Kvinners stemmer

Drag er for kvinner det blackface er for afro-amerikanere

Eugene d’Ameli, a white man, dressed in blackface as an african-american woman for minstrel show in the late 19th century. Minstrel-drag forbindelsen beskrevet på wikipedia: Female Impersonation in Nineteenth-Century American Blackface Minstrelsy,

Av Christina Ellingsen

Anette Trettebergstuen svarer på kritikk mot at en folkehøyskole nå lanserer en drag-linje med kommentaren ” Drag handler om mer enn å pynte seg å ta seg ut. Det er politisk.” Ja, men hva slags politikk er det egentlig? 

Høyre påstår at drag er en kunstform som gir gutter gode forbilder. Men hva slags kunstform er egentlig drag, og hva slags forbilder gir det egentlig gutter?

Drag har samme opphav som blackface, og kommer fra minstrel-sjangeren. Minstrel-forestillingene var politiske, og var en motstand mot både afroamerikaneres og etter hvert også kvinners frigjøringskamp. Både blackface og womanface skapte et politisk og kulturelt fellesskap gjennom latterliggjøring av afro-amerikanere og kvinner. 

Den overdrevne primadonnaen ble et fast innslag i minstrel-turneer som reaksjon på at afroamerikanske kvinner, pionert av Hyers søstrene, utkonkurrerte minstrel-sjangeren med sine briljante musikalske komedier på 1870-tallet. 

Begynnelsen på slutten for minstrel og blackface kom da afroamerikanere selv overtok blackface-rollene, og selv deltok i latterliggjøringen av afroamerikanere. Til å begynne med styrket dette legitimiteten i stereotypene som ble fremstilt. Men etterhvert forsvant moroa. Populariteten bak blackface handlet jo i bunn og grunn om det politiske fellesskapet som skapes av å ha et felles mobbeoffer. Det fungerer ikke om mobbeofferet selv er med på spøken.

Mens blackface og minstrel-forestillinger ga afro-amerikanere et kulturelt innpass som etterhvert utviklet seg til noe eget, har womanface hatt lite å tilby kvinner. Drag Queens er på mange måter den eneste uberørte gjenlevningen fra minstrel-teateret. Å fremstille stereotypiske overdrivelser av primadonnaen er fremdeles populært og akseptert, og en uproblematisk karrierevei for de mennene som velger drag som uttrykksform. 

Det er ikke akseptert at kvinner imitere kvinner i denne sjangeren, slik det etterhvert ble akseptert at afro-amerikanere imiterte afro-amerikanere. Mange drag-konkurranser, som RuPaul’s Drag Race, et eksplisitt forbud mot kvinnelige deltakere. RuPaul forklarer dette med at “Kvinner er allerede i drag”, og at kvinner med dette har en urettferdig fordel. Med et kvinnesyn som dette er det vanskelig å se hvordan drag egentlig utfordrer kjønnsnormer eller bekjemper giftig maskulinitet. I stedet ser det ut til at kvinneforakt er en integral del av det fellesskapet som drag tilbyr menn. Kvinneforakten kommer blant annet til uttrykk i drag-dronningenes omtale av hverandre – det å være for god til å imitere kvinnelige stereotypier fører til stempelet “fishy”, et uttrykk som har opphav i homofile menns slang for kvinner, og som skaper fellesskap ved å sette ord på den motbydeligheten mange homofile menn føler for vagina. 

Folkehøyskolen som har åpnet en egen drag-linje har fått kritikk for at skattepenger skal gå til å utforske kjønn og kjønnsuttrykk. Om det var det drag i bunn og grunn handlet om, hadde det ikke vært lite hold i kritikken. Men drag er like lite en utforskning av kjønnsuttrykk og protest mot trange kjønnsroller som det blackface var en utforskning av etnisitet og protest mot rasisme. 

Drag er en underholdningsform av og for menn, der det som latterliggjøres er kvinner. Det er bare å slippe til kvinnelige, fishy, bio drag queens, og se hvor lang tid det tar før publikum slutter å le. Slik de sluttet å le da afro-amerikanere selv tok rollen som bio-coons og blackface artister. Det er jo ikke morsomt om mobbeofferet er med på spøken.

 

Rollin Howard (1840 – June 19, 1879) was an American minstrel performer, best known for his female blackface impersonations. Rollin Howard (in wench costume) and George Griffin

Minstrel show performer Rollin Howard (1840-1879) in wench costume

#Womenface #Blackface #Drag #Dragshow #Minstrel #Minestrelshows #female #Male #TheRootsOfBlackFace #Wome 

Lenker WIkipedia: Drag,

 
Kvinners stemmer

Det rakner for Stonewall

BBC rapporterer at Equality and Human Rights Commission (EHCR) har avsluttet sitt medlemskap i Stonewall UKs mangfoldsprogram. Medlemsorganisasjoner betaler for å bli listet opp som støtteorganisasjoner på Stonewalls nettsider. Over 800 offentlige og kommersielle organisasjoner har betalt Stonewall for å bli satt opp som medlemmer av programmet. 

Bryter med kvinners og barns rettigheter

Stonewall UK, som tilsvarer foreningen FRI i Norge, er en lobbyorganisasjon som blant annet jobber med formidling og anbefalinger om rettigheter forbundet med seksualitet og kjønn. Men i likhet med FRI og andre skeive organisasjoner har de mottatt økende kritikk for at anbefalingene de gir bryter med kvinners og barns rettigheter. 

Diskriminering mot mennesker med likekjønnstiltrekning – spesielt lesbiske

I UK har Stonewall også blitt anklaget for at informasjonen de formidler om kjønn og seksualitet fører til diskriminering mot mennesker med likekjønnstiltrekning, spesielt lesbiske, og at deres fremstilling av lesbiske som hatefulle og transfobiske er trakassering basert på kjønn og legning. Allison Bailey er en lesbisk kvinne som har blitt omtalt som leder av en hatorganisasjon, fordi organisasjonen hun jobber for, LGB Alliance, fokuserer på likekjønnstiltrekning. Hun har nå lykkes i å få saken sin mot Stonewall UK vurdert av britisk rettsvesen.

 

Konflikten har rot i en endring i mange skeive organisasjoners dagsorden, der rettigheter og anti-diskrimineringsarbeid basert på kjønn og likekjønnstiltrekning har blitt erstattet med konseptet “identitet”, spesifikt “kjønnsidentitet” og “seksuelle identiteter”. Lesbiske har protestert mot konsekvensene av denne endringen i over et tiår. 

 

European Court of Human Rights trekker seg fra Stonewalls mangfoldsprogram

European Court of Human Rights (EHCR) trekker seg fra Stonewalls mangfoldsprogram samme uke som Essex University publiserte en kritikk av Stonewalls anbefalinger til deres ansatte. I kritikken påpeker de at det ikke er juridisk begrunnelse for flere av anbefalingene, som blant annet inkluderte feilinformasjon om rettigheter forbundet med bruk av toaletter i samsvar med kjønnsidentitet. I følge Englands Equality Act skal kjønnssegregerte tjenester og rom være basert på biologisk kjønn, ikke kjønnsidentitet. 

 

Kjønnsidentitet er ikke en beskyttet karakteristikk i britisk lov, og England har heller ikke selvidentifisering av juridisk kjønn. Det som er en beskyttet karakteristikk er medisinske og kirurgiske inngrep, og mennesker som har gjennomgått såkalte kjønnsbekreftende behandling har beskyttet status som en forlengelse av dette. 

 

Stonewall UK har siden EHCR trakk seg skjult listen over medlemsorganisasjoner, noe som vekker spekulasjoner om flere organisasjoner har begynt å trekke seg.

På Graham Linehams (Glinner) Youtubekanal snakker Glinner med Arty Morty, Helen Staniland og etterhvert Maya Forstater om hvordan Stonewall nå faller fra hverandre. Glinner, Arty og Helen er fast panel og underholdende å høre/se på. 

 

Biologi, Kjønn, Kvinners stemmer

Uforsvarlige råd fra Ung.no

Ung.no er det offentliges informasjonskanal for ungdom der det gis det informasjon om ungdoms rettigheter, muligheter og plikter. Det er et flott tiltak, men rådene som gis er, slike matriarken.no ser det uforsvarlige. 

Her referer ung.no en 19-åring til privatklinikk for å få fjernet bryster, selv om behandler er Nasjonal Behandlingstjeneste for Kjønnsinkongruens på Rikshospitalet. Personen fra Ung.no som gir råd legger ved lenke til privatklinikk og signerer med Oslo kommune. Skal Oslo kommune reklamere for kosmetisk kirurgi til unge? https://www.ung.no/oss/kj%C3%B8nnsidentitet/156599.html

Her informerer Ung.no ved Ingun Wik (Helsesøster og sexologisk rådgiver ved Helsestasjon for Lesbisk, Homofil, Bifil og Trans om hvordan man starter behandling utenfor helsetjenesten. Vi spør; er dette  lov og er det forsvarlig? 

#oslokommune #lesbisk #homofil #bifil #trans #ung.no #ungdom #uforsvarlig #IngunWik

Kvinners stemmer

Når hankjønn presenteres som lesbiske

FRI mottar årlig statsstøtte fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). For 2020 var denne støtten fra Bufdir alene på 12,785 millioner kroner. Fri og skeive organisasjoner har fra 2016-2021 mottatt flere hundre millioner i offentlig støtte, blant annet til undervisningsopplegg i barnehage og skole. Men hvorfor får en organisasjon som også har som oppdrag å ivareta lesbiske sine interesser, midler av Bufdir når de så åpenlyst skaper forvirring om hva homofil og lesbisk legning faktisk handler om? Og hva slags konsekvens får det når unge lesbiske lærer at hankjønn også kan være lesbiske? 

Fri har et hankjønn som presenteres som lesbisk i styret. Menn/hankjønn kan ikke være lesbiske. Likevel presenterer Fri hankjønn som lesbiske. Som om det å være lesbiske er en kink eller en seksuell legning hannkjønn kan ha. Unge lesbiske trenger voksne og LHB-organisasjoner som ivaretar lesbiskes interesser og ikke minst grenser. Å være lesbiske er en avgrenset seksuell legning som handler om likekjønnstiltrekning. Hvorfor er det greit at Fri presenterer  menn/hankjønn som lesbiske? 

Det er flere eksempler på at rådgivere i Fri og skeive organisasjoner fremmer tankegods som bryter med den forståelsen vi har av lesbisk og homofil legning. Foreningen fri har blant annet en rådgiver som hevder det er transfobt å si at bare kvinner har mensen. 

Er det det? Hva er den faglige begrunnelsen for at Fri skal få drive undervisning og formidle denne type holdninger til unge og andre i befolkningen? Hva slags konsekvenser får det når det å uttrykke realiteter stigmatiseres av statsstøttede organisasjoner? Her skjermdump fra en rådgiver i Fri sin nettside. 

Et annet eksempel på manglende forståelse for unges behov er Skeiv ungdom sine UNGBDSM treff. Å forstå forskjellen på barn, ungdom og voksne er viktig for organisasjoner som skal formidle grensesetting og seksualitet til ungdom.

BDSM inkluderer smerte, bondage og ydmykelse. Er dette noe voksne BDSMere (hardcore fetisjister med et tenningsmønster knyttet til BDSM)  burde formidle og lære bort til unge mennesker? Blir unge mennesker ivaretatt av Skeiv Ungdom? Bør ikke unge mennesker heller kurses i at BDSM kan være direkte farlig og den pornoen de ser ikke stemmer overens med måten vi elsker og har sex med hverandre i virkeligheten. Vi er helt for at voksne snakker med unge om hva porno er, hvor kvinnefiendtlig og misvisende den er- og hvordan porno ikke gjenspeiler hva unge kvinner liker eller bør bli med på, men UNGBDSM virker ikke, slik vi ser det, ikke innenfor en slik ramme.

Skjermdump fra Skeiv Ungdom og UNGBDSM sine sider.

At Skeiv Ungdom har en regel som sier at outing er uakseptabelt er alvorlig. Barn og unge skal absolutt kunne snakke med sine foreldre og andre om det har væt med på i forbindelse med UNGBDSM treff. Her skjermdump fra Skeiv Ungdom/ UNGBDSM sin nettside

Det finnes flere eksempler på uaktsom adferd blant annet på nett fra personer som nå sitter i styret til Fri, tidligere styreledere av Fri og andre. Vi mener våre folkevalgte bør få mer kunnskap om skeive organisasjonen sine aktiviteter for å kunne vurdere om disse organisasjonene utfører sine oppdrag på en forsvarlig måte.

#Arbeiderpartiet #Høyre #Senterpartiet #Kristelig Folkparti #Venstre #Sosialistisk Venstreparti
#Rødt #Fremskrittspartiet #Miljøpartiet De Grønne  #Likestillingsogdiskrimineringsombudet 

Kvinners stemmer

Gender Dysphoria in the past & today

Written by ROGDM

Gender dysphoria, mismatch between one’s mind and one’s body regarding gender, is very painful. There has been an enormous surge in cases in the past decade or so, especially among adolescents and young adults who feel this strongly starting at or after puberty, a completely new cohort.

Old practice

Until recently, it was understood that if someone had GD you could/would try

  1. watchful waiting (especially if a young person, still developing, brain matures ~26)

○ ~80% with early childhood strong onset grow out of it, it’s a developmental phase for them.

○ Social transitioning young people can make gender dysphoria persist (also here).

  1. explorative supportive psychotherapy

○ This is particularly important because other conditions (OCD, autism, [+here], trauma, anxiety, distress[+here]) can cause GD and were in fact often disqualifying for medicalization (e.g., here).

  1. Some people are not healed by the first two approaches. These adults could undergo an arduous and aggressive intervention (sterilization, body parts removal, lifetime off-label

hormones with many significant health risks, e.g., to heart, also here, bones, brain, endocrine, immune systems, most not yet fully understood, especially long term).

  • ○  This medical procedure was extended to younger people with the Dutch Protocol, studies of 55 kids, an attempt to streamline the first two by identifying and helping the small fraction of eventual persisters earlier. Their outcomes were only evaluated a few years past surgery, not long enough to catch many known problems.
  • ○  The adolescent strong onset group is completely new and not well studied or understood.
  • ○  For some people, this aggressive medicalization is not appropriate (“detransitioners”) and they eventually no longer want to identify as trans. No one knows how many there are, especially given the sometimes 4-10 year delay before it occurs, and the evolving requirements (now almost absent beyond self diagnosis) for starting medicalization.
  • ○  The evidence supporting these treatments is of low quality (ref,ref,ref). Studies have not reliably shown they improve mental health, or that they are safe. Many studies are not long term enough to catch the known problems surfacing after 7-10 years or they lose participants to follow-up. Many extant studies are flawed, having evidence GRADE of low or very low quality.

There is a lot of support for protecting the people who have gone through this arduous medical treatment from discrimination,and those with this identification. Absolutely. Yes. Of course.

New lie

However, around 2010 there was a change and a false assumption was introduced. This was the (false) claim that having gender dysphoria is innate and unchangeable: if you feel GD you are trans immutably. Period. Does not change. (Even some physicians inaccurately say it’s biological.) There is no evidence for the claim that a given gender identity will persist for all those with gender dysphoria.

It is simply not true that everyone who feels gender dysphoria will have it forever unless they transition. This is why there has long been the usual route of first trying waiting and/or

therapy, which works for many. There is no known test to determine who might heal from

these first two steps, which is another reason why they have been tried first.
With this false premise, which is not supported by evidence, the first two treatment steps became labelled unethical conversion therapy. Now one is told to “affirm.” This approach got adopted quickly on the basis of no evidence, and erroneous research is quoted to support it, e.g. incorrectly conflating therapy and unethical conversion therapy  and falseyly implying ethical psychotherapy is harmful, popular version of rebuttal here, or using flawed research to argue medicalization lowers suicidality.
This fallacy is dangerous. It is leading to unnecessary and harmful medicalization of those who would benefit from the first two steps, and for whom the aggressive medicalization and surgery would be a terrible mistake (some of the latter are coming forward now, you can also check r/detrans for an informal “look”).

Keeping the fallacy alive

In order to give this false premise traction, one has to convince people that the above first two steps to heal gender dysphoria cannot succeed and that true detrans people do not exist. The following untrue claims serve this purpose:

  • ●  The desisters “aren’t really” suffering GD, they are just tomboys, etc. (no evidence, there is evidence to contrary). There is even a claim that desister studies should stop (direct rebuttals here and here).
  • ●  Therapy is conversion therapy (false equivalence, only true if gender identity is immutable, which it isn’t).
  • ●  True detransitioners do not exist, people only detransition or are dissatisfied because of discrimination or lack of funding for treatment (false).

○ And the additional untrue statement, that if someone transitions, they are saved from suicide.

These are all false. These are all quoted to support the fallacy that all who feel GD will never stop feeling the distress, unless they transition. That one treatment fits all.

Again, this claim is not true

Several professional societies do support the current affirmative approach. They do not have reliable evidence that supports rapid affirmation. You can see the low quality GRADE that the Endocrine Society gave for almost all of its supporting evidence, concluded as well in multiple other recent evidence reviews (mentioned above: ref, ref, ref). The AAP policy is based on conflating being gay and being trans, a fallacy, and misquoting the literature. A formal review of treatment guidelines was just released, finding the WPATH and Endocrine Society ones inadequate.

Summary and plea

Some people do heal from gender dysphoria with ethical supportive psychotherapy.
It is false to say this is the same as (unethical!) conversion therapy for gays. Trans is not the new gay. One is about sexual orientation and one is about how you see yourself. For the people who heal with therapy, GD is more like anorexia, which one hopes everyone would want people to heal from. This used to be the first thing to try, for a good reason.

One size does not fit all. The rush to medicalize, without exploration, especially given how many of these young people have mental issues which are known to cause gd as a symptom, is not supported

by evidence. A last resort for treating gender dysphoria, aggressive dangerous experimental medicalization under careful supervision, with irreversible consequences, has been promoted to an “on-demand” commodity. It is now being marketed directly to vulnerable young people in distress (most of whom would not have even qualified for the few earlier studies) as the only option forward, the way to be “their authentic self.”

Those who try to point out the contraindications of the current rush to medicalization are being falsely accused of hating those who have gone through this painful difficult process. It is not anti- trans to get the facts. People are wielding “anti-trans” to make you shut out facts they don’t want you to hear. Please take a look at the evidence, the science. If you care about these kids, please become aware of the serious debate in the research community.

Check out www.segm.org, look at what is happening, being said by experts, in the UK, in Sweden, (also Trans Train I, 2, 3). Parents can’t speak up. You can.

Please investigate.  

Biologi, Kjønn, Tonje Gjevjon

Fortsatt medisinsk eksperimentering på sårbare mennesker?

Bakgrunnen til dannelsen av Thoughtful therapists

Det har i yrkesgruppen psykoterapeuter i løpet av  de siste årene dukket opp en misnøye og bekymring for hvordan man behandler kjønnsdysfori og den generelle offentlige diskursen omkring den beste måten å behandle dette – og tilnærme seg de som lider av kjønnsdysfori –samt problematikken som utløses av å skulle forby all form for terapi som ikke er bekreftende med hensyn til transisjon.

James Esses begynte å lete etter andre terapeuter som hadde samme bekymring og interesse for å finne gode måter å behandle kjønnsdysfori på. De fant hverandre via sosiale medier og James ble med i gruppen Thoughtful Therapists.

I Youtubevideoen Thoughtful Therapists ser og hører vi Graham Linehan i samtale med tre psykoterapeuter; Stella O’Malley, James Caspian og James Esses, om hva som har gått galt med Memorandum of Understanding. Memorandum of Understanding er en guide for psykoterapeuter som ble utformet for å forhindre at terapeuter praktiserer konverteringsterapi på homoseksuelle mennesker. Problemet er at en ny oppdatering av guiden blander sammen kjønnsidentitet med seksuell legning, med katastrofale resultater. 

Graham Linehan (Glinner) er en irsk tekstforfatter og regissør som sammen med Arthur Mathews, har skrevet materiale for mange populære britiske TV-serier. Han er særlig kjent for sitt arbeid for seriene The IT CrowdBlack Books og Father Ted

Linehan deltar i den offentlige samtalen om kjønn/kjønnsidentitet og transaktivisme. Han reagerer på hvordan transaktvismen retter seg mot kvinner og kvinners kjønnsbaserte rettigheter. Linehan’s twitterkonto ble stengt permanent  etter at han angivelig tweetet “men aren’t women tho” som respons til en post fra Women’s Institute som ønsker sine medlemmer en Happy Pride.

 

Writer/director Graham Linehan/RTE/Publicity Pictures

Memorandum of Understanding

Memorandum of Understanding mot konverteringsterapi (fullstendig tittel) er i sin originale form en guide som søker å forhindre terapeuter i å praktisere konverteringsterapi på homoseksuelle mennesker.  

Memorandum of Understanding ble lansert rundt 2014 og i 2015 ble James Caspian bedt om å delta i styre for å gi råd til en utvidelse av Memorandum of Understanding som skulle inkludere transpersoner.

Caspian ble med og forklarte til gruppen at transperson ikke er det samme som homoseksuell, blant annet fordi behandling av transpersoner ofte innebærer tung medikamentell behandling – og at memorandumet som derfor ble foreslått var farlig fordi det kunne tolkes dithen at terapeuter må bekrefte kjønnsidentitet uten å stille spørsmål eller utrede.

Caspian understreker at ingen erfaren terapeut ønsker å lede klienten mot forhåndsbestemt utfall. Memorandumet var skrevet sånn at det kun var i tilfeller der pasienten selv var i tvil at terapeuten burde åpne samtalerommet for utforsking. Memorandument skulle dermed beskytte homoseksuelle pasienter mot unødvendige samtaler, samtidig som det fremdeles var rom for å utforske spørsmål om seksualitet. 

Men i 2018 ble memorandumet skrevet om. Publisert i et medisinske tidsskrift som leses av titusenvis av psykoterapeuter, ble det erklært at også kjønnsidentitet skal inkluderes i memorandumet. I tilfeller som omhandler kjønnsidentitet skal terapeuten bekrefte kjønnsidentitet, og dette er ikke noe man kan diskutere eller forhandle om:

«Memorandum makes it clear that affirmation in cases of gender identity is no-negotiable».

Uansett hva memorandumet i utganspunktet var ment å være, blir det nå brukt til å si at man må bekrefte kjønnsidentitet. Man må altså bekrefte kjønnsidentitet – og problemet med det, i følge Caspian, er at dette er en holdning som kommer fra et særskilt ideologisk ståsted (eller en trosretning). Det er farlig, sier Caspian, fordi det kan, og allerede har ledet til, at pasienter som har fått behandling angrer på det. Disse angrende pasientene har gitt uttrykk for at de skulle ønske at terapeutene hadde en mer undersøkende tilnærming i terapien. 

 

James Esses er psykoterapeut under opplæring/Children’s Counselor.

Tidligere advokat/strafferettsekspert. 

James Caspian er psykoterapeutog er  ekspert på område. Han har sammen med leger jobbet 10 år med mennesker som har gjennomgått medisinsk behandling for sin kjønnsdysfori og forsket på transseksuelle mennesker i Kina, Taiwan og Hong Kong.

Stella O’Malley er psykoterapeut, bestselgende forfatter og har mange års erfaring med rådgivning og psykoterapi. 

Voksende gruppe på Reddit for detransitioners/desisters og self-questioners.
Caspian forteller videre at det på Reddit er det startet en internasjonal detrans-gruppe kun for detrans, desisters og de som er tvilende til sin transidentitet. Gruppen ble startet 14. nov. 2017 og har i dag over i 19 000 medlemmer. Ifølge Caspian har gruppen økt med 1000 medlemmer i måneden de to siste månedene og fortsetter å vokse.

Årsaken til at styret ønsket å ha James Caspian med på å videreutvikle Memorandum of Understanding mot konverteringsterapi er at han er ekspert på området. Caspian har sammen med et team med leger jobbet 10 år med mennesker som har gjennomgått medisinsk behandling for sin kjønnsdysfori og også forsket på transseksuelle mennesker i Kina, Taiwan og Hong Kong. 

Caspian formidler at han absolutt ikke var den eneste som bekymret seg, alle kollegene hans var bekymret – og at de diskuterte dette. Han poengterer at han på grunnlag av sin lange erfaring på feltet har et pragmatisk og informert perspektiv og understreker at engasjementet han har, ikke handler om å være imot transpersoner, eller å protestere på kjønnsbekreftende behandling, men å finne frem til sikker, trygg og etisk behandling for mennesker med kjønnsdysfori.

Stella O’Malley som lagde dokumentarfilmen Trans Kids mener at noe av problemet med bekreftende behandling er at når du gjennomgår medisinsk behandling for å endre utseende på kroppen, kommer du til å møte på store, mange og alvorlige medisinske – og ofte livslange utfordringer. Så å undersøke og utforske alle andre muligheter sammen men terapeut, slik Debby Hayton (mann med kjønndysfori) gjorde i mange år, er viktig. Debbie Hayton gikk årevis i terapi for å være sikker på at alle andre muligheter enn medisinske inngrep var utforsket, før han gjennomgikk den medisinske behandlingen. Å nekte mennesker med kjønnsdysfori utforskende og undersøkende terapi tjener ikke de som har kjønnsdysfori, sier O’Malley og viser til Debbie Hayton som innimellom tviler, men vet han har snudd hver stein og undersøkt alle de andre mulighetene. 

James Esses ville forske på dette for å finne ut mer.

Esses som har vært frivillig rådgiver for barn i fem år, ble oppmerksom på problematikken på grunn av den økende mengden yngre og yngre barn som kom til klinikken og var sikre på at de hadde kjønnsdysfori. I den teknologiske tiden vi lever i hadde de funnet det meste gjennom aktivismen på sosiale medier – og når de først hadde bestemt seg var de overbevist på at de ikke ville ha noe annet enn medisinsk behandling og kirurgiske inngrep. Og det var dette som fikk Esses til å velge forske mer på emnet for å forstå mer. Han tar nå master i psykoterapi og formidler at det ser ut for han som om det, iallfall i hans gruppe, ikke er rom for refleksjon eller undersøkelse omkring tema, at man allerede har bestemt seg for hva som skal være gjeldene praksis. Esses sendte derfor inn en klage til UKCP (UK Council of Psychotherapy). Klagen ble ikke besvart.

– Det eneste svaret jeg fikk, var en trussel om å bli rapportert inn til instituttet. Det eneste jeg gjorde var å gi uttrykk for bekymring til min veileder fordi han var knyttet opp til dette memorandumet – jeg ønsket å snakke om tema i en respektfull dialog og svaret var; nei.

Memorandumet har 20 signaturer fra ulike faggrupper innen psykoterapi og rådgivning. En av gruppene, Psychological Society er meldt til komiteen som overvåker deres arbeid på grunnlag av at det mangler legitimitet, transparens og ignorerer klager fra egne medlemmer, avslutter Esses.

Mekanismen  virker å være den  samme i nesten alle institusjoner: de som sier fra blir forsøkt stilnet og truet. 

Mobbingen pågår fortsatt sier Caspian – og legger til at da han avga sine råd (til memorandumet) som ble godkjent av arbeidsgruppen og deretter selve komitéen som hadde medlemmer fra National Health Senter, England (NHS) The Royal College of GP’s (fastleger), The Royal College of Psyciatrist og The Royal College of Nursing ble hans anbefaling som i bunn og grunn handlet om å gjøre behandling trygt, oversett. Folk var redde for å si fra. Så selv om mine anbefalinger var godkjent av styret ble de ignorert. 

Bekymringene jeg kom med baserer seg på en anerkjennelse av at en del mennesker etter å ha gjennomført medisinsk behandling (transisjon) angrer på dette og detransisjonerer. Det bør derfor være greit å utforske og arbeide med mennesker – særlig når vi ser et så stort økende antall unge, og spesielt unge jenter, med sammensatt mental helseproblematikk be om behandling. Jeg foreslo bare å gjøre det trygt. Rådene mine ble tilsidesatt. Jeg hørte fra 3-4 personer at det var mye mobbing som foregikk og at folk var redde for å uttrykke sine meninger og si ifra. Caspian satt i styre til Memorandum i to år fra 2015 til 2017. 

En punkt de i utganspunktet hadde med i innstillingen som Caspian Reagerte på var: 

“You can not make a clinical judgement when working with these clients”. 

At man som terapeut ikke kan foreta en klinisk/vurdering/avgjørelse når man jobber med disse klientene er galskap, mener Caspian, som responderte til komiteen med å spørre: Hvis du undersøker noen for å gi dem tilgang til medisinsk behandling, hvordan kan man da ikke foreta en klinisk vurdering/avgjørelse/begrunnelse? Så det var et av de få rådene fra Caspian som faktisk ble inkludert i memorandumet. 

Caspian sier videre at det var tydelig for han at det var en agenda bak memorandumet som ikke kom fra den medisinske eller psykologiske fagekspertisen, men fra folk som kom fra helt andre miljøer med interesse for kjønnsidentitet sett ut ifra et politisk og ideologisk ståsted. De fleste av disse var ikke knyttet til medisinsk behandling (transisjon). De hadde en tro på at det virkelig finnes et stort antall unge mennesker der ute som er trans, hva nå enn det er – for det finnes jo så mange individuelle oppfatninger av det. Fra sin erfaring med praksis i klinikk kan Caspian fortelle at de som søker behandling kommer av mange forskjellige årsaker og at det ikke finnes én type transperson. De er forskjellige individer som prøver å forstå og finne ut av seg selv.

De som var ideologisk aktive virket å ville bryte ned binære kjønnsroller, blant annet ved å hevde at man ikke kan diskutere det folk identifiserer seg som, eller stille spørsmål ved påstander som at det “finnes” 72 ulike kjønnsidentiteter. De ville utdanne oss ignorante terapeuter, men det de ikke har innsett eller tatt innover seg, er hvordan denne behandlingen vil påvirke mennesker medisinsk – og at det er tusenvis av mennesker der ute som angrer på behandlingen. 

Eksempel på noen av de mange nye kjønnsidentitetene 

James Esses formidler at han har registret at det blant dem som kommer til kjønnsdysfori- klinikker fins en signifikant mengde komorbiditet (samtidige sykdommer) som for eksempel autisme.  Mange har også internalisert homofobi, tidligere traumatiske erfaringer eller har vært utsatt for mobbing. Men det mest fundamentale og viktigste folk trenger å forstå og vite er at de fleste barn som opplever problemer eller ubehag knyttet til kjønnsdysfori vil med tid finne seg til rette i sitt biologiske kjønn. 

Det er ikke overraskende at barn går gjennom disse fasene, det er en del av tenåringstiden, puberteten og den utviklingen man gjennomgår for å bli voksen. De psykologiske og fysiske endringene, hormoner som raser gjennom kroppen, snur for mange opp ned på alt, som igjen fører til at de stiller mange spørsmål om seg selv og sin plass i verden. Ofte faller dette på plass over litt tid, og det har vist seg at terapi bidrar og er effektivt med hensyn til at det blir enklere å navigere underveis på denne humpete veien man ofte må gå for å bli komfortabel med hvem man er. 

Graham Lineham sier han finner det ekstarordinært at det er en hel bevegelse som utnytter og ofrer disse barne for å forfølge et politisk mål. Han trekker frem at selve ideen med å fjerne  kjønnsroller som stort sett er sexistisk, ser bra ut på overflaten, men at tilnærmingen ikke tar innover seg det menneskelige og derfor blir destruktiv og dessuten ser ut til å pålegge kjønnsroller og ikke fjerne dem.

Stella O’Malley kommer inn på at hun mener det er viktig at folk forstår at kjønnsidentitet er basert i teori.  Om vi ser tilbake til 1950-1960-tallet da John Money og hans team ved Johns Hopkins jobbet med intersex-mennesker med DSD (Development sex Disorders) kom de ikke videre med arbeidet. De utviklet imidlertid en teori om at det fantes et konsept de kalte ‘hermafroditt-identitet’. 

John Money var psykologen/sexologen som var ansvarlig for tilfellet David Reimer, som var en gutt (tvilling) som led av fimose, som innebar at forhuden var så trang at han blant annet hadde problemer med å tisse. Det ble foretatt en operasjon av en uerfaren lege som medførte at hans penis ble brent under inngrepet. Skadene var så store at de ikke kunne rettes opp igjen. Foreldrene tok gutten til John Money, som da var en kjent og karismatisk kjønnsforsker som de hadde sett på TV, som i sin ekstraordinære grandiose ide om å være pioner med sin egen kjønnsidentitetsteori formidlet at at dette barnet kan oppdras som en jente. Dr. Money forklarte foreldrene at deres barn (David Rimer) kunne få en helt funksjonell vagina. Han forklarte også at David Rimer, hvis han ble gjort om til en jente, ikke ville kunne få barn, men at han ville utvikle seg psykologisk som en kvinne og bli tiltrukket av menn. Leger ved Johns Hopkins hadde aldri tidligere utført kjønnsoperasjoner på et barn som var født gutt med normale kjønnsorganer og nervesystem. Ut fra Moneys skriftlige uttalelser fra disse møtene med Ron og Janet, er det uklart om de forstod at en slik prosedyre bare var på et eksperimentelt nivå. I dag sier Ron og Janet at dette var noe de ikke skjønte fullt ut der og da. De husker i hovedsak Dr. Moneys overbevisning om at prosedyren ville bli en suksess.

 

Psykolog  og sexolog John Money hevdet hans kjønnseksperiment på David Reimer var en suksess til tross for tidlige tegn/symptomer som viste noe annet.

Så David Rimer ble oppdratt som jente, og det gikk veldig galt. I 30 år var han bilde på en suksesshistorie – om hvordan sosiale roller er pådyttet oss og at hvem som helst av oss kan bli kvinne eller mann. Så begår David Rimer selvmord. Du kan lese historien om David Reimer skrevet av Adele Flakke Johannessen på forsking.no Gutten som ble oppdratt som jente – David Reimer – tok livet av seg som ung mann. Bak den tragiske historien står en ambisiøs sexolog som ville bevise at kjønn var flytende.

Og her i Unethical Psychological Studies: The Case of David Reimer får du en kort gjennomgang av hva John Money utsatte David Rimer og hans tvillingbror for.

 

Forslag om å forby konverteringsterapi er igjen aktualisert i Norge. Samtidig ser vi at svært mange setter likehetstegn mellom homoseksualitet og kjønnsidentitet. Men kjønnsidentitet og behandling av kjønnsinkongruens medfører svært annerledes kliniske og etiske problemstillinger enn de man ser i spørsmål om legninger. Å ignorere disse problemstillingene kan få katastrofale følger.

Du kan se og høre David Reimer og hans mor på Opera Winfrey Show på “Why The Boy who was raised as a Girl Forgave His Mother. 

Lenker til SVT Uppdrag Gransking sin dokumentarserie Tenåringsjentene og transtoget, nyheter som omhandler feilbehandling og mangel på kunnskapsgrunnlag for den behandlingen som benyttes på mennesker med kjønnsdysfori, samt innslag fra England og dommen i saken mellom Tavistockklinikken NHS og Keria Bell vedrørende barns samtykkekompetanse.

kort video med Sametti som er en av de detransisjonerte i Finland og som snakker åpent om problematikken, her på et møte med Genid.

Uppdrag Granskings episode 1 av tenåringsjentene og transtoget.

Uppdrag Gransking sin episode 2 av tenåringsjentene og transtoget.

Uppdrag Gransking sin episode 3 av tenåringsjentene og transtoget.

Keira Bell saken i England. Kort innslag etter at dom i saken om Keira Bell versus Tavistock var avsagt. Denne dommen fastslår at man i England ikke kan starte behandling av barn under 16 år fordi de ikke har samtykkekompetanse.

Keria Bell intervjuet på BBC, og innslag som forklarer hva saken handler om og hvilke konsekvenser dommen får.

Kvinners stemmer

Landsforeningen for sensasjonelle t- personer som er misunnelig på mennesker i rullestol

Antonio leste litt i et ukeblad i går og fant en reportasje  han ble betatt av. Det var om et hode oppå på toppen av en mannskropp som opplever at det har en kvinnesjel inni mannskroppen. 

I tillegg kom hodet ut av skapet som et individ som blir seksuelt opphisset av å sitte i rullestol å fantasere om å være lam fra livet og ned.  Det minnet Antonio om Little Britain der det også er en fyr sitter i rullestol uten å egentlig  trenge det. 

Antonio synes reportasjen var veldig spennende, men litt for fokusert på  rullestol-fetisjisten. Han sendt derfor inn tegningene han tegnet med sprittusj i nattens mulm og mørke.

Det er jo kona til den sensasjonelle t-personen som egentlig bare fremstilles er en helt vanlig arbeidsom forståelsesfull grå som er det sensasjonelle  cluet i forholdet, slik jeg ser det. Så jeg tenkte at det kan være greit å se det litt fra hennes ståsted. Men det er ikke så lett. Noen mennesker har en tendens til å overskygge sine forståelsesfulle koner så mye at det til slutt ender med at det er kona som forsvinner inn i den tunge svarte sekken, sier Antonio til matriarken.no

Det er en kognitiv dissonans: På samme måte som mitt hodet opplever å være kvinnesjel  i en mannskropp, opplever hode mitt at mannskroppen skulle vært lam fra livet og ned.

Dette vonde dyttet jeg ned i en svart sekk som jeg stuet lengst bort i meg selv.

Dette med kvinneuttrykk og mannsuttrykk. Det er litt vanskelig når det gjelder tenning. Men det jobber vi med, sier leder for LSTR. Det handler jo om at min litt kjedelig kone ikke klarer å se bak fasaden – eller forbi den…men der det er kjærlighet er det rom for endring og tilpasning. Og som vi sier i t- verden TTT ( Ting Tar Tid) – særlig for helt vanlige kvinner. 

HOK, Kvinners stemmer

Lotten fra Hegra Festning

Anne Margrethe Bang

Som eneste kvinne kjempet hun sammen med 200 menn mot de tyske styrkene. Dermed var hun èn av ytterst få norske kvinner som tjenestegjorde ved en militær avdeling i kamp under andre verdenskrig.

Legedatteren Anne Margrethe Bang ble født i Trondheim i 1914. Faren hennes var kirurg, sanitetskaptein og stortingsmann Joakim Sveder Bang. Der satt han for Frisinnede Venstre. Gjennom han fikk hun kunnskap om sykepleie, og senere, som medlem av lotteforeningen fikk hun sanitetsopplæring.

Hun vokste opp i en barnerik familie, var en vilter og vågal jente som sto faren nær. Etter endt grunnskole tok hun handelsutdanning, og fikk arbeid i Forretningsbanken. Bang var 26 år da tyskerne invaderte Norge, og hun meldte seg straks til motstandsarbeid. Først bidro hun til å evakuere barn ut av Trondheim, senere ble hun med en transport som gikk til Selbu. Herfra kom hun seg til Stjørdal, hvor hun sluttet seg til den frivillige motstandsstyrken under major Hans Reidar Holtermann. Han ville først ikke ha med seg kvinner opp til festningen hvor han og soldatene skulle være, men Bang viste raskt at hun var til nytte. Festningen som hun og de norske soldatene kom til, hadde ikke vært i bruk siden den i sin tid ble bygget som et forsvarsanlegg mot svenskene, og rommene de skulle bo i og som var sprengt ut i berget var så rå at det dryppet vann fra veggene.

Festningen hadde offisielt blitt nedlagt i 1926, og mye av utstyret som hadde vært der var fraktet vekk. Bang og soldatene hadde derfor svært lite å hjelpe seg med i starten. Bang var for øvrig ikke utdannet verken lege eller sykepleier, men hun hadde fått være med sin far når han arbeidet og hadde blant annet fått lære seg hvordan man forbandt,  pleide sår og pleie av syke.

Til tross for tidvis kraftig beskytning holdt styrkene stand til den 5. mai, og var således den enheten som holdt ut lengst i aktiv strid i Sør-Norge.

I likhet med mange av de overlevende pådro Anne Margrethe Bang seg fysiske plager som hun fikk merke seinere i livet, blant måtte hun amputere flere tær. De kalde og fuktige rommene i festningen gjorde at flere av soldatene ble syke og trengte pleie. Selv Bang ble syk av den dårlige luften i en liten periode. Ganske snart ble Bang bare omtalt som «Lotten ved Hegra Festning», og det sies at tyskerne observerte henne på avstand i uniform og med det lange, lyse håret flagrende omkring hodet da hun ikke fikk bære lue.

Fra den ene sengeavdelingen ved Hegra

I utgangspunktet skulle major Holtermann og hans menn holde stand mens de ventet på at de allierte styrkene skulle komme nordfra og bekjempe tyskerne, men snart ble det klart at det ikke kom til å skje. Tyskerne hadde dessuten tatt oppstilling nede i dalen nedenfor festningen, og hindret forsyningene som skulle opp til soldatene på festningen. Elektrisiteten forsvant tidlig, og vannledningen ble skutt i stykker etter to uker. Etter det måtte de smelte snø for å få nok vann til alle, men det smakte kruttslam.

I et siste forsøk på å overleve måtte besetningen ved festningen slakte hesten som de brukte til å transportere varer og mat med, men til slutt var også hesten spist opp.

Etter tre uker måtte de norske styrkene heise det hvite flagget da det var formålsløst å kjempe videre.

Styrken som overga seg på Hegra festning ble sendt med tog sørover etter å ha signert en erklæring om at de aldri mer skulle slåss mot tyskerne. Da toget stanset i Trondheim ble offiserene, befalet og Bang satt av for internering, mens resten av soldatene ble sendt til Lundamo sør for Trondheim. Derfra måtte de marsjere til fangeleiren på Berkåk. Bang ble senere internert på Berkåk, men etter en kort stund ble hun sluppet fri.

Etter at hun kom tilbake til Trondheim fortsatte Bang med motstandsarbeidet. Hun jobbet blant annet som kurer og som kontaktsentral. Dessuten skaffet hun seg videre skolering innen medisin ved sykehuset i Trondheim.

For innsatsen sin under krigen ble Bang hedret med Krigsmedaljen, Deltakermedaljen med rosett pluss ytterligere fire medaljer, deriblant en amerikansk.

I utgangspunktet var norske myndigheter skeptiske til å gi Krigsmedaljen til en kvinne, men etter hvert ga de etter. Bang fikk derfor sin medalje først ti år etter sine mannlige medsoldater.

Da freden kom, besøkte kronprins Olav Trondheim. Under besøket fikk Bang æren av å overrekke blomster til kronprinsen på vegne av hele byen.

Etter krigen giftet hun seg med Peter Strømsheim, som også var i aktiv tjeneste under krigen. Sammen flyttet de til Østlandet og fikk tvillingene Anne Louise og Jan Peter.
Resten av livet sitt var hun opptatt av blinde barn, krigsveteranenes og de krigsinvalides sak og nordsjødykkerne. Hun bidro til at disse gruppene fikk en mer avklart rettslig stilling, og at de fikk bedre økonomiske betingelser.

I 1965 fikk hun Kongens fortjenestemedalje i gull for innsatsen sin i krig og fred. På kvinnedagen i 2005 fikk hun en gate oppkalt etter seg i Stjørdal. Den fikk navnet Anne Margrethe Bangs gate. I 2006 donerte hun alle medaljene sine til museet ved Hegra Festning. 

Lotten fra Hegra festning døde etter lengre tids sykeleie 6. oktober i 2008. Hun ble 94 år gammel.

                                                                    Noen av soldatene som kjempet ved Hegra Festning

(Kilde: Wikipedia, Adressa, Okkupasjonen, Nea radio)

Kvinners stemmer, Tonje Gjevjon

Kvinner i alle land trenger en J.K Rowling

Forfatter J.K Rowling 

England er det landet som på få år har klart å mobilisere en ny raskt voksende og handlekraftig kvinnebevegelse som står opp for jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. En viktig grunn er at England har verdens mestselgende forfatter (og filantrop) J.K Rowling, den hjemmeværende tobarnsmoren og kraftinstitusjonen Posie Parker og lesbiske aktivister som Julia Long. 

 

Sammen med andre kvinner som har reist seg mot samtidens massive angrep på jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter, har disse tre kvinnene klart å sette fart på en ny kvinnebevegelse hvis styrke er at den er tverrpolitisk. Og er det noe som skremmer vettet av menn med makt – patriarkatet – så er det en global tverrpolitiske kvinnebevegelse.

 

J.K.Rowling på twitter

Etter at Maya Forstater, kvinnen som ikke fikk fornyet sin arbeidskontrakt fordi hun ga uttrykk for og tweetet: «Det finnes kun to kjønn. Mann og kvinne, det er umulig å skifte kjønn», reagerte J.K Rowling og publiserte sine nå historiske tweet til støtte for Maya Forstater. Da brøt både himmel og helvete løs. Et helvete som vekket menn fra alle verdens fargerike strøk som mener det å undertrykke kvinner er et gode og menn som identifiserer seg som kvinner og som i sitt fanatiske behov for å bli validert som kvinne vil knuse alle kvinner og kvinneforeninger som ikke anser de som kvinner. 

Tweeten J.K Rowling publiserte på twitter 19. desember 2019 resulterte i en twitterstorm. 

Dress however you please. Call yourself whatever you like. Sleep with any consenting adult who’ll hav you. Live your best life in peace and security. But force a women out of their jobs for stating that sex is real? 

#StandWith;Aya #ThisIsNotADrill

Det eksplisitte kvinnehatet og den grandiose narsissismen blant woke 2.0 og transaktivister J.K Rowling sine tweets utløste, medførte også at vanlige folk som ikke helt har fått med seg hva innholdet i transaktivisme faktisk er- og hva slags form den tar fikk seg en støkk, trøkk og vekker.

 

 

Rowling avdekket et oppkom av rasende, narsissistiske, kvinnehatende menn som uten å blunke kaller kvinner som står opp for jenter og kvinners kjønnsbaserte rettigheter for terf, transfober, hatefulle, ekskluderende feminazier. Sjelden om noen gang i sosiale mediers levetid, har misogynien blant menn av alle hudfarger, seksuelle legninger og med alle mulige seksuelle fetisjer fra hele spekteret av partipolitisk tilhørighet kommet så raskt til overflaten. 

 

Transaktivister av begge kjønn, woke- «journalister», liberalfeminister og et hav av skeive menn og kvinner bombarderte nettet med skjellsord, drapstrusler, trusler om vold og seksuell vold. Et mangfoldig og fargerikt kvinnehat kom til syne.  

 

Wow!

 

Det viser seg at kvinner kan bli kalt hva som helst og trues med hva som helst. Fordi vi fortjener det! Ekskluderende pornohatende moralske fitter og frigide mannehatere som vi er..

Dokumentasjon av tweets fra transaktivister på Terfisaslur – en nettside som samler og arkiverer trusler om vold, drap og seksualisert vold mot kvinner som deltar i debatten om kjønn og kjønnsidentitet.  

Da J.K Rowling publiserte nok en tweet satt det i gang en ny shitstorm med falske anklager, trusler om vold. Og drap. Du kan finne en gjennomgang av hva som fulgte her:  

Dag Øistein Endsjø, den homofile kulturprofessoren og aktivisten som i 2003 fikk medhold i en sak mot Norge i EFTA-domstolen om at øremerking av stillinger for kvinner var diskriminerende, og en av arkitektene bak Lov om likestilling og forbud mot diskriminering, som i 2018 erstattet Lov om likestilling mellom kjønnene,  ble av en eller annen grunn invitert til podcasten EKKO 7. januar 2020 for å belyse JK Rowlings støtte til Maya Forstater i fjor. Ikke overraskende var intervjuet et takras av nedlatenhet.

Endsjø får som gjest i EKKO fremstille J.K Rowling og Maya Forstater som transfobiske. Han mistenker at det fra den verdensberømte forfatterinnens side var en forsnakkelse som handlet om at hun var korttenkt i øyeblikket. I sin grandiose tro på seg selv gir Endsjø deretter uttrykk for at hadde han bare tatt en telefon til Rowling og forklart henne ett og to – snakket henne til rette så ville hun nok kommet på bedre tanker. Maya Forstater derimot, er ifølge Ensjø så dårlig opplyst og derfor ikke håp for. «Hun snakker om at det bare er to kjønn, og det er jo ikke tilfelle heller» slår kulturprofessor Endsjø fast.

Ensjø er en av hundrevis av skeive menn og kvinner i maktposisjoner, verv, utvalg og stillinger som jobber i NGOer – om det skulle vise seg at samfunnet vårt var til å leve i for de fleste av oss, ville disse menneskene raskt stå uten arbeid. Å presentere befolkningen i norge som hatefull, fordomsfull og diskriminerende overfor den stadig voksende grupperingen av kjønnsidentiteter og folk med seksuelle orienteringer og fetisjer, er en fulltidsjobb for mange. Arbeidet har resultert i økte bevilgninger, og en rekke lovforslag som i bunn og grunn setter befolkningsgrupper opp mot hverandre og tvinger sunn fornuft og etablerte realiteter ut i randsonen. Det finnes ikke et spekter av kjønn. Det finnes derimot et spekter av årsaker til å reagere –  og vi er mange som reagerer på at det å ytre sunn fornuft og grunnleggende fakta skal presenteres som “på kanten” eller som i tilfelle Maya Forstater, “som uverdig menneskerettslig vern”, med den konsekvens at man kan miste jobben for å snakke om virkeligheten.

Hundrevis av fulltidsansatte som Endsjø jobber med andre ord for at vi ikke skal kunne si det vi ser med egne øyne eller det vitenskapen forteller oss. Men løfter vi blikket så finner vi at også i Norge er det er langt flere familier med mødre og fedre som har døtre og sønner de ønsker å beskytte for alt i verden. De ønsker ikke velkommen et samfunn der deres døtre skal måtte dele garderobe og dusjrom med menn. De ønsker ikke at deres barn skal utsettes for skeiv kjønnslære i barnehagen og på skolen eller lære om seksuelle fetisjer av voksne skeive som virker å ha et stort behov for å så tidlig som mulig å stå foran at rom med barn og fortelle om seksualiteten sin. 

Foreldre vil beskytte ungene sine mot alle farer. Men hvem er det som representerer de reelle truslene de vil beskytte ungene mot? Hva og hvem er det foreldre frykter? Hva er det foreldre er redd for at skal skje med jentungen eller guttungen sin?

Det er legitimt for foreldre å være bekymret for at barn utsettes for upassende forestillinger om kjønn og seksualitet. Det er også legitimt av foreldre å reagere på at språket som beskriver kjønn og seksualitet gjøres uforståelig, samtidig som det innføres strengere og strengere regler for hvordan dette nyspråket skal brukes. 

Tilbakeslaget mot homofile og lesbiske i Polen var en uunngåelig reaksjon på en identitetspolitikk som inneholder utopiske og uvitenskapelige påstander om kjønn. Når slike grunnløse ideologier fremmes som om det er homokamp og feminisme – selv om det i realiteten både er dypt homofobisk og kvinnefiendtlig – rammer tilbakeslaget både kvinner og homofile.

Lenke til nettstedet og artikkelen bildene er hentet fra.

Når grunnleggende sannheter som at det kun eksisterer to kjønn kan medføre at man mister jobben, vil det naturligvis også bli stigmatisert å påpeke en hver sitasjon der kjønn er en faktor. 

Det er ikke bærekraftig å frarøve foreldre det språket de trenger for å kunne holde barna sine trygge. Om man ser til land som Polen og Ungarn, ser man at tilbakeslaget mot en utopisk kjønnsideologi kan bli stort, og at mye kan blitt dratt med ned i dragsuget. Dette inkluderer ikke minst alle fremskrittene som har blitt gjort for homofile og lesbiske, som i dagens samfunn nyter godt av fortidens homokamp. Men hvor lenge vil den generelle aksepten for lhbt vare om foreldre ikke kan føle seg trygge på at jenter på skolen ikke må dusje med nakne menn i svømmetimen? Eller at gutter på skolen blir sendt til rektor for å si at det kun eksisterer to kjønn? 

J.K Rowlings deltakelse i det britiske ordskiftet har gjort mer enn å simpelthen belyse kvinners rettigheter – det har tilført debatten viktige nyanser som gjør at det tilbakeslaget vi har sett mot LHBT-miljøene – og mot feminisme – i land som Polen og Ungarn, også har blitt møtt med nyanser.

Men vi har ingen J.K Rowling i Norge. Så hvordan vil det uunngåelige tilbakeslaget mot utopisk kjønnsideologi utspille seg her?