer utadvendte Jolene som forteller Beth hvordan hun best får utbytte av de grønne pillene de får utdelt om kvelden. I pillerusen ser Beth for seg trekkene på sjakkbrettet og repeterer partiene hun har spilt i kjelleren medbarnehjemmets vaktmester, Mr. Shaibel. Det tar ikke langt til før Mr. Shaibel forstår at Beth har anlegg for sjakk. 

Serien følger Beth fra opplæring i sjakk med vaktmesteren på barnehjemmet, til mesterskap og kamp mot stormesteren Borgov i Moskva. 

Utfordringer  i form av pilleavhengighet,  en dedikert og alkoholisert fostermor og en uinteressert fosterfar. Kristne sponsorer med en politisk agenda og et sjakk-miljø som elsker spillet mer enn spillerne. 

Lenke til Queen Gambit på Netflix

Kvinners stemmer

Kvinne og mor gjøres usynlig i ny norsk lov.

Edwige Mortyr har lest NOU 2020: 14 Ny Barnelov – til barnets beste som er en utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 7. desember 2018. Den ble avgitt til Barne- og familiedepartementet 04.12.20. NOU’en er på 444 sider  og utvalgets formann er Torstein Frantzen. Sekretariatsleder er Kirsten Kolstad Kvale. Medlemmer. I NOU finner vi forslag som handler om å gjøre begreper som mor og kvinne kjønnsnøytrale. 

Lov om endring av juridisk kjønn som er foranledningen til de mange påfølgende lovforslag og lovendringer knyttet til alt fra språket som beskriver kvinner, lesbiske og homofile – samt lovverk som omhandler barn og foreldreskap med mer.

Lov om endring av juridisk kjønn har, uten at det var tilsiktet, en rekke negative konsekvenser for jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter i Norge. Mange jenter og kvinner reagerer, også Edwige Mortyr som i denne teksten løfter frem hvordan ord som beskriver kvinner skal ut av språket. Du finner NOU her, men som Mortyr sier; det er ikke en lettlest populærlektyre.

Hva er den kjønnsløse
terminologien?  

Utvalgets primære standpunkt er at barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral slik at benevnelsene «mor», «far» og «medmor» ikke benyttes i loven. I tillegg til ønsket om å inkludere alle former for familier er det viktig for utvalget å gå lenger i likestilling mellom heterofile og homofile par som kan bli foreldre etter loven. Av kapasitetshensyn har utvalget likevel ikke gjennomført den kjønnsnøytrale terminologien fullstendig i lovutkastet, men utvalget har forsøkt å bruke fellesbetegnelser som erstatning for ordene «mor», «far» og «medmor» der det er mulig.

Utvalget foreslår at ordet kvinne erstattes av ordet «den». 

For ikke å krenke en liten håndfull kvinner som er juridiske menn, skal over 50 000 kvinner som er antallet på kvinner som fødte i 2019 reduseres til «den» som føder. Kvinner føder alle mennesker men skal i fremtiden reduseres til «den»?

Skal vi virkelig tilbake til et paradisisk samfunn – til før Adam og Eva – mange tusen år før opplysningstiden? 

Skal vi gjeninnføre  troen på at lam og løve sover sammen? 

Kvinner vil ikke og skal ikke bli redusert til «den». Hvorfor skal vi usynliggjøre at kvinner er de som blir gravide og føder?

Forslaget som er levert bryter med befolkningens forståelse av innarbeidede og presise begreper som mor, gravid, kvinne, mann og  far. Det bryter også med barns rett til å forstå og kunne beskrive seg selv og verden. 

I 2016 ble totalt 331 personer henvist til Nasjonalt behandlingssenter for transseksuallitet. Av disse var 148 barn. Hvor mange kvinner som er juridiske menn føder barn? Det er ingen statistikk, men vi må tro at det er under ti i året. Vi lever i et demokrati hvor flertallet bestemmer over mindretallet, men hvor flertallet alltid tar hensyn til og respekterer mindretallets behov. Dersom loven blir vedtatt er det som å leve i et diktatur når en liten håndfull mennesker skal bestemme over flertallet og ikke respektere flertallets behov.

Kvinner vil ikke og skal ikke bli redusert til «den». Hvorfor usynliggjøre realiteter som at  kvinner er de som blir gravide og føder? Skal menn reduseres til den som «befrukter»? 

Forslaget som er levert bryter med befolkningens forståelse av innarbeidede og presise begreper som mor, gravid, kvinne, mann og  far. Det bryter også med barns rett til å forstå og kunne beskrive seg selv og verden. Hvorfor skjer dette? 

Det er kvinner som blir gravide og føder. Kvinner er mødre. Menn er fedre.

Ord i lovverket skal beskrive realiteter, ikke ønskedrømmer. Kvinner som føder og som har endret juridisk kjønn – kan i lovteksten beskrive som: Mor er juridisk mann. 

Tilslutt en oppsummering og oppfordring med utgangspunkt i kapittel 9.

Edwige Mortyr

Skjermdump av Esben Esther Pirelli Benestad er hentet fra NRK Dagsrevyen 06.02.21

Gro Finne, Kvinners stemmer

Når KVINNEN blir DEN

Når KVINNEN blir DEN.

Barnelovutvalget ble nedsatt 2017 for å tilpasse barneloven til en endret definisjon av kjønn. Utvalget legger fram sine forslag i NOU 2020: «Ny Barnelov – Til barnets beste». Loven om selvvalgt juridisk kjønn ble vedtatt 2016Da ble kjønn omdefinert fra å betegne en  biologisk realitet til å bety et individuelt valg av identitet. Lovendringen har vist seg å få  konsekvenser for den juridiske reguleringen av forholdet mellom barn og foreldre.Tett på lovendringen av 2016 fulgte en  liberalisering av bioteknologiloven. Eggdonasjon ble lovlig.  I tillegg åpnet loven for bruk av sæd fra avdød person, samt egg befruktet med avdød person. Endringene har kommet i rekordfart. Bioteknologilovens endringer trådte i kraft 1. juni 2020 og 1. januar 2021. De to lovendringene har ført til at nye familiekonstellasjoner må reguleres i lovverket.

Reproduksjonsteknologien utfordrer forståelsen av begrepet forelder og krever følgelig et nytt språk, slår utvalget fast. Derfor har ny terminologi for å beskrive forholdet mellom barn og foreldre vært en sentral oppgave. (kapitel 9) Premissleverandører for barnelovutvalget er foreningen FRI og Likestillings- og diskrimineringsombudet. FRI har påpekt at «språket er viktig for dem». Utvalget foreslår å  gå bort fra kjønnsbetegnelser når foreldreskapet skal beskrives i lovverket. Ord som mor, far eller medmor og kvinne og mann, skal ikke brukes. Lovteksten skal framstå som en «tidsriktig» barnelov. Utvalget mener at det er viktig at «alle» kan kjenne seg igjen i ord og uttrykk i loven, men  har ikke klart å finne passende erstatning for mor, far, kvinne og mann. Ett foreløpig forslag er «fødeforelderen» og «den andre forelderen». Barnelovutvalget er klare på at et nytt språk er påkrevd, og anbefaler at ny terminologi som skal betegne forholdet mellom foreldre og barn, bør gjennom en «brukertesting».

Det var tidligere en selvfølge at det er barnets mor som føder. Etter at eggdonasjon ble lovlig, måtte det understrekes i lovteksten at kvinnen som føder er barnets mor.  Dette fordi det fra hendelser i forbindelese med surrogati, har oppstått tvist om hvilken person som er den rette mor, den kvinnen som har levert sitt biologiske arvemateriale, eller kvinnen som har båret fram og født barnet. Loven må forsikre seg om at ikke donor krever rettighetene som mor.

 

Utvalget mener det at det også er påkrevd å fjerne «kvinnen som føder» fra lovteksten. «Når det nå er mulig å skifte juridisk kjønn, ser utvalgets flertall ikke gode begrunnelser for at bestemmelsen skal begrenses til kun å omtale kvinner» For å understreke poenget med kjønnsnøytral betegnelse på foreldre, viser utvalget til Sverige i forhold der foreldrene har endret kjønn. «En mann som føder et barn anses som far, mens en kvinnes sædceller som har befruktet mannen anses som mor.» Med dette eksempelet karakteriserer utvalget ordlyden «Kvinnen som føder» som begrensende.

Utvalget forslår at ordet kvinne erstattes av «den». 
Altså: Fra «Kvinnen som føder… til Den som føder er barnets mor.»

 

Barnelovutvalget behandler også FNs barnekonvensjon artikkel 7. FRI demonstrerer her hvorfor «språk er viktig for dem». Ved en språklig  omdefinering av ordet foreldre, argumenterer utvalget for en ny fortolkning av barnekonvensjonen.

Konvensjonen slår fast at barn, så langt det er mulig, skal kjenne til sine foreldre. Det er barns menneskerett.

Norge er tilsluttet barnekonvensjonen.  Utvalget reiser tvil om hvordan artikkel 7. skal tolkes. Ordet «foreldre» blir gjenstand for en kritisk gjennomgang. «Foreldreskap» defineres som et mangetydig begrep: genetisk, biologisk, sosialt og juridisk.  At barn skal ha rett til å kjenne sine foreldre betegnes av utvalget som «et verdispørsmål». Mener utvalget at et verdispørsmål er noe annet enn en rettighet, og at konvensjonen derfor ikke er juridisk bindende? Det kan se slik ut. Utvalget avviser at FNs artikkel 7. betyr en forpliktelse fra statene til å sørge for at barn får opplysninger om egg og sæddonors identitet. De tolker barnets rett til å vite hvem som er deres foreldre, til å bety kunnskap om «hvem som har vært involvert i dets tilblivelse eller omsorg.» Ordlyden beskriver barns unnfangelse og fødsel som en juridisk og teknologisk transaksjon.

Innspill fra FRI om at barneloven skal inkludere mer enn to foreldre, og at alle foreldrene skal inkluderes i lovverket, kom ikke med i utvalgets formuleringer denne gangen. FRI vil nok ikke unnlate å peke på ekskluderingen og diskrimineringen som ligger i dette, så siste ord i saken om polygami er ikke sagt.

Så er spørsmålet: Hvor er samfunnet vårt på vei? 

Skal lovverk og jus brukes til å omdefinere grunnleggende begreper, mor far, kvinne mann? Skal det at kvinner føder usynliggjøres? Er det etisk å skyve sårbare grupper og enkeltindividers personlige savn og sorg foran seg som begrunnelse for å gjøre unnfangelse og fødsel til en teknologisk og juridisk transaksjon? Er det etisk å omdefinere begreper for å frata barn menneskerettigheter?

Tidligere var det religionens og filosofiens oppgave å svare på menneskehetens store spørsmål. Skal vi la vår grunnleggende virkelighetsforståelse dirigeres av lobbygrupper og interesseorganisasjoner?

 

 

Gro Finne

Billedkunstner