Kvinners stemmer

Det tok tid å gjenkjenne det som kunst

Det tok tid å gjenkjenne det som kunst.

Fordi kvinners liv og deres møte med samfunnet er så innvevd i kunstuttrykket.

Men etter å ha blitt eksponert for dette materialet over en lengre periode gikk det opp for meg

at særlig de lesbiske aktivistene hadde utviklet et eget kunst- og kulturuttrykk.

De tre på bildet er Inge Ås, Elise Christie og Marianne Rovas Olsen. De var med i Seriøsgruppa.

Et kunstnerkollektiv basert i Oslo som uttrykte seg gjennom fotografi, grafikk, tegning, collager og performance.

Inspirert av Three wise monkeys utviklet de en performativ fotoserie som senere ble til silketrykk-plakaten:

Synes ikke

høres ikke

snakkes ikke om

men de lukter

Om å gjenkjenne kunstuttrykk

av Tonje Gjevjon

Vi trenger alle forbilder

Og vi trenger kunnskap om hvordan kvinnekampen har vokst frem, blitt argumentert for, motarbeidet og fått gjennomslag. 

Min motivasjon bak bokprosjektet: «Vi spiste, sov og drakk feminisme» utgitt på Sfinxa Forlag var en søken og et savn etter kvinner som ser kvinnesak og kvinnefellesskap som en verdi i seg selv. Siden jeg ikke hadde vært eksponert for det jeg skulle finne, visste ikke hvor jeg skulle lete.
Det var først da jeg traff billedkunstner Inge Ås og ble kjent med historien fra de mange feministiske aktivistene på 1970-1980-tallet at det gikk opp for meg hvor mangelfull norsk kvinnesakshistorie er. Og hvor mangelfull kjennskapen til og kunnskapen om kunstuttrykk laget av kvinner er. Sammen pløyde vi oss gjennom hennes og andres arkiver bestående av plakater, fotografier, grafikk, tegneserier, og annet visuelt materiale.

Da jeg ble kjent med Marianne Rovas Olsen og fikk tilgang til hennes fotosamling, var det som om en usynlig dør åpnet seg. En verden full av kvinner, kunst, aktivisme og feminisme – en særegen kvinnekultur ble synlig og tilgjengelig gjennom hennes bilder.

Hundrevis av svart/hvitt-fotografier av kvinnefelleskap, kvinnekollektiver, kunstnerkollektiver, kvinner i natur, portretter, dobbeltportretter, lesbiske aktivister i aksjon, sommerleirer med hundrevis og tusenvis av kvinner. Som gjennom kunst, litteratur, sang og musikk lagde en politisk bølge og bidro til omformulerte kvinners rolle i verden.

Det å bli eksponert for Mariannes fotografier og Sfinxa Kvinneverksted ga meg tilgang til historien vår. Til et miljø og en verden der kvinner i 20-årsalderen fant seg selv, hverandre og gjennom det ble del av en av de to største internasjonale frigjøringsbølgene for kvinner i vår historie. 

Å møte kvinner som har stått opp for andre kvinner, kvinnesaken og seg selv, har berørt meg. Det har forandret livet mitt og måten jeg ser verden og samfunnet vi lever i på.

I Mariannes fotosamling kan vi se disse kvinnene i aksjon, avbildet av en som selv var del av miljøet på Kvinnehuset i Oslo.

Hvor ofte finner man en fotosamling der det utelukkende er kvinner på bildene, der kvinner er i sentrum for alt, og i en sammenheng der de er selvgående subjekter som utfører handlinger? Hvor ofte finner vi en samling der en ung kvinnelig fotograf  i den mest intense perioden i sitt liv har fotografert sitt og sine venninners levde hverdag og liv?

Marianne har med sitt kamera og sin kunstneriske signatur formulert miljøet, tidsånden og kvinnenes overskudd, kjærlighet til og respekt overfor hverandre. Vi kan se med egne øyne hva egne møtesteder for kvinner kan føre med seg, og at egen kvinneorganisering gir positive ringvirkninger for kvinner.

Hennes fotosamling rommer bilder av et særegent miljø bestående av kvinner som brøt med kvinnerollen. Så vidt jeg vet er dette den eneste fotosamlingen som over en 10-års periode dokumenterer aktiviteten og livene til lesbiske aktivister tilknyttet Kvinnehuset i Oslo.

Og det er jo akkurat det kunst gjør, den gir oss tilgang til erfaringer og øker vår bevissthet om det å være menneske i verden. 

Tekst om om Marianne Rovas Olsens bakgrunn og kunstnerskap finner du her.

CopyrightMarianneRovasOlsen2021

Sideblikk

Runkering-treff

Som en reaksjon på T-plussminus-mennesket kom det i 2021 nye undergrupperinger til i det allerede tungt belastede skeive alfabetet; SuperHomo, SuperLesbisk, SuperKvinner, SuperMenn, SuperHetero, SuperTransøser og SuperTranser.

SuperTransøser er heterofile menn som vil leve som HyperTradisjonelle kvinner og supertranser er heterofile kvinner som vil leve som HyperTradisjonelle menn. Bare leve som, ikke se ut som!

Absolutt alle SuperTransøser har lakk og gummioppheng. Vi er en svært utsatt og ensom gruppe som ofte ikke finner på noe annet å gjøre en å runke eller gni oss mot mer eller mindre ru overflater. 

Men for at vi skal få utløsning trenger vi et publikum. Vi har derfor brukt korona-perioden til å  lobbe for at det opprettes et yrke som heter RUNKEPublikum som kan se oss, lytte til oss og tenne det lyset i oss som gir oss den følelsen vi trenger, sier leder for SuperTransøsenens Ressurssenter (STAR) Umbrella Freiheit.[Freiheit betyr fri og het.]

Vi ser for oss en tre ukers intensiv utdannelse der studentene trenes i ulike måter å gi applaus på. Dette er jo en slags sensitivitetstrening der publikum læres opp til å sette seg inn i hva slags ansiktsuttrykk deltakerne i runkeringen trenger for å komme i mål.   

Helseministeren har jo allerede gitt Chemsexgutta gratis knulledop og hivmenna billig prEpp. Så dop og mørkerom har vi nok av, sier Freiheit til matriarken.no. Det vi mangler nå er et villig og entusiastisk publikum.

Antonio som er en lesbe med tidligere identitet som TERF opplevde en ny vår da høn endret identitet til  ur-lesbisk transmann. Høn har meldt seg på runkeringtreff og i følge det skeive magasinet GNIKK & GNUKK ser Antonio frem til å runke med gutta og måle kjønn som han sier. 

Vi har søkt Norsk Kulturråd og Bufdir om midler til Runkeringtreff med publikum og fått positive tilbakemeldinger melder Umbrella Freiheit  som mener representasjon av absolutt alle grupperinger i publikum er viktig. Målet er jo at det går for alle – og da er det flott med et fargerikt blanda drops publikum.  

Leder for LDO mener tiltaket er positivt. Det er ingen skam å runke i ring sier hun og legger til at LDO har foreslått for Helse og omsorgsdepartementet at det tilrettelegger for runkeringer i arbeidstiden. Med så mange åpne kontorlandskap i både det private of offentlige krever det ikke nevneverdig tilrettelegging legger hun til. 

Vi satser på at helseministeren lanserer runkering-konseptet  på årets Pride – som et PilotProsjekt sier Freiheit og blunker. Det er jo helse i hver håndbevegelse sier han og smiler til Antonio som har ligget i hardtrening hele vinteren. 

Kvinners stemmer

Gender Dysphoria in the past & today

Written by ROGDM

Gender dysphoria, mismatch between one’s mind and one’s body regarding gender, is very painful. There has been an enormous surge in cases in the past decade or so, especially among adolescents and young adults who feel this strongly starting at or after puberty, a completely new cohort.

Old practice

Until recently, it was understood that if someone had GD you could/would try

  1. watchful waiting (especially if a young person, still developing, brain matures ~26)

○ ~80% with early childhood strong onset grow out of it, it’s a developmental phase for them.

○ Social transitioning young people can make gender dysphoria persist (also here).

  1. explorative supportive psychotherapy

○ This is particularly important because other conditions (OCD, autism, [+here], trauma, anxiety, distress[+here]) can cause GD and were in fact often disqualifying for medicalization (e.g., here).

  1. Some people are not healed by the first two approaches. These adults could undergo an arduous and aggressive intervention (sterilization, body parts removal, lifetime off-label

hormones with many significant health risks, e.g., to heart, also here, bones, brain, endocrine, immune systems, most not yet fully understood, especially long term).

  • ○  This medical procedure was extended to younger people with the Dutch Protocol, studies of 55 kids, an attempt to streamline the first two by identifying and helping the small fraction of eventual persisters earlier. Their outcomes were only evaluated a few years past surgery, not long enough to catch many known problems.
  • ○  The adolescent strong onset group is completely new and not well studied or understood.
  • ○  For some people, this aggressive medicalization is not appropriate (“detransitioners”) and they eventually no longer want to identify as trans. No one knows how many there are, especially given the sometimes 4-10 year delay before it occurs, and the evolving requirements (now almost absent beyond self diagnosis) for starting medicalization.
  • ○  The evidence supporting these treatments is of low quality (ref,ref,ref). Studies have not reliably shown they improve mental health, or that they are safe. Many studies are not long term enough to catch the known problems surfacing after 7-10 years or they lose participants to follow-up. Many extant studies are flawed, having evidence GRADE of low or very low quality.

There is a lot of support for protecting the people who have gone through this arduous medical treatment from discrimination,and those with this identification. Absolutely. Yes. Of course.

New lie

However, around 2010 there was a change and a false assumption was introduced. This was the (false) claim that having gender dysphoria is innate and unchangeable: if you feel GD you are trans immutably. Period. Does not change. (Even some physicians inaccurately say it’s biological.) There is no evidence for the claim that a given gender identity will persist for all those with gender dysphoria.

It is simply not true that everyone who feels gender dysphoria will have it forever unless they transition. This is why there has long been the usual route of first trying waiting and/or

therapy, which works for many. There is no known test to determine who might heal from

these first two steps, which is another reason why they have been tried first.
With this false premise, which is not supported by evidence, the first two treatment steps became labelled unethical conversion therapy. Now one is told to “affirm.” This approach got adopted quickly on the basis of no evidence, and erroneous research is quoted to support it, e.g. incorrectly conflating therapy and unethical conversion therapy  and falseyly implying ethical psychotherapy is harmful, popular version of rebuttal here, or using flawed research to argue medicalization lowers suicidality.
This fallacy is dangerous. It is leading to unnecessary and harmful medicalization of those who would benefit from the first two steps, and for whom the aggressive medicalization and surgery would be a terrible mistake (some of the latter are coming forward now, you can also check r/detrans for an informal “look”).

Keeping the fallacy alive

In order to give this false premise traction, one has to convince people that the above first two steps to heal gender dysphoria cannot succeed and that true detrans people do not exist. The following untrue claims serve this purpose:

  • ●  The desisters “aren’t really” suffering GD, they are just tomboys, etc. (no evidence, there is evidence to contrary). There is even a claim that desister studies should stop (direct rebuttals here and here).
  • ●  Therapy is conversion therapy (false equivalence, only true if gender identity is immutable, which it isn’t).
  • ●  True detransitioners do not exist, people only detransition or are dissatisfied because of discrimination or lack of funding for treatment (false).

○ And the additional untrue statement, that if someone transitions, they are saved from suicide.

These are all false. These are all quoted to support the fallacy that all who feel GD will never stop feeling the distress, unless they transition. That one treatment fits all.

Again, this claim is not true

Several professional societies do support the current affirmative approach. They do not have reliable evidence that supports rapid affirmation. You can see the low quality GRADE that the Endocrine Society gave for almost all of its supporting evidence, concluded as well in multiple other recent evidence reviews (mentioned above: ref, ref, ref). The AAP policy is based on conflating being gay and being trans, a fallacy, and misquoting the literature. A formal review of treatment guidelines was just released, finding the WPATH and Endocrine Society ones inadequate.

Summary and plea

Some people do heal from gender dysphoria with ethical supportive psychotherapy.
It is false to say this is the same as (unethical!) conversion therapy for gays. Trans is not the new gay. One is about sexual orientation and one is about how you see yourself. For the people who heal with therapy, GD is more like anorexia, which one hopes everyone would want people to heal from. This used to be the first thing to try, for a good reason.

One size does not fit all. The rush to medicalize, without exploration, especially given how many of these young people have mental issues which are known to cause gd as a symptom, is not supported

by evidence. A last resort for treating gender dysphoria, aggressive dangerous experimental medicalization under careful supervision, with irreversible consequences, has been promoted to an “on-demand” commodity. It is now being marketed directly to vulnerable young people in distress (most of whom would not have even qualified for the few earlier studies) as the only option forward, the way to be “their authentic self.”

Those who try to point out the contraindications of the current rush to medicalization are being falsely accused of hating those who have gone through this painful difficult process. It is not anti- trans to get the facts. People are wielding “anti-trans” to make you shut out facts they don’t want you to hear. Please take a look at the evidence, the science. If you care about these kids, please become aware of the serious debate in the research community.

Check out www.segm.org, look at what is happening, being said by experts, in the UK, in Sweden, (also Trans Train I, 2, 3). Parents can’t speak up. You can.

Please investigate.  

Biologi, Kjønn, Tonje Gjevjon

Fortsatt medisinsk eksperimentering på sårbare mennesker?

Bakgrunnen til dannelsen av Thoughtful therapists

Det har i yrkesgruppen psykoterapeuter i løpet av  de siste årene dukket opp en misnøye og bekymring for hvordan man behandler kjønnsdysfori og den generelle offentlige diskursen omkring den beste måten å behandle dette – og tilnærme seg de som lider av kjønnsdysfori –samt problematikken som utløses av å skulle forby all form for terapi som ikke er bekreftende med hensyn til transisjon.

James Esses begynte å lete etter andre terapeuter som hadde samme bekymring og interesse for å finne gode måter å behandle kjønnsdysfori på. De fant hverandre via sosiale medier og James ble med i gruppen Thoughtful Therapists.

I Youtubevideoen Thoughtful Therapists ser og hører vi Graham Linehan i samtale med tre psykoterapeuter; Stella O’Malley, James Caspian og James Esses, om hva som har gått galt med Memorandum of Understanding. Memorandum of Understanding er en guide for psykoterapeuter som ble utformet for å forhindre at terapeuter praktiserer konverteringsterapi på homoseksuelle mennesker. Problemet er at en ny oppdatering av guiden blander sammen kjønnsidentitet med seksuell legning, med katastrofale resultater. 

Graham Linehan (Glinner) er en irsk tekstforfatter og regissør som sammen med Arthur Mathews, har skrevet materiale for mange populære britiske TV-serier. Han er særlig kjent for sitt arbeid for seriene The IT CrowdBlack Books og Father Ted

Linehan deltar i den offentlige samtalen om kjønn/kjønnsidentitet og transaktivisme. Han reagerer på hvordan transaktvismen retter seg mot kvinner og kvinners kjønnsbaserte rettigheter. Linehan’s twitterkonto ble stengt permanent  etter at han angivelig tweetet “men aren’t women tho” som respons til en post fra Women’s Institute som ønsker sine medlemmer en Happy Pride.

 

Writer/director Graham Linehan/RTE/Publicity Pictures

Memorandum of Understanding

Memorandum of Understanding mot konverteringsterapi (fullstendig tittel) er i sin originale form en guide som søker å forhindre terapeuter i å praktisere konverteringsterapi på homoseksuelle mennesker.  

Memorandum of Understanding ble lansert rundt 2014 og i 2015 ble James Caspian bedt om å delta i styre for å gi råd til en utvidelse av Memorandum of Understanding som skulle inkludere transpersoner.

Caspian ble med og forklarte til gruppen at transperson ikke er det samme som homoseksuell, blant annet fordi behandling av transpersoner ofte innebærer tung medikamentell behandling – og at memorandumet som derfor ble foreslått var farlig fordi det kunne tolkes dithen at terapeuter må bekrefte kjønnsidentitet uten å stille spørsmål eller utrede.

Caspian understreker at ingen erfaren terapeut ønsker å lede klienten mot forhåndsbestemt utfall. Memorandumet var skrevet sånn at det kun var i tilfeller der pasienten selv var i tvil at terapeuten burde åpne samtalerommet for utforsking. Memorandument skulle dermed beskytte homoseksuelle pasienter mot unødvendige samtaler, samtidig som det fremdeles var rom for å utforske spørsmål om seksualitet. 

Men i 2018 ble memorandumet skrevet om. Publisert i et medisinske tidsskrift som leses av titusenvis av psykoterapeuter, ble det erklært at også kjønnsidentitet skal inkluderes i memorandumet. I tilfeller som omhandler kjønnsidentitet skal terapeuten bekrefte kjønnsidentitet, og dette er ikke noe man kan diskutere eller forhandle om:

«Memorandum makes it clear that affirmation in cases of gender identity is no-negotiable».

Uansett hva memorandumet i utganspunktet var ment å være, blir det nå brukt til å si at man må bekrefte kjønnsidentitet. Man må altså bekrefte kjønnsidentitet – og problemet med det, i følge Caspian, er at dette er en holdning som kommer fra et særskilt ideologisk ståsted (eller en trosretning). Det er farlig, sier Caspian, fordi det kan, og allerede har ledet til, at pasienter som har fått behandling angrer på det. Disse angrende pasientene har gitt uttrykk for at de skulle ønske at terapeutene hadde en mer undersøkende tilnærming i terapien. 

 

James Esses er psykoterapeut under opplæring/Children’s Counselor.

Tidligere advokat/strafferettsekspert. 

James Caspian er psykoterapeutog er  ekspert på område. Han har sammen med leger jobbet 10 år med mennesker som har gjennomgått medisinsk behandling for sin kjønnsdysfori og forsket på transseksuelle mennesker i Kina, Taiwan og Hong Kong.

Stella O’Malley er psykoterapeut, bestselgende forfatter og har mange års erfaring med rådgivning og psykoterapi. 

Voksende gruppe på Reddit for detransitioners/desisters og self-questioners.
Caspian forteller videre at det på Reddit er det startet en internasjonal detrans-gruppe kun for detrans, desisters og de som er tvilende til sin transidentitet. Gruppen ble startet 14. nov. 2017 og har i dag over i 19 000 medlemmer. Ifølge Caspian har gruppen økt med 1000 medlemmer i måneden de to siste månedene og fortsetter å vokse.

Årsaken til at styret ønsket å ha James Caspian med på å videreutvikle Memorandum of Understanding mot konverteringsterapi er at han er ekspert på området. Caspian har sammen med et team med leger jobbet 10 år med mennesker som har gjennomgått medisinsk behandling for sin kjønnsdysfori og også forsket på transseksuelle mennesker i Kina, Taiwan og Hong Kong. 

Caspian formidler at han absolutt ikke var den eneste som bekymret seg, alle kollegene hans var bekymret – og at de diskuterte dette. Han poengterer at han på grunnlag av sin lange erfaring på feltet har et pragmatisk og informert perspektiv og understreker at engasjementet han har, ikke handler om å være imot transpersoner, eller å protestere på kjønnsbekreftende behandling, men å finne frem til sikker, trygg og etisk behandling for mennesker med kjønnsdysfori.

Stella O’Malley som lagde dokumentarfilmen Trans Kids mener at noe av problemet med bekreftende behandling er at når du gjennomgår medisinsk behandling for å endre utseende på kroppen, kommer du til å møte på store, mange og alvorlige medisinske – og ofte livslange utfordringer. Så å undersøke og utforske alle andre muligheter sammen men terapeut, slik Debby Hayton (mann med kjønndysfori) gjorde i mange år, er viktig. Debbie Hayton gikk årevis i terapi for å være sikker på at alle andre muligheter enn medisinske inngrep var utforsket, før han gjennomgikk den medisinske behandlingen. Å nekte mennesker med kjønnsdysfori utforskende og undersøkende terapi tjener ikke de som har kjønnsdysfori, sier O’Malley og viser til Debbie Hayton som innimellom tviler, men vet han har snudd hver stein og undersøkt alle de andre mulighetene. 

James Esses ville forske på dette for å finne ut mer.

Esses som har vært frivillig rådgiver for barn i fem år, ble oppmerksom på problematikken på grunn av den økende mengden yngre og yngre barn som kom til klinikken og var sikre på at de hadde kjønnsdysfori. I den teknologiske tiden vi lever i hadde de funnet det meste gjennom aktivismen på sosiale medier – og når de først hadde bestemt seg var de overbevist på at de ikke ville ha noe annet enn medisinsk behandling og kirurgiske inngrep. Og det var dette som fikk Esses til å velge forske mer på emnet for å forstå mer. Han tar nå master i psykoterapi og formidler at det ser ut for han som om det, iallfall i hans gruppe, ikke er rom for refleksjon eller undersøkelse omkring tema, at man allerede har bestemt seg for hva som skal være gjeldene praksis. Esses sendte derfor inn en klage til UKCP (UK Council of Psychotherapy). Klagen ble ikke besvart.

– Det eneste svaret jeg fikk, var en trussel om å bli rapportert inn til instituttet. Det eneste jeg gjorde var å gi uttrykk for bekymring til min veileder fordi han var knyttet opp til dette memorandumet – jeg ønsket å snakke om tema i en respektfull dialog og svaret var; nei.

Memorandumet har 20 signaturer fra ulike faggrupper innen psykoterapi og rådgivning. En av gruppene, Psychological Society er meldt til komiteen som overvåker deres arbeid på grunnlag av at det mangler legitimitet, transparens og ignorerer klager fra egne medlemmer, avslutter Esses.

Mekanismen  virker å være den  samme i nesten alle institusjoner: de som sier fra blir forsøkt stilnet og truet. 

Mobbingen pågår fortsatt sier Caspian – og legger til at da han avga sine råd (til memorandumet) som ble godkjent av arbeidsgruppen og deretter selve komitéen som hadde medlemmer fra National Health Senter, England (NHS) The Royal College of GP’s (fastleger), The Royal College of Psyciatrist og The Royal College of Nursing ble hans anbefaling som i bunn og grunn handlet om å gjøre behandling trygt, oversett. Folk var redde for å si fra. Så selv om mine anbefalinger var godkjent av styret ble de ignorert. 

Bekymringene jeg kom med baserer seg på en anerkjennelse av at en del mennesker etter å ha gjennomført medisinsk behandling (transisjon) angrer på dette og detransisjonerer. Det bør derfor være greit å utforske og arbeide med mennesker – særlig når vi ser et så stort økende antall unge, og spesielt unge jenter, med sammensatt mental helseproblematikk be om behandling. Jeg foreslo bare å gjøre det trygt. Rådene mine ble tilsidesatt. Jeg hørte fra 3-4 personer at det var mye mobbing som foregikk og at folk var redde for å uttrykke sine meninger og si ifra. Caspian satt i styre til Memorandum i to år fra 2015 til 2017. 

En punkt de i utganspunktet hadde med i innstillingen som Caspian Reagerte på var: 

«You can not make a clinical judgement when working with these clients». 

At man som terapeut ikke kan foreta en klinisk/vurdering/avgjørelse når man jobber med disse klientene er galskap, mener Caspian, som responderte til komiteen med å spørre: Hvis du undersøker noen for å gi dem tilgang til medisinsk behandling, hvordan kan man da ikke foreta en klinisk vurdering/avgjørelse/begrunnelse? Så det var et av de få rådene fra Caspian som faktisk ble inkludert i memorandumet. 

Caspian sier videre at det var tydelig for han at det var en agenda bak memorandumet som ikke kom fra den medisinske eller psykologiske fagekspertisen, men fra folk som kom fra helt andre miljøer med interesse for kjønnsidentitet sett ut ifra et politisk og ideologisk ståsted. De fleste av disse var ikke knyttet til medisinsk behandling (transisjon). De hadde en tro på at det virkelig finnes et stort antall unge mennesker der ute som er trans, hva nå enn det er – for det finnes jo så mange individuelle oppfatninger av det. Fra sin erfaring med praksis i klinikk kan Caspian fortelle at de som søker behandling kommer av mange forskjellige årsaker og at det ikke finnes én type transperson. De er forskjellige individer som prøver å forstå og finne ut av seg selv.

De som var ideologisk aktive virket å ville bryte ned binære kjønnsroller, blant annet ved å hevde at man ikke kan diskutere det folk identifiserer seg som, eller stille spørsmål ved påstander som at det «finnes» 72 ulike kjønnsidentiteter. De ville utdanne oss ignorante terapeuter, men det de ikke har innsett eller tatt innover seg, er hvordan denne behandlingen vil påvirke mennesker medisinsk – og at det er tusenvis av mennesker der ute som angrer på behandlingen. 

Eksempel på noen av de mange nye kjønnsidentitetene 

James Esses formidler at han har registret at det blant dem som kommer til kjønnsdysfori- klinikker fins en signifikant mengde komorbiditet (samtidige sykdommer) som for eksempel autisme.  Mange har også internalisert homofobi, tidligere traumatiske erfaringer eller har vært utsatt for mobbing. Men det mest fundamentale og viktigste folk trenger å forstå og vite er at de fleste barn som opplever problemer eller ubehag knyttet til kjønnsdysfori vil med tid finne seg til rette i sitt biologiske kjønn. 

Det er ikke overraskende at barn går gjennom disse fasene, det er en del av tenåringstiden, puberteten og den utviklingen man gjennomgår for å bli voksen. De psykologiske og fysiske endringene, hormoner som raser gjennom kroppen, snur for mange opp ned på alt, som igjen fører til at de stiller mange spørsmål om seg selv og sin plass i verden. Ofte faller dette på plass over litt tid, og det har vist seg at terapi bidrar og er effektivt med hensyn til at det blir enklere å navigere underveis på denne humpete veien man ofte må gå for å bli komfortabel med hvem man er. 

Graham Lineham sier han finner det ekstarordinært at det er en hel bevegelse som utnytter og ofrer disse barne for å forfølge et politisk mål. Han trekker frem at selve ideen med å fjerne  kjønnsroller som stort sett er sexistisk, ser bra ut på overflaten, men at tilnærmingen ikke tar innover seg det menneskelige og derfor blir destruktiv og dessuten ser ut til å pålegge kjønnsroller og ikke fjerne dem.

Stella O’Malley kommer inn på at hun mener det er viktig at folk forstår at kjønnsidentitet er basert i teori.  Om vi ser tilbake til 1950-1960-tallet da John Money og hans team ved Johns Hopkins jobbet med intersex-mennesker med DSD (Development sex Disorders) kom de ikke videre med arbeidet. De utviklet imidlertid en teori om at det fantes et konsept de kalte ‘hermafroditt-identitet’. 

John Money var psykologen/sexologen som var ansvarlig for tilfellet David Reimer, som var en gutt (tvilling) som led av fimose, som innebar at forhuden var så trang at han blant annet hadde problemer med å tisse. Det ble foretatt en operasjon av en uerfaren lege som medførte at hans penis ble brent under inngrepet. Skadene var så store at de ikke kunne rettes opp igjen. Foreldrene tok gutten til John Money, som da var en kjent og karismatisk kjønnsforsker som de hadde sett på TV, som i sin ekstraordinære grandiose ide om å være pioner med sin egen kjønnsidentitetsteori formidlet at at dette barnet kan oppdras som en jente. Dr. Money forklarte foreldrene at deres barn (David Rimer) kunne få en helt funksjonell vagina. Han forklarte også at David Rimer, hvis han ble gjort om til en jente, ikke ville kunne få barn, men at han ville utvikle seg psykologisk som en kvinne og bli tiltrukket av menn. Leger ved Johns Hopkins hadde aldri tidligere utført kjønnsoperasjoner på et barn som var født gutt med normale kjønnsorganer og nervesystem. Ut fra Moneys skriftlige uttalelser fra disse møtene med Ron og Janet, er det uklart om de forstod at en slik prosedyre bare var på et eksperimentelt nivå. I dag sier Ron og Janet at dette var noe de ikke skjønte fullt ut der og da. De husker i hovedsak Dr. Moneys overbevisning om at prosedyren ville bli en suksess.

 

Psykolog  og sexolog John Money hevdet hans kjønnseksperiment på David Reimer var en suksess til tross for tidlige tegn/symptomer som viste noe annet.

Så David Rimer ble oppdratt som jente, og det gikk veldig galt. I 30 år var han bilde på en suksesshistorie – om hvordan sosiale roller er pådyttet oss og at hvem som helst av oss kan bli kvinne eller mann. Så begår David Rimer selvmord. Du kan lese historien om David Reimer skrevet av Adele Flakke Johannessen på forsking.no Gutten som ble oppdratt som jente – David Reimer – tok livet av seg som ung mann. Bak den tragiske historien står en ambisiøs sexolog som ville bevise at kjønn var flytende.

Og her i Unethical Psychological Studies: The Case of David Reimer får du en kort gjennomgang av hva John Money utsatte David Rimer og hans tvillingbror for.

 

Forslag om å forby konverteringsterapi er igjen aktualisert i Norge. Samtidig ser vi at svært mange setter likehetstegn mellom homoseksualitet og kjønnsidentitet. Men kjønnsidentitet og behandling av kjønnsinkongruens medfører svært annerledes kliniske og etiske problemstillinger enn de man ser i spørsmål om legninger. Å ignorere disse problemstillingene kan få katastrofale følger.

Du kan se og høre David Reimer og hans mor på Opera Winfrey Show på «Why The Boy who was raised as a Girl Forgave His Mother. 

Lenker til SVT Uppdrag Gransking sin dokumentarserie Tenåringsjentene og transtoget, nyheter som omhandler feilbehandling og mangel på kunnskapsgrunnlag for den behandlingen som benyttes på mennesker med kjønnsdysfori, samt innslag fra England og dommen i saken mellom Tavistockklinikken NHS og Keria Bell vedrørende barns samtykkekompetanse.

kort video med Sametti som er en av de detransisjonerte i Finland og som snakker åpent om problematikken, her på et møte med Genid.

Uppdrag Granskings episode 1 av tenåringsjentene og transtoget.

Uppdrag Gransking sin episode 2 av tenåringsjentene og transtoget.

Uppdrag Gransking sin episode 3 av tenåringsjentene og transtoget.

Keira Bell saken i England. Kort innslag etter at dom i saken om Keira Bell versus Tavistock var avsagt. Denne dommen fastslår at man i England ikke kan starte behandling av barn under 16 år fordi de ikke har samtykkekompetanse.

Keria Bell intervjuet på BBC, og innslag som forklarer hva saken handler om og hvilke konsekvenser dommen får.

Kvinners stemmer

Landsforeningen for sensasjonelle t- personer som er misunnelig på mennesker i rullestol

Antonio leste litt i et ukeblad i går og fant en reportasje  han ble betatt av. Det var om et hode oppå på toppen av en mannskropp som opplever at det har en kvinnesjel inni mannskroppen. 

I tillegg kom hodet ut av skapet som et individ som blir seksuelt opphisset av å sitte i rullestol å fantasere om å være lam fra livet og ned.  Det minnet Antonio om Little Britain der det også er en fyr sitter i rullestol uten å egentlig  trenge det. 

Antonio synes reportasjen var veldig spennende, men litt for fokusert på  rullestol-fetisjisten. Han sendt derfor inn tegningene han tegnet med sprittusj i nattens mulm og mørke.

Det er jo kona til den sensasjonelle t-personen som egentlig bare fremstilles er en helt vanlig arbeidsom forståelsesfull grå som er det sensasjonelle  cluet i forholdet, slik jeg ser det. Så jeg tenkte at det kan være greit å se det litt fra hennes ståsted. Men det er ikke så lett. Noen mennesker har en tendens til å overskygge sine forståelsesfulle koner så mye at det til slutt ender med at det er kona som forsvinner inn i den tunge svarte sekken, sier Antonio til matriarken.no

Det er en kognitiv dissonans: På samme måte som mitt hodet opplever å være kvinnesjel  i en mannskropp, opplever hode mitt at mannskroppen skulle vært lam fra livet og ned.

Dette vonde dyttet jeg ned i en svart sekk som jeg stuet lengst bort i meg selv.

Dette med kvinneuttrykk og mannsuttrykk. Det er litt vanskelig når det gjelder tenning. Men det jobber vi med, sier leder for LSTR. Det handler jo om at min litt kjedelig kone ikke klarer å se bak fasaden – eller forbi den…men der det er kjærlighet er det rom for endring og tilpasning. Og som vi sier i t- verden TTT ( Ting Tar Tid) – særlig for helt vanlige kvinner. 

HOK, Kvinners stemmer

Lotten fra Hegra Festning

Anne Margrethe Bang

Som eneste kvinne kjempet hun sammen med 200 menn mot de tyske styrkene. Dermed var hun èn av ytterst få norske kvinner som tjenestegjorde ved en militær avdeling i kamp under andre verdenskrig.

Legedatteren Anne Margrethe Bang ble født i Trondheim i 1914. Faren hennes var kirurg, sanitetskaptein og stortingsmann Joakim Sveder Bang. Der satt han for Frisinnede Venstre. Gjennom han fikk hun kunnskap om sykepleie, og senere, som medlem av lotteforeningen fikk hun sanitetsopplæring.

Hun vokste opp i en barnerik familie, var en vilter og vågal jente som sto faren nær. Etter endt grunnskole tok hun handelsutdanning, og fikk arbeid i Forretningsbanken. Bang var 26 år da tyskerne invaderte Norge, og hun meldte seg straks til motstandsarbeid. Først bidro hun til å evakuere barn ut av Trondheim, senere ble hun med en transport som gikk til Selbu. Herfra kom hun seg til Stjørdal, hvor hun sluttet seg til den frivillige motstandsstyrken under major Hans Reidar Holtermann. Han ville først ikke ha med seg kvinner opp til festningen hvor han og soldatene skulle være, men Bang viste raskt at hun var til nytte. Festningen som hun og de norske soldatene kom til, hadde ikke vært i bruk siden den i sin tid ble bygget som et forsvarsanlegg mot svenskene, og rommene de skulle bo i og som var sprengt ut i berget var så rå at det dryppet vann fra veggene.

Festningen hadde offisielt blitt nedlagt i 1926, og mye av utstyret som hadde vært der var fraktet vekk. Bang og soldatene hadde derfor svært lite å hjelpe seg med i starten. Bang var for øvrig ikke utdannet verken lege eller sykepleier, men hun hadde fått være med sin far når han arbeidet og hadde blant annet fått lære seg hvordan man forbandt,  pleide sår og pleie av syke.

Til tross for tidvis kraftig beskytning holdt styrkene stand til den 5. mai, og var således den enheten som holdt ut lengst i aktiv strid i Sør-Norge.

I likhet med mange av de overlevende pådro Anne Margrethe Bang seg fysiske plager som hun fikk merke seinere i livet, blant måtte hun amputere flere tær. De kalde og fuktige rommene i festningen gjorde at flere av soldatene ble syke og trengte pleie. Selv Bang ble syk av den dårlige luften i en liten periode. Ganske snart ble Bang bare omtalt som «Lotten ved Hegra Festning», og det sies at tyskerne observerte henne på avstand i uniform og med det lange, lyse håret flagrende omkring hodet da hun ikke fikk bære lue.

Fra den ene sengeavdelingen ved Hegra

I utgangspunktet skulle major Holtermann og hans menn holde stand mens de ventet på at de allierte styrkene skulle komme nordfra og bekjempe tyskerne, men snart ble det klart at det ikke kom til å skje. Tyskerne hadde dessuten tatt oppstilling nede i dalen nedenfor festningen, og hindret forsyningene som skulle opp til soldatene på festningen. Elektrisiteten forsvant tidlig, og vannledningen ble skutt i stykker etter to uker. Etter det måtte de smelte snø for å få nok vann til alle, men det smakte kruttslam.

I et siste forsøk på å overleve måtte besetningen ved festningen slakte hesten som de brukte til å transportere varer og mat med, men til slutt var også hesten spist opp.

Etter tre uker måtte de norske styrkene heise det hvite flagget da det var formålsløst å kjempe videre.

Styrken som overga seg på Hegra festning ble sendt med tog sørover etter å ha signert en erklæring om at de aldri mer skulle slåss mot tyskerne. Da toget stanset i Trondheim ble offiserene, befalet og Bang satt av for internering, mens resten av soldatene ble sendt til Lundamo sør for Trondheim. Derfra måtte de marsjere til fangeleiren på Berkåk. Bang ble senere internert på Berkåk, men etter en kort stund ble hun sluppet fri.

Etter at hun kom tilbake til Trondheim fortsatte Bang med motstandsarbeidet. Hun jobbet blant annet som kurer og som kontaktsentral. Dessuten skaffet hun seg videre skolering innen medisin ved sykehuset i Trondheim.

For innsatsen sin under krigen ble Bang hedret med Krigsmedaljen, Deltakermedaljen med rosett pluss ytterligere fire medaljer, deriblant en amerikansk.

I utgangspunktet var norske myndigheter skeptiske til å gi Krigsmedaljen til en kvinne, men etter hvert ga de etter. Bang fikk derfor sin medalje først ti år etter sine mannlige medsoldater.

Da freden kom, besøkte kronprins Olav Trondheim. Under besøket fikk Bang æren av å overrekke blomster til kronprinsen på vegne av hele byen.

Etter krigen giftet hun seg med Peter Strømsheim, som også var i aktiv tjeneste under krigen. Sammen flyttet de til Østlandet og fikk tvillingene Anne Louise og Jan Peter.
Resten av livet sitt var hun opptatt av blinde barn, krigsveteranenes og de krigsinvalides sak og nordsjødykkerne. Hun bidro til at disse gruppene fikk en mer avklart rettslig stilling, og at de fikk bedre økonomiske betingelser.

I 1965 fikk hun Kongens fortjenestemedalje i gull for innsatsen sin i krig og fred. På kvinnedagen i 2005 fikk hun en gate oppkalt etter seg i Stjørdal. Den fikk navnet Anne Margrethe Bangs gate. I 2006 donerte hun alle medaljene sine til museet ved Hegra Festning. 

Lotten fra Hegra festning døde etter lengre tids sykeleie 6. oktober i 2008. Hun ble 94 år gammel.

                                                                    Noen av soldatene som kjempet ved Hegra Festning

(Kilde: Wikipedia, Adressa, Okkupasjonen, Nea radio)

Kvinners stemmer, Tonje Gjevjon

Kvinner i alle land trenger en J.K Rowling

Forfatter J.K Rowling 

England er det landet som på få år har klart å mobilisere en ny raskt voksende og handlekraftig kvinnebevegelse som står opp for jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. En viktig grunn er at England har verdens mestselgende forfatter (og filantrop) J.K Rowling, den hjemmeværende tobarnsmoren og kraftinstitusjonen Posie Parker og lesbiske aktivister som Julia Long. 

 

Sammen med andre kvinner som har reist seg mot samtidens massive angrep på jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter, har disse tre kvinnene klart å sette fart på en ny kvinnebevegelse hvis styrke er at den er tverrpolitisk. Og er det noe som skremmer vettet av menn med makt – patriarkatet – så er det en global tverrpolitiske kvinnebevegelse.

 

J.K.Rowling på twitter

Etter at Maya Forstater, kvinnen som ikke fikk fornyet sin arbeidskontrakt fordi hun ga uttrykk for og tweetet: «Det finnes kun to kjønn. Mann og kvinne, det er umulig å skifte kjønn», reagerte J.K Rowling og publiserte sine nå historiske tweet til støtte for Maya Forstater. Da brøt både himmel og helvete løs. Et helvete som vekket menn fra alle verdens fargerike strøk som mener det å undertrykke kvinner er et gode og menn som identifiserer seg som kvinner og som i sitt fanatiske behov for å bli validert som kvinne vil knuse alle kvinner og kvinneforeninger som ikke anser de som kvinner. 

Tweeten J.K Rowling publiserte på twitter 19. desember 2019 resulterte i en twitterstorm. 

Dress however you please. Call yourself whatever you like. Sleep with any consenting adult who’ll hav you. Live your best life in peace and security. But force a women out of their jobs for stating that sex is real? 

#StandWith;Aya #ThisIsNotADrill

Det eksplisitte kvinnehatet og den grandiose narsissismen blant woke 2.0 og transaktivister J.K Rowling sine tweets utløste, medførte også at vanlige folk som ikke helt har fått med seg hva innholdet i transaktivisme faktisk er- og hva slags form den tar fikk seg en støkk, trøkk og vekker.

 

 

Rowling avdekket et oppkom av rasende, narsissistiske, kvinnehatende menn som uten å blunke kaller kvinner som står opp for jenter og kvinners kjønnsbaserte rettigheter for terf, transfober, hatefulle, ekskluderende feminazier. Sjelden om noen gang i sosiale mediers levetid, har misogynien blant menn av alle hudfarger, seksuelle legninger og med alle mulige seksuelle fetisjer fra hele spekteret av partipolitisk tilhørighet kommet så raskt til overflaten. 

 

Transaktivister av begge kjønn, woke- «journalister», liberalfeminister og et hav av skeive menn og kvinner bombarderte nettet med skjellsord, drapstrusler, trusler om vold og seksuell vold. Et mangfoldig og fargerikt kvinnehat kom til syne.  

 

Wow!

 

Det viser seg at kvinner kan bli kalt hva som helst og trues med hva som helst. Fordi vi fortjener det! Ekskluderende pornohatende moralske fitter og frigide mannehatere som vi er..

Dokumentasjon av tweets fra transaktivister på Terfisaslur – en nettside som samler og arkiverer trusler om vold, drap og seksualisert vold mot kvinner som deltar i debatten om kjønn og kjønnsidentitet.  

Da J.K Rowling publiserte nok en tweet satt det i gang en ny shitstorm med falske anklager, trusler om vold. Og drap. Du kan finne en gjennomgang av hva som fulgte her:  

Dag Øistein Endsjø, den homofile kulturprofessoren og aktivisten som i 2003 fikk medhold i en sak mot Norge i EFTA-domstolen om at øremerking av stillinger for kvinner var diskriminerende, og en av arkitektene bak Lov om likestilling og forbud mot diskriminering, som i 2018 erstattet Lov om likestilling mellom kjønnene,  ble av en eller annen grunn invitert til podcasten EKKO 7. januar 2020 for å belyse JK Rowlings støtte til Maya Forstater i fjor. Ikke overraskende var intervjuet et takras av nedlatenhet.

Endsjø får som gjest i EKKO fremstille J.K Rowling og Maya Forstater som transfobiske. Han mistenker at det fra den verdensberømte forfatterinnens side var en forsnakkelse som handlet om at hun var korttenkt i øyeblikket. I sin grandiose tro på seg selv gir Endsjø deretter uttrykk for at hadde han bare tatt en telefon til Rowling og forklart henne ett og to – snakket henne til rette så ville hun nok kommet på bedre tanker. Maya Forstater derimot, er ifølge Ensjø så dårlig opplyst og derfor ikke håp for. «Hun snakker om at det bare er to kjønn, og det er jo ikke tilfelle heller» slår kulturprofessor Endsjø fast.

Ensjø er en av hundrevis av skeive menn og kvinner i maktposisjoner, verv, utvalg og stillinger som jobber i NGOer – om det skulle vise seg at samfunnet vårt var til å leve i for de fleste av oss, ville disse menneskene raskt stå uten arbeid. Å presentere befolkningen i norge som hatefull, fordomsfull og diskriminerende overfor den stadig voksende grupperingen av kjønnsidentiteter og folk med seksuelle orienteringer og fetisjer, er en fulltidsjobb for mange. Arbeidet har resultert i økte bevilgninger, og en rekke lovforslag som i bunn og grunn setter befolkningsgrupper opp mot hverandre og tvinger sunn fornuft og etablerte realiteter ut i randsonen. Det finnes ikke et spekter av kjønn. Det finnes derimot et spekter av årsaker til å reagere –  og vi er mange som reagerer på at det å ytre sunn fornuft og grunnleggende fakta skal presenteres som “på kanten” eller som i tilfelle Maya Forstater, “som uverdig menneskerettslig vern”, med den konsekvens at man kan miste jobben for å snakke om virkeligheten.

Hundrevis av fulltidsansatte som Endsjø jobber med andre ord for at vi ikke skal kunne si det vi ser med egne øyne eller det vitenskapen forteller oss. Men løfter vi blikket så finner vi at også i Norge er det er langt flere familier med mødre og fedre som har døtre og sønner de ønsker å beskytte for alt i verden. De ønsker ikke velkommen et samfunn der deres døtre skal måtte dele garderobe og dusjrom med menn. De ønsker ikke at deres barn skal utsettes for skeiv kjønnslære i barnehagen og på skolen eller lære om seksuelle fetisjer av voksne skeive som virker å ha et stort behov for å så tidlig som mulig å stå foran at rom med barn og fortelle om seksualiteten sin. 

Foreldre vil beskytte ungene sine mot alle farer. Men hvem er det som representerer de reelle truslene de vil beskytte ungene mot? Hva og hvem er det foreldre frykter? Hva er det foreldre er redd for at skal skje med jentungen eller guttungen sin?

Det er legitimt for foreldre å være bekymret for at barn utsettes for upassende forestillinger om kjønn og seksualitet. Det er også legitimt av foreldre å reagere på at språket som beskriver kjønn og seksualitet gjøres uforståelig, samtidig som det innføres strengere og strengere regler for hvordan dette nyspråket skal brukes. 

Tilbakeslaget mot homofile og lesbiske i Polen var en uunngåelig reaksjon på en identitetspolitikk som inneholder utopiske og uvitenskapelige påstander om kjønn. Når slike grunnløse ideologier fremmes som om det er homokamp og feminisme – selv om det i realiteten både er dypt homofobisk og kvinnefiendtlig – rammer tilbakeslaget både kvinner og homofile.

Lenke til nettstedet og artikkelen bildene er hentet fra.

Når grunnleggende sannheter som at det kun eksisterer to kjønn kan medføre at man mister jobben, vil det naturligvis også bli stigmatisert å påpeke en hver sitasjon der kjønn er en faktor. 

Det er ikke bærekraftig å frarøve foreldre det språket de trenger for å kunne holde barna sine trygge. Om man ser til land som Polen og Ungarn, ser man at tilbakeslaget mot en utopisk kjønnsideologi kan bli stort, og at mye kan blitt dratt med ned i dragsuget. Dette inkluderer ikke minst alle fremskrittene som har blitt gjort for homofile og lesbiske, som i dagens samfunn nyter godt av fortidens homokamp. Men hvor lenge vil den generelle aksepten for lhbt vare om foreldre ikke kan føle seg trygge på at jenter på skolen ikke må dusje med nakne menn i svømmetimen? Eller at gutter på skolen blir sendt til rektor for å si at det kun eksisterer to kjønn? 

J.K Rowlings deltakelse i det britiske ordskiftet har gjort mer enn å simpelthen belyse kvinners rettigheter – det har tilført debatten viktige nyanser som gjør at det tilbakeslaget vi har sett mot LHBT-miljøene – og mot feminisme – i land som Polen og Ungarn, også har blitt møtt med nyanser.

Men vi har ingen J.K Rowling i Norge. Så hvordan vil det uunngåelige tilbakeslaget mot utopisk kjønnsideologi utspille seg her?

Kvinners stemmer

En stille revolusjon

 og Christina Ellingsen  (Artikkelen ble første gang publisert 12. november 2019)

Støtten til et radikalt forbud mot «konverteringsterapi» er naiv. For hva vil egentlig endres i praksis av et forbud mot oppførsel som allerede er straffbar?

Det har i det siste vært mye oppmerksomhet rundt forsøk på å omvende homofile i religiøse miljøer. Saken er blitt aktualisert i forbindelse med Arbeiderpartiet og Anette Trettbergstuens forslag om å kriminalisere såkalt «konverteringsterapi». Trettebergstuen har ennå ikke svart på hva, konkret, dette forslaget skal omfatte, og hvordan det skal håndheves.

Mens vi venter på Trettebergstuens avklaring er det imidlertid god grunn til å kikke nærmere på selve forslaget om å kriminalisere konverteringsterapi. Dette omfatter nemlig ikke bare homofile, bifile og lesbiske, men inngår i en «pakke» der Arbeiderpartiet adresserer vidt forskjellige fenomener under en paraply de kaller «styrking av LHBTI-politikken».

Forslaget inkluderer også interkjønn, en sjelden, medfødt medisinsk tilstand som verken har med identitetspolitikk eller legninger å gjøre.

Interkjønn er et svært marginalt fenomen, og undersøkelser viser at personer med disse egenskapene ikke føler en tilhørighet til verken homofili eller identitetspolitikk.

Gjentatte ganger har organisasjoner og talspersoner for interkjønn presisert at de ikke ønsker å brukes som argument for identitetspolitikk, fordi dette gir et feil bilde av hva tilstanden innebærer. Det er derfor bekymringsverdig at styrking av LHBTI innledes med en sak om nettopp interkjønn.

I den emosjonelt pregede debatten rundt «homoterapi» som har versert denne uka er denne sammenblandingen blitt tilslørt. Skillet mellom disse fenomenene er imidlertid for viktig til å forties.

Sammen med forslaget om å kriminalisere «konverteringsterapi» legges det frem ytterligere seks forslag fra Arbeiderpartiet. Om en ser forslagene samlet kommer en skremmende logisk konsekvens til syne. Oppsummert kan forslagspakken til Arbeiderpartiet da formuleres i to setninger:

«Forslag om å innskrenke trosfrihet og foreldres ansvar over egne barn» og «forslag om å lovfeste barns evne til samtykkekompetanse.»

Hvordan?

Støtten et forbud av «homoterapi» får, er ikke overraskende. Vi som samfunn er oppriktig opptatt av at ingen skal føle seg mindreverdige, spesielt ikke på grunnlag som seksuell legning.

Men støtten av et radikalt forbud mot «konverteringsterapi» er naivt. For hva vil egentlig endres i praksis av et forbud mot oppførsel som allerede er straffbar?

Mennesker har allerede vern mot forfølgelse, fysisk og psykisk vold og mot trusler i lovverket. Homofile og lesbiske har spesielt vern mot dette.

Det kan altså synes som om Trettebergstuen i realiteten slår inn åpne dører med sitt forslag om forbud om konverteringsterapi rettet mot homofile. Det et konverteringsforbud i praksis vil adressere utover allerede eksisterende vern, er samtaler mellom prester og homofile kristne.

Men fordi AP innlemmer T (transseksuelle) og I (Intersex)i forslaget, vil forslaget også treffe en helt annen gruppe. Dette er gruppen barn med kjønnsdysfori og deres foreldre. Vil forsøk på å få disse barna til å elske kroppen sin, slik den er fra naturens side, kunne defineres som «konverteringsterapi»?

Skal foreldre omfavne et barns opplevelse av å være «født i feil kropp» uten spørsmål?

Foreldre til barn med kjønnsdysfori bør altså være på vakt. Vil et forbud mot «konverteringsterapi» kunne føre til at foreldre kriminaliseres?

Arbeiderpartiets forslag flørter med radikale nye standarder for hvordan foreldreansvar kan utøves i Norge, fordi selv om barn har rett til å bli hørt, skal vektleggingen av barns meninger være i forhold til barnets modenhet.

Vurdering av et barns modenhet er avgjørende for vektleggelse av barnets meninger. Denne vurderingen er det foreldre og helsevesen som har ansvaret for, og ikke barna selv.

I tillegg til at foreldre potensielt rammes av konverteringsforbud, rammes foreldre også av forslaget om forbud mot kosmetiske inngrep på barn med DSD/intersex-tilstander.

Kosmetiske inngrep på barn med DSD/intersex er en praksis man i følge rapporten «The Law and Intersex in Norway: Challenges and Opportunities» ikke utfører i Norge, som i likhet med praksisen forbundet med «homoterapi», allerede er dekket av eksisterende regelverk, selv om det ikke eksisterer en klausul dedikert til å skape et slikt vern.

Endringen med forbudet vil derfor ikke føre til endret praksis – men det kan føre til en radikal endring om hvem som har ansvaret for barns helse i tilknytning kjønn.

Ved å innføre at barn skal ta stilling til kjønnsidentitet og at det er dette som skal legges til grunn for valg av inngrep knyttet til kjønn, brukes et stråmannsargument som resulterer i en lovfestet definisjon der barn i praksis blir satt som ansvarlige for medisinske inngrep.

Forbudet mot kosmetiske inngrep på barn med intersex/DSD er dermed et forslag som innebærer svært radikale endringer i hvordan vi ser på familie, barn og leger – og som allikevel ikke fører til endringer til den praksisen den sier den skal.

Arbeiderpartiets forslag vil for første gang lovfeste barn som autonome individer med myndighet til å ta beslutninger; ikke om hva barn skal spise til middag eller når barn bør rydde rommet sitt; men om irreversible inngrep, inkludert sterilisering.

Denne radikale endringen bryter FNs barnekonvensjon, som Norge har forpliktet seg til å følge. Den sier at vi skal ta særlig hensyn til at «barn, på grunn av sin fysiske og psykiske umodenhet, har behov for spesielle beskyttelsestiltak og særlig omsorg, herunder egnet lovfestet beskyttelse både før og etter fødselen».

Den slår også fast at «partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling».

All ståheien rundt forslaget om konverteringsforbud, hovedsakelig med ordlyden «homoterapi», tar oppmerksomheten vekk fra at Arbeiderpartiet, SV og MDG samtidig har lagt fram en rekke andre forslag som tar sikte på å støtte opp om det foregående.

Hvordan hadde disse forslagene blitt møtt om de ble presentert under en annen paraply en regnbuepolitikk?

Jeg vil særlig trekke frem punkt 4 i forslaget: «Stortinget ber regjeringen styrke Rosa Kompetanse i arbeidslivet, helsevesenet, skolen, barnehagene, politiet og på asylmottak, og sørge for at det gjøres systematisk og landsdekkende»

Rosa kompetanse er en fagavdeling i Foreningen Fri. Et viktig punkt i Fri sin politiske plattform er at de ønsker å avskaffe tokjønnsmodellen. Når norsk ikke skiller mellom «sex» og «gender», er det lett å lese dette som et mål om å avskaffe binære kjønnsrollerMen i følge FRIs opplysningsmateriell er det tydelig at det ikke er snakk om å avvikle en kulturell forståelse av binære kjønnsroller, men å avvikle forståelse av biologisk kjønn som binært. Appropriasjonen av interkjønn i informasjonsmateriell og i representantforslag forsterker dette inntrykket.

 

Men i følge FRIs opplysningsmateriell er det tydelig at det ikke er snakk om å avvikle en kulturell forståelse av binære kjønnsroller, men å avvikle forståelse av biologisk kjønn som binært. Appropriasjonen av interkjønn i informasjonsmateriell og i representantforslag forsterker dette inntrykket.

Det foreligger ingen vitenskap, eller grunnleggende logikk, som indikerer at kjønn er noe annet enn binært. Mennesker produserer ikke andre typer kjønnsceller enn to (eggceller og sædceller).

Organene som er forbundet med disse kjønnscellene er tydelig binære, også i tilfeller av interkjønn. Det er ingen som har en annen typebiologisk kjønn enn hannkjønn og hunkjønn, og det finnes ingen som er begge deler samtidig – interkjønn som fenomen er unntak som bekrefter nettopp en binær kjønnsmodell.

Å innføre en systematisk styrking av Rosa Kompetanse vil være å innføre en systematisk innføring av ideologisk motivert vranglære. Dette er en inngripen som vil berøre hele samfunnet, men som på ingen måte er forankret i befolkningen, fordi dette har skjedd gjennom en stille revolusjon.

Stortinget bør altså se på forslaget om Rosa kompetanses innpass i skoleverket i lys av Opplæringslovens § 2-1 fjerde ledd om fritak fra religions- eller livssynsaktiviteter, og i lys av FNs barnekonvensjon artikkel 3.1

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn».

Vi forventer at Arbeiderpartiets statsministerkandidat Jonas Gahr Støre avklarer om han mener Fri og Rosa Kompetanses teorier om antall kjønn, flytende kjønnsidentiteter og normkritikk bryter med de tradisjonelle verdiene norsk kultur er grunnfestet i.

Vi ønsker også en utredning om ideologiene som presenteres av FRI og Rosa kompetanse i seg selv er homofobiske. Konseptet om kjønnsidentitet og seksualitet er kritisert som inkompatible og skadelige for homofiles rettigheter, og den eldste formen for konverteringsterapi er nettopp kjønnskorrigering. Homofili er en vernet karakteristikk. Er forslaget om systematisk innføring av kjønnsideologi konsekvensutredet for effektene dette kan ha på unge homofile?

Vi trenger en langt grundigere vurdering og konsekvensanalyse av de mange etiske problemstillingen forslagene byr på.

Forslagene, slik jeg leser de, framstår som en av de største truslene mot menneskerettigheter i Norges historie: et angrep på trosfriheten; et angrep på familieinstitusjonen; et angrep på barns rett til særlig vern.

Velmente støttespillere oppfordres til å revurdere konsekvensene av en regnbuepolitikk som svekker eksisterende menneskerettigheter for trosfrihet, familieinstitusjonens rolle i forhold til egne barn, og til barns rett til beskyttelse.

#kjønn #poltikk #homoseksuell #trans #Intersex #barn #foreldre #lovverk

Kvinners stemmer

Verdens eldste form for homofobi

Hvis man slår en 4 år gammel gutt, og forteller ham at lekene han vil leke med kun er for jenter – hvor lang til tar det før gutten begynner å si at han er en jente?
 
Hvis man er så homofobisk at man ikke en gang kan la barna leke med de lekene man vil, i frykt for at de «kan bli homofile», hvor lang tid tar det før man heller omfavner ideen om at barnet må være født i feil kropp?
 

Ideen om at man kan være født i feil kropp er verdens eldste form for homofobi, og «kjønnskorrigerende behandling» er verdens eldste form for homofobisk motivert konverteringsterapi. Dette er manifestert i mange lands lover, for eksempel Iran, der homofili er forbudt, mens kjønnskorrigerende behandling betales av staten. 

I dokumentaren A transgirl growing up in Texas får vi innblikk i hvordan et barn, en liten gutt, blir konvertert til jente fordi moren frykter han kan være homofil.

 

Vi ønsker svar fra våre politikere på Stortinget om forslag om å forby homoterapi  handler eksplisitt om religiøs homoterapi basert i at homofili er syndig – eller om det også inkluderer den formen for grov konverteringsterapi av feminine gutter og maskuline jenter, som avdekkes i dokumentaren nevnt over. 

Skeive organisasjoner som ILGA, Foreningen FRI, Stonewall UK og andre, setter likhetstegn mellom kjønnsidentitet og seksuell legning. Konsekvensen av dette er at når de foreslår å forby konverteringsterapi av homoseksualitet, så inkluderer de også et forbud mot alle former psykologisk utredning og terapi av barn, unge og voksne som opplever kjønnsdysfori.

Mange oppfatter konseptet trans som en naturlig forlengelse av homoseksualitet, og undervurderer hvor stor forskjell det er mellom kjønnsdysfori og seksuell legning. 80% av barn og unge som lider av kjønnsdysfori vokser det av seg når de gjennomgår puberteten. Om man forbyr alternativer til kjønnskorrigende behandling, vil man i praksis frata denne gruppen nødvendig helsehjelp, og svekke behandlingstilbudet.

 
Mange mennesker med kjønnsdysfori ønsker samtaleterapi med psykolog eller andre kvalifiserte for å håndtere sin kjønnsdysfori. Det er derfor vesentlig å få avklart om et forbud mot homoterapi/ konverteringsterapi vil frata mennesker som søker hjelp for sine plager muligheten til å få terapi som kan hjelpe de å håndtere problematikk knyttet til kjønnsidentitet med mer. Vi mener det må avklares om det vil bli straffbart for psykologer og psykiatere  og andre å tilby slik terapi til mennesker md kjønnsdysfori som ønsker dette tilbudet – og om gruppen mennesker med kjønnsdysfori skal nektes rett til å undersøke og finne ut av egen av problematikk sammen med psykologer og psykiatere om de slev ønsker dette.
Det bryter i tilfelle med alle standarder for hvordan man  møter mennesker  med psykiske utfordringer. 

Den 18 minutter lange Emmyvinnende dokumentaren A transgirl growing up in Texas finner du nederst I denne artikkelen.
 

Lenke til debatt om utredning og vedtak kom forbud  vedrørende homoterapi mellom Anette Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet og leder for kultur- og familiekomiteen Kristin Ørmen Johnsen fra Høyre. 

Kvinners stemmer, WHRC

Høringsinnspill til ny barnelov – WHRC Norge

Om Women’s Human Rights Campaign Norge

WHRC Norge er den norske avdelingen av Women’s Human Rights Campaign.

WHRC er en internasjonal interesseorganisasjon som er etablert i reaksjon på aktivisme og lovendringsforslag som svekker, sletter eller bryter med kvinners kjønnsbaserte rettigheter, og som svekker eller bryter med barns rettigheter.

Kvinner og jenter tilhører kjønnsklassen hunkjønn. Kvinners rettigheter og diskrimineringsvern er utformet for å motvirke diskriminering og vold mot kvinner i kraft av at kvinner og jenter er hunkjønn. 

Lovendringsforslag som erstatter en biologisk oppfattelse av kjønn med en performativ oppfattelse av kjønn, sletter i praksis kvinners rettigheter. 

Vi vil gi innspill med utgangspunkt i kvinners kjønnsbaserte rettigheter, ikke minst fordi barns rettigheter går hånd i hånd med disse.

Assistert befruktning og harmonisering med bioteknologiloven.

Bioteknologiloven gjennomgikk en drastisk endring det siste året, hvor det ble åpnet for eggdonasjon. Vi ser at barnelovutvalget ikke har hatt kapasitet til å gjennomgå konsekvensene av denne lovendringen i forslag for ny barnelov, men prinsipielt ønsker å harmonisere barneloven i samsvar med de nye endringene.

WHRC Norge vil derfor gjenta deler av vårt høringsinnspill i forbindelse med endringer i bioteknologiloven, da disse endringene også bar preg av den samme kjønnsnøytraliteten utvalget har hatt ambisjoner om å innføre i barneloven.

Det er viktig at lovendringer bevarer ordet og betydningen”kvinne” for fremtidige generasjoner, siden utviklingen innen bioteknologi og assistert befruktning går fort, både innen forskning og i forbindelse med markedskreftene som fører til utnyttelsen av kvinner for surrogati.
For å forhindre at kommende generasjoner av jenter får et svekket rettsvern i forbindelse med bioteknologisk utvikling, mener vi utvalget allerede nå, i disse relativt tidlige fasene, har et viktig ansvar for å reflektere og tydeliggjøre at “eggdonor” ikke er en kjønnsløs leverandør av tilfeldig biologisk materiale, men at det er snakk om kvinner.

Det bør presiseres at assistert befruktning i praksis kun er tilgjengelig for kvinner og evt til kvinnens partner, ikke til menn. Dette bør presiseres for å tydeliggjøre at assistert befruktning ikke kan brukes av enslige menn eller menn i likekjønnede partnerskap, og for å tydeliggjøre at staten ikke støtter utnyttelse av kvinner gjennom surrogati.

Vi savner et eksplisitt samsvar med FNs kvinnekonvensjon og generelle anbefalinger, hvor undertegnede stater har forpliktet seg til å treffe alle egnede tiltak for å forhindre kjønnsbasert diskriminering, og å ivareta kvinners integritet, ikke minst i forbindelse med reproduksjon.
Å omtale kvinner som kjønnsløse donorer, og å erstatte ordet “kvinne” med “den”, er dehumaniserende, og er en form for diskriminering mot kvinner. Kjønnsnøytralitet i bioteknologiloven kan medføre systematisk usynliggjort utnyttelse av kvinner og jenter.
Vi ber barnelovutvalget ivareta kvinners, jenters og mors kjønnsbaserte rettigheter ved å forhindre slik usynliggjøring, da utvalgets egen utredning også viser hvor nært knyttet disse rettighetene er for barns beste og barns rettigheter.»

Les hele høringsinnspillet og skriv under på erklæringen om kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter.

Kjønnsnøytralitet i barneloven 

Forslag og krav om kjønnsnøytralitet i høyst kjønnsspesifikke sammenhenger er en uunngåelig konsekvens av at definisjonen av kjønn endres. Krav om at definisjonen av kjønn endres, og følgelig at kjønnsspesifikke lover enten gjøres kjønnsnøytrale, meningsløse eller slettes fullstendig, er et internasjonalt fenomen som kvinner over hele verden protesterer mot.

For eksempel reflekterer et lovforslag for å forhindre diskriminering mot kvinnelige ministre i UK også det norske barnelovutvalgets “primære standpunkt” om at loven burde være kjønnsnøytral. Resultatet i UK var et lovforslag som til tross for å omhandle kvinner, fødsel, barsel og morskap, ikke nevnte ordene “kvinne” eller “mor” en eneste gang. Vi vil spesielt vise til Baronesse Nicholson sin appell til house of lords i forbindelse MOMA-forslaget våren 2021. Etter å henvise til sine tiår med erfaringer med arbeid for barns rettigheter sier hun: 

Jeg vet veldig godt at det barnet som utsettes for kidnapping, utnyttelse, mishandling, slaveri eller handel, er det barnet man har klart å løsrive fra sin mor. Og med dette lovforslaget begynner denne løsrivelsen allerede før unnfangelsen.” 

Siden hun forsvarer de samme ordene i det britiske lovforslaget fra å slettes, som det norske barnelovutvalget har som “primært standpunkt” burde slettes i norsk barnelov; “mor” og “kvinne”; mener vi hennes appell til det britiske parlamentet også er relevant til et norsk barnelovutvalg.

«Jeg vet veldig godt at det barnet som utsettes for kidnapping, utnyttelse, mishandling, slaveri eller handel, er det barnet man har klart å løsrive fra sin mor. Og med dette lovforslaget begynner denne løsrivelsen allerede før unnfangelsen».

Baroness Nicholson

Baronesse Nicholson sin apell til House of Lords I forbindelse med MOMA-forslaget våren 2021

Utvalget skriver:
Utvalgets primære standpunkt er at barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral slik at benevnelsene «mor», «far» og «medmor» ikke benyttes i loven. I tillegg til ønsket om å inkludere alle former for familier er det viktig for utvalget å gå lenger i likestilling mellom heterofile og homofile par som kan bli foreldre etter loven. Av kapasitetshensyn har utvalget likevel ikke gjennomført den kjønnsnøytrale terminologien fullstendig i lovutkastet, men utvalget har forsøkt å bruke fellesbetegnelser som erstatning for ordene «mor», «far» og «medmor» der det er mulig.

I bestemmelsen om morskap vises det til «den» som føder barnet, og ikke «kvinnen», og slik inkluderes også juridiske menn som føder barn.

For etablering av farskap foreslår utvalget i all hovedsak å videreføre gjeldende rett.

Morskap og fødsel er kjønnsspesifikke egenskaper som kun omhandler kvinner. Det er diskriminering mot kvinner å erstatte begrepet “mor” med kroppsfunksjoner (fødende), og det er diskriminering mot kvinner å erstatte ordet “kvinne” med ordet “den”.

Det er uklart hvordan det å erstatte begrepet mor og morskap med “fødeforelder” og “foreldreskap” skal være til barns beste, spesielt i lys av den grundige og opplysende utredningen utvalget har gjort av barnelovens historie i Norge, som nettopp demonstrerer den uløselige sammenhengen mellom kvinners og barns rettigheter. 

Selv om man kan ha sympati for at noen hunkjønn ikke føler samsvar mellom deres indre opplevelse av å (ikke) være hunkjønn, og ytre forventninger eller tolkninger av hva hunkjønn betyr, vil det å fjerne kjønnede begreper fra høyst kjønnede sammenhenger som fødsel, være dypt diskriminerende mot alle kvinner. 

For the purposes of the present Convention, the term «discrimination against women» shall mean any distinction, exclusion or restriction made on the basis of sex which has the effect or purpose of impairing or nullifying the recognition, enjoyment or exercise by women, irrespective of their marital status, on a basis of equality of men and women, of human rights and fundamental freedoms in the political, economic, social, cultural, civil or any other field.

FNs Konvensjon for eliminering av alle former for vold og diskriminering mot kvinner

«Aside from civil rights issues, the Convention also devotes major attention to a most vital concern of women, namely their reproductive rights. The preamble sets the tone by stating that «the role of women in procreation should not be a basis for discrimination». The link between discrimination and women’s reproductive role is a matter of recurrent concern in the Convention. For example, it advocates, in article 5, »a proper understanding of maternity as a social function», demanding fully shared responsibility for child-rearing by both sexes.»

FNs Konvensjon for eliminering av alle former for vold og diskriminering mot kvinner

Vår kommentar

Barneloven må være i tråd med FNs kvinnekonvensjon og referere til begrepet “mor” om den som har født barnet. 

Kvinners rettigheter er kjønnsbaserte, og det bryter med kvinners rettigheter å usynliggjøre det faktum at kun kvinner er mødre i barneloven.

At kvinners diskrimineringsvern og at arbeid for kvinners likestilling skal være basert på en biologisk oppfattelse av kjønn, er definert i den første artikkelen av FNs konvensjon for eliminering av alle former for diskriminering mot kvinner.

I konvensjonens innledning utdypes sammenhengen mellom kvinners rettigheter og reproduktive rettigheter:

“Aside from civil rights issues, the Convention also devotes major attention to a most vital concern of women, namely their reproductive rights. The preamble sets the tone by stating that “the role of women in procreation should not be a basis for discrimination”. The link between discrimination and women’s reproductive role is a matter of recurrent concern in the Convention. For example, it advocates, in article 5, ”a proper understanding of maternity as a social function“, demanding fully shared responsibility for child-rearing by both sexes.”

Artikkel 5 i konvensjonen henviser til morsrollen og til undertegnede staters forpliktelser til å eliminere fordommer og stereotype forventninger til menn og kvinner.

FNs kvinnekommisjon har også kritisert Norge for kjønnsnøytralitet i likestillingsloven, fordi kjønnsnøytralitet har potensialet til å videreføre eksisterende kjønnsdiskriminerende kulturer og praksiser. 

Å slette mor og kvinne fra barneloven med argument om at det vil være mer inkluderende overfor hunkjønn som ikke ønsker å bli oppfattet som hunkjønn, og som krever å bli omtalt som menn, er slik vi ser det diskriminerende mot kvinner per FNs kvinnekonvensjon, spesielt CEDAW artikkel 1 og 5.

Vi mener det er helt essensielt at barneloven forholder seg til kvinners kjønnsbaserte rettigheter, som inkluderer at stater har en forpliktelse til å formidle hvilken funksjon morsrollen utgjør i samfunnet.

Kvinne, mann, mor og far og deres biologiske roller ved unnfangelse, graviditet og fødsel er kjønnsspesifikke og reelle og trenger kjønnsspesifikke og reelle benevnelser. Et forsøk på å viske ut disse unike og kjønnsspesifikke rollene vil ikke endre den biologiske virkeligheten. 

 Utvalget har vurdert bruk av begrepet «fødeforelderen». Begrepet har i likhet med «menstruator» fått mye oppmerksomhet etter en tweet av JK Rowling sommeren 2020. Felles for begrepene fødeforelder og menstruator er at de reduserer kvinnen til kroppsfunksjoner og tar oss tilbake til en tid og til samfunn der kvinnen ikke har en annen funksjon enn nettopp å føde barn.
Dette er dehumaniserende. 

Ordene «kvinne» og «mor» rommer alle erfaringer, følelser, karakterer og ekte mennesker; din egen mor, historiske kvinner, kvinner fra litteraturen. En kvinne er et menneske. Gitt lovverkenes normgivende funksjon, mener vi det er helt essensielt at barneloven etterstreber å ivareta begrepene kvinne, mor og morskap.

Kjønnsnøytralitet i barneloven er fremmedgjørende 

Utvalgets primære standpunkt er at barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral… Det er, slik utvalget ser det, i takt med tiden å bygge loven rundt ord og uttrykk som alle kan kjenne seg igjen i…

Ønsket om kjønnsnøytralitet på et felt der kjønn har avgjørende betydning – når nytt liv skapes – har oppstått som konsekvens av at det implementeres rettigheter forbundet med en ny størrelse, kjønnsidentitet. Kjønnsidentitet er først og fremst en subjektiv opplevelse. Kjønn derimot er en biologisk mekanisme for reproduksjon, og er et objektivt faktum.

Kan forståelsen av kjønn som identitet uavhengig av biologi og forståelsen av kjønn som betinget av biologi favnes innenfor en og samme terminologi? Er hensynet til kjønnsnøytralitet og behovet for ord alle kan kjenne seg igjen i forenelige i kjønnsspesifikke sammenhenger som fødsel og morskap? Vi mener nei. 

Gjennomføring av en kjønnsnøytral lov vil virke fremmedgjørende for det store flertallet av mennesker loven er ment å favne. 

Mor som enslig, med mannlig partner eller med kvinnelig partner

Utvalget skriver:

I tillegg til ønsket om å inkludere alle former for familier er det også viktig for utvalget å kunne gå lenger i å likestille heterofile og homofile par som har adgang til å bli foreldre etter barneloven. Dagens lovtekniske løsning skaper unødvendige skiller mellom de to foreldrekapskategoriene «far» og «medmor», og dette er skiller som forplanter seg videre i offentlige skjemaer og dokumenter. Ved å fjerne disse uttrykkene vil loven synliggjøre at foreldreskapskategoriene skal likestilles.

Vi mener det er misvisende å sette heterofile foreldreskap opp mot homofile foreldreskap slik utvalget gjør her. I realiteten er det snakk om fastsettelse av foreldreskap i forhold til moren og hennes partner, der mor enten er enslig, med en mannlig partner eller med en kvinnelig partner. Fastsettelse av foreldreskap for barn av mødre med en kvinnelig partner har ingenting til felles med fastsettelse av foreldreskap for barn av to menn, og det er misvisende å sette disse to foreldretypene i samme kategori under utredningen. Homofile menn kan ikke bli biologiske foreldre med mindre de utnytter en kvinne via surrogati, noe som i Norge er forbudt. Vi mener utvalget bør reflektere dette tydeligere.

Ellers støtter vi nyvinningen om at foreldreskap ved assistert befruktning kan etableres ved at medmor eller far samtykker til befruktningen, gitt at barnets biologiske opphav er tilgjengelig for barnet når det blir 18. 

Assistert befruktning og harmonisering med bioteknologiloven 

Bioteknologiloven gjennomgikk en drastisk endring det siste året, hvor det ble åpnet for eggdonasjon. Vi ser at barnelovutvalget ikke har hatt kapasitet til å gjennomgå konsekvensene av denne lovendringen i forslag for ny barnelov, men prinsipielt ønsker å harmonisere barneloven i samsvar med de nye endringene. 

WHRC Norge vil derfor gjenta deler av vårt høringsinnspill i forbindelse med endringer i bioteknologiloven, da disse endringene også bar preg av den samme kjønnsnøytraliteten utvalget har hatt ambisjoner om å innføre i barneloven.

Det er viktig at lovendringer bevarer ordet og betydningen”kvinne” for fremtidige generasjoner, siden utviklingen innen bioteknologi og assistert befruktning går fort, både innen forskning og i forbindelse med markedskreftene som fører til utnyttelsen av kvinner for surrogati. 

For å forhindre at kommende generasjoner av jenter får et svekket rettsvern i forbindelse med bioteknologisk utvikling, mener vi utvalget allerede nå, i disse relativt tidlige fasene, har et viktig ansvar for å reflektere og tydeliggjøre at “eggdonor” ikke er en kjønnsløs leverandør av tilfeldig biologisk materiale, men at det er snakk om kvinner.

Det bør presiseres at assistert befruktning i praksis kun er tilgjengelig for kvinner og evt til kvinnens partner, ikke til menn. 

Dette bør presiseres for å tydeliggjøre at assistert befruktning ikke kan brukes av enslige menn eller menn i likekjønnede partnerskap, og for å tydeliggjøre at staten ikke støtter utnyttelse av kvinner gjennom surrogati.

Vi savner et eksplisitt samsvar med FNs kvinnekonvensjon og generelle anbefalinger, hvor undertegnede stater har forpliktet seg til å treffe alle egnede tiltak for å forhindre kjønnsbasert diskriminering, og å ivareta kvinners integritet, ikke minst i forbindelse med reproduksjon.

Å omtale kvinner som kjønnsløse donorer, og å erstatte ordet “kvinne” med “den”, er dehumaniserende, og er en form for diskriminering mot kvinner. Kjønnsnøytralitet i bioteknologiloven kan medføre systematisk usynliggjort utnyttelse av kvinner og jenter. 

Vi ber barnelovutvalget ivareta kvinners, jenters og mors kjønnsbaserte rettigheter ved å forhindre slik usynliggjøring, da utvalgets egen utredning også viser hvor nært knyttet disse rettighetene er for barns beste og barns rettigheter.

Lenke til  WHRCNorge sitt høringssvar der man også kan skrive under på erklæringen.